Julia - keiser Augustus' opposisjonelle datter

Var Julia et bortskjemt luksusdyr, en uanstendig man-eater som tyllet i seg vin og ikke skjønte sitt eget og Romas beste, eller en kvinne som ville markere sin selvstendighet i oppbrudd mot en kontrollerende far og en kjip stemor? Tja, historiens dom er uklar, men historien om Julia dreier seg også om kampen mellom det dionysiske og apollinske.

Historien om keiser Augustus' eneste datter er på alle måter en spektakulær historie, som skapt for den kulørte pressen - som dessverre (eller heldigvis) ikke fantes på den tida. Dermed er historien også forbløffende uklar og bygd på indisier.

Før han ble Augustus og keiser, hadde Octavian Casear rukket å være gift/forlovet (begge var unge og det er i ettertid uklart om ekteskapet noen gang ble fullbyrdet) med to kvinner før han i 40 fvt. giftet seg med Scribonia. Med henne fikk han sitt eneste barn, Julia. Det ekteskapet var, som så mange blant den romerske nobiliteten, en politisk allianse. Samme dag Julia ble født, skilte Octavian seg fra moren. Han hadde nemlig lagt sine øyne på en annen gift kvinne, Livia Drusilla. Her tvang han fram en skilsmisse og kunne for første gang og som ganske enemektig i Italia velge som han ville. Julia ble værende med i farens hushold etter romersk skikk og fikk dermed Livia til stemor.

Modell av Marcellusteatret fra Roma

Allerede som 14-åring ble Julia giftet bort til fetteren sin, Marcellus, Octavias datter. Den unge mannen var pekt ut av Augustus som en slags tronarving - iallfall en som ble løftet fram som keiserfamiliens nye håp. Han gikk imidlertid hen å døde før han rakk å gjøre mye ut av seg - det som står igjen etter ham er en vakker passasje hos Vergil, der Aeneas er i underverden og møter framtidas romerske helter, og et teater (bilde) som ble reist i hans navn ca ti år etter hans død. Ekteskapet med Marcellus var barnløst og den unge enken var selv stadig midt i tenårene da han døde. 

Marcus Agrippa -
Julias andre mann

Augustus måtte ta nye grep for å sikre slekta og makten. Tiden var kommet for å framheve den lojale barndomsvennen Marcus Vipsanius Agrippa. Han hadde vært med på hele Augustus’ reise. Men alltid et passende skritt bak. Han var generalen som vant slagene, men ga Augustus æren, en mann Augustus kunne overlate kommandoen over hæren til og som kunne organisere provinser og pasifisere fiender, eller som også kunne overlates kontrollen over staten i Roma, om Augustus selv ville på felttog. Agrippa var involvert i det meste og stort sett alltid nestkommanderende, men liksom aldri helt fin nok for de innerste aristokratiske sirklene og keiserfamilien. Agrippa ble følgelig skjøvet noe til siden da Marcellus ble løftet fram. Nå var han tilbake i rampelyset og Augustus' sikreste kort i det videre spillet om etterfølgelsen. 

Augustus skal ha fått følgende råd av sin andre nære venn, Maecenas, når det gjaldt Agrippa: «Du har gjort ham så mektig at han enten må bli din svigersønn eller tilintetgjøres» (Dio 54.6.5). Det ble det første alternativet. Agrippa var gift med Marcella, søster til Marcellus og Julias niese og svigerinne, men ble raskt skilt fra henne og til tross for at han var jevnaldrende med Augustus og dermed betydelig eldre enn den unge piken, ble Agrippa og Julia gift i 21, etter den offisielle sørgeperioden. Ekteskapet ble meget fruktbart. Ikke mindre enn fem barn satte Julia til verden, alle tilsynelatende med Agrippa som rettmessig far, selv om han stadig var på farten verden rundt og hun bare tidvis og halvveis kunne være med (og det gikk rykter om utroskap). Det faktum at de alle lignet Agrippa skal ha beroliget omverden. Det ble sagt om Julia at hun hadde fortalt noen i fortrolighet at hun ikke tok andre om bord, med mindre hun allerede seilte med full last. Antagelig bare ondsinnet sladder. De to guttene, Gaius og Lucius, født henholdsvis i 20 og 17, ble raskt Augustus’ nye øyesteiner, som han like gjerne adopterte som sine egne barn, mens døtrene Julia den yngre og Agrippina kunne oppdras og brukes i nye ekteskapelige allianser. Den siste sønnen, Agrippa, ble født etter farens død i 12, og fikk dermed tilnavnet Postumus. Han hadde annet lynne og anlegg enn sine søsken, men ble heller ikke gjenstand for så mye oppmerksomhet. Vi aner ikke hva Julia følte om noen av sine ektemenn, eller at faren adopterte hennes to sønner og tok dem med til sitt hushold. Hun var tilsynelatende bare en brikke i farens maktspill. Og da Agrippa døde måtte brikken igjen settes i bevegelse.

Tiberius - Julias tredje mann

Livia hadde to sønner fra sitt første ekteskap, og nå var det den eldste av disse, Tiberius, som Augustus måtte ty til. Tiberius var, for virkelig å gjøre det hele intrikat, lykkelig gift med Agrippas datter Vipsania. Da svigerfaren døde, ble han beordret av Augustus til å skilles fra henne og ekte sin stesøster Julia. Han gjennomførte det antagelig bare som en plikt mot moren og statens mektigste mann. Julia var nok på sin side tilsvarende lei av å være en kasteball i farens dynastiske spill.

Julia var en frilynt og intelligent kvinne, bevisst sin høye byrd og posisjon og hun nøt sin plass i sosieteten og selskapslivet. Augustus uttalte at han hadde to bortskjemte døtre: res publica og Julia. Konfrontert med ønske om å ta mer etter hans enkle livsstil, skal hun derimot ha svart: «Han har glemt at han er Caesar, mens jeg ikke glemmer at jeg er Caesars datter». Julia vanket gjerne med kunstnere og diktere og andre litt bortkomne og dekadente aristokrater. Hennes krets var kanskje sin tids avantgardister eller beatniker. Det ble fort klart at ekteskapet var en farse. De hadde antagelig gitt det et mer eller mindre ærlig forsøk og Julia ble igjen gravid, men mistet barnet i barsel. Etter det pleide de ikke omgang. Gaius og Lucius var i ferd med å bli ungdommer og en del av den offentlige verden. Julia kunne stikke seg unna med sine venner og et frimodig liv med vin, poesi og erotikk, en verden vi får glimt av gjennom elegikerne, Catull, Properts, Tibull og Ovid.

Tiberius forsvant først på diverse felttog mot germanerne og siden inn i seg selv, og der fant han ut at det var best å trekke seg helt tilbake fra sine offisielle plikter til Rhodos og studere filosofi. En skuffet og sint Augustus nektet å gi ham avskjed, men da sultestreiket Tiberius til han fikk vilja si. Kanskje var det for mye press, forholdet til Julia, en midtlivskrise eller at han ble stadig mer ukomfortabel med å være tilrettelegger for prinsene og spille annenfiolin. Det får vi nok aldri et sikkert svar på. I 6 fvt. dro Tiberius som privatmann til Rhodos. Først etter at Julias sønner var døde ble han fullt rehabilitert og gjort til Augustus' arving.

Men i år 2 fvt. slo skandalen ned i Roma. Augustus - selv en beryktet skjørtejeger - hadde noen år tidligere bestemt seg for at han skulle gjenreise Roma og gode, gamle tradisjoner, heriblant en innskjerping av folks seksualmoral og en hegning om ekteskapet og familien, som det hadde gått nedover med i en periode. Folk med minst tre barn innenfor ekteskapet ble æret spesielt og fikk skattefritak. Dessuten hadde han innskjerpet lovgivning mot utroskap. Da passet det svært dårlig at hans eneste datter tilsynelatende tok den stadig lenger og lenger ut. Noen (Livia?) hadde til slutt overbevist ham om hennes utroskap og usømmelig adferd - og kanskje mer til - og Augustus, oppskaket og sint, la selv saken fram for senatet. Vi har ingen samtidige kilder til verken anklagene eller den videre behandlingen. Den fyldigste beskrivelsen av det hele har vi fra Seneca (De Beneficiis 6.32), og han sparer ikke på konfekten:

Den guddommelige Augustus forviste sin datter, som var usedelig forbi all tenkelig usedelighet, og offentliggjorde den for keiserhuset store skandalen: At hun hadde innbydd flokker av lidderlige og ranglet rundt i byen på nattestid. Videre at datteren hadde valgt seg Forum og Rostra, talerstolen der faren hadde presentert sine lover mot utroskap, til sine usømmelige gjerninger, og at det hadde foregått daglig samlinger ved statuen av Marsyas, hvor hun hadde gått fra utroskap til prostitusjon og krevd friheten til enhver form for utukt med enhver ukjent horkar.

Rekonstruksjon av statuen av Marsyas på Forum Romanum

Senatet reagerte slik Augustus ønsket og gjennomførte en rettssak og dømte de impliserte. Men hvor mye av det Seneca skriver som er sant og hvor mye som er rein ondsinnet sladder, vet vi ikke. Det er en rekke andre kilder til saken, men ingen som går slik i detalj om anklagene som Seneca. Det er uansett en tydelig undertone av opposisjonelle adferd fra Julias side her. Marsyas var en satyr, og vinguden Dionysos’ følgesvenn og et kjent symbol på libertas, friheten, og statuen var plassert rett ved det gamle Comitium, republikkens forsamlingsplass. Dessuten representerte han motsatsen til Augustus' favorittgud Apollon. I mytologien utfordret og tapte Marsyas en lyrekonkurranse mot Apollon, som fikk ham flådd for å lage en vinsekk av hans skinn. Julia skal også ha plassert en krans på statuens hode (Plinius NH 21.8-9). Om dette var å regne som en markering mot farens strenge ekteskaps- og seksualpolitikk eller til og med hans autokratiske versjon av res publica, kan vi bare spekulere i. Men Augustus hadde valgt seg Apollon, guden for klarhet, styrke, sindighet og vitenskap, som sin spesielle skytsgud, knyttet Julia og hennes krets seg her til Dionysos, guden for vin, det irrasjonelle, omkalfatrende og lystige. Det er en mulighet for at Julia simpelthen bare opptrådte fullstendig ubetenksomt og trodde hun kunne tillate seg hva det skulle være, også en slag gjeninnføring av bakkanalene. Såpass smart var hun imidlertid, at hun nok forstod konsekvensene av handlingene sine. Enten så ville hun derfor provosere og utfordre faren, for på den måten å presse fram en endring i sin egen status (bli skilt fra Tiberius og få gifte seg på ny), eller så var hun også med i en større politisk undergrunnsbevegelse. Plinius den eldre (NH 7.149) antyder at Julia var involvert i et komplott mot Augustus, og at det var det saken egentlig dreide seg om. Rettsaken mot Julia førte også til at flere menn, deriblant hennes angivelige elskere Iullus Antonius, Marcus Antonius' sønn, og Sempronius Gracchus ble dømt. Antonius ble henrettet og Gracchus forvist. De var begge menn fra familier som var forbundet med motstand mot enemakten til Augustus. Kanskje brukte de bevisst det dionysiske for å markere opposisjonen til Augustus' autokratiske regime. Men det er lite trolig at det var noen sammensvergelse mot Augustus, iallfall som involverte Julia. Da hadde alle blitt henrettet og Julia hadde dessuten lite å tjene på det. Andre har derfor foreslått at det her egentlig er en strid mellom to fraksjoner - Julia og hennes barn mot Livia og Tiberius med sine klienter og støttespillere på begge sider - og at fraksjonen rundt Livia nå seiret, mens Augustus nærmest stod maktesløs imellom. Her vet vi rett og slett for lite, men det ville være et utmerket emne for en masteroppgave i historie å gå grundigere inn i denne skandalen og de mange teorier som har virret rundt den.

Julia i eksil på Pandateria.
Pavel Svedomsky

Julia, stadig vekk ikke mer enn 37 år, ble sendt i eksil til den avsidesliggende øya Pandateria (moderne Ventotene, langt til havs, vest for Napoli). Kanskje var det første gang noen fikk en slik form for straff (exilum in insolam), men den skulle bli flittig brukt også mot andre fornemme som havnet i unåde utover i keisertida. Vi tenker spesielt på Julias samtidige Ovid her, som ble sendt i eksil til Svartehavet for sine dikt og en feil (carmen et error; Tristia 2). Særlig hans verk Kunsten å elske (Ars amandi) skal ha falt i dårlig jord hos Augustus i forbindelse med det augusteiske moralprogrammet og denne skandalen. Kanskje var til og med Ovid en del av Julias omgangskrets i Roma. De ble uansett sendt i eksil til hver sin kant av verden og skulle aldri få komme tilbake til urbs.

Julias opphold på øya varte i fem år og ble oppfattet som å være under svært strenge forhold. Hennes gamle mor, Scribonia, fulgte frivillig med, men ellers fikk hun ikke tilgang til venner, vin eller "noe som hørte med til en litt behageligere livsform" (Sveton Aug. 65). Og menn ble bannlyst fra øya. Da man fant at hennes slave, Phoebe, hadde tatt selvmord da skandalen ble rullet opp, skal Augustus ha uttalt at han heller ville ha vært hennes far enn Julias. Etter fem år på øya fikk hun lov til å flytte til Rhegium i Calabria, men fremdeles i en slags husarrest. Augustus lot seg ikke rikke av stadige folkelige kampanjer for å hente henne hjem til Roma; han kalte henne sin verkebyll og kreftsvulst og skal ha sitert fra Homer: "Gid jeg var ugift forblitt og helt uten barn gått i graven" (Sveton Aug 65). Da Tiberius etterfulgte Augustus og hennes siste sønn Agrippa Postumus, som også var sendt i eksil, ble henrettet, var alt håp om bedring ute, og da Tiberius også kuttet alle bidrag til henne, skal hun rett og slett ha omkommet av underernæring. Til alt overmål ble hennes ene datter, Julia, også anklaget for ekteskapsbrudd og usømmelig adferd og sendt i eksil. Hennes andre datter, Agrippina, den populære Germanicus' mann, var den eneste som overlevde Augustus med verdigheten i behold. Men da Germanicus døde noe mistenkelig i 19 evt., kom hun også på kant med Tiberius og den mektige Sejanus, og opplevde at de eldste sønnene ble henrettet. Hun endte også sine dager i fangenskap. Det var imidlertid til slutt hennes yngste sønn, Julias barnebarn, Gaius, bedre kjent som Caligula, som etterfulgte Tiberius på keisertronen. Det gikk jo ikke så bra, så kanskje var det noen rare gener i den familien.

Til Julia, som ikke glemte å være keiserens datter, må vi velge en eksepsjonelt god vin, verdig en utsøkt rasekatt og opposisjonell. Da blir det en av de beste baroloene som er å få tak i, fra en mann som selv havnet i unåde hos sin far og ble vist porten, Elio Altare Barolo Arborina (2009; kr. 800,-). Elio Altare ville røske opp i den gamle tradisjonelle driften av vingården, slutte med sprøytemidler og lage vin som de beste vinhusene i Burgund. Det var en revolusjon i Piemonte! Det verserer en historie om at han etter en krangel med faren en natt tok seg inn i vinkjelleren og skar alle farens botte i filler med motorsag og ville hente barriques isteden. Da ble han kastet ut, gjort arveløs og måtte bo i en bil de neste årene. Etter farens død fikk han overta morens parseller og gradvis kjøpt tilbake noe av jorda fra sine søstre. Nå lager han og barna hans en sagnomsust og moderne barolo. Baroloen fra Arborina er et mesterverk - svært godt balansert mellom frukt og syre, med hint av sviske og elegante krydderier og den vil bare utvikle seg videre og 2009-årgangen kommer til å lagre utrolig godt. Dyrt, javisst, men om du hiver en god biff på grillen og poteter i ovnen og jekker denne, vil du likevel komme billigere ut enn om du tar med din kjære på restaurant. Og så får du en mer spesiell opplevelse. Kanskje skal du likevel også legge et par krukker i kjelleren til en verdig anledning sammen med din datter og åpne vinen om noen år med andakt og følelse. 

Husk å stelle pent med alle nær deg, også opposisjonelle barn!