Hvordan plante, binde og stelle vinrankene i romertida?

Etter en tids dvale - eller bokinnspurt, oppussing og intensiv jobbvirksomhet - er Vin & Ruin tilbake. Men foreløpig ikke med brask og bram og storslåtte temaer, men med noe så prosaisk som hvordan romerne forholdt seg til sine vinranker og særlig ulike oppbindingsteknikker av dem, slik de framstilles av keisertidsforfatteren Columella (4-70 evt.) fra Gades (Det moderne Cadiz i Spania).

Vinrankene skulle plasseres med fem eller seks fots avstand, sier Columella (Om Jordbruket 3.15), og uansett aldri mer mindre enn tre fot mellom hver. Men vinrankene er jo ikke i utgangspunktet en tresort som vokser opp til værs med egen stamme. Det kreves ulike klippe- eller forbindingsteknikker for å få vinrankene til å strekke seg opp.

Alternativet er å la vinrankene spre seg langs marken. Det kalte romerne vitis prostrata ("flatranke"; Se ill. a - Columella 4.2.2 og 5.517). Dette var det ingen vinbonde med respekt for seg selv som ville gjøre. Det ga rett nok mange druer, men av dårlig kvalitet og faren for at mus og andre skadedyr skulle forsyne seg og ødelegge druene store.

En annen teknikk var derfor å beskjære vinrankene slik at bare noen få grener fikk stige opp og dermed etterhvert danne en stamme som kunne bære noen få grener (Columella 5.5.7-15). Dette kalte man vitis bracchiata eller capitata (b, c) ettersom man synes de lignet på armer eller et hode. Dette ligner på beskjæring som stadig finner sted, selv om man nå ofte lar lar det formes seg en tjukk grein ut også som bærer druene.

Imidlertid foretrakk mange romerske vinbønder å binde vinrankene til påler, enten en lang støtte uten tverrtre (cum adminiculo sine iugo; d) eller som et kors (vitis iugata; e). Korsene kunne settes med avstand, slik at hver vinranke klatret på en støtte alene, eller nære, slik at vinrankene vevde seg sammen (Columella 4.16-20.5). Systemet er ennå i bruk vingårder verden over.


En annen variant var å lage en pergula (f). Denne teknikken gir vakre vinmarker - og var derfor også med på å smykke utearealet på romerske rikmannsvillaer - og mye druer, og den var i bruk til både spisedruer og for vinproduksjon i romersk tid (Columella 3.9.2 og11.2.32). Kvaliteten på vinen var kanskje ikke like høy som ved teknikker som gir færre druer per ranke. Pergolaen er stadig vakker og populær, men benyttes lite i kommersiell vinproduksjon i dag.

En annen teknikk var å plante vinrankene tett på andre trær og la dem klatre som slyngplanter i disse trærne - dette kalte man vitis arbustivia (g; etter arbor, ordet for tre). Alm og popler var populære å bruke for disse arbusta-rankene, forteller Columella (5.6).

Når man skulle anlegge en vingård, kunne man sette plantene i planteringshull, i furer eller etter et mer kostbart system kalt pastinatio. Sistnevnte var laget til litt som en skyttergrav med forhøyninger og dreneringskanaler og dyplufting av hele området. Columella anbefaler beskjæring på våren eller høsten, og at man fjerne sommerrøttene før vinteren.

Vinmarkene til Fattoria Casabianca - vitis iugata

Få steder i Italia bevarer et gammelt jordbrukslandskap som i Chianti-området. Her hvor allerede etruskerne drev jordbruk, hvor skoger og den romerske macchiaen dominerte landskapet og villsvin, hjort og rådyr tråkka rundt, har mennesker dyrket jordlapper og vinranker i tusener av år. Her finner vi også et berømt hvit hus. Det er to hvite hus av betydning i denne verden. Det ene ligger i Washington og der regjerer amerikanske presidenter, det andre ligger  nær den vakre museumsbyen Siena i Chianti Colli Senesi og her regjerer familien Cenni. Fattoria Casabianca har 650 hektar urørt landskap og dyrka mark, med økologiske vinmarker og restaurerte gamle bondegårder tilgjengelig for leie om man ønsker en skikkelig agriturismo-opplevelse.

Her lages også god chianti som man kan få på de fleste pol til en svært gunstig pris: Fattoria Casabianca Coppaia Chianti Colli Senesi (kr. 125,-). En saftig og smaksrik sangiovese, med det sedvanlige hint av krydder og urter med modne røde bær. Den storkosere seg sammen med det meste kjøttmat du putter på grillen, eller i sofakroken etter grillen.  Dette er back to nature, men en kultivert sådan. 2013-årgangen er minst like god som en forrige og har ikke bare fått mye velfortjent skryt, men også ny hvit etikett. Nyt ettersommeren!