2000 årsdagen for keiser Augustus død

Det er i dag, 19. august 2014, to tusen år siden Augustus, den første romerske keiseren, døde. Selv om vi nordmenn er mer opptatt av grunnlovsjubileet og Prøysenåret er Augustus’ regime og virke av langt større betydning for Europa – kanskje også for Norge – enn det som skjedde her for 200 og 100 år siden. Nåja, tenker du kanskje, Romerriket er nå en ting, og dets følge for senere europeisk historie udiskutabel. Men én mann? Og attpåtil han som avskaffet den romerske republikken, som inspirerte grunnlovsfedre både her og der? Ja. Uten Augustus hadde det romerske avtrykket i ettertidens Europa vært adskillig mindre. At Romerriket ble som det ble og varte så lenge, kan vi takke ham for. Men han var ingen opplagt kandidat som statsoverhode.

Augustus’ unge år var politisk turbulente. I 44 fvt. ble han som 19-åring adoptert posthumt av sin grandonkel, den myrdede diktatoren Julius Caesar. Da arvet han Caesars navn, renommé, penger og klienter, men også en stor politisk floke og en slags forpliktelse til å hevne adoptivfaren. 14 år og flere borgerkriger seinere sto han tilbake som den absolutte eneherskeren i Romerriket. Store personligheter som Brutus, Cassius, Cicero, Sextus Pompeius, Marcus Antonius og Kleopatra var drept. Og med dem, den romerske republikken. Et nytt regime var i emning. 

Den romerske republikken var en meget habil erobrer, men maktkamper, innbyrdeskrig og utbytting førte til kaos og nær kollaps i seinrepublikken. Det kunne ikke fortsette; Romerriket ville gått raskt dukken som så mange andre erobringsimperier. Men enemakten var imot all republikansk ideologi og den så høyt aktede politiske friheten, libertas. Derfor ble Caesar dolkedrept i Senatet. Augustus’ utfordring var å beholde makten og livet, og samtidig skape et levedyktig imperium. Løsningen hans på den utfordringen kan vi avlese i keiserens titulatur, som ble utviklet under Augustus.

Slektsnavnet Caesar ble raskt en tittel, som vi kjenner igjen vårt begrep keiser (og det russiske tzar). Den engelske og franske termen emperor/empereur stammer fra uttrykket imperator, som i republikken var reservert for en seirende romersk general, men som nå ble en stående keisertittel. Den første perioden av keisertiden kalles dessuten prinsipatet, etter en annen av keiserens faste titler, princeps («den fremste»). Dette var en betegnelse for den som hadde rangen som senatets mest ærverdige medlem i republikken, den fremste blant likemenn. Denne keisertittelen gir altså bud om respekt for den republikanske forfatningen. Da borgerkrigen var over, gikk Octavian fra å være en krigsherre til en fredsfyrste og da skiftet han ham og navn. Det var da han tok navnet Augustus, som betyr «den opphøyede», et navn med klare religiøse overtoner.

Disse keisertitlene viser oss dermed noe viktig om den enemakten Augustus utviklet: Den var dynastisk og ble båret oppe av militær kontroll, men samtidig tuftet på tradisjonell republikansk ideologi og guddommelig sanksjon. På disse fire pilarene regjerte Augustus trygt i 44 år og etablerte et levedyktig konstitusjonelt monarki. Ingen opplevde hans regime som en sosial eller politisk revolusjonstid, snarere framstod han som en konservativ landsfader og statens redningsmann. Det politiske systemet ble nennsomt omorganiserte. Han lot seg aldri utpeke til keiser, og holdt han seg til de tradisjonelle republikanske embetspostene. Men han konsentrert flere på egne hender, og satt med den lovgivende, utøvende og dømmende makten. Han kontrollerte dessuten statskulten som yppersteprest (pontifex maximus).

Det kanskje viktigste grepet Augustus gjorde, var å reorganisere provinsbestyrelsen. Alle provinser som krevde særlig militært nærvær, ble direkte underlagt Augustus. Dette sikret en demilitarisering av senatseliten, ga ham mulighet til å knytte til seg og premiere lojale aristokrater, og sørget for at inntektene og militær berømmelse tilfalt keiseren. Dessuten ble provinsadministrasjonen mer stabil, da keiseren i mindre grad var tjent med kortsiktig gevinster i form av utplyndring. Med dette sørget Augustus for en konsolidering av riket og etableringen av det som ble kjent som pax romana, romerfreden. I et indre belte i Romerriket var det nå for en gang skyld fred. Eliten kunne dermed sprade rundt i togaer, tale latin, bade, drikke vin, høre på poesi og se på underholdning, og det hele med utgangspunkt i en pulserende by med monumentalarkitektur og nyttig infrastruktur. Fattigfolk ble i det minste spart for den ekstra byrden som følger med krig, i tillegg til epidemier, sult og utbytting som alltid lurte rundt hjørnet. Dette kunne man altså delvis takke Augustus for, og det gjorde man.

Det augusteiske forum i Roma, med templet til Mars Ultor ("hevneren")

Augustus ble hyllet og dyrket, stedvis som en vaskekte gud. Hans image- og merkevarebygging står ikke tilbake for noen i verdenshistorien. En rekke kjente arkitekter, kunstnere og diktere ble rekruttert til å skildre den nye augusteiske gullalderen. Byen Roma ble utbygget og pusset opp for enorme summer - og Augustus sa, med noe rett, at han overtok en by i teglstein og etterlot en i marmor. Han staket ut kursen for seinere keisere: å framstille seg som en kjærlig, men nødvendig leder under gudenes spesielle beskyttelse. En tidlig form for rex iustus-ideologi, som skulle bli så betydningsfull i det seinere kristne Europa. Keiseren var den fremste patronen og hoffet det kulturelle sentrum.

Da Augustus erobret Egypt, sikret han Romerriket en stabil tilgang på papyrus, det suverent viktigste skrivematerialet i antikken. Da oppsto det en bokkultur, med offentlige biblioteker og private samlinger av gresk og romersk litteratur. Uten dette hadde antagelig veldig få av antikkens litterære verk overlevd til våre dager. Da hadde det ikke blitt mye til renessansen og den vitenskapelige og politiske oppvåkningen i tidligmoderne tid. Uten denne kosmopolitiske verdenen hadde kanskje også kristendommen forblitt en glemt jødisk sekt. For hvor skulle ellers Paulus reise og misjonere, og hvem skulle han skrive til? Vi skal heller ikke glemme at det var i Augustus’ regjeringstid at Jesus fra Nasaret ble født og vi starter vår tidsregning. (Se blogginnlegget om Jesu fødsel og hvordan evangelien bommer med tidspunktet: Hva-skjedde-i-de-dager?)

Skisse av Augustus triumfbue på Forum Romanum

Augustus var en autokrat med mye blod på hendene. Det er ingen grunn til å hylle ham på hans dødsdag, men vi kan altså benytte dagen til å minne om at historiens gjeld til romerne – alt fra militærtaktikken, akveduktene, kloakkanleggene, betongen, buehvelvene og mosaikkene, til romerretten, vinen, kalenderen, litteraturen og rampelatinen som snakkes i store deler av Europa og Sør-Amerika – antagelig hadde vært mindre og definitivt annerledes uten Augustus. Idealene om keisermakten, som har inspirert europeiske statsoverhoder fra Karl den store og Frederik Barbarossa til Mussolini og Hitler, er en arv fra Augustus. Napoleons bestrebelser på å gjenreise et romersk keiserrike hører med her. Han mislyktes og det førte til Norges løsrivelse fra hans allierte Danmark. Så uten Augustus, antagelig heller ingen 1814. 

En versjon av dette innlegg er publisert som kronikk i Aftenposten i dag (19/8-2014)

Det er ikke lett å knytte så mange gode historier om vin til keiser Augustus . Han var ingen livsnyter eller dranker, snarere la han vinn på å framstå som en sober og måteholden mann. Sveton forteller oss (Augustus 77):

Han hadde også svært liten trang til vin. Cornelius Nepos forteller at han i leiren ved Mutina ikke pleide å drikke mer enn tre ganger til middag. Senere, selv når han slo seg virkelig løs, ble han stående med seks begre, eller hvis han gikk lengre, sørget han for å spy etterpå. Det var særlig Raeticum-vin han likte, men også den drakk han sjelden på høylys dag. 

Aqua Virgo - Vann, ikke vin, til folket!

Og han bifalt heller ikke overdreven luksus og klaging på forholdene blant andre:

Da folket klaget over at vinen var blitt så sjelden og dyr, satte han det skarpt til rette idet han sa at hans svigersønn Agrippa ved å anlegge atskillige vannledninger hadde sørget for at folk ikke skulle behøve å tørste. (Sveton Augustus 42) 

Hans datter Julia, som altså var gift med Agrippa, var imidlertid tørstere - både etter vin, svir og det gode liv - i den grad at hun til slutt ble sendt i eksil med evig dårlig rykte og forbud mot vin og andre luksusvarer. 

Den Raeticum-vinen Augustus likte så godt, var en vin fra Veneto-traktene. Det var kanskje derfor Augustus i sin tidlige karriære som triumvir la dette området til som del av Italia og ikke lenger som en separat provins i 42 fvt. Vinen fikk sitt navn fra provinsen Raetia nord for alpene og var ettertraktet med for sin spesielle smak, og den var normalt krydret med bek eller harpiks, og hadde dermed noe til felles med gresk retsina. 

For å feiret Augustus' dødsdag velger vi oss dermed en nydelig vin fra Veneto - uten snev av harpiks, men jeg tror keiseren likevel hadde likt den svært godt. Han hadde også likt at den ikke var en kostbar jålevin, og lett tilgjengelig for sitt folk: Roberto Anselmi San Vincenzo (kr. 135,-). En praktfull soave med nok syre og friskhet til alskens sjømat, nok restsødme til også å holde følge med litt spicy asiatisk mat og en vinner ved ethvert tapasbord. For ikke å snakke om på trappa i kveldsola med gode naboer, eller i et gravøl for Augustus. Sankt Vincent er vindyrkernes spesielle skytshelgen og minner oss om romernes ord for å seire, vincere. Noe Augustus var godt kjent med. Og du taper ikke med denne krukka på kjølen. 

Hvordan plante, binde og stelle vinrankene i romertida?

Etter en tids dvale - eller bokinnspurt, oppussing og intensiv jobbvirksomhet - er Vin & Ruin tilbake. Men foreløpig ikke med brask og bram og storslåtte temaer, men med noe så prosaisk som hvordan romerne forholdt seg til sine vinranker og særlig ulike oppbindingsteknikker av dem, slik de framstilles av keisertidsforfatteren Columella (4-70 evt.) fra Gades (Det moderne Cadiz i Spania).

Vinrankene skulle plasseres med fem eller seks fots avstand, sier Columella (Om Jordbruket 3.15), og uansett aldri mer mindre enn tre fot mellom hver. Men vinrankene er jo ikke i utgangspunktet en tresort som vokser opp til værs med egen stamme. Det kreves ulike klippe- eller forbindingsteknikker for å få vinrankene til å strekke seg opp.

Alternativet er å la vinrankene spre seg langs marken. Det kalte romerne vitis prostrata ("flatranke"; Se ill. a - Columella 4.2.2 og 5.517). Dette var det ingen vinbonde med respekt for seg selv som ville gjøre. Det ga rett nok mange druer, men av dårlig kvalitet og faren for at mus og andre skadedyr skulle forsyne seg og ødelegge druene store.

En annen teknikk var derfor å beskjære vinrankene slik at bare noen få grener fikk stige opp og dermed etterhvert danne en stamme som kunne bære noen få grener (Columella 5.5.7-15). Dette kalte man vitis bracchiata eller capitata (b, c) ettersom man synes de lignet på armer eller et hode. Dette ligner på beskjæring som stadig finner sted, selv om man nå ofte lar lar det formes seg en tjukk grein ut også som bærer druene.

Imidlertid foretrakk mange romerske vinbønder å binde vinrankene til påler, enten en lang støtte uten tverrtre (cum adminiculo sine iugo; d) eller som et kors (vitis iugata; e). Korsene kunne settes med avstand, slik at hver vinranke klatret på en støtte alene, eller nære, slik at vinrankene vevde seg sammen (Columella 4.16-20.5). Systemet er ennå i bruk vingårder verden over.


En annen variant var å lage en pergula (f). Denne teknikken gir vakre vinmarker - og var derfor også med på å smykke utearealet på romerske rikmannsvillaer - og mye druer, og den var i bruk til både spisedruer og for vinproduksjon i romersk tid (Columella 3.9.2 og11.2.32). Kvaliteten på vinen var kanskje ikke like høy som ved teknikker som gir færre druer per ranke. Pergolaen er stadig vakker og populær, men benyttes lite i kommersiell vinproduksjon i dag.

En annen teknikk var å plante vinrankene tett på andre trær og la dem klatre som slyngplanter i disse trærne - dette kalte man vitis arbustivia (g; etter arbor, ordet for tre). Alm og popler var populære å bruke for disse arbusta-rankene, forteller Columella (5.6).

Når man skulle anlegge en vingård, kunne man sette plantene i planteringshull, i furer eller etter et mer kostbart system kalt pastinatio. Sistnevnte var laget til litt som en skyttergrav med forhøyninger og dreneringskanaler og dyplufting av hele området. Columella anbefaler beskjæring på våren eller høsten, og at man fjerne sommerrøttene før vinteren.

Vinmarkene til Fattoria Casabianca - vitis iugata

Få steder i Italia bevarer et gammelt jordbrukslandskap som i Chianti-området. Her hvor allerede etruskerne drev jordbruk, hvor skoger og den romerske macchiaen dominerte landskapet og villsvin, hjort og rådyr tråkka rundt, har mennesker dyrket jordlapper og vinranker i tusener av år. Her finner vi også et berømt hvit hus. Det er to hvite hus av betydning i denne verden. Det ene ligger i Washington og der regjerer amerikanske presidenter, det andre ligger  nær den vakre museumsbyen Siena i Chianti Colli Senesi og her regjerer familien Cenni. Fattoria Casabianca har 650 hektar urørt landskap og dyrka mark, med økologiske vinmarker og restaurerte gamle bondegårder tilgjengelig for leie om man ønsker en skikkelig agriturismo-opplevelse.

Her lages også god chianti som man kan få på de fleste pol til en svært gunstig pris: Fattoria Casabianca Coppaia Chianti Colli Senesi (kr. 125,-). En saftig og smaksrik sangiovese, med det sedvanlige hint av krydder og urter med modne røde bær. Den storkosere seg sammen med det meste kjøttmat du putter på grillen, eller i sofakroken etter grillen.  Dette er back to nature, men en kultivert sådan. 2013-årgangen er minst like god som en forrige og har ikke bare fått mye velfortjent skryt, men også ny hvit etikett. Nyt ettersommeren!