Cassiodorus og vintervinen

Det er vinter - iallefall ifølge kalenderen, og da er det på sin plass å fortelle historien om en av verdens mest berømte vinterviner. På en av årets første dager skal vi dermed ta turen til seinantikkens Italia - til en tid hvor de romerske keiserne var bare et minne og invaderende germanske konger satt ved makten, men hvor vinen fremdeles var utmerket. 

Theoderik den Store - gull solidus

Folkevandringstida hadde ført ulike germanske stammer og folk sørvestover på 400-tallet og de fikk ganske fritt leide i et nedkjørt vestromerrike. Vandaler, frankere og øst og vestgotere turet fram som de ville. Man beholdt en slags marionettekeiser i Italia ganske lenge, men til slutt tok Odovaker affære og avskaffet hele keisertronen og avsatte den unge Romulus Augustulus, mens han selv tok kongsmakten. 

Keiser Zeno i Bysants var imidlertid ikke fornøyd med ham og tillot at en østgotisk folkegruppe invaderte og overtok makten i Italia. Deres leder var kong Theoderik den Store, kjent her nord også som Tjodrik og i germanske sagn som Didrik av Bern. Theoderik tok selv livet av Odovaker og lot seg utrope til konge av Italia med base i Ravenna. Forfatteren, filosofen, senatoren og statsmannen Boethius ble hans "statsminister" (magister officiorum). Men han falt i unåde og ble henrettet. 

Cassiodorus
- statsmann og klostergrunnlegger

Da tok en annen mann hans plass - også han kjent som forfatter, tenker og statsmann - Flavius Magnus Aurelius Cassiodorus Senator, eller bare Cassiodorus. Han skriver ikke ett ord om sin forgjenger og i de brevene vi har bevart fra ham, er det svært lite tegn til den turbulente og blodige tiden som han tross alt levde og tjenestegjorde i. Hans offentlige korrespondanse dreier seg om en rekke små og store oppgaver, ofte knyttet til hoffet og styringen av landet - men det hele kan virke nesten idyllisk.

Kongens banketter er også noe Cassiodorus er engasjert i. Det var ingen tilfeldighet hvem som ble invitert, hvor de ble plassert eller hva de fikk å spise og drikke. «Når kongens bord er velutrustet er det et godt tegn for staten. En privat person kan nøye seg med lokalt produsert mat, men det er ærbart for en konge å samle delikatesser fra alle land til sitt bord», sier Cassiodorus, før han legger ut om fisk fra alle verdens hjørner. Imidlertid hadde ikke Theoderik tilgang til oversjøisk vin til sitt bugnende bord  med eksotiske retter. Det trengtes da heller ikke, mener Cassiodorus, når «vårt fruktbare Italia er så spesielt rik på viner, må vi ha disse på kongens bord». Og i den sammenheng retter han en helt spesiell henvendelse til 

sin forrådsmester (canonicarius) for distriktet Venetiae. Kongens vinkjeller er nærmest tom for den fabelaktige Acinaticum-vinen, den berømte vintervinen fra Verona. Cassiodorus skriver (Epist. 12.4):

Rapporten fra mesteren for de kongelige eiendommer (comes patrimonii) forteller at beholdningen av Acinaticium er svært lav i de kongelige kjellere. Vi vil derfor be deg å oppsøke vinmakerne til denne vinen i Verona, og tilby dem en tilstrekkelig pris. Strengt tatt burde de by den gratis til sin herre.

Det er i sannhet en edel vin og en som Italia kan være stolte av. Det åndfulle Hellas kan kurere dårlig vin med fremmede tilsetningsstoffer, eller skjule den med parfyme. Det er det ikke behov for med denne drikken. Vinen er ublandet og purpurrød, verdig en konge, og den er søt og sterk, og så kompakt når den drikkes, at man blir i tvil om det er flytende føde eller spiselig drikke.

La meg få beskrive den unike måten den lages. Drueklasene, som hentes inn om høsten, henges oppunder hustaket for å tørke. Ikke slik at de visner bort, men slik at de utsondrer den smakløse væsken og blir mye søtere. Her henger de til desember, når alt annet er bundet av vinterfrost og ting på forunderlig vis begynner på nytt og man finner igjen det gamle i alle kjellere. Da får denne vintermosten, disse druenes kjølige blod, flyte i en sprengkald vinhøst og blir til dette drikkelige purpur, denne fiolette nektar – en prosess som blander det evige og det nye. Ikke blir druene på skjendig vis tråkket ned av føtter, og heller ikke ødelagt av fæle tilsetningsstoffer. Nektarens strøm av perlelignende klarhet kaller fram dens edelhet. Den synes å felle tårer av glede, og gleder øyet med sin skjønnhet like mye som ganen med sin smak.

Få tak i denne vinen så raskt som mulig til en akseptabel pris og gi den videre til hoffbestyrerne (Chartarii) som tar seg av dette. Husk også at den bør bli servert i melkehvite beger, da vil den framstå enda mer spektakulær – på samme måten som liljer og roser forener sin sjarm. Da blir vinen en stor glede for øye, ut over den trivielle kjensgjerning at den har en behagelig smak og gjenoppretter styrken til den som drikker den. Vi stoler på at du kan skaffe både vin og beger og få det oversendt.

Vi får håpe kongen og Cassiodorus fikk sin vin. Det sier ikke den videre korrespondansen noe om. Cassiodorus trakk seg etter hver tilbake fra sin stilling, grunnla et kloster i sine hjemtrakter og viet seg til historie og sitt forfatterskap. Han ble hundgammel, antagelig var han rundt 100 og døde rundt 585 evt., styrket på den herlige vintervinen. Vinen han beskriver og teknikken med å la druene henge oppunder taket til vinteren kommer - som altså går tilbake til romertida - finnes fremdeles i Verona-traktene. Det er den vinen som er viden kjent som Recioto. Så denne gangen blir anbefalingen lekende lett.

Ikke bare det, det finnes et vinhus som har tatt vare på denne tradisjonen helt spesielt og faktisk har retten til å kalle sin vin nettopp Acinaticum, eller Acinatico i den moderne italienske språkdrakten. Dagens anbefaling er Stefano Accordini Recioto della Valpolicella Classico Acinatico (2010; kr 274,50). Dette er en vidunderlig recioto, på de sedvanlige druene Corvina Veronese (75%), Rondinella og en klase Molinara, med duft av takmøne midtvinters. Vi har jo for vane å servere vin i glass nå, og ikke for eksempel i porselen, men med litt riskrem ved glassets side så skulle vel også Cassiodorus' øye bli gledet av den hvite og røde sjarmbomben. Når det er sagt, og prøvd, så har du her også en makaløs følgesvenn til enhver sjokoladebasert dessert. Eller rett og slett alene istedenfor enhver dessert. Acinatico er lykkelig også i selskap med godt modne oster, gjerne muggost. Verdig en konge, men nå kan også Jørgen få tak i denne vinen til en akseptabel pris. 

Godt nytt år!