Det er i dag, 19.
august 2014, to tusen år siden Augustus, den første romerske keiseren, døde. Selv om vi
nordmenn er mer opptatt av grunnlovsjubileet og Prøysenåret er Augustus’ regime og virke av
langt større betydning for Europa – kanskje også for Norge – enn det som
skjedde her for 200 og 100 år siden. Nåja, tenker du kanskje, Romerriket er nå en
ting, og dets følge for senere europeisk historie udiskutabel. Men én mann? Og
attpåtil han som avskaffet den romerske republikken, som inspirerte
grunnlovsfedre både her og der? Ja. Uten Augustus hadde det romerske avtrykket
i ettertidens Europa vært adskillig mindre. At Romerriket ble som det ble og varte så lenge, kan vi takke ham for. Men han var ingen opplagt kandidat som statsoverhode.
Augustus’ unge år
var politisk turbulente. I 44 fvt. ble han som 19-åring adoptert posthumt av
sin grandonkel, den myrdede diktatoren Julius Caesar. Da arvet han Caesars navn,
renommé, penger og klienter, men også en stor politisk floke og en slags forpliktelse til å hevne adoptivfaren. 14 år og flere
borgerkriger seinere sto han tilbake som den absolutte eneherskeren i Romerriket. Store personligheter som Brutus, Cassius, Cicero, Sextus Pompeius, Marcus Antonius og Kleopatra var drept. Og med dem, den romerske republikken. Et nytt regime var i emning.
Den romerske
republikken var en meget habil erobrer, men maktkamper, innbyrdeskrig og
utbytting førte til kaos og nær kollaps i seinrepublikken. Det kunne ikke
fortsette; Romerriket ville gått raskt dukken som så mange andre erobringsimperier.
Men enemakten var imot all republikansk ideologi og den så høyt aktede
politiske friheten, libertas. Derfor
ble Caesar dolkedrept i Senatet. Augustus’ utfordring var å beholde makten og
livet, og samtidig skape et levedyktig imperium. Løsningen hans på den utfordringen kan vi avlese i
keiserens titulatur, som ble utviklet under Augustus.
Slektsnavnet Caesar
ble raskt en tittel, som vi kjenner igjen vårt begrep keiser (og det russiske tzar). Den engelske og franske termen emperor/empereur stammer fra uttrykket imperator, som i
republikken var reservert for en seirende romersk general, men som nå ble en stående keisertittel.
Den første perioden av keisertiden kalles dessuten prinsipatet, etter en annen
av keiserens faste titler, princeps («den
fremste»). Dette var en betegnelse for den som hadde rangen som
senatets mest ærverdige medlem i republikken, den fremste blant likemenn. Denne keisertittelen gir altså bud
om respekt for den republikanske forfatningen. Da borgerkrigen var over, gikk Octavian
fra å være en krigsherre til en fredsfyrste og da skiftet han ham og navn. Det var da
han tok navnet Augustus, som betyr «den
opphøyede», et navn med klare religiøse overtoner.
Disse keisertitlene
viser oss dermed noe viktig om den enemakten Augustus utviklet: Den var
dynastisk og ble båret oppe av militær kontroll, men samtidig tuftet på tradisjonell
republikansk ideologi og guddommelig sanksjon. På disse fire pilarene regjerte
Augustus trygt i 44 år og etablerte et levedyktig konstitusjonelt
monarki. Ingen opplevde hans regime som en sosial eller politisk
revolusjonstid, snarere framstod han som en konservativ landsfader og statens
redningsmann. Det politiske systemet ble nennsomt omorganiserte. Han lot seg
aldri utpeke til keiser, og holdt han seg til de tradisjonelle republikanske
embetspostene. Men han konsentrert flere på egne hender, og satt med den
lovgivende, utøvende og dømmende makten. Han kontrollerte dessuten statskulten
som yppersteprest (pontifex maximus).
Det kanskje viktigste grepet Augustus gjorde, var å reorganisere
provinsbestyrelsen. Alle provinser som krevde særlig militært nærvær, ble direkte
underlagt Augustus. Dette sikret en demilitarisering av senatseliten, ga ham
mulighet til å knytte til seg og premiere lojale aristokrater, og sørget for at
inntektene og militær berømmelse tilfalt keiseren. Dessuten ble provinsadministrasjonen
mer stabil, da keiseren i mindre grad var tjent med kortsiktig gevinster i form
av utplyndring. Med dette sørget Augustus for en konsolidering av riket og
etableringen av det som ble kjent som pax
romana, romerfreden. I et indre belte i Romerriket var det nå for en gang
skyld fred. Eliten kunne dermed sprade rundt i togaer, tale latin, bade, drikke
vin, høre på poesi og se på underholdning, og det hele med utgangspunkt i en
pulserende by med monumentalarkitektur og nyttig infrastruktur. Fattigfolk ble i det minste spart for den ekstra byrden som
følger med krig, i tillegg til epidemier, sult og utbytting som alltid lurte rundt hjørnet. Dette kunne man altså delvis takke Augustus for, og det gjorde
man.
 |
Det augusteiske forum i Roma, med templet til Mars Ultor ("hevneren") |
Augustus ble
hyllet og dyrket, stedvis som en vaskekte gud. Hans image- og merkevarebygging
står ikke tilbake for noen i verdenshistorien. En rekke kjente arkitekter, kunstnere
og diktere ble rekruttert til å skildre den nye augusteiske gullalderen. Byen Roma ble utbygget og pusset opp for enorme summer - og Augustus sa, med noe rett, at han overtok en by i teglstein og etterlot en i marmor. Han
staket ut kursen for seinere keisere: å framstille seg som en kjærlig, men
nødvendig leder under gudenes spesielle beskyttelse. En tidlig form for rex iustus-ideologi, som skulle bli så betydningsfull i det seinere kristne Europa. Keiseren var den fremste
patronen og hoffet det kulturelle sentrum.
Da Augustus
erobret Egypt, sikret han Romerriket en stabil tilgang på papyrus, det suverent
viktigste skrivematerialet i antikken. Da oppsto det en bokkultur, med offentlige
biblioteker og private samlinger av gresk og romersk litteratur. Uten dette hadde
antagelig veldig få av antikkens litterære verk overlevd til våre dager. Da hadde det
ikke blitt mye til renessansen og den vitenskapelige og politiske oppvåkningen
i tidligmoderne tid. Uten denne kosmopolitiske verdenen hadde kanskje også
kristendommen forblitt en glemt jødisk sekt. For hvor skulle ellers Paulus
reise og misjonere, og hvem skulle han skrive til? Vi skal heller ikke glemme
at det var i Augustus’ regjeringstid at Jesus fra Nasaret ble født og vi
starter vår tidsregning. (Se blogginnlegget om Jesu fødsel og hvordan evangelien bommer med tidspunktet: Hva-skjedde-i-de-dager?)
 |
Skisse av Augustus triumfbue på Forum Romanum |
Augustus var en
autokrat med mye blod på hendene. Det er ingen grunn til å hylle ham på hans
dødsdag, men vi kan altså benytte dagen til å minne om at historiens gjeld til
romerne – alt fra militærtaktikken, akveduktene, kloakkanleggene, betongen,
buehvelvene og mosaikkene, til romerretten, vinen, kalenderen, litteraturen og rampelatinen
som snakkes i store deler av Europa og Sør-Amerika – antagelig hadde vært
mindre og definitivt annerledes uten Augustus. Idealene om keisermakten, som
har inspirert europeiske statsoverhoder fra Karl den store og Frederik Barbarossa til Mussolini og Hitler, er en
arv fra Augustus. Napoleons bestrebelser på å gjenreise et romersk keiserrike
hører med her. Han mislyktes og det førte til Norges løsrivelse fra hans
allierte Danmark. Så uten Augustus, antagelig heller ingen 1814.
En versjon av dette innlegg er publisert som kronikk i Aftenposten i dag (19/8-2014)
Det er ikke lett å knytte så mange gode historier om vin til keiser Augustus . Han var ingen livsnyter eller dranker, snarere la han vinn på å framstå som en sober og måteholden mann. Sveton forteller oss (Augustus 77):
Han hadde også svært liten trang til vin. Cornelius Nepos forteller at han i leiren ved Mutina ikke pleide å drikke mer enn tre ganger til middag. Senere, selv når han slo seg virkelig løs, ble han stående med seks begre, eller hvis han gikk lengre, sørget han for å spy etterpå. Det var særlig Raeticum-vin han likte, men også den drakk han sjelden på høylys dag.
 |
Aqua Virgo - Vann, ikke vin, til folket! |
Og han bifalt heller ikke overdreven luksus og klaging på forholdene blant andre:
Da folket klaget over at vinen var blitt så sjelden og dyr, satte han det skarpt til rette idet han sa at hans svigersønn Agrippa ved å anlegge atskillige vannledninger hadde sørget for at folk ikke skulle behøve å tørste. (Sveton Augustus 42)
Hans datter Julia, som altså var gift med Agrippa, var imidlertid tørstere - både etter vin, svir og det gode liv - i den grad at hun til slutt ble sendt i eksil med evig dårlig rykte og forbud mot vin og andre luksusvarer.
Den Raeticum-vinen Augustus likte så godt, var en vin fra Veneto-traktene. Det var kanskje derfor Augustus i sin tidlige karriære som triumvir la dette området til som del av Italia og ikke lenger som en separat provins i 42 fvt. Vinen fikk sitt navn fra provinsen Raetia nord for alpene og var ettertraktet med for sin spesielle smak, og den var normalt krydret med bek eller harpiks, og hadde dermed noe til felles med gresk retsina.
For å feiret Augustus' dødsdag velger vi oss dermed en nydelig vin fra Veneto - uten snev av harpiks, men jeg tror keiseren likevel hadde likt den svært godt. Han hadde også likt at den ikke var en kostbar jålevin, og lett tilgjengelig for sitt folk: Roberto Anselmi San Vincenzo (kr. 135,-). En praktfull soave med nok syre og friskhet til alskens sjømat, nok restsødme til også å holde følge med litt spicy asiatisk mat og en vinner ved ethvert tapasbord. For ikke å snakke om på trappa i kveldsola med gode naboer, eller i et gravøl for Augustus. Sankt Vincent er vindyrkernes spesielle skytshelgen og minner oss om romernes ord for å seire, vincere. Noe Augustus var godt kjent med. Og du taper ikke med denne krukka på kjølen.