 |
| Sulla - fra Glyptotekets samling |
En av den romerske republikkens mest omtalte og beryktede menn var
Lucius Cornelius Sulla. Som hærfører og realpolitiker manøvrerte han seg til toppen i romersk politikk etter flere oppgjør med den mer popularvennlige Marius. Selv om han spilte en betydelig rolle i å overvinne romerske fiender som Jugurtha i Numidia i Nord-Afrika, kimbrerne i Gallia, forbundsfellene i Italia og Mithradates i Lilleasia, er han mest kjent for å ha vendt romerhæren mot byen Roma og inntatt den med våpenmakt to ganger.
Sulla kom fra en patrisisk slekt, gens Cornelia, men av en gren
av slekta som hadde havnet noe i bakleksa. Hans familie var dermed heller ikke
spesielt velstående, og Plutark forteller at han som ung måtte ta inn som
leieboer og bare hadde råd til en liten husleie, samt at han «levde blant
mime-skuespillere og gjøglere og deltok i deres frie liv» (Sulla 2). Videre beskrives han som en mann
med grå øyne og et skarpt, gjennomborende blikk og et fryktinngytende utseende,
da hans bleke ansiktsfarge var kontrastert med ujevne røde flekker - "som morbær overstrødd med mel", ifølge en nidvise fra Athen. Sulla var
en levemann, som var glad i å feste, drikke og more seg, som stadig "omgikkes med skuespillere, harpespillere og dansere; med dem lå han til bords og drakk ved høylys dag"! Kildene forteller
om en «hemningsløs nytelsessyk» mann totalt «uten måtehold på det erotiske
område», med personer av begge kjønn. Plutark (Sulla 35) kan også fortelle om da han i forbindelse med sin triumf over Mithradates også feiret en fest for Hercules og ofret en tiendel av sin formue til guden og gjestebud til folket. "Det var en slik overflødighet i anskaffelsene at man hver dag kastet en mengde kjøtt i elven og drakk vin som var mer enn førti år gammel". Kanskje har følgelig Sulla sikret seg noen krukker fra den så berømte opimiske årgangen fra 121 fvt. som han nå skjenket sine gjestvenner.
Sullas vei til toppen bærer preg av
eksepsjonelle taktiske og strategiske evner. Han kjente ingen barrierer og
framstår som fullstendig skruppelløs og fryktløs, og han lykkes med sine mange
hasardiøse handlinger. Nettopp derfor fikk han også tilnavnet Felix, ofte oversatt som «den
vellykkete», eller «heldige». I det latinske begrepet felix ligger det samtidige også et
guddommelig forsyn, at vedkommende er begunstiget med hell og lykke av gudene.
Det var også noe Sulla trodde fullt og fast på. Han var overbevist om å være en
spesielt utvalgt, og ga seg selv tilnavnet Epafroditos («Venusyndlingen») i sin omgang med den greske verden. Historiene er flere om de mange varsler han fikk om egen suksess.
Den i våre øyne mest spektakulære og merkverdige historien i den sammenheng er det igjen Plutark som gir oss (Sulla 27). Da Sulla oppholdt seg i Dyrrachion på vestsiden av Hellas på veien tilbake til Brundisium og Italia ble en satyr fanget mens den sov i et hellig området kalt Nymfaion. Satyrer kjenner vi jo som Dionysos' noe drikkfeldige følgesvenner, med spisse ører, hale og bukkeføtter. Plutark mener altså å vite at en slik fabelskikkelse ble fanget og ført til Sulla, som med ulike tolker forsøkte å få noe ut av den. "Men satyren gav tross alle anstrengelser ikke noe artikulert svar, men gav bare fra seg en hes lyd, halvt hestevrinsking og halvt bukkebrek". Kanskje en konsekvens av for mye vin i Dionysos' selskap i for mange år...
Sulla kom seg nå uansett forfulgt av sitt hell tilbake til Italia og sikret seg Roma og enemakten. Etter en periode med blodig forfølgelse av alle sine motstandere, med de så famøse proskripsjonslistene, tok han mål av seg til å reorganisere republikken og lot seg utpeke til dictator
rei publicae constituendae, «diktator for å gjenoppbygge staten». Mot slutten av år 81 bestemte Sulla
seg for at gjenopprettingen var fullbyrdet og at det var på tide å legge bort
diktatorhatten. For sikkerhets skyld fortsatte han som konsul i
80, men trakk seg så tilbake til Puteoli (nær Napoli) som privatmann i 79. Han
døde her tidlig året etter, rundt 60 år gammel, av indre blødninger, antagelig
som følge av leversvikt. Ble det for mye vin også for Sulla?
Sullas rekonstruerte republikk falt fort sammen. Allerede det året han døde kom det til et opprør som følge av hans forordninger. Det var nemlig slik at han tok dyrkbar mark fra de proskriberte og byer som hadde stilt seg på motstandernes side i borgerkrigen og delte den ut til sine veteransoldater. Slik lagde han gamle byer om til veterankolonier, deriblant Pompeii, Nola, Spoletium
og Praeneste (moderne Palestrina). De gjenlevende av byens opprinnelige beboere
måtte nå finne seg i å avgi jord, byrom og myndighet til veteransoldatene. Det
var ikke alltid bare en fornøyelse og kunne ende i voldsomme slagsmål, som i
Faesulae (moderne Fiesole, nær Firenze). Byen hadde en lang historie tilbake til etruskisk tid (kjent som Viesul, Vipsul) før romerne tok den. Et ekstra poeng i denne sammenhengen - med Sullas mange heldige jærtegn - er det at byen var kjent for å utdanne agurer, for her fantes det et lærersete for kunsten å tyde varsler (auguria). Onde tunger vil kanskje si at de ikke var gode nok, for byen velger feil side to ganger i seinrepublikken. Forbitret på sin medkonsul ga Marcus Aemilius Lepidus straks Sulla var død støtte til populære tiltak og la seg ut med Sullas nyetablerte senat. Da han intervenerte i bataljen mellom de gamle jordeierne og veteranene i Faesulae
og tok parti med de førstnevnte, ble Roma igjen kastet ut i indre strid og borgerkrigslignende tilstander. Lepidus ble relativt raskt slått av Pompeius og tok flukten
til Sardinia. Senere ga også Faesulae sin støtte til rebellene Catilina og Manlius og den gamle ærverdige byen straffes igjen og havner siden i bakleksa.
Fortsatt god sommer!
