Vi har tidligere skrevet om angrep på Roma fra nord. Nå skal historien om de første skandinavene som - tørste og sultne - forsøkte å invadere romernes Italia på slutten av det annet århundre fvt.. Folket det er snakk om ble kalt kimbrerne og hadde
etter sigende utvandret fra Jylland – noe deres store skikkelser, lyse hår og
lyseblå øyne vitnet om. Hundre år seinere, på Augustus tid, var iallfall romerne enige om at kimbrernes land var Danmark og Jylland. Det fastslår geografen Strabon (7.2.1). Tilsynelatende utvandret de sammen med en annen folkegruppe teutonerne, som det ikke er mer snakk om i ettertid. Underveis slo disse seg sammen med andre
germanske og keltiske folk. Sammen utgjorde disse et enormt omreisende samfunn
som levde av plyndring og jorda de kom over på ferden. Ifølge Plutark (Marius 11) bestod følget av 300 000
våpenføre menn, pluss enda større mengder kvinner og barn, "på jakt etter land som
kunne forsørge en så stor flokk og byer hvor de kunne bosette seg og leve, slik de hadde hørt kelterne tidligere hadde lykkes med å fortrenge tyrrenerne og sikre seg de beste delene av Italia".
Allerede i 113 fvt påførte de romerne et stort militært nederlag nær Noria ved
foten av Alpene i dagens Østerrike, men de la kursen videre nordvest og ikke ned i
Italia. I 109 kom de inn i Rhônedalen, hvor de ble forsøkt nektet land
av den romerske konsulen Marcus Iunius Silvanus, som forsøkte å hevde romernes rett her. Men de beseiret ham, for så å
begi seg på plyndringstokter i det fjerne Gallia. En utbrytergruppe fra det
store følget bega seg inn i den ferske romerske provinsen Gallia og slo romerne
under Lucius Cassius Longinus’ kommando i 107. Da steg bekymringen i Roma. Konsulen
Quintus Servilius Caepio klarte året etter å vinne tilbake Tolosa og fikk sin
kommando forlenget, som prokonsul. En ny hær ble stablet på beina, som han
skulle lede sammen med den nye konsulen, plebeieren Gnaeus Mallius. Servilius
Caepio levde på ingen måte opp til sitt slektsnavn, han var alt annet en servil.
Den hovne patrisieren kunne ikke utstå sin plebeiiske kollega, nektet å
underordne seg ham eller overhode samarbeide. Resultatet var at romerhæren i
105 gikk på et katastrofenederlag ved Arausio (moderne Orange i Sør-Frankrike). 80 000 soldater på romersk side ble
rapportert som falne, men kildene tar nok vel hardt i.
 |
| Hærføreren Marius Nå erobret av danskene takket være øl! Skulptur fra Ny Carlsbergs Glyptotek |
En så sterk og diger invasjonshær
på vei inn i romersk territorium var meget foruroligende. Roma satte dermed sin
lit til Marius, som nettopp hadde avsluttet krigen mot kong Jugurtha av Numidia.
Heldigvis for romerne invaderte ikke kimbrerne og teutonerne umiddelbart
Italia, men hadde nok med å rote rundt i Gallia og ned i Spania. Marius fikk
dermed samlet og trent en ny hær, var forberedt da våre utvandrede forfedre i
102 vendte tilbake for å ta seg ned i Italia. I 102 møtte han invasjonshæren sammen
med medkonsulen Quintius Lutatius Catulus. Invasjonshæren delte seg imidlertid,
idet kimbrerne valgte å gå over Brennerpasset, mens teutonerne satset på å ta
seg fram langs kysten i vest, og da gjorde de to romerske hærførerne det samme.
Marius overlistet og knuste teutonerne ved Aix-en-Provence, mens Catulus så
vidt unngikk den samme skjebnen i nord. Han klarte dog å komme seg i sikkerhet
med størsteparten av hæren på andre siden av Posletta og fikk forlenget sin
kommando. Året etter kom Marius med sin hær dem til unnsetning og den
gjenforente romerske hæren beseiret også kimbrerne i det avgjørende slaget ved
Vercellae (moderne Vercelli i Piemonte) i 101 fvt.
Romerstaten og vinrankene
ble reddet nok en gang. Det er ikke godt å si hva som hadde skjedd om en så
stor horde med mjøddrikkende dansker hadde fått fotfeste i Nord-Italia. Området ble isteden bosatt av Marius' soldatveteraner. Provinsen
Vercelli er ellers i dag mest kjent for sin Gattinara, en utmerket rødvin på nebbiolodruen,
om enn ikke så kjent som sine storebrødre Barolo og Barbaresco fra naboprovinsen
Cuneo.
Dagens anbefaling blir dermed Travaglini Gattinara DOCG (2008, kr. 197,-), en strålende gattinara fra områdets kanskje beste produsent, Giancarlo Travaglini. Dette er ikke bare en morsom flaske, som står ut i de mange polhyller den er å finne i, den har også sin bestemte funksjon i å hindre bunnfall i å nå glasset! Suveren til salami picante, stekt chorizopølse og andre smaksrike, men ikke for tunge kjøttretter. Marius' muldyr (muli Mariani) som legionærene hans ble kalt da de ble trent i å bære ekstra oppakning, ville helt sikker ha funnet plass til en denne i sekken.
