Bacchanalia og romerstatens oppgjør med fenomenet i 186 fvt.

Kjær gud har mange navn! Vinguden Dionysos hadde flere. Han gikk også under navnet Bakkhos på gresk, Bacchus i latinisert form. Den gammelromerske guden Liber – tett forbundet med frihet, som i libertas – ble også identifisert med Dionysos, noe som understreker den frigjørende og begeistrende kraften vinen hadde på menneskene. Men vinen og vinguden hadde også mørke og ødeleggende krefter, som tilsidesatte det rasjonelle og anstendige, og de greske bakkanalene var beryktet. Den mytiske historien om gale bakkanter og bakkantinner som rev i stykker alt som kom i deres vei, har vi vært innom i denne bloggen før. Ryktene om ville orgier og utagerende oppførsel var viden kjent i Hellas (og har gitt oss ordet «bakkantisk»). Romerne tålte slikt dårlig, noe som resulterte i den mye omtalte bacchanalia-affæren i 186 fvt.

Vi vet i grunn lite om hvordan feiringene faktisk forløp i klassisk tid. Kulten hadde under alle omstendigheter utviklet seg til en slags mysteriekult for spesielle innvidde i hellenistisk og romersk tid, og ryktet gikk foran den da kulten kom til romersk territorium rett etter Hannibalskrigen, antageligvis via Etruria.

Legg til bildetekst

Skulle vi feste tiltro til Livius (bok 39.8) her, så kom Bacchus imidlertid merkverdig stille, for de romerske bakkanalene skjedde i hemmelighet og ble ikke kjent for styresmaktene før et innvidd par avslørt det hele for Senatet i 186. Og da talte kulten over 7 000 innvidde personer, forteller Livius, hovedsakelig kvinner og unge menn. Og de holdt det gående med fyll (strengt forbudt for kvinner) og promiskuøs adferd, som igjen ledet til alskens seksuelle perversjoner og vold, drap og økonomisk kriminalitet. En underverden ikke engang moderne Hollywoodfilmer klarer å toppe. Ganske utenkelig at så mange skulle delta i en hemmelig og ekstatisk kult i et relativt oversiktlig samfunn som Roma i midtrepublikken. Så Livius forteller nok ikke hele sannheten. Kombinasjonen rus og sex har alltid vakt interesse – og forhåpninger og fordømmelse i rikelige porsjoner – men som regel er ryktet mer spenstig enn virkeligheten. Vi aner ikke hva som faktisk foregikk i disse bakkanalene. Livius forteller nå en gang bare hva de faktisk ble anklaget for. Tusenvis av kultmedlemmer ble altså søkt opp, dømt og henrettet, etter det som framstår som en ganske summarisk felles rettergang. Bacchuskulten ble forbudt på romersk territorium uten spesielt oppsyn og godkjennelse, og dens altre og hellige gjenstander destruert. Dette var den desidert største forfølgelsen av en religiøs sekt vi kjenner fra antikken, fram til de største kristendomsforfølgelsene om lag 500 år seinere.

Antagelig hadde det hele mer med politikk enn religion og moral å gjøre. Antagelig var Bacchuskulten først og fremst en trussel fordi den brøt med tradisjonell kultus, samfunnshierarkiet og den sosiale organiseringen av familiene og romerstaten. At kvinner skulle kunne ha en overordnet rolle, var et klart brudd med den normale, patriarkalske samfunnsorden.Og ved at borgere inngikk avtaler og lojalitetsbånd til et uavhengig religiøst samfunn, stod romerstaten i fare for å bli underminert. Bacchus kunne saktens få bli, men da under streng kontroll av romerstaten og uten en ukontrollert privat organisering. 

Det var noe upoetisk over romernes forfølgesle av Bacchussekten, så vi får heller hente fram en vakker liten madrigal fra Abruzzo - der sikkert noen bakkanter gjemte seg bort for romerne. Vi priser våren - om den skulle komme tilbake - med en herlig og rimelig rosévin, laget på montepulciano-druen, fra nettopp Madregale Rosato Terre di Chieti (kr. 115,-). En ypperlig sommervin om du skal arrangere en liten bakkanal, servere lette småretter eller om du sitter der ganske alene med bare en halv pakke grillpølser og en neve potetsalat.

Syng med, om du er yr og glad!