Judas, stakkar, har fått nok tyn gjennom historien - så akkurat han skal jeg ikke bruke tid på. Han satt der med skammen og dyppet sitt brød i samme fatet som mesteren.
Før vi går løs på vinen, som selvsagt står i sentrum for oss, og innstiftingen av nattverden, må en først må vi ile til å fortelle at selv om dette siste måltidet ofte er framstilt slik som på dette berømte Da Vinci-bildet, så satt neppe gjestene slik.De satt nok ikke i det hele tatt, men lå til bords, i en halvsirkel rundt et bord, hvor tjenerskapet skulle komme til på den ene siden. Antagelig langt mer lik veggmaleriet under fra en grav
Historien om det siste måltidet gjenfortelles av alle de fire evangelistene og det er bred enighet om selve historien om brødet og vinen: Først brøt Jesus en bit brød og sa: "Dette er mitt legeme", eller hoc est corpus meum, som det heter i den latinske oversettelsen i Vulgata. Transsubstansiasjonslæren og det finsiktede teologiske budskapet - særlig når det blir servert på latin - har nok ikke alltid vært like lett å skjønne, for uttrykket er opphavet til trylleformularet hokus pokus (man har da iallfall skjønt at når en brødbit ble til herrens legeme var det noe magi med i bildet). Og dernest fylte han opp kalken med vin og utbasunerte: "Dette er mitt blod!" (hic est sanguis meus), so far, so good - men så legger han til: "paktens blod, som utøses for mange" (og ifølge Matteus 26.28 "til syndenes forlatelse").
Mange har nok kanskje forsøkt å finne syndsforlatelse i bånn av et vinglass, men igjen er det nok for enkelt. Enhver kan ikke selv så enkelt innta paktens blod. Det har vi prester til. Altervinen må velsignes og tildeles av en vigslet prest for at forvandlingen skal skje og synder kan forlates. Men det med kirken og vinutdeling er jo ikke bare greit. Den norske kirken har løst problemet ved å servere alkoholfri vin (jeg er litt usikker på om Jesus og disiplene ville ha ment om de fikk det servert...). Den katolske kirken var imidlertid tidlig ute med en helt annen måte å løse problemet på, de lar bare presten drikke vin på alles vegne.
Johannes forteller mye mer fra dette siste påskemåltidet og skildrer hvordan mesteren vasket sine disiplers føtter og fortalte om sin kjærlighet til dem. Vi kan særlig bite oss merke i hans lignelse om vintreet: "Jeg er det sanne vintre, og min far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer." Man kjente sin vingård også i Palestina.
Alle evangelistene forteller også at Jesus avsluttet måltidet med å si: "og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min fars rike". Dette er kanskje ikke så ille om du er en kongssønn på vei hjem, men i Jesu tilfelle er ikke farens rike av denne jord. Jesus har tatt sitt siste glass vin på jorden. Godt å vite da at han byr sine venner på et glass i himmelen.
Til det siste måltidet fortjener man noe litt ekstra, og i denne sammenhengen er det naturlig å finne fram en himmelsk vin fra guds egen vinkjeller, Nittardi Nectar Dei ("Guds nektar"; 2009, BU, kr. 449,-), fra vingården som en gang har vært i Michelangelofamiliens eie og som lager sin beste supertoskaner kun de årene druene tillater det, og da forsiktig sender en kasse til paven i Vatikanet. 2009 var et fint vinår i Toscana, og denne blir bare bedre om du lar den ligge noen år til. Vi får håpe den nyslåtte pave Frans kan benytte litt av denne i nattverden. Da blir nok kardinalene glade. Vinhuset Nittardi (som er en forenkling av det latinske Nectar Dei) holder til i Chianti Classico, men vinmarkene som benyttes i denne ligger i hovedsak i Maremma. I flasken finner vi Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah og Petit Verdot. Denne er en drøm til påskelammet, men funker antagelig godt også om du bare vil dele noen glass med gode venner og vaske noen føtter. God påske!
