Lakonisk lagringsvare

Sparta var som mange vet en av antikkens mest beryktede krigsmakter, med et utdanningssystem (agoge) med stort sett det eneste formål å skape fullblods soldater. Landet spartanerne rådde over ble kalt Lakonia i antikken og det var et svært fruktbart jordbruksområdet, spesielt det som ble kalt Lakedeimonerdalen. Fullborgerne var imidlertid skjermet for all luksus, kunst og fjas, ikke slo de mynt heller og idealet var likhet, i den grad at spartanerne kalte seg "de like" (homoioi). Det var "omkringboerne" (perioikene) som måtte drive den nødvendige handel og håndtverksvirksomheten og undertrykte heloter som måtte utføre jordbruket. 

Drikkeskål fra Lakonia, med bilde av Prometheus,
som får sin straff for å ha gitt menneskene ilden.

Ingen gourmeter fant noengang veien til Sparta, ettersom nøkternhet ikke bare var en dyd, men også en gjennomført leveregel ved bordet. Poenget var å bringe sine enkle fødevarer til fellesmåltidene (syssitia), som sjelden besto av mer en blodsuppe og brød. Derfor er stadig "spartansk" forbundet med noe enkelt. Og stadig snakker vi om at noen uttrykker seg "lakonisk", når det er kortfattet og poengtert.



Heldigvis drakk de vin til maten, så noen gleder unnet de seg. Hvordan vinen smakte, vet vi lite om for ingen spartansk vin er omtalt i kildene jeg har kommet over. Men det er i det hele tatt lite vi vet om Sparta, lukket og innesluttet som bystaten var og nesten helt uten litteratur. Nesten helt iallfall, for i arkaisk tid blomstret en viss dikterkunst i Sparta, med krigslyrikken tilTyrteios som den mest kjente. Vi skal nøye oss med en annen typisk spartansk dikterstemme, Alkman: "Erfaring og lidelse er visdomens mor".

Spartanernes måtte i likehet med resten av den greske verden finne seg i å bli underkuet av først makedonerne og deretter romerne, og vårt utgangspunkt for dagens lille vinhistorie er nettopp finner sted helt i seinantikken, hvor det bare var østromere og Bysants igjen. 

Monemvasia - Øst-Middelhavets Gibraltar

Verden var slett i trygg på den tida og for å gjemme seg unna slavere og avarer som herjet Hellas, søkte noen tilflukt helt på spissen av Lakonia og grunnla byen Monemvasia (som betyr "enkeltinngang"). Ifølge den bevarte monemvasiske krøniken skjedde dette i 583 evt.

Byen vokste seg større og var en livlig havn i bysantinsk tid. Men den var særlig kjent for sin utmerkede søtvin, som ble en stor eksportartikkel. Det lakonske landskapet kunne også by på gode vinmarker! Venezianerne inntok seinere byen og kalte den Malvasia og det samme kaller man druen som denne spesielle søtvinen ble produsert på, som ble spredd til rundt i Middelhavet, som er blitt til malmsey på engelsk og brukes i madeira. Druen har siden vist seg særdeles velegnet til søte viner og lagrer veldig godt.

Malvasia hører naturlig hjemme i Vinsanto, Toscanas berømte og herlige søtvin. I dag velger vi oss derfor et prakteksemplar, I Veroni Vinsanto del Chianti Rufina (37,5 cl; kr. 244,-). Her får som vanlig malvasia følge med trebbiano samt en klase med sangiovese, før den havner i små eike- og kastanjefat i gode fem år. Aldeles fabelaktig til kransekake - eller bare noen brente mandler, om du vil gjøre det på spartansk vis!