Apicius - gourmet, kokebokforfatter og legende

Historiene er mange om antikkens mest kjente gourmet, Marcus Gavius Apicius. De aller, aller fleste er ikke sanne. Eller det vil si, vi kjenner ham egentlig ikke særlig godt, så vi kan ikke vite det heller. Men det meste som tillegges ham er anekdoter og historier som knapt kan passe inn kronologisk. For virkelighetens Apicius levde i tidlig keisertid under Tiberius og er kjent som en notorisk feinschmecker med tilhold i Minturnae (moderne Minturno, sør i Lazio).

Seneca beskriver Apicius som den som virkelig utformet scientia popinae, restaurantvitenskap eller kokkekunsten, om man vil (Helv. 8). Moralfilosofen og dydsmønsteret Seneca mente dette ikke som noe positivt, for han la også til at han dermed fordervet samtida med sitt eksempel. Uansett er hans navn knyttet til mang en kulinarisk fulltreffer og oppskrift. En hel kokebok (De re coquinaria) som vi har bevart, bærer hans navn, men den er fra seinantikken og ikke fra Apicius' stilus. Det vil si det er lite til kokebok, for det meste ramser den opp ingredienser til mange retter, men sier lite om utporsjonering og tilbereding. For den som er interessert i oppskrifter fra antikken tilpasset en norsk setting, kan jeg varmt anbefale spalten "res coquinaria" i Klassisk Forum. I hvert nummer siden starten på 80-tallet er det presentert en antikk rett. Disse heftene er nå til og med å finne elektronisk: Klassisk Forum i Duo.

Apicius var en levemann som nøt god man og vin, er det liten tvil om - så mange rykter og anekdoter fester seg ikke ved en måteholden og forsiktig herremann. Han skal ha spist middag med de fremste menn Roma fostret, som den store kulturpatronen Maecenas, hvis navn til evig tid er blitt stående som begrep på en som gir rundhåndet til kunstnere: en mesén.
Apicius var spesielt opptatt av havets delikatesser, om vi skal feste lit til anekdotene. Han foretrakk sitt hjemsted Minturnae nettopp fordi de hadde så store og gode kongereker/kreps. Han skal imidlertid ha praiet en båt med mannskap for å dra til den libyske kysten, da han hørte rykter om at de var større og bedre der. Men da han kom fram, ble han så skuffet over at det han ble tilbudt av lokale fiskere ikke var bedre enn de hjemme at han snudde båten og dro hjem uten å gå i land (Athenaeus Deipnosophistae 1.7.a). Athenaeus forteller forøvrig at Apicius sendte ferske østers i en smart egenprodusert innretning til keiser Trajan (dvs. hundre år seinere...) i Parthia, og at han fikk en spesiell ostekake oppkalt etter seg.

Plinius den eldre avlegger også Apicius noen visitter i sin Naturhistorie, blant annet at "han var født til å nyte enhver overdådige luksus som kunne tilberedes" (NH 9.30). Plinius videreformidler også flere gourmettips fra Apicius, blant annet om kålkoking (NH 19.143), om at rød mulle blir best om man legger det i en lake av fiskesaus før den kokes, at flamingotunger har en ypperlig smak (NH 10.133), og dessuten at man kunne overføre metoden for å produsere god gåselever til gris, hvor han foret den opp på fiken og slaktet den med en overdose mulsum (honningblandet vin) (NH 8.209).

Den mest særegne historien om Apicius er kanskje den om hans endelikt, som Seneca beskriver (Consolatio ad Helviam): Da han hadde brukt opp 100 millioner sestertser på måltider og alle gaver han hadde fått fra keiserhoffet, hadde han kun 10 millioner sestertser igjen (noe som i seg selv tilsvarte en stor formue). Men da valgte å ta sitt eget liv, da han ikke kunne utstå tanken på ikke å kunne unne seg alt han ønsket.

Det er ingen grunn til å etterstrebe Apicius, men når det er sagt så er man ingen snobb om man velger å strekke seg litt lenger og legge noen flere pinner i kors for å lage og nyte god mat og drikke. En som har betydd mye for utbredelsen av gode mat fra gode råvarer og enkle oppskrifter som passer til de fleste norske kjøkken, lommebøker og tv-stuer, er Ole Martin Alfsen. Vi har alle sett ham med forkle som TV-kokk og matekspert i flere programmer, men det kanskje ikke alle vet like godt, er at Ole Martin også er utdannet sommelier med tung faglig bakgrunn som konsulent og lærer ved Gastronomisk Institutt og Kulinarisk Akademi. Nå har han også begått sin egen, utmerkede vin: OMA Barbera D'Alba (2012; kr 150,-). Oma-vinen er framstilt i et samarbeid med Davide Rosso og i kjelleren på vinhuset Giovanni Rosso, hvor Ole Martin har fått være med å velge ut druene og den videre vinifiseringsprosessen for å gjøre denne barberaen akkurat slik han selv ønsket den. Resultatet er svært vellykket, en stilren, leskende barbera. Saftig, men med et neddempet og rent preg. Denne finnes nå i mange polutsalg som et testprodukt for basisutvalget. Det er bare å håpe den selger nok til å bli der lenge. Apicius ville være stolt av å servere denne - også fordi den ville være så velegnet til mange ulike retter fra torsk og kylling, til kalv og ragu. Tror dette kan bli en vinner også til fredagstacoen, men ikke si det til Apicius....

Domus Norvegica – Det norske hus!

Landet har akkurat fått ny regjering og det er bare å gratulere de borgerlige med plass i regjeringskontorene. Vi som har levd en liten stund husker hvordan den nyslåtte statsministeren Torbjørn Jagland lanserte ideen om Det norske hus, med visjonære tanker og rare ministre. Det ble imidlertid aldri helt klart hva «det norske hus» var for et byggverk. Bare det er høyt takhøyde og en god vinkjeller er det kanskje heller ikke så farlig. Vi er jo en nasjon av polfarere og ett av de norskeste hus jeg kan tenke meg er nettopp Polet. Det er da også ett som politikerne har bygget og vedlikeholdt.

Romersk hus

Verken politikerne eller Polet er å sammenligne med antikkens dager, men etymologisk stammer begge fra antikkens Hellas. En politiker er avledet fra det greske ordet for bystat, polis, og det som angår fellesskapet av borgere, politikos (som i begrepet et politisk vesen: zoon politikon), og den politiske forfatningen, politeia. Samme ordet finner vi igjen i politi, kosmopolitt, metropol, nekropol (dødeby), men ikke i monopol. Ordet monopol har vi fra det greske monopolion (mono, «én» + polein «å selge») og betegner altså en eksklusiv salgsrett. Det var både produkter og perioder hvor også myndighetene i antikke byer grep inn mot et fritt marked, så det at enkeltpersoner hadde eksklusive rettigheter til å utføre et visst arbeid eller selge en viss vare, var man ikke fremmed for i antikken. Man kunne også operere med tollmurer og andre særavgifter som gjorde enkelte produkter fra andre steder spesielt dyrt – eller motsatt myndighetene kunne også subsidiere livsnødvendigheter og kontrollere produksjon og distribusjon av mat og drikke. Keiser Domitian (81-96) forbød nyplanting av vinranker, antagelig i et forsøk på å hindre omlegging av dyrkbar mark og dermed mangel på korn og andre viktige jordbruksprodukter. Likevel ville nok en vanlig romer riste forundret på hodet over et statlig Monopolium vini, som skulle stå for all distribusjon av vin i hele Romerriket. Det ville vært umulig. Men så hadde de da heller ikke politiske partier, regjeringer som ble valgt for fire år av gangen og et stort byråkrati.

Nå som alkoholavgiftskuttepartiet Frp er kommet innenfor dørene på det norske regjeringskvartalet, er det kanskje grunn til å vente billigere vin. Det hilser denne bloggeren velkommen. Det er mange av oss som synes alkoholavgiftene er vel drøye i Norge. Og har man én gang satt sin fot innafor døra på det som omtales som norskepolet, systembolagets utsalg på vei inn til Strömstad, så ser man jo utslag av hva utsikten til noen kroner billigere børst gjør med nordmenn. Og med markedstilpassede systembolag, for den sak skyld: Utvalget av kvalitetsvin er minimalt, pallene med bag-i-boks av passe søtladen druesaft allestedsnærværende.

Min bønn til Solbergregjeringen er likevel: Vær så snill ikke rør Vinmonopolet! For valgfriheten og kvalitetens skyld! Noe av det fineste med nettopp dette norske huset er utvalget, og at det utvalget er bestemt etter noen – rett nok vanskelig forståelige – regler og prinsipper som skal sikre kvalitet, mangfold og like muligheter for ulike importører og vinprodusenter. Produsenter, importører, kjøpmenn, bloggere og andre interessenter har, nettopp, ofte egne interesser i salget av enkelte produkter. Polets nøytralitet og objektive karakter skal være et bolverk mot særinteresser og økonomisk makt, for kvalitet og valgmuligheter. I polutsalgene finnes det normalt et godt og bredt utvalg av vin i de fleste priskategorier, fra mange land og produsenter, og på vinmonopolets hjemmeside kan man lett søke og finne hvilke utsalg som har hva i hyllene og få tilgang til om lag 10 000 andre ulike viner fra bestillingsutvalget. Det systemet er unikt og fabelaktig for en vinentusiast.

Kiwi, Joker og Rimi vil ikke ta inn et bredt spekter av kvalitetsvin, og selv om det sikkert kommer til å etablere seg gode vinhandlere i de største byene, vil deres portefølje og salgsvolum være begrenset i forhold til dagens vinmonopol. Resultatet vil være at bulkvin blir billigere på super’n, mens kvalitetsvin blir dyrere og mindre tilgjengelig for folk flest. Uansett vil mangfoldet og utvalget begrenses. I sum blir vår valgfrihet betydelig innskrenket om Polet avvikles. Så, for guds skyld (og dermed også samarbeidspartnerne i Krf) og for vår skyld (alle vi som liker god vin og valgmulighetene), behold Polet!

Før jeg blir innmeldt i vinmonopolets fanclub, la meg likevel rykke ut med å si at jeg synes det har vært en negativ utvikling her de siste årene. Det er merkbart at utvalget i polutsalgene standardiseres og minker. Det virker som om det alkoholpolitiske ansvaret, kvalitetsbevisstheten og mangfoldet er kommet litt i bakleksa også i Vinmonopolet, mens Rema-1000s filosofien om høy inntjening på færre produkter er blitt tydeligere. Anbud på ny hyllevin har ofte fokus på lavest mulig kostnad, ikke på best mulig vin fra seriøse produsenter. Så om den nye regjeringa skal gi seg i kast med noe når det kommer til Vinmonopolet, så burde det være å sørge for at det går enda lenger i å tilby kompetanse, kvalitet og utvalg, med muligheten til å tilpasse de enkelte utsalgene etter den lokale ekspertisen og de lokale forbrukerne.

 

Det norske hus trenger sin husets vin og det skal det få i dag. Ikke den gode gamle polets rød, men en nylansert Husets vin (kr. 120,-) produsert for Gaia av Valpolicellas supermann Stefano Accordini. Vinen er en blanding av ferskpressede valpolicella-vin og annengangsgjæret vin fra ripasso-produksjonen (på de vanlige druene corvina, corvinone og rondinella). Den får dermed både det friske preget fra ferskpressede valpo som mange godt kan like og den ekstra sødmen og det distingverte fra appassimentoproduksjonen. Denne blenden er svært vellykket. Passer utmerket til typisk norske hus og retter som torsk og klippfisk (fantastisk til bacalao), svinestek og kjøttkaker. Eller til alt, som det står på flaska!

Nå er det blitt helt greit å spørre etter husets vin!

Sulla - diktator og (en sjelden gang) sullik

Sulla - fra Glyptotekets samling

En av den romerske republikkens mest omtalte og beryktede menn var Lucius Cornelius Sulla. Som hærfører og realpolitiker manøvrerte han seg til toppen i romersk politikk etter flere oppgjør med den mer popularvennlige Marius. Selv om han spilte en betydelig rolle i å overvinne  romerske fiender som Jugurtha i Numidia i Nord-Afrika, kimbrerne i Gallia, forbundsfellene i Italia og Mithradates i Lilleasia, er han mest kjent for å ha vendt romerhæren mot byen Roma og inntatt den med våpenmakt to ganger.  

Sulla kom fra en patrisisk slekt, gens Cornelia, men av en gren av slekta som hadde havnet noe i bakleksa. Hans familie var dermed heller ikke spesielt velstående, og Plutark forteller at han som ung måtte ta inn som leieboer og bare hadde råd til en liten husleie, samt at han «levde blant mime-skuespillere og gjøglere og deltok i deres frie liv» (Sulla 2). Videre beskrives han som en mann med grå øyne og et skarpt, gjennomborende blikk og et fryktinngytende utseende, da hans bleke ansiktsfarge var kontrastert med ujevne røde flekker - "som morbær overstrødd med mel", ifølge en nidvise fra Athen. Sulla var en levemann, som var glad i å feste, drikke og more seg, som stadig "omgikkes med skuespillere, harpespillere og dansere; med dem lå han til bords og drakk ved høylys dag"! Kildene forteller om en «hemningsløs nytelsessyk» mann totalt «uten måtehold på det erotiske område», med personer av begge kjønn. Plutark (Sulla 35) kan også fortelle om da han i forbindelse med sin triumf over Mithradates også feiret en fest for Hercules og ofret en tiendel av sin formue til guden og gjestebud til folket. "Det var en slik overflødighet i anskaffelsene at man hver dag kastet en mengde kjøtt i elven og drakk vin som var mer enn førti år gammel". Kanskje har følgelig Sulla sikret seg noen krukker fra den så berømte opimiske årgangen fra 121 fvt. som han nå skjenket sine gjestvenner. 

Sullas vei til toppen bærer preg av eksepsjonelle taktiske og strategiske evner. Han kjente ingen barrierer og framstår som fullstendig skruppelløs og fryktløs, og han lykkes med sine mange hasardiøse handlinger. Nettopp derfor fikk han også tilnavnet Felix, ofte oversatt som «den vellykkete», eller «heldige». I det latinske begrepet felix ligger det samtidige også et guddommelig forsyn, at vedkommende er begunstiget med hell og lykke av gudene. Det var også noe Sulla trodde fullt og fast på. Han var overbevist om å være en spesielt utvalgt, og ga seg selv tilnavnet Epafroditos («Venusyndlingen») i sin omgang med den greske verden. Historiene er flere om de mange varsler han fikk om egen suksess.

Den i våre øyne mest spektakulære og merkverdige historien i den sammenheng er det igjen Plutark som gir oss (Sulla 27). Da Sulla oppholdt seg i Dyrrachion på vestsiden av Hellas på veien tilbake til Brundisium og Italia ble en satyr fanget mens den sov i et hellig området kalt Nymfaion. Satyrer kjenner vi jo som Dionysos' noe drikkfeldige følgesvenner, med spisse ører, hale og bukkeføtter. Plutark mener altså å vite at en slik fabelskikkelse ble fanget og ført til Sulla, som med ulike tolker forsøkte å få noe ut av den. "Men satyren gav tross alle anstrengelser ikke noe artikulert svar, men gav bare fra seg en hes lyd, halvt hestevrinsking og halvt bukkebrek". Kanskje en konsekvens av for mye vin i Dionysos' selskap i for mange år... 

Sulla kom seg nå uansett forfulgt av sitt hell tilbake til Italia og sikret seg Roma og enemakten. Etter en periode med blodig forfølgelse av alle sine motstandere, med de så famøse proskripsjonslistene, tok han mål av seg til å reorganisere republikken og lot seg utpeke til dictator rei publicae constituendae, «diktator for å gjenoppbygge staten». Mot slutten av år 81 bestemte Sulla seg for at gjenopprettingen var fullbyrdet og at det var på tide å legge bort diktatorhatten. For sikkerhets skyld fortsatte han som konsul i 80, men trakk seg så tilbake til Puteoli (nær Napoli) som privatmann i 79. Han døde her tidlig året etter, rundt 60 år gammel, av indre blødninger, antagelig som følge av leversvikt. Ble det for mye vin også for Sulla?

Sullas rekonstruerte republikk falt fort sammen. Allerede det året han døde kom det til et opprør som følge av hans forordninger. Det var nemlig slik at han tok dyrkbar mark fra de proskriberte og byer som hadde stilt seg på motstandernes side i borgerkrigen og delte den ut til sine veteransoldater. Slik lagde han gamle byer om til veterankolonier, deriblant Pompeii, Nola, Spoletium og Praeneste (moderne Palestrina). De gjenlevende av byens opprinnelige beboere måtte nå finne seg i å avgi jord, byrom og myndighet til veteransoldatene. Det var ikke alltid bare en fornøyelse og kunne ende i voldsomme slagsmål, som i Faesulae (moderne Fiesole, nær Firenze). Byen hadde en lang historie tilbake til etruskisk tid (kjent som Viesul, Vipsul) før romerne tok den. Et ekstra poeng i denne sammenhengen - med Sullas mange heldige jærtegn - er det at byen var kjent for å utdanne agurer, for her fantes det et lærersete for kunsten å tyde varsler (auguria). Onde tunger vil kanskje si at de ikke var gode nok, for byen velger feil side to ganger i seinrepublikken. Forbitret på sin medkonsul ga Marcus Aemilius Lepidus straks Sulla var død støtte til populære tiltak og la seg ut med Sullas nyetablerte senat. Da han intervenerte i bataljen mellom de gamle jordeierne og veteranene i Faesulae og tok parti med de førstnevnte, ble Roma igjen kastet ut i indre strid og borgerkrigslignende tilstander. Lepidus ble relativt raskt slått av Pompeius og tok flukten til Sardinia. Senere ga også Faesulae sin støtte til rebellene Catilina og Manlius og den gamle ærverdige byen straffes igjen og havner siden i bakleksa. 

Det betyr jo ikke at det er slutt på rebeller fra Fiesole. Halvnorske Bibi Graetz er et eksempel på det. Han har gått mot strømmen og sindige vinprodusenters stil og satt Fiesole på kartet igjen. Med sine eksklusive Testamatta ("Galehue") er han berømt i vinverden og med sin bordvin Casamatta ("Galehuset") er han kjent for mang en norsk gane. Her skal vi trekke fram en annen av hans viner fra vinmarker i Fiesole, med et navn Sulla ville nikke anerkjennende til, It's a game (kr 199,-). Den er laget på 100% sangiovese. 2010 var et kjølig og ganske fuktig år før hetebølgen satte inn i Toscana i juli. Det gir en varierende produksjon, men denne vinen er meget vellykket (FELIX!) og balansert, med tydelig smak av kirsebær, skogsbær og et hint av tobakk og med silkemyke tanniner. Her har du en perfekt match til en entrecôte på grillen med litt god olivenolje og sitron. Så om noen da kommer tuslende med noen rare krukker fra provinsene som de vil drikke til, så vær litt diktator og ta en Sulla: «ikke er jeg sendt av romerne for å høre på forelesninger, men for å undertvinge opprørerne!». Antagelig er det også langt bedre å spå i bunnfallet fra denne enn i kaffegrut. 

Fortsatt god sommer!

Da skandinaver for første gang angrep Roma

Vi har tidligere skrevet om angrep på Roma fra nord. Nå skal historien om de første skandinavene som - tørste og sultne - forsøkte å invadere romernes Italia på slutten av det annet århundre fvt.. Folket det er snakk om ble kalt kimbrerne og hadde etter sigende utvandret fra Jylland – noe deres store skikkelser, lyse hår og lyseblå øyne vitnet om. Hundre år seinere, på Augustus tid, var iallfall romerne enige om at kimbrernes land var Danmark og Jylland. Det fastslår geografen Strabon (7.2.1). Tilsynelatende utvandret de sammen med en annen folkegruppe teutonerne, som det ikke er mer snakk om i ettertid. Underveis slo disse seg sammen med andre germanske og keltiske folk. Sammen utgjorde disse et enormt omreisende samfunn som levde av plyndring og jorda de kom over på ferden. Ifølge Plutark (Marius 11) bestod følget av 300 000 våpenføre menn, pluss enda større  mengder kvinner og barn, "på jakt etter land som kunne forsørge en så stor flokk og byer hvor de kunne bosette seg og leve, slik de hadde hørt kelterne tidligere hadde lykkes med å fortrenge tyrrenerne og sikre seg de beste delene av Italia".

Allerede i 113 fvt påførte de romerne et stort militært nederlag nær Noria ved foten av Alpene i dagens Østerrike, men de la kursen videre nordvest og ikke ned i Italia. I 109 kom de inn i Rhônedalen, hvor de ble forsøkt nektet land av den romerske konsulen Marcus Iunius Silvanus, som forsøkte å hevde romernes rett her. Men de beseiret ham, for så å begi seg på plyndringstokter i det fjerne Gallia. En utbrytergruppe fra det store følget bega seg inn i den ferske romerske provinsen Gallia og slo romerne under Lucius Cassius Longinus’ kommando i 107. Da steg bekymringen i Roma. Konsulen Quintus Servilius Caepio klarte året etter å vinne tilbake Tolosa og fikk sin kommando forlenget, som prokonsul. En ny hær ble stablet på beina, som han skulle lede sammen med den nye konsulen, plebeieren Gnaeus Mallius. Servilius Caepio levde på ingen måte opp til sitt slektsnavn, han var alt annet en servil. Den hovne patrisieren kunne ikke utstå sin plebeiiske kollega, nektet å underordne seg ham eller overhode samarbeide. Resultatet var at romerhæren i 105 gikk på et katastrofenederlag ved Arausio (moderne Orange i Sør-Frankrike). 80 000 soldater på romersk side ble rapportert som falne, men kildene tar nok vel hardt i.

Hærføreren Marius
Nå erobret av danskene takket være øl!
Skulptur fra Ny Carlsbergs Glyptotek

En så sterk og diger invasjonshær på vei inn i romersk territorium var meget foruroligende. Roma satte dermed sin lit til Marius, som nettopp hadde avsluttet krigen mot kong Jugurtha av Numidia. Heldigvis for romerne invaderte ikke kimbrerne og teutonerne umiddelbart Italia, men hadde nok med å rote rundt i Gallia og ned i Spania. Marius fikk dermed samlet og trent en ny hær, var forberedt da våre utvandrede forfedre i 102 vendte tilbake for å ta seg ned i Italia. I 102 møtte han invasjonshæren sammen med medkonsulen Quintius Lutatius Catulus. Invasjonshæren delte seg imidlertid, idet kimbrerne valgte å gå over Brennerpasset, mens teutonerne satset på å ta seg fram langs kysten i vest, og da gjorde de to romerske hærførerne det samme. Marius overlistet og knuste teutonerne ved Aix-en-Provence, mens Catulus så vidt unngikk den samme skjebnen i nord. Han klarte dog å komme seg i sikkerhet med størsteparten av hæren på andre siden av Posletta og fikk forlenget sin kommando. Året etter kom Marius med sin hær dem til unnsetning og den gjenforente romerske hæren beseiret også kimbrerne i det avgjørende slaget ved Vercellae (moderne Vercelli i Piemonte) i 101 fvt. 

Romerstaten og vinrankene ble reddet nok en gang. Det er ikke godt å si hva som hadde skjedd om en så stor horde med mjøddrikkende dansker hadde fått fotfeste i Nord-Italia. Området ble isteden bosatt av Marius' soldatveteraner. Provinsen Vercelli er ellers i dag mest kjent for sin Gattinara, en utmerket rødvin på nebbiolodruen, om enn ikke så kjent som sine storebrødre Barolo og Barbaresco fra naboprovinsen Cuneo.

Dagens anbefaling blir dermed Travaglini Gattinara DOCG (2008, kr. 197,-), en strålende gattinara fra områdets kanskje beste produsent, Giancarlo Travaglini. Dette er ikke bare en morsom flaske, som står ut i de mange polhyller den er å finne i, den har også sin bestemte funksjon i å hindre bunnfall i å nå glasset! Suveren til salami picante, stekt chorizopølse og andre smaksrike, men ikke for tunge kjøttretter. Marius' muldyr (muli Mariani) som legionærene hans ble kalt da de ble trent i å bære ekstra oppakning, ville helt sikker ha funnet plass til en denne i sekken. 

Bacchanalia og romerstatens oppgjør med fenomenet i 186 fvt.

Kjær gud har mange navn! Vinguden Dionysos hadde flere. Han gikk også under navnet Bakkhos på gresk, Bacchus i latinisert form. Den gammelromerske guden Liber – tett forbundet med frihet, som i libertas – ble også identifisert med Dionysos, noe som understreker den frigjørende og begeistrende kraften vinen hadde på menneskene. Men vinen og vinguden hadde også mørke og ødeleggende krefter, som tilsidesatte det rasjonelle og anstendige, og de greske bakkanalene var beryktet. Den mytiske historien om gale bakkanter og bakkantinner som rev i stykker alt som kom i deres vei, har vi vært innom i denne bloggen før. Ryktene om ville orgier og utagerende oppførsel var viden kjent i Hellas (og har gitt oss ordet «bakkantisk»). Romerne tålte slikt dårlig, noe som resulterte i den mye omtalte bacchanalia-affæren i 186 fvt.

Vi vet i grunn lite om hvordan feiringene faktisk forløp i klassisk tid. Kulten hadde under alle omstendigheter utviklet seg til en slags mysteriekult for spesielle innvidde i hellenistisk og romersk tid, og ryktet gikk foran den da kulten kom til romersk territorium rett etter Hannibalskrigen, antageligvis via Etruria.

Legg til bildetekst

Skulle vi feste tiltro til Livius (bok 39.8) her, så kom Bacchus imidlertid merkverdig stille, for de romerske bakkanalene skjedde i hemmelighet og ble ikke kjent for styresmaktene før et innvidd par avslørt det hele for Senatet i 186. Og da talte kulten over 7 000 innvidde personer, forteller Livius, hovedsakelig kvinner og unge menn. Og de holdt det gående med fyll (strengt forbudt for kvinner) og promiskuøs adferd, som igjen ledet til alskens seksuelle perversjoner og vold, drap og økonomisk kriminalitet. En underverden ikke engang moderne Hollywoodfilmer klarer å toppe. Ganske utenkelig at så mange skulle delta i en hemmelig og ekstatisk kult i et relativt oversiktlig samfunn som Roma i midtrepublikken. Så Livius forteller nok ikke hele sannheten. Kombinasjonen rus og sex har alltid vakt interesse – og forhåpninger og fordømmelse i rikelige porsjoner – men som regel er ryktet mer spenstig enn virkeligheten. Vi aner ikke hva som faktisk foregikk i disse bakkanalene. Livius forteller nå en gang bare hva de faktisk ble anklaget for. Tusenvis av kultmedlemmer ble altså søkt opp, dømt og henrettet, etter det som framstår som en ganske summarisk felles rettergang. Bacchuskulten ble forbudt på romersk territorium uten spesielt oppsyn og godkjennelse, og dens altre og hellige gjenstander destruert. Dette var den desidert største forfølgelsen av en religiøs sekt vi kjenner fra antikken, fram til de største kristendomsforfølgelsene om lag 500 år seinere.

Antagelig hadde det hele mer med politikk enn religion og moral å gjøre. Antagelig var Bacchuskulten først og fremst en trussel fordi den brøt med tradisjonell kultus, samfunnshierarkiet og den sosiale organiseringen av familiene og romerstaten. At kvinner skulle kunne ha en overordnet rolle, var et klart brudd med den normale, patriarkalske samfunnsorden.Og ved at borgere inngikk avtaler og lojalitetsbånd til et uavhengig religiøst samfunn, stod romerstaten i fare for å bli underminert. Bacchus kunne saktens få bli, men da under streng kontroll av romerstaten og uten en ukontrollert privat organisering. 

Det var noe upoetisk over romernes forfølgesle av Bacchussekten, så vi får heller hente fram en vakker liten madrigal fra Abruzzo - der sikkert noen bakkanter gjemte seg bort for romerne. Vi priser våren - om den skulle komme tilbake - med en herlig og rimelig rosévin, laget på montepulciano-druen, fra nettopp Madregale Rosato Terre di Chieti (kr. 115,-). En ypperlig sommervin om du skal arrangere en liten bakkanal, servere lette småretter eller om du sitter der ganske alene med bare en halv pakke grillpølser og en neve potetsalat.

Syng med, om du er yr og glad!

Det siste måltidet og nattverden

Påsken er straks over oss og selv om det kan virke som om det er en feiring av den norske fjellheimen, krim og høns, er det noe ganske annet som gjør at de fleste av oss har fri nå i dagene som kommer. Dette skal ikke dreie seg om hele lidelseshistorien. Vi skal imidlertid gjøre verdenshistoriens kanskje mest kjente måltid - Jesu siste påskemiddag med disiplene - en visitt. Disiplene steller i stand et påskemåltid, hvor de spiser lam og drikker vin. Hva går praten i, på et siste måltid? Svik, åpenbart, men også gjenforening.

Judas, stakkar, har fått nok tyn gjennom historien - så akkurat han skal jeg ikke bruke tid på. Han satt der med skammen og dyppet sitt brød i samme fatet som mesteren.















Før vi går løs på vinen, som selvsagt står i sentrum for oss, og innstiftingen av nattverden, må en først må vi ile til å fortelle at selv om dette siste måltidet ofte er framstilt slik som på dette berømte Da Vinci-bildet, så satt neppe gjestene slik.De satt nok ikke i det hele tatt, men lå til bords, i en halvsirkel rundt et bord, hvor tjenerskapet skulle komme til på den ene siden. Antagelig langt mer lik veggmaleriet under fra en grav

Historien om det siste måltidet gjenfortelles av alle de fire evangelistene og det er bred enighet om selve historien om brødet og vinen: Først brøt Jesus en bit brød og sa: "Dette er mitt legeme", eller hoc est corpus meum, som det heter i den latinske oversettelsen i Vulgata. Transsubstansiasjonslæren og det finsiktede teologiske budskapet - særlig når det blir servert på latin - har nok ikke alltid vært like lett å skjønne, for uttrykket er opphavet til trylleformularet hokus pokus (man har da iallfall skjønt at når en brødbit ble til herrens legeme var det noe magi med i bildet). Og dernest fylte han opp kalken med vin og utbasunerte: "Dette er mitt blod!" (hic est sanguis meus), so far, so good - men så legger han til: "paktens blod, som utøses for mange" (og ifølge Matteus 26.28 "til syndenes forlatelse").

Mange har nok kanskje forsøkt å finne syndsforlatelse i bånn av et vinglass, men igjen er det nok for enkelt. Enhver kan ikke selv så enkelt innta paktens blod. Det har vi prester til. Altervinen må velsignes og tildeles av en vigslet prest for at forvandlingen skal skje og synder kan forlates. Men det med kirken og vinutdeling er jo ikke bare greit. Den norske kirken har løst problemet ved å servere alkoholfri vin (jeg er litt usikker på om Jesus og disiplene ville ha ment om de fikk det servert...). Den katolske kirken var imidlertid tidlig ute med en helt annen måte å løse problemet på, de lar bare presten drikke vin på alles vegne.

Johannes forteller mye mer fra dette siste påskemåltidet og skildrer hvordan mesteren vasket sine disiplers føtter og fortalte om sin kjærlighet til dem. Vi kan særlig bite oss merke i hans lignelse om vintreet: "Jeg er det sanne vintre, og min far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer." Man kjente sin vingård også i Palestina.

Alle evangelistene forteller også at Jesus avsluttet måltidet med å si: "og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min fars rike". Dette er kanskje ikke så ille om du er en kongssønn på vei hjem, men i Jesu tilfelle er ikke farens rike av denne jord. Jesus har tatt sitt siste glass vin på jorden. Godt å vite da at han byr sine venner på et glass i himmelen.

Til det siste måltidet fortjener man noe litt ekstra, og i denne sammenhengen er det naturlig å finne fram en himmelsk vin fra guds egen vinkjeller, Nittardi Nectar Dei ("Guds nektar"; 2009, BU, kr. 449,-), fra vingården som en gang har vært i Michelangelofamiliens eie og som lager sin beste supertoskaner kun de årene druene tillater det, og da forsiktig sender en kasse til paven i Vatikanet. 2009 var et fint vinår i Toscana, og denne blir bare bedre om du lar den ligge noen år til. Vi får håpe den nyslåtte pave Frans kan benytte litt av denne i nattverden. Da blir nok kardinalene glade. Vinhuset Nittardi (som er en forenkling av det latinske Nectar Dei) holder til i Chianti Classico, men vinmarkene som benyttes i denne ligger i hovedsak i Maremma. I flasken finner vi Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah og Petit Verdot. Denne er en drøm til påskelammet, men funker antagelig godt også om du bare vil dele noen glass med gode venner og vaske noen føtter. God påske!

Lakonisk lagringsvare

Sparta var som mange vet en av antikkens mest beryktede krigsmakter, med et utdanningssystem (agoge) med stort sett det eneste formål å skape fullblods soldater. Landet spartanerne rådde over ble kalt Lakonia i antikken og det var et svært fruktbart jordbruksområdet, spesielt det som ble kalt Lakedeimonerdalen. Fullborgerne var imidlertid skjermet for all luksus, kunst og fjas, ikke slo de mynt heller og idealet var likhet, i den grad at spartanerne kalte seg "de like" (homoioi). Det var "omkringboerne" (perioikene) som måtte drive den nødvendige handel og håndtverksvirksomheten og undertrykte heloter som måtte utføre jordbruket. 

Drikkeskål fra Lakonia, med bilde av Prometheus,
som får sin straff for å ha gitt menneskene ilden.

Ingen gourmeter fant noengang veien til Sparta, ettersom nøkternhet ikke bare var en dyd, men også en gjennomført leveregel ved bordet. Poenget var å bringe sine enkle fødevarer til fellesmåltidene (syssitia), som sjelden besto av mer en blodsuppe og brød. Derfor er stadig "spartansk" forbundet med noe enkelt. Og stadig snakker vi om at noen uttrykker seg "lakonisk", når det er kortfattet og poengtert.



Heldigvis drakk de vin til maten, så noen gleder unnet de seg. Hvordan vinen smakte, vet vi lite om for ingen spartansk vin er omtalt i kildene jeg har kommet over. Men det er i det hele tatt lite vi vet om Sparta, lukket og innesluttet som bystaten var og nesten helt uten litteratur. Nesten helt iallfall, for i arkaisk tid blomstret en viss dikterkunst i Sparta, med krigslyrikken tilTyrteios som den mest kjente. Vi skal nøye oss med en annen typisk spartansk dikterstemme, Alkman: "Erfaring og lidelse er visdomens mor".

Spartanernes måtte i likehet med resten av den greske verden finne seg i å bli underkuet av først makedonerne og deretter romerne, og vårt utgangspunkt for dagens lille vinhistorie er nettopp finner sted helt i seinantikken, hvor det bare var østromere og Bysants igjen. 

Monemvasia - Øst-Middelhavets Gibraltar

Verden var slett i trygg på den tida og for å gjemme seg unna slavere og avarer som herjet Hellas, søkte noen tilflukt helt på spissen av Lakonia og grunnla byen Monemvasia (som betyr "enkeltinngang"). Ifølge den bevarte monemvasiske krøniken skjedde dette i 583 evt.

Byen vokste seg større og var en livlig havn i bysantinsk tid. Men den var særlig kjent for sin utmerkede søtvin, som ble en stor eksportartikkel. Det lakonske landskapet kunne også by på gode vinmarker! Venezianerne inntok seinere byen og kalte den Malvasia og det samme kaller man druen som denne spesielle søtvinen ble produsert på, som ble spredd til rundt i Middelhavet, som er blitt til malmsey på engelsk og brukes i madeira. Druen har siden vist seg særdeles velegnet til søte viner og lagrer veldig godt.

Malvasia hører naturlig hjemme i Vinsanto, Toscanas berømte og herlige søtvin. I dag velger vi oss derfor et prakteksemplar, I Veroni Vinsanto del Chianti Rufina (37,5 cl; kr. 244,-). Her får som vanlig malvasia følge med trebbiano samt en klase med sangiovese, før den havner i små eike- og kastanjefat i gode fem år. Aldeles fabelaktig til kransekake - eller bare noen brente mandler, om du vil gjøre det på spartansk vis!

Sjøvin - havet tar og havet gir!

Mang en sjømann har tatt seg et beger eller to i land - det er ikke til å komme bort fra, men som regel er historiene fylt av kneiper med billig sprit og middels moral. Antikkens sjømenn måtte klare seg med vin - til gjengjeld var ikke sjelden lasten full av vinamforer. Man blir tørst av å seile, det vet alle: Navigare necesse est, deinde bibere! 

Men dette skal ikke dreie seg om sjømenn og drikk, men om sjøvann og vin. For det var ganske vanlig å lage vin tilsatt saltvann i antikken, særlig etter mønster fra den berømte vinen fra Kos. Her fylte man godt solmodne druer på krukker med flere måneder gammelt saltvann og presset dem for hånd i krukken og lot dem trekke til seg saltvannet i et par dager, før de ble presset på vanlig vis etterpå (Cato Agri. 112). Disse vinene ble kalt thalassitis oinos (sjøvin, etter Talassa, ett av flere greske ord for sjø og hav)

Den romerske jordbruksforfatteren Columella, som skrev i tidlig keisertid, beskriver også hvordan saltvann kunne benyttes i vinproduksjonen, særlig for å bedre vindruer fra fuktige områder (DRR 12.21.4-6). Han forteller hvorledes hans onkel kokte inn sjøvann til en tredjedel og tilsatte denne saltvannsreduksjonen rett i mosten. Sjøvannet skulle hentes langt fra stranden og på dypet, forteller Columella, for der er det reinest. Så skulle man oppbevare vannet i tre år, avsile det og så helle det på en ny beholder for ytterligere tre års oppbevaring. Da vil vannet være klart til koking og ikke under noen omstendighet forderve vinen. Man trenger dog ikke mye av denne saltvannsreduksjonen, en halv liter er nok til en vanlig amfora (ca. 26 liter) med druesaft. Men man måtte være forsiktig og smake seg til, slik at ikke vinen fikk en uheldig saltsmak. Nåja, hver sin smak som det heter - og grekerne er stadig vekk vinmessig mest kjent for sin harpikstilsatte vin, som sjelden er en høydare.

Men det finnes unntak fra en litt grå gresk vinkjeller. Og for første gang skal Vin og Ruin anbefale en gresk vin, som i navnet bevarer historien om de greske sjøvinene, fra noe såpass sjeldent som et topp moderne og svært kvalitetsbevisst gresk vinhus: Gaia Thalassitis Santorini White Dry Wine (BU kr. 175,-). Den er laget på vindruen assyrtiko, antagelig blant verdens eldste hvitvinsdruer - og ikke tilsatt en dråpe saltvann. Her er vinen laget med svært lav avkastning, på ei øy nesten uten nedbør - men druene har den fantastiske egenskapen at de godt kombinerer solmodenhet og syre - og den vulkanske jorda på Santorini sikrer en flott mineralitet. Øya som i antikken het Thera, er etterlatenskapene etter et voldsomt vulkanutbrudd ca. 1600-1500 fvt., som fikk store implikasjoner for den minoiske kulturen i bronsealderen. Legenden om Atlantis som forsvant i havet er også knyttet til denne øya, som fikk sitt moderne navn av italienere. Historien ligger formodentlig i hver en vinranke, som på gode dager kan mane fram en mytisk by fra havet. Vinen er som øyas overflate, knusktørr, men likevel frisk og har innslag av kaprifoler, sitrus og grønne epler. Uovertruffen til sjømat og skalldyr, for ikke å snakke om alene fra en kjøler med tærne i varm sand med en lett odør av tang. Havutsikt ikke påkrevet, men vil garantert heve opplevelsen!

Antikkens samfunn og Norge i 2013

Nyhetene om et fantastisk nytt arkeologisk funn under Piazza Venezia i Roma har gått verden rundt nå i romjula - og selv en liten notis nådde Aftenpostens spalter. Rossella Rea og hennes team har gravet ut og identifisert et konserthus, eller som vi ville kalt det idag, et konferansesenter, fra Hadrians tid. Nå er det jo slik med nyheter om antikken at de ikke er helt så nye som andre nyheter og dette bygget har vært kjent i noen år nå. Men det er bare å glede seg til siten åpner og det blir en mulighet til å vandre rundt her hvor romere formodentlig har hygget seg med sang, musikk, poesi, teater og sikkert et beger med god vin.

2013 kan bli et godt år for alle Oslofolk som er opptatt av antikken, men det kan også bli et litt trist ett. Flere gode nyheter venter nemlig den som har ledige torsdager: Fritt ord innbyr til forelesningsrekke om Antikke samfunn - Politikk, offentlighet og makt. Åtte torsdager denne våren byr de på foredrag av førsteamanuensis i antikkens historie, Knut Ødegård.
Her er programmet: Fritt Ord - Antikkens samfunn

Denne forelesningsrekka avløser en spennende rekke med foredrag om antikken som denne høsten har gått for fulle hus på Litteraturhusets Historisk søndag. Interessen for antikken er det ingen ting å si på. Men når det også kan bli et trist år, er det fordi når året er omme, står etter alt å dømme den siste professorstolen i klassisk arkeolog ved Universitetet i Oslo tom. "Faglige prioriteringer" gjør at så mye av ressursene som mulig skal kanaliseres til områder der man i utgangspunktet er størst og sterkest, og det vil i praksis ofte si moderne tid og norske forhold. Det blir litt som om medisinerne skulle prioritere bare kroppen fra navlen og opp. Jeg mener stadig dette er uklokt og at humanioras styrke er mangfoldet og dets berettigelse er knyttet til utdanning og samfunnsrelevans. La oss håpe det kommer en endring, før det er for seint.

Inntil videre tar vi sjansen på at det blir et riktig godt år. Og ettersom en av landets største vin- og antikkentusiaster, Lars Rein-Helliesen, feierer sin 45-årsdag i dag, faller valget på det beste Italia kan by på av musserende,  Bellevista Franciacorta brut docg, gran cuvèe pas operé 2005 (kr. 399,-). Dette er toppvinen til Bellavista, som gjerne ligger og godgjør seg i mange år til. Strålende rett og slett, både på farge og smak. Overgår det meste fra Champagne i samme prissegment. La festen begynne. Og la oss også huske filosofen Demokrits ord: «Et liv uten fester er som en lang reise uten vertshus».