søndag 30. september 2012

Liturgi, pave Gregor og hans len

Middelalderen var mørk og kranglete – ingen tvil – og svært annerledes enn den verden romerne befant seg i. Iallfall om man ser på kultur og politikk. Ett av de mest grunnleggende prinsippene i antikkens verden var bystatsstrukturen: Folk bor i by og de har en forsamling der de kan uttrykke seg og et råd hvor de beste menn kommer sammen og holder styr på byen og dens oppland. Byen svarer til provinsguvernøren og Roma. Alle embeter holdes av byens beste borgere og embetsperioden er kort og med rullering. 

Lysikrates-monumnetet i Athen, reist som et
seiersmonument en liturgist som koregos hadde besørget
en dramaoppsetning under de athenske Bydionysiene
Aktiv politisk deltagelse var en ære og en plikt. Det var dessuten en lang tradisjon tilbake til klassisk gresk tid, hvor de rikeste skulle bidra ekstra til byens drift gjennom en særskatt til gode formål, kalt liturgi (λειτουργία). Det var gjerne to typer liturgier, den ene knyttet til den religiøse festkalenderen, den andre til militære behov. I Athen, hvor dette systemet er beskrevet i detalj, gjaldt det for sistnevnte særlig å finansiere byggingen av krigsskip. Den første liturgien er imidlertid av langt større interesse for oss, for her skulle de rike bidra til de religiøse festene gjennom å betale helt spesifikke deler av den. Noen skulle betale for banketten for sin fyle, andre skulle dekke kostnadene til spesielle prosesjoner og ritualer, og ikke minst skulle noen (kalt koregoi) betale for truppen og teateroppsetningene for vinguden Dionysos. 

En gresk trefoting
Teateroppsetningene var dermed gratis for folket, og borgerne satt som dommere gjennom hele Dionysosfesten og vurderte hvilken trilogi som var den beste og feiret vinguden med både drikk og opptrinn etterpå. Rikmannen som hadde sponset vinneroppsetningen vant en trefots vinblandebolle, som var et symbol på Dionysos. Athenaios utbroderer dette og in vino-veritas-temaet, når han forteller at «vi sier om dem som snakker sant at de snakker fra trefoten» (Deipnosofistai 2. 37f -38a). Til sammen regner man med at om lag 100 liturgister bidro årlig til ulike fester og feiringer i Athen i klassisk tid.

Liturgiene i denne bestemte formen ble ikke videreført i hellenistisk tid, men idealet om at de rike skulle bidra ekstra til byen styrelse og ve og vel, holdt seg gjennom hele antikken. Mange regner det som et av de viktigste tegnene på overgangen mellom antikken og middelalderen da dette liturgisystemet forsvant og eliten sluttet å bry seg om byen og flyttet permanent til sine gods. Østgotere, vestgotere, frankere, vandaler og andre invaderende barbarere iført lange bukser og sverd synes nok byer var fine å plyndre, men ikke å bo i.  

Den føydale pyramide
Byene falt sammen og det ble adelens gods som ble det lokale sentrum og utgangspunktet for politisk makt. Godsherrene ble så vidt selvstendige at en fyrste, konge eller keiser måtte godta deres lokale selvstyre – de fikk privilegier, altså lover (leges) som gjaldt kun for den enkelte (privus) – i bytte mot lojalitet i krig og rikspolitikk. Dette systemet kjenner vi som føydalismen, som i sin mest reindyrkede form dukker opp i kjølvannet av Karl den stores frankerrike. Adelen var blitt lensherrer, som i større eller mindre grad også måtte opptre som kongens vasaller. Innenfor sine lensområder kunne adelsmannen igjen dele ut jordegods til sine egne vasaller. Ordet føydalisme er konstruert fra ordet feudum («len» på godt norsk), og springer etter alt å dømme ut av vårt germanske ord for kveg eller buskap, nemlig fe, ettersom dette var det viktigste begrepet om eiendom i de germanske samfunnene.

Men Italia og de romerske byene, da, hvordan gikk det med dem? Det ble for en stor del opp til kirken å bevare de viktigste funksjonene i byen, gjennom sine biskoper, katedralkirker og organisasjon. Likevel klarte kirken dette bare sånn passe – for det var også en sterk tradisjon i den tidlige kristenheten å søke vekk fra byen og det verdslige liv, mot bønn og avsondret liv i asketisk isolasjon. Klosterbevegelsen var den kanskje viktigste faktoren for kristendommens utbredelse og suksess i den tidlige middelalderen, men var også medvirkende til å skape et dypere skille mellom by og land.

En person som mer enn noen symboliserer dette var pave Gregor den store (pave 590-604). Han vokste opp i Roma og Italia i en periode hvor den østromerske keiseren Justinian vant tilbake store deler av Italia fra goterne, men ikke uten betydelige krigshandlinger og pestepidemier som gikk hardt ut over befolkningen. Roma ble gjenreist og gjenbefolket fra 550 etter at byen ble hærtatt av goterkongen Totila. Gregor kom fra en velstående familie og han fikk god politisk skolering og holdt posten som byprefekt en periode. Imidlertid ble han så fascinert av klosterlivet at han trakk seg fra alle politiske verv og søkte et liv som enkel munk. Families hus på den gamle romerske høyden Caelius ble gjort om til kloster og det står stadig en kirke på eiendommen oppkalt etter ham (St. Gregorio Magno in Celio). Men hans lederegenskaper, teologiske engasjement og politisk teft gjorde at han ble engasjert i kirkens organisasjon og endte som pavelig delegat til Konstantinopel og til slutt som pave. Etter sigende var Gregor så opptatt av å returnere til et enkelt munkeliv at han forsøkte å rømme fra Roma under pavevalget og tok motvillig tiaraen på.

Pave Gregor den store 
Som pave fortsatte Gregor å lovprise det enkle liv med bønn og arbeid, men styrte pavestolen med en rettferdig og stø hånd. Han var den første av pavene som kalte seg «tjener for Guds tjenere» (servus servorum Dei) og avviste tankene om at paven skulle være en monark. Det største problemet var imidlertid ikke av teologisk karakter, men nye horder av germanere som hadde trengt seg nedover Italia – longobardene (eller langskjeggene på godt norsk) sto ikke langt fra Roma by. Den bysantinske keiseren kastet håndkleet og det ble Gregor som måtte gå i spissen for Roma og den søritalienske kampen mot longobardene. Han lykkes med å stoppe invasjonen og framforhandle en avtale med longobardene. Dette gjorde Gregor svært populær og det førte til at man i byen og det sørlige Italia etter dette så til paven også for verdslig lederskap. (Minnet om longobardisk overherredømme i nord, finner vi i distriktet Lombardia.)

Gregor er for øvrig kjent for å stå bak kristningen av Britannia og skal ha uttalt da han så bleke engelske gutter på et slavemarked: Non Angli, sed angeli («de er ikke anglere, men engler»). Hymner som bærer hans navn har også vært viktig i klostervesenet og blitt svært populære i moderne tid. Han ble gjort til helgen ganske fort etter sin død, etter et tydelig ønske fra folket. Det var ikke alle paver forunt!

Med pavekirkens frammarsj er begrepet liturgi knyttet til religiøse handlinger og ritualer, ikke lenger til det å gjøre en ekstra innsats for byen. Men Gregor står så visst trygt plantet i begge disse tradisjonene. Som følge av testamentariske gaver hadde kirken sikret seg store jordeiendommer. Gregor la til familiens egne til disse og organiserte pavekirkens eiendommer slik at paven fikk kontroll på avkastningen herfra og kunne bruke den til å sikre mat og vin og introdusere en egen fattighjelp i Roma. Pavekirken satt etter hvert med store jordbruksområder i Sør-Italia og på Sicilia som Gregor fikk organisert i områder og eiendommer etter et system som minner litt om det føydalske lenssystemet. Man kom da også til å kalle dem St. Gregors len på folkemunne, det vil si feudi di San Gregorio.

Et av mine favorittvinhus heter jo nettopp dette, og i pave Gregors ånd deles stadig vekk den fabelaktige avkastningen av jorda med bybefolkning verden over. Nå har dette vinhuset i samarbeid med sin norske importør laget en vin på druer (aglianico, primitivo, negramaro) fra len flere steder i Sør-Italia. Og resultatet er utmerket og etter norsk standard skikkelig billig. Ta godt imot Feudi di San Gregorio Rosso (kr. 110,-). Her er det fylde, sødme og trøkk nok til å tilfredsstille norske ganer, samtidig med en ren og elegant finish. Denne bør passe utmerket til mange slags kjøttretter, en optimal vin til får-i-kål, vil jeg mene. Prøv den også til gregorianske hymner og et stykke pecorino fåreost - da samles både hyrden og flokken.