 |
| Lysikrates-monumnetet i Athen, reist som et seiersmonument en liturgist som koregos hadde besørget en dramaoppsetning under de athenske Bydionysiene |
Aktiv politisk deltagelse var en ære
og en plikt. Det var dessuten en lang tradisjon tilbake til klassisk gresk tid,
hvor de rikeste skulle bidra ekstra til byens drift gjennom en særskatt til
gode formål, kalt liturgi (λειτουργία). Det var gjerne to typer
liturgier, den ene knyttet til den religiøse festkalenderen, den andre til
militære behov. I Athen, hvor dette systemet er beskrevet i detalj, gjaldt det
for sistnevnte særlig å finansiere byggingen av krigsskip. Den første liturgien
er imidlertid av langt større interesse for oss, for her skulle de rike bidra
til de religiøse festene gjennom å betale helt spesifikke deler av den. Noen
skulle betale for banketten for sin fyle, andre skulle dekke kostnadene til
spesielle prosesjoner og ritualer, og ikke minst skulle noen (kalt koregoi) betale for truppen og
teateroppsetningene for vinguden Dionysos.
 |
| En gresk trefoting |
Teateroppsetningene var dermed
gratis for folket, og borgerne satt som dommere gjennom hele Dionysosfesten og
vurderte hvilken trilogi som var den beste og feiret vinguden med både drikk og
opptrinn etterpå. Rikmannen som hadde sponset vinneroppsetningen vant en
trefots vinblandebolle, som var et symbol på Dionysos. Athenaios
utbroderer dette og in vino-veritas-temaet, når han forteller at «vi sier om
dem som snakker sant at de snakker fra trefoten» (Deipnosofistai 2. 37f
-38a). Til sammen regner man med at om lag 100 liturgister bidro årlig til
ulike fester og feiringer i Athen i klassisk tid.
Liturgiene i denne bestemte formen ble ikke videreført i
hellenistisk tid, men idealet om at de rike skulle bidra ekstra til byen
styrelse og ve og vel, holdt seg gjennom hele antikken. Mange regner det som et
av de viktigste tegnene på overgangen mellom antikken og middelalderen da dette
liturgisystemet forsvant og eliten sluttet å bry seg om byen og flyttet permanent
til sine gods. Østgotere, vestgotere, frankere, vandaler og andre invaderende barbarere
iført lange bukser og sverd synes nok byer var fine å plyndre, men ikke å bo i.
 |
| Den føydale pyramide |
Byene falt sammen og det ble adelens
gods som ble det lokale sentrum og utgangspunktet for politisk makt. Godsherrene
ble så vidt selvstendige at en fyrste, konge eller keiser måtte godta deres
lokale selvstyre – de fikk privilegier, altså lover (leges) som gjaldt kun for den enkelte (privus) – i bytte mot lojalitet i krig og rikspolitikk. Dette
systemet kjenner vi som føydalismen, som i sin mest reindyrkede form dukker opp
i kjølvannet av Karl den stores frankerrike. Adelen var blitt lensherrer, som i
større eller mindre grad også måtte opptre som kongens vasaller. Innenfor sine
lensområder kunne adelsmannen igjen dele ut jordegods til sine egne vasaller. Ordet
føydalisme er konstruert fra ordet feudum
(«len» på godt norsk), og springer etter alt å dømme ut av vårt germanske ord
for kveg eller buskap, nemlig fe, ettersom
dette var det viktigste begrepet om eiendom i de germanske samfunnene.
Men Italia og de romerske byene, da, hvordan gikk det med dem?
Det ble for en stor del opp til kirken å bevare de viktigste funksjonene i byen,
gjennom sine biskoper, katedralkirker og organisasjon. Likevel klarte kirken
dette bare sånn passe – for det var også en sterk tradisjon i den tidlige
kristenheten å søke vekk fra byen og det verdslige liv, mot bønn og avsondret
liv i asketisk isolasjon. Klosterbevegelsen var den kanskje viktigste faktoren
for kristendommens utbredelse og suksess i den tidlige middelalderen, men var
også medvirkende til å skape et dypere skille mellom by og land.
En person som mer enn noen symboliserer dette var pave Gregor
den store (pave 590-604). Han vokste opp i Roma og Italia i en periode hvor den
østromerske keiseren Justinian vant tilbake store deler av Italia fra goterne,
men ikke uten betydelige krigshandlinger og pestepidemier som gikk hardt ut
over befolkningen. Roma ble gjenreist og gjenbefolket fra 550 etter at byen ble
hærtatt av goterkongen Totila. Gregor kom fra en velstående familie og han fikk
god politisk skolering og holdt posten som byprefekt en periode. Imidlertid ble
han så fascinert av klosterlivet at han trakk seg fra alle politiske verv og
søkte et liv som enkel munk. Families hus på den gamle romerske høyden Caelius
ble gjort om til kloster og det står stadig en kirke på eiendommen oppkalt
etter ham (St. Gregorio Magno in Celio).
Men hans lederegenskaper, teologiske engasjement og politisk teft gjorde at han
ble engasjert i kirkens organisasjon og endte som pavelig delegat til
Konstantinopel og til slutt som pave. Etter sigende var Gregor så opptatt av å
returnere til et enkelt munkeliv at han forsøkte å rømme fra Roma under
pavevalget og tok motvillig tiaraen på.
 |
| Pave Gregor den store |
Som pave fortsatte Gregor å lovprise det enkle liv med bønn
og arbeid, men styrte pavestolen med en rettferdig og stø hånd. Han var den
første av pavene som kalte seg «tjener for Guds tjenere» (servus servorum
Dei) og avviste tankene om at paven skulle være en monark. Det største
problemet var imidlertid ikke av teologisk karakter, men nye horder av
germanere som hadde trengt seg nedover Italia – longobardene (eller langskjeggene på godt norsk) sto ikke
langt fra Roma by. Den bysantinske keiseren kastet håndkleet og det ble Gregor
som måtte gå i spissen for Roma og den søritalienske kampen mot longobardene.
Han lykkes med å stoppe invasjonen og framforhandle en avtale med longobardene.
Dette gjorde Gregor svært populær og det førte til at man i byen og det sørlige
Italia etter dette så til paven også for verdslig lederskap. (Minnet om longobardisk
overherredømme i nord, finner vi i distriktet Lombardia.)
Gregor er for øvrig kjent for å stå bak kristningen av
Britannia og skal ha uttalt da han så bleke engelske gutter på et slavemarked: Non
Angli, sed angeli («de er ikke anglere, men engler»). Hymner
som bærer hans navn har også vært viktig i klostervesenet og blitt svært
populære i moderne tid. Han ble gjort til helgen ganske fort etter sin død, etter et tydelig ønske fra folket. Det var ikke alle paver forunt!
Med pavekirkens frammarsj er begrepet liturgi knyttet til
religiøse handlinger og ritualer, ikke lenger til det å gjøre en ekstra innsats
for byen. Men Gregor står så visst trygt plantet i begge disse tradisjonene. Som
følge av testamentariske gaver hadde kirken sikret seg store jordeiendommer.
Gregor la til familiens egne til disse og organiserte pavekirkens
eiendommer slik at paven fikk kontroll på avkastningen herfra og kunne bruke den
til å sikre mat og vin og introdusere en egen fattighjelp i Roma. Pavekirken satt etter hvert med store
jordbruksområder i Sør-Italia og på Sicilia som Gregor fikk organisert i
områder og eiendommer etter et system som minner litt om det føydalske lenssystemet.
Man kom da også til å kalle dem St. Gregors len på folkemunne, det vil si feudi di San Gregorio.
Et av mine favorittvinhus heter jo nettopp dette, og i pave
Gregors ånd deles stadig vekk den fabelaktige avkastningen av jorda med
bybefolkning verden over. Nå har dette vinhuset i samarbeid med sin norske
importør laget en vin på druer (aglianico, primitivo, negramaro) fra len flere
steder i Sør-Italia. Og resultatet er utmerket og etter norsk standard
skikkelig billig. Ta godt imot Feudi di
San Gregorio Rosso (kr. 110,-). Her er det fylde, sødme og trøkk nok til å
tilfredsstille norske ganer, samtidig med en ren og elegant finish. Denne bør passe
utmerket til mange slags kjøttretter, en optimal vin til får-i-kål, vil jeg mene. Prøv den
også til gregorianske hymner og et stykke pecorino fåreost - da samles både hyrden og flokken. 
