Seneca den yngre var en av Romerrikets fremste intellektuelle og en sann humanist. Han var keiser Neros lærer og mentor, men ble skøvet mer og mer ut og til sist tvunget til å ta sitt eget liv da denne ikke så jordnære representanten for keiserstanden antok et mer og mer forskrudd verdensbilde. Seneca gikk med i dragsuget etter den såkalte pisonske sammensvergelse, hvor den kloke, men ikke helt beskjedne senatoren Piso skulle ha forsøkt å få ryddet Nero av veien.
I disse dager med rettssaken mot massemorderen fra 22. juli pågående, er det vanskelig ikke å tenke på forskrudde sinn og gode humanister. Kunnskap og humanisme er - som alltid - svaret. Som Seneca så fint selv sa det: "Da grunnen til vår frykt er uvitenhet, er det ikke da umaken verdt å skaffe seg viten for at man skal bli kvitt sin frykt?" (Nat.Quest. 6.3.4)
En sann humanist er da også en som er vel bevandret med alle livets sider - mørk, lyse, røde, hvite, rosé... Seneca selv skrev da også noen av de mest bloddryppende tragediene i antikken - sjelden lest og enda sjeldnere spilt. Men det er især hans mange filosofiske verk som har gjort ham til et referansepunkt, som stoisk filosof. Hans tenkning om en en lov for alle levende vesner (ius animantium) inkluderer verdens kanskje aller tidligste eksempler på ideer om allmenne menneskerettigheter. Hans spesielle befatning med rett og straff er også på mange måter svært moderne, som i skriftet Om vrede: "Se på denne by hvor menneskestrømmen alltid fyller de bredeste gater og tre teatre er fulle på én gang. Og tenk på så folketomt, hvor uhyggelig øde det hadde vært, om kun de var på frifot, som en streng dommer hadde frikjent!"
Det er imidlertid to relativt lettbente skrifter jeg vil trekke fram. Det ene er en festlig mennipeisk satire over keiser Claudius' himmelferd, Apocolocyntosis ("gresskarifiseringen"). Poenget i satiren er at Claudius slett ikke ble guddommeliggjort, som det jordiske senatet vedtok, men gjort om til et gresskar etter sin død. Både Olympens og underverdens jury fant ham skyldig i drapet på mange medsenatorer og romerske ridder. Satiren er full av vulgaritet og underbuksehumor av høy kvalitet. Vi kan for eksempel lære at det siste Claudius sa før han utåndet var: "Å gud, jeg tror jeg har bæsja på meg!". Fortelleren legger raskt til - Jeg vet ikke om han virkelig gjorde det, men han dreit bestandig i alt.
Senecas epistler til vennen Lucillius er av en helt annen karakter. Lette kunstbrev med et enkelt, men tenktsomt moralfilosofisk poeng. Vel verdt å lese fremdeles. Og verdt og gjengi også her. For i ett av brevene begår da også Seneca en lignelse om vinplanten, nemlig i Epistula 41.7. Vi unner oss et utdrag på latin: Nemo gloriari nisi suo debet. Vitem laudamus si fructu palmites onerat, si ipsa pondere [ad terram] eorum quae tulit adminicula deducit: num quis huic illam praeferret vitem cui aureae uvae, aurea folia dependent? Propria virtus est in vite fertilitas; in homine quoque id laudandum est quod ipsius est.
På stotrende norsk blir dette noe slik som: "Ingen bør æres for noe som ikke er ens eget. Vi roser en vinplante om den får skuddene til å yngle, om den med sin vekt bøyer [mot jorda] de stokkene som bærer frukten. Vil noen mann foretrekke framfor denne planten en hvor gyldne druer og gyldne blader henger ned? I en vinplante er fertiliteten dens særegne dyd. Også i et menneske roser vi det som er dets eget." 
Jeg vet ikke helt om jeg skjønner det, men det låter fint - iallfall på latin - og en lignelse om en vinplante kan vi ikke forbigå i stillhet. Det tenkte nok åpenbart også Lorenzo Mariani, som driver familievinhuset I Veroni og lager utmerket Chianti Rùfina (2009; kr. 160,-), for han har trykket dette utdraget av Seneca på etiketten sin. På latin. Vinen er da også rosverdig, en godt avbalansert og menneskelig sangiovese. Frisk, med et lite preg av krekling og torv, og fertil som bare det.
