Bly og vann, i rør og hand (og en kopp vin)

Det er en kjensgjerning at romerne brukte blyrør til sine akvedukter og vannledningssystemer. Blyet (latin, plumbum) var egentlig et overskuddsfenomen i sølvproduksjonen, men var lett å varme og forme og et relativt flittig brukt metall. Særlig var det altså anvendt til rør og en rørmaker ble kalt plumbarius, herav det engelske ordet for rørlegger, "plumber", og navnet på et kjent avløpsåpneprodukt og omstridt bygdeband, Plumbo.

Et problem med blyet er imidlertid at det er giftig og kan gi alvorlige nerve- og hjerneskader og sterilitet. Derfor har flere forskere ment at blyforgifting var årsaken til Romerrikets fall. Det er det ikke så mange som tror på. Man brukte ikke bly overalt og både agrarforfatteren Columella og arkitekten Vitruvius (8.6.10-11) forteller om farene ved blyet og at man derfor mange steder foretrakk terrakotta. Videre vil giftstoffene i liten grad avledes til rennende vann - og romerne lot vannet flomme kontinuerlig i akvedukter og rør. Blyet avleder dessuten mest giftstoffer når det korroderer. Vannet i nærheten av Roma inneholder så mye kalsiumkarbonat fra kalkstein at det dannet seg kalklag inne i blyrørenesom både isolerte mot utsiling av giftstoffer og hindret korrosjon. Så skyld ikke på rørlegger'n eller røra om romerne ble lett forvirra!

Men det betydde ikke at romere ikke kunne bli utsatt for blyforgiftning. For ikke alle romeren var like opplyste som Vitruvius. Noen hadde til og med en forkjærlighet for kokekar av bly, særlig til bruk for å lage sirup. Man kokte inn av ugjæret druemost i blykjeler for å øke konsentrasjonen av sukker. Denne sirupen er kjent som defrutum (eller sapa, om den var svært konsentrert). Resultatet var at det ble utskilt blysukker (også kjent som blyacetat, eller blyedikk) og man fikk et effektivt søtningsmiddel. Romerne kjente jo ikke sukkeret. Hva brukte man så dette søtstoffet til? Jo man puttet det gjerne i gammel vin for å friske opp smaken og øke holdbarheten! Forskere har kommet fram til at den meste konsentrerte sapen kunne gi så mye som 20 milligram bly pr. liter vin. Mye vin tilsatt dette og du ville få tidenes hang-over...

Ikke alle har ren druesaft i flasken i dag heller - jeg husker da godt en skandale med etanol i østerisk vin for noen år siden og det finnes en rekke mindre seriøse vinprodusenter som tilsetter sukker og andre søtningsstoffer for å gjøre vinen bedre og mer holdbar. Styr unna - slikt gir mer hodepine.

I denne sammenheng er det bare ett valg, det må bli Plumbago (2009; kr. 179,50) fra stjerneprodusenten Planeta på Sicilia. En nydelig rødvin på Nero d'Avola, som ble beæret med toppnoteringen tre glass i siste utgaven av Gambero Rosso. Navnet er hentet fra blomsten som er avbildet på etiketten (plumbago auriculata) og som talende nok heter blyrot på norsk. Ordet plumbago stammer altså fra latinens plumbum (bly) og agere (å utføre). Denne nytes definitivt best fullstendig ublandet, men gjerne sammen med en god lammegryte eller noe rødt kjøtt. Du kan møte både vinen og produsenten på Oslo vinfestival (2.-4. februar 2012): http://www.gaiawine.no/?p=4&sp=nyheter&art=571.

Her finner den interesserte mer om romersk blyforgiftning: http://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/wine/leadpoisoning.html

Hannibal og vin til enhver sak

Hannibal ad portas (”Hannibal ved portene!”), er et stående utsagn fra romersk tid, som gir uttrykk for den forvirring, frykt og beven som etterfulgte Hannibals marsj over Alpene og de katastrofenederlag han påførte ulike romerske hærer, særlig i begynnelsen av den andre puniske krigen (218-202 fvt). Hannibal ble valgt som leder for de karthagiske styrkene i Spania i en alder av 26 år. Han var sønn av den berømte generalen Hamilkar Barka, og var utvilsomt, som sin far, et militært geni og en fantastisk motivator og leder. Han herjet på romersk jord i 15 år og de taktiske triumfer over romerne i slaget ved Trasimenersjøen og Cannae er studert og genierklært av generaler og militærtaktikere i all ettertid. Men bare ved én anledning, i 211 fvt., stod han faktisk tett ved Romas bymurer - uten å angripe byen.

Her skal vi dog ikke skrive om Hannibals militære seire, men konsentrere oss om noen morsomme historier om bruk av vin. Soldatene hans hadde selvsagt med seg vin på turen over Alpene. Bare tanken på en slik strabasiøs ferd uten en klunk i ny og ned ville vel være for tøff. Men selv der måtte soldatene rennonsere, for vinen ble brukt til veiarbeid forteller Livius (21.37)! Da Hannibals følge stod overfor en stupbratt skrent de ikke greide å forsere, satte man i gang med regelrett veibygging. Man brøt fjell! Ved å lage et digert bål over klippen fikk man steinen varm og helte så vin over for at den også skulle bli porøs - og slik kunne man hugge ut en farbar trasé og komme seg videre. Mang en fjellstø kar har vel måttet se seg beseiret av varme og vin, så Alpene har ingenting å skamme seg for. Soldatene til Hannibal måtte imidlertid fortsette tørste.

Den neste litt rare episoden vi skal ta med oss er hentet fra Polybios (3.88.1). Han forteller nemlig at Hannibal badet hestene i gammel vin for å befri dem fra kløe og andre ubehageligheter når de var vel kommet fram til Apulia. Vi får håpe det ikke var god årgangsvin.

Men det ble til slutt en skvett eller to til Hannibals menn også. Og det ble også deres bane, om man vil følge Livius. Da Hannibal trengte et logistisk senter og en trygg havn, tok han kontroll over Capua. Capua var et velstående oskisk sentrum rett ved noen av antikkens mest berømte vinmarker - ager falernus - og, som Hannibal hadde forutsett, stadig vekk en by med stolthet og selvstendighetstrang. Overbevist om at romerne ikke kunne beskytte byen, overga de seg og Hannibal fikk dermed et brohode i Campania. Hannibals hær tok vinterkvarter i Capua i 215. (Statuen øverst er funnet i Capua, men man er usikker på om den faktisk forestiller Hannibal.) Her fikk for første gang på flere år soldatene en seng og litt dagligliv. Slikt kan føre galt av sted. Ifølge Livius (23.18) ble det fine krigsmaskineriet ødelagt av dette: ”Søvn og vin, store middager og prostituerte, bad og det daglig å vende seg mer og mer til behagelig lediggang; så svekket ble både kropp og sinn, at etterpå var det fortidens seire og ikke militær styrke som beskyttet dem". Med dramatisk blekk legger han til at "Capua var Hannibals Cannae", med referanse til det romerske katastrofenederlaget i 216.

Vi velger oss denne gangen derfor en alldeles super vin som også starter sitt eventyr i Alpene og går sin seiersgang over hele verden: St. Michele Appiano Sanct Valentin Sauvignon (2009; kr. 273,50), fra Südtirol/Alto Adige. Den bryter fjell og fjerner kløe, og så er den utmerket også til lediggang eller om Hannibal står ved porten. Om du stadig vekk holder fast ved nyttårsforsettet om å legge av noen kilo og setter en god salat med mye smak på bordet, så vil denne også gjerne slå følge. Rett og slett en fabelaktig cru-vin fra en av Italias beste ønologer, Hans Terzer - intet militært geni, tror jeg, men en verdensmester på sauvignon blanc.