onsdag 5. desember 2012

Greske og romerske fester - en boklansering!


Lurer du på hvordan grekere og romere virkelig festet? Her venter svar, for den som vil komme eller lese.

En gang, før Universitetet i Oslo kom til den konklusjonen at antikkhistorie og klassisk arkeologi ikke var verdt å satse videre på, hadde jeg gode utsikter til en framtid som antikkforsker. Noe av det siste jeg var involvert i den gang, var et forsøk på å lage et stort forskningsprosjekt om antikkens religiøse fester, som involverte noen av de fremste kanonene i verden på antikk religion. Selv om prosjektet aldri ble realisert, endte det med en bok som nå i høst endelig kom ut på det velrenommerte Oxford University Press. Den har vi nå den store gleden av å presentere. Noen fremragende solist gikk ikke tapt for antikkforskningen med meg, men nå inviteres alle som vil til å få med seg min høyakademiske svanesang:

BOKLANSERINGSFEST

J. Rasmus Brandt & Jon W. Iddeng
Greek & Roman Festivals: Content, Meaning, and Practice


Mandag 17. desember kl. 17-19
Historisk museum 
(Frederiks gate 2) 



To norske antikkforskere har kommet med bok om grekernes og romernes religiøse fester!
Det synes vi bør feires. Så det gjør vi – med en smakebit fra boka, gode samtaler og ikke minst god vin! Dette skjer:
  • Historiker, antikkentusiast, gourmet og vin-importør Lars G. Rein-Helliesen (Gaia Wine & Spirits, Chaeos Import) innleder om nytelses- og kulturhistorieprosjektet Vin & Ruin.
  • Hva er en antikk fest? Antikkhistoriker Jon Iddeng (førsteamanuensis II, HiT) gir svar. 
  • Hvorledes lage bok uten penger?  Klassisk arkeolog Rasmus Brandt (Professor, UiO) forteller historien om et mislykket forskningsprosjekt.
  • Religionshistoriker Hugo Lundhaug (Førsteamanuensis, UiO) presenterer boka. 

Gresk Dionysosfest slik Sir Lawrence Alma-Tadema så den for seg. 

Til en slik anledning velger vi oss en vin som på utmerket vis tar vare på den antikke arven, en liten fest av en vin som bærer med seg reminisensen av den greske på romersk jord; en Greco fra Campania. Feudi di San Gregorio Greco di Tufo (kr 160,-) er en beåndet utgave, en sann kultvin. Greco-druen nedstammer kanskje nettopp fra den toppdruen Plinius d.e. omtaler som Aminea Gemina, som gjorde Campania til datidens kanskje fremste vinregion. Den passer utmerket til mat med litt trøkk og krydder - og er særdeles anvendbar til kultiske rituelle handlinger. Skulle du komme innom Historisk Museum 17. desember, så kanskje det vanker en smak... Hvis ikke: Io Saturnalia!

onsdag 14. november 2012

De mange vinkjelleres dal - Valpolicella


Valpolicella er et av Italias mest omtalte og produktive vinområder. Det har den vært siden antikkens dager. Navnet betyr da også dalen med de mange vinkjellerne (vallis, plus/poliscellae).

Området nord for Appenninene, med den fruktbare Posletta, ble gradvis romersk territorium i republikkens gullalder på 200-tallet fvt. og utgjorde provinsen Gallia Cisalpina ("på denne siden av Alpene"). Særlig er koloniseringen av dette området tilskrevet Gaius Flaminius, også kjent som den første virkelig plebeiervennlige politikere (popularis) i Roma. Området var så fruktbart, forteller en svært begeistret Polybios i midten av det annet århundre fvt., at det var en så stor overflod av fødevarer at  man kunne få 40 liter vin for en vanlig dagslønn. Da kunne noen og enhver ha råd til en vinkjeller.

Dagens region Veneto har sitt navn fra et antikk folkeferd, venetene (veneti), som bodde i område før de ble innlemmet i det ekspanderende Romerriket. De har også har gitt navn til byen Venezia. Ifølge den romerske legenden var de etterkommere etter Antenor fra Troja og folk fra Paflagonia, som hadde mistet sin konge i slaget om Troja. Antenor skal ha grunnlagt Patavium, moderne Padua, som var venetenes hovedstad. Byen kan skryte av å ha fostret historikeren Livius.
Venetene var stort sett lojale mot romerne og fikk dermed lenge beholde lokal autonomi og var i augusteisk tid den fremste av de norditalienske byene. Den fremste levningen fra romersk tid i området er imidlertid amfiteatret i Verona (bildet). Det er mer enn 50 år eldre en Colosseum i Roma og det best bevarte romerske amfiteatret i hele verden. Her har gladiatorer og villdyr slåss og kanskje en og annen straffedømt blitt revet i filler i romersk tid. Nå er det mest opera som serveres her.


I går, den 13. november feiret romerne Eplum Jovis en fest til ære for Jupiter og i den forbindelse innførte folkevennen Flaminius i 220 fvt. de såkalte plebeierske lekene (ludi Plebeii), som etter hvert varte og rakk fra 4. til 17. november. Lekene ble arrangert i hans nybygde Circus Flaminius (se den fantasifulle illustrasjonen av Bartoli) på Marsmarken i Roma. Det gikk nok med både villdyr, buskap og vin i den forbindelse også.

Når vi nå går inn i julebordsesongen og mange hiver seg ut i ribbe, lutfisk og pinnekjøtt, er det på sin plass å komme trekkende nettopp med vinene fra Valpolicella. De er kjent for både fruktighet og sødme og anbefales derfor ofte til norsk julemat, for dem som ikke foretrekker øl og akevitt til slikt. Den kanskje mest brukte vinen til tradisjonell norsk julemat er ripasso, ofte omtalt som mini-amarone. Problemet med ripassoer er at du fort smaker litt kokt plomme, om de ikke er laget med kunnskap og kjærlighet. Ripasso er egentlig en teknikk, hvor man heller ferskvin, det vil si vanlig valpo, over druerestene (marc) av amarone- og reciotovin og lar vinen få en annengangs gjæring. Derav navnet ripasso, som betyr å krysse over igjen, gjøre om eller simpelthen revurdere. Denne måten å lage vin på er en relativt moderne teknikk.


Dagens anbefaling er en super ripasso, antagelig markedets beste, Stefano Accordini Valpolicella Classico Superiore Ripasso (kr 196,50). Her er hovedrua som vanlig Corvina Veronese, men også litt corvinone, rondinella og molinara er blandet inn. Her er det godt med trøkk, behagelig krydder, fin frukt og tiltalende sødme. Passer fint til ribba, går også flott sammen med and, for ikke å snakke om bacalao. Burde også passe godt til opera og plebeierske leker. Da er det bare å la julebordene hagle - men drikk med måte!

tirsdag 16. oktober 2012

Keiser Augustus - begynnelsen og slutten.

Vi historikere er glade i epokeskiller – det gir oss en følelse av å kunne avgrense perioder kronologisk og ikke minst gi dem velegnede navn. Men som alle vet er vi også veldig glad i å påpeke at slike historiske epokeskiller slett ikke er absolutte og den slags forandringer skjer over tid med et stort innslag av kontinuitet. 

Et slikt mulig historisk epokeskille i europeisk historie, er innføringen av keiserdømme i Romerriket og da særlig den epoken som er kalt det augusteiske prinsipat. 

For med Augustus regner vi i dag normalt avslutningen på den romerske republikken og begynnelsen på det romerske keiserdømmet. Ordet keiser har vi imidlertid arvet fra navnet Caesar. Som 19 år gammel ble nemlig en ung mann med navn Octavius plutselig klar over at han var blitt  adopterte av sin grandonkel, Gaius Julius Caesar. Octavius overtok dermed Caesars navn, med tilnavnet Octavian (som indikerte at han var kom fra gens Octavia), men også gamle Julius' ry, penger og lojale klienter. Caesar-navnet ble etterhvert en fast tittel for keiseren. Det er derfor ikke så rart at den romerske biografen Sveton starter sitt verk om de romerske keiserne med Julius Caesar. Som alle vet, fulgte det også en ny runde med romerske borgerkriger etter at han ble myrdet i Senatet. 

Mer enn ti år etterpå, etter det berømte slaget ved Actium i 31 fvt., stod den unge Octavian tilbake som enehersker. Da måtte han endre sitt image; fra å være en eneveldig fraksjonsleder i kamp om makten til en landsfader og velgjører. Sentralt i dette var også et navneskifte. Han tok Augustus-navnet, som betyr noe i retning av ’den opphøyede’, et navn med religiøse overtoner. Også dette tilnavnet skulle gå inn som en del av den seinere keisertituleringen. 

Om du vil høre mer om Augustus, holder jeg et foredrag om ham på Litteraturhuset 21/10 kl. 13:  http://www.litteraturhuset.no/program/2012/10/historisk1.html

Augustus under et ofringsrituale - Forum i Pompeii
Caesar har ikke bare gitt navnet til en hersker og et politisk system, men også til en drue, cesanese! Og selvsagt er denne druen knyttet til Roma og dets omegn. Det er særlig i Lazio at den dyrkes. Vi skal derfor nå velge et særdeles vellykket eksemplar av sorten. Le Marorelle Lazio Rosso fra Principe Pallavicini (kr. 105,-, bestillingsutvalget). En fruktig, leskende rødvin til en billig penge fra et spennende og i norsk sammenheng helt nytt vinhus. Passer utmerket til lette retter - et kyllinglår, en pølsefant, en skinkesalat, en pizza, eller etter en fin søndagstur til byen. 

søndag 14. oktober 2012

Rosinvin med og uten bier

Nok en vinhøst er over i Italia og nok en gang venter vi i spenning på om den er god. Vi har tidligere omtalt romernes vinhøst og vanlige prosedyrer for behandling av vindruene når de ble høstet. Det fantes imidlertid også en annen teknikk, nemlig å soltørke druene til rosiner før pressing, og på den måten å øke konsentrasjonen av fruktsukker og få en enda søtere og mer stabil vin. Kildene våre (Columella DRR 12.39, Plinius NH 23.22, Palladius 11.19) beskriver to måter å gjennomføre det på. Den ene var å spre druene ut på store flater og tørke dem i solen om dagen og dekket til for dugg om natta. 

Deretter la man dem i kar med den beste mosten fra allerede tråkkede druer og lot rosinene trekke til seg saften i seks dager før de ble presset. Denne rosinvinen var kjent som passum (etter verbet pandere, å bre ut til tørk), og teknikken og navnet lever videre i de italienske søtvinene Passito

En annen måte å lage passum på, var med såkalte biedruer, apianum. Columella (3.2.23) kan fortelle at frukten fra apianum modnet tidlig, og av den grunn velegnet for kaldere strøk. "De gir en søt vin, men er ikke bra for hodet, sener og blodårer. Hvis druene ikke høstes til riktig tid, blir de bytte for regn, vind, og bier; og det er på grunn av dette at de har fått tilnavnet sitt, fra ordet for 'bie' (apis)."

Thurmond (A handbook of food processing in Classical Rome: For her bounty no winter, Leiden 2006:161) spekulerer på om det kan være druer infisert av edelråte, en teknikk kjent fra franske Sauternes-viner. Disse druene skal uansett henges til tørk, så plukkes fra stilken, dekkes med gammel vin og så tråkkes, lag på lag. Etter fem dager med maserasjon skulle miksturen tråkkes en siste gang.

Det er særlig ett sted som er viden kjent for sine passito-viner, og det er den vesle vulkanske øya Pantellaria, som er nærmere Tunis og Afrika enn Italia, men som altså stadig vekk er italiensk territorium. Det er også særlig én produsent som er viden kjent for sin fantastiske passito, nemlig Marco de Bartoli med Passito di Pantellaria Bukkuram (50 cl; kr. 480,-). Den er laget på Zibibbo-druen, hvor noen modnes på vinranken mens andre  tørket i solen på lavastein til rosiner, for så å tilsettes i mosten fra de andre druene og ligger slik i tre måneder. Resultatet er søtt, harmonisk og med en fabelaktig balanse. Marco de Bartoli var den patriarken av passito di Pantellaria, og Bukkuram skal da også bety Vinfaderen på arabisk. Det minner oss dessuten om øyas bakgrunn som muslimsk, etter arabernes store erobringer på 600- og 700-tallet. Bukkuram er ikke gratis, men du verden for en nytelse. Om du noen gang skal imponere noen med en vin til moltekremen, ja så må du prøve denne. Og ettersom biene skal ha vært så begeistret for søte druer, skulle det ikke forundre meg om den passer ypperlig til honningkake. 

søndag 30. september 2012

Liturgi, pave Gregor og hans len

Middelalderen var mørk og kranglete – ingen tvil – og svært annerledes enn den verden romerne befant seg i. Iallfall om man ser på kultur og politikk. Ett av de mest grunnleggende prinsippene i antikkens verden var bystatsstrukturen: Folk bor i by og de har en forsamling der de kan uttrykke seg og et råd hvor de beste menn kommer sammen og holder styr på byen og dens oppland. Byen svarer til provinsguvernøren og Roma. Alle embeter holdes av byens beste borgere og embetsperioden er kort og med rullering. 

Lysikrates-monumnetet i Athen, reist som et
seiersmonument en liturgist som koregos hadde besørget
en dramaoppsetning under de athenske Bydionysiene
Aktiv politisk deltagelse var en ære og en plikt. Det var dessuten en lang tradisjon tilbake til klassisk gresk tid, hvor de rikeste skulle bidra ekstra til byens drift gjennom en særskatt til gode formål, kalt liturgi (λειτουργία). Det var gjerne to typer liturgier, den ene knyttet til den religiøse festkalenderen, den andre til militære behov. I Athen, hvor dette systemet er beskrevet i detalj, gjaldt det for sistnevnte særlig å finansiere byggingen av krigsskip. Den første liturgien er imidlertid av langt større interesse for oss, for her skulle de rike bidra til de religiøse festene gjennom å betale helt spesifikke deler av den. Noen skulle betale for banketten for sin fyle, andre skulle dekke kostnadene til spesielle prosesjoner og ritualer, og ikke minst skulle noen (kalt koregoi) betale for truppen og teateroppsetningene for vinguden Dionysos. 

En gresk trefoting
Teateroppsetningene var dermed gratis for folket, og borgerne satt som dommere gjennom hele Dionysosfesten og vurderte hvilken trilogi som var den beste og feiret vinguden med både drikk og opptrinn etterpå. Rikmannen som hadde sponset vinneroppsetningen vant en trefots vinblandebolle, som var et symbol på Dionysos. Athenaios utbroderer dette og in vino-veritas-temaet, når han forteller at «vi sier om dem som snakker sant at de snakker fra trefoten» (Deipnosofistai 2. 37f -38a). Til sammen regner man med at om lag 100 liturgister bidro årlig til ulike fester og feiringer i Athen i klassisk tid.

Liturgiene i denne bestemte formen ble ikke videreført i hellenistisk tid, men idealet om at de rike skulle bidra ekstra til byen styrelse og ve og vel, holdt seg gjennom hele antikken. Mange regner det som et av de viktigste tegnene på overgangen mellom antikken og middelalderen da dette liturgisystemet forsvant og eliten sluttet å bry seg om byen og flyttet permanent til sine gods. Østgotere, vestgotere, frankere, vandaler og andre invaderende barbarere iført lange bukser og sverd synes nok byer var fine å plyndre, men ikke å bo i.  

Den føydale pyramide
Byene falt sammen og det ble adelens gods som ble det lokale sentrum og utgangspunktet for politisk makt. Godsherrene ble så vidt selvstendige at en fyrste, konge eller keiser måtte godta deres lokale selvstyre – de fikk privilegier, altså lover (leges) som gjaldt kun for den enkelte (privus) – i bytte mot lojalitet i krig og rikspolitikk. Dette systemet kjenner vi som føydalismen, som i sin mest reindyrkede form dukker opp i kjølvannet av Karl den stores frankerrike. Adelen var blitt lensherrer, som i større eller mindre grad også måtte opptre som kongens vasaller. Innenfor sine lensområder kunne adelsmannen igjen dele ut jordegods til sine egne vasaller. Ordet føydalisme er konstruert fra ordet feudum («len» på godt norsk), og springer etter alt å dømme ut av vårt germanske ord for kveg eller buskap, nemlig fe, ettersom dette var det viktigste begrepet om eiendom i de germanske samfunnene.

Men Italia og de romerske byene, da, hvordan gikk det med dem? Det ble for en stor del opp til kirken å bevare de viktigste funksjonene i byen, gjennom sine biskoper, katedralkirker og organisasjon. Likevel klarte kirken dette bare sånn passe – for det var også en sterk tradisjon i den tidlige kristenheten å søke vekk fra byen og det verdslige liv, mot bønn og avsondret liv i asketisk isolasjon. Klosterbevegelsen var den kanskje viktigste faktoren for kristendommens utbredelse og suksess i den tidlige middelalderen, men var også medvirkende til å skape et dypere skille mellom by og land.

En person som mer enn noen symboliserer dette var pave Gregor den store (pave 590-604). Han vokste opp i Roma og Italia i en periode hvor den østromerske keiseren Justinian vant tilbake store deler av Italia fra goterne, men ikke uten betydelige krigshandlinger og pestepidemier som gikk hardt ut over befolkningen. Roma ble gjenreist og gjenbefolket fra 550 etter at byen ble hærtatt av goterkongen Totila. Gregor kom fra en velstående familie og han fikk god politisk skolering og holdt posten som byprefekt en periode. Imidlertid ble han så fascinert av klosterlivet at han trakk seg fra alle politiske verv og søkte et liv som enkel munk. Families hus på den gamle romerske høyden Caelius ble gjort om til kloster og det står stadig en kirke på eiendommen oppkalt etter ham (St. Gregorio Magno in Celio). Men hans lederegenskaper, teologiske engasjement og politisk teft gjorde at han ble engasjert i kirkens organisasjon og endte som pavelig delegat til Konstantinopel og til slutt som pave. Etter sigende var Gregor så opptatt av å returnere til et enkelt munkeliv at han forsøkte å rømme fra Roma under pavevalget og tok motvillig tiaraen på.

Pave Gregor den store 
Som pave fortsatte Gregor å lovprise det enkle liv med bønn og arbeid, men styrte pavestolen med en rettferdig og stø hånd. Han var den første av pavene som kalte seg «tjener for Guds tjenere» (servus servorum Dei) og avviste tankene om at paven skulle være en monark. Det største problemet var imidlertid ikke av teologisk karakter, men nye horder av germanere som hadde trengt seg nedover Italia – longobardene (eller langskjeggene på godt norsk) sto ikke langt fra Roma by. Den bysantinske keiseren kastet håndkleet og det ble Gregor som måtte gå i spissen for Roma og den søritalienske kampen mot longobardene. Han lykkes med å stoppe invasjonen og framforhandle en avtale med longobardene. Dette gjorde Gregor svært populær og det førte til at man i byen og det sørlige Italia etter dette så til paven også for verdslig lederskap. (Minnet om longobardisk overherredømme i nord, finner vi i distriktet Lombardia.)

Gregor er for øvrig kjent for å stå bak kristningen av Britannia og skal ha uttalt da han så bleke engelske gutter på et slavemarked: Non Angli, sed angeli («de er ikke anglere, men engler»). Hymner som bærer hans navn har også vært viktig i klostervesenet og blitt svært populære i moderne tid. Han ble gjort til helgen ganske fort etter sin død, etter et tydelig ønske fra folket. Det var ikke alle paver forunt!

Med pavekirkens frammarsj er begrepet liturgi knyttet til religiøse handlinger og ritualer, ikke lenger til det å gjøre en ekstra innsats for byen. Men Gregor står så visst trygt plantet i begge disse tradisjonene. Som følge av testamentariske gaver hadde kirken sikret seg store jordeiendommer. Gregor la til familiens egne til disse og organiserte pavekirkens eiendommer slik at paven fikk kontroll på avkastningen herfra og kunne bruke den til å sikre mat og vin og introdusere en egen fattighjelp i Roma. Pavekirken satt etter hvert med store jordbruksområder i Sør-Italia og på Sicilia som Gregor fikk organisert i områder og eiendommer etter et system som minner litt om det føydalske lenssystemet. Man kom da også til å kalle dem St. Gregors len på folkemunne, det vil si feudi di San Gregorio.

Et av mine favorittvinhus heter jo nettopp dette, og i pave Gregors ånd deles stadig vekk den fabelaktige avkastningen av jorda med bybefolkning verden over. Nå har dette vinhuset i samarbeid med sin norske importør laget en vin på druer (aglianico, primitivo, negramaro) fra len flere steder i Sør-Italia. Og resultatet er utmerket og etter norsk standard skikkelig billig. Ta godt imot Feudi di San Gregorio Rosso (kr. 110,-). Her er det fylde, sødme og trøkk nok til å tilfredsstille norske ganer, samtidig med en ren og elegant finish. Denne bør passe utmerket til mange slags kjøttretter, en optimal vin til får-i-kål, vil jeg mene. Prøv den også til gregorianske hymner og et stykke pecorino fåreost - da samles både hyrden og flokken. 

torsdag 23. august 2012

Mer demokrati og åpenhet og en eldgammel kamp mot tyranniet

I forbindelse med dommen mot massedrapsmannen fra Utøya, har det fra politisk hold vært ytret en vilje om at svaret må være mer åpenhet og demokrati. Men hva betyr det? Skal vi medborgere få mer innsyn i maktens innerste vesen, skal vi kanskje stemme oftere? Skal flere avgjørelser tas av folket i form av folkeavstemning?
Demos krones - her regjerer Folk!

Det har vi vel egentlig ikke fått noe svar på. Kan svaret ligge i Athen, demokratiets vugge? Det er nemlig temmelig nøyaktig 2520 år siden demokratiet ble innført i Athen, da folket (demos) kastet ut oligarken Isagoras og hans spartanske støttespillere, Kleomedes med sin hær. Han hadde fordrevet Kleisthenes fra den berømte alkmaonideslekten. Folket kalte derfor Kleisthenes hjem fra eksil og satte ham som leder for det som skulle bli en av verdenshistoriens viktigste reformer - innføringen av folkestyre! Her møtte borgerne i folkeforsamling og diskuterte sammen, de besluttet sammen, de lagde lover sammen og de valgte noen få embetsmenn sammen (resten trakk de ut ved lodd blant borgerne over 30 år). I jurydomstoler dømte de sammen, og de kriget sammen, de ofret sammen og de drakk sammen!

En athener ville sverge på sin hoplithjelm at demokrati ikke kan bety at man hvert fjerde år velger personer fra en engere krets til å bestemme alt. Demokrati betyr at folk kommer sammen og fatter avgjørelsene i fellesskap. Kan vi ha slik en tiltro til folk også i dag, at de faktisk kan mer direkte være med å fatte beslutninger? Kan mer demokrati faktisk bety at vi - medborgere av kongeriket Norge - faktisk skal få mer å si? Neppe. Men det er en fin tanke.

Aristoteles - eller iallfall en av hans studenter - har skrevet en liten beskrivelse av demokratiet, kalt Athenernes Statsforfatning (nylig utsøkt oversatt av Tormod Eide og utgitt på Vidarforlaget, 2010). Denne kan varmt anbefales. Her får vi høre at Alkmaonidene ikke var de første til å kjempe mot tyrannene, det var nemlig en Kedon som hadde initiert et angrep på de athenske tyrannene (Peisistratidene) før dem. Om ham vet vi lite. Men grunnen til at han for sin plass i denne historien er at Aristoteles (Ath. Statsf. 20.5) forteller at det ble laget en flott drikkevise om ham til ære for hans innsats: 

Skjenk til Kedon igjen, du tjener, og glem det nå ikke.
Heltene alltid skal ha, begeret velfylt med vin!
"Aristoteles og Fyllis", av Hans Baldung Grien
Men det gikk jo ikke så utmerket med det athenske demokratiet. Da Makedonia samlet seg under kong Filip var det ingen gresk bystat som kunne holde stand. Og hans sønn Alexander fulgte i hans fotspor som hegemon over alle greske bystater. Han ble jo en sann helt - og hans beger var sjelden tomt. Det er faktisk godt mulig at han rett og slett drakk seg ihjel. Men før det hadde han hatt Aristoteles som lærer. Aristoteles lærte ham om den gyldne middelvei og alt annet han kunne, og ifølge en seinere (middelaldersk) legende også ett og annet om kvinnelist. Det var nemlig slik at Aristoteles advarte Alexander mot kvinners farlige kraft og da særlig en kurtisan ved navn Fyllis. Hun tok sin hevn da hun fanget Aristoteles selv i sitt kjærlighetsnett og overtalte ham til å få bruke ham som en hest. Slik kunne det altså gå med en gammel helt.

Heldigvis har Aristoteles' lære og demokratiets idealer vist seg å tåle tidens tann ganska godt.


Dette var da noe helt annet, tenker du, når jeg nå skal anbefale en vin fra Umbria. Og det kan man kanskje si også navnet gir uttrykk for: Contrario  fra den så vennlige vinmakeren Felippo Antonelli (kr 200,-). Men dette er da også en svært folkelig Sagrantino. Og den er akkurat som det bør være i folkeforsamlingen - insisterende, høylytt, argumenterende, før den enes i det felles beste og faller til ro med varig virkning. Jager en hver tyrann på dør. Fortreffelig til så mangt, også kjøttkaker!  

Finn en helt eller heltinne og fyll vedkommendes beger! 

tirsdag 31. juli 2012

Julius Caesar, sveberne og Soave

Det er stadig sommer - iallfall ifølge kalenderen - og på julis siste dag skal vi unne oss en liten hyllest til mannen som har gitt navn til måneden, nemlig Gaius Julius Caesar. Her hjemme er Julius først å fremst kjent som en apekatt fra Kristiansand, men slekten gens Julia utgjorde Romas første keiserhus - og det var Caesar som la grunnlaget for det.

Mest kjent er nok Caesar for erobringen av Gallia, med etterfølgende etablering av romerske garnisoner og byer der, og med dem oppdyrking av vin i noe som skulle vise seg å være brukbare vinområder. Veni, vidi, vici - "jeg kom, så og vant", er hans kjente frase. Vinum sevi ("jeg plantet vin") kunne vi legge til. Litt hadde han nok med seg også. Torstein Torgner har i en hovedoppgave i historie om Caesars hærlogistikk (Panis et Expugnatio, 2006) beregnet det årlige forbruket av vin blant hans legioner til nesten 2 millioner liter. Så det må ha gått en stri strøm av amforer nordover i perioden.

Caesar gjorde da også visse avstikkere fra Gallia. Han var den først romerske generalen som krysset kanalen og satte sine føtter på britisk jord og den første vi vet som også innledet en ekspedisjon inn i Germania og skrev om deres skikker og folkgrupper. Gallerne drakk og dyrket mer enn gjerne vin, men deres naboer i nordøst var ikke opptatt av jordbruk i det hele tatt, forteller Caesar - de holdt seg med kveg og spiste kjøtt, ost og drakk melk. Dessuten hadde de enhjøringer, og elg som ikke klarte å reise seg igjen når de falt (Gallerkrigen 6.26-7). Derfor fanget de dem ved å sage så dype hakk i trærne at de knakk når elgen lente seg inntil dem for å sove, hvorpå elgen falt hjelpeløs til bakken. Caesar var god på mye, men ikke zoologi.

Allerede tidlig i sitt erobringstokt i Gallia møtte han en germannerhøvding som hadde bosatt seg på den galliske siden av Rhinen, Arovist. Ariovist var konge over sveberne og hadde sikret sitt folk god jord og styrte over et relativt stort område, da han ble utfordret og slått av Caesar i 58 fvt. i et slag og jaget over Rhinen igjen. Caesars svebere var store og kraftige, sprasommelig kledd i dyreskinn og badet i kalde elver. De tillot bare handel for å bli kvitt krigsbytte og hadde ellers ingenting å handle med. "Vin tillater de overhodet ikke importert, da de mener at vinen svekker folk og gjør dem mindre utholdende til å greie anstrengelser". Dette er første gangen vi hører om sveberne (suebi), men ikke siste. Mens Caesar ser ut til å snakke om en bestemt stamme, hevder Tacitus hundre år seinere at at sveberne "okkuperer mer en halvparten av Germania, og de er delt i en antall av atskilte stammer under ulike navn, skjønt alle blir vanligvis kalt for svebere". Navnet Swabaharjaz (“svebersk kriger”) dukker opp på runesteinen Rö i Bohuslen. De er stadig på farten og plaget romerne og deres grenseposter. De har gitt navn til Schwaben, hvor de hadde tilhold, men var også raske med å henge seg på andre germanske folkegrupper som brøt festningen i Mainz nyttårsaften 406 og invaderte Italia. Brorparten av sveberne dro imidlertid videre å grunnla et kongedømme i den romerske provinsen Gallaecia på den iberiske halvøya.
Noen må imidlertid ha gjort et varig inntrykk i Veneto-regionen, for mye tyder på at byen Soave har sitt navn fra sveberne, tidvis kalt Soavi i middelalderens Italia. Dette var et romersk tettsted på via Postumia og ble befestet med en flott borg i middelalderen, men er vel aller best kjent for sin utmerkede hvitvin. Skjebne viser i det nok en gang sin ironiske sans, når vi tenker på at dette folket motsatte seg vinen standhaftig (iallfall for en stund).





Så mens det ennå er sommer - og juli i noen minutter til - må vi da trekke fram en rimelig og god Soave fra Ca'Rugate, med det rare navnet Soave I Bei (Bag-i-boks, kr. 378,50), enda den ikke kjøpes på nett-auksjon. Forsøk heller bestillingsutvalget og polets nettbutikk. Dette er en lett, frisk og harmonisk soave, som det kan være godt å ha i hus nå når det er tid for en seinsommerfest i hagen eller borettslaget, eller om man har tenkt seg på tur å bade i kalde elver. Passer godt til både salat, skinker, kylling og sushi. Vi lar Shakespear gi Julius Caesar siste ordet:

Good friends, go in and taste some wine with me.
And we, like friends, will straightway go together.

fredag 22. juni 2012

Venus de Milo og en beretning om epler

Planeten Venus passerte for ikke lenge siden solen - sett fra jorda, da - og nordmenn som var tidlig oppe og hadde klarvær kunne se en såkalt Venuspassasje. For oss klassikere, er imidlertid Venus først og fremst en gudinne. Og ikke en hvilken som helst gudinne - hun var kjærlighetens og skjønnehetens gudinne.

Mest berømt av alt vakkert fra antikken er kanskje skulpturen Venus de Milo som befinner seg i Lovre. Det er snart 200 år siden den ble gravet fram av jorda på den greske øya Melos og ført til Paris. Historien bak er en fascinerende beretning om stormaktspolitikk og idealer i en tid hvor arven fra antikkens Hellas var påtrengende i hele Europa. Men selv om det står en liten kopi av statuen i mangt et hjem, er det mye vi stadig ikke vet om den.

For å ta det mest åpenbare først: Kan vi være sikker på at dette er gudinnen Venus, eller Afrodite som grekerne ville kalt henne, i det hele tatt? Hun ble funnet helt uten navnskilt, som de fleste antikke skulpturer, så identifisering bygger på kjente karakteristika og allmenn kunnskap. Greske kvinner skulle etter idealet være kyske og ikke gjøre seg bemerket i det offentlige rom, så at denne halvnakne kvinnen skulle være en framstilling av en historisk person kan vi utelukke. Flere har imidlertid tatt til orde for at det kan være en annen guddom, og ikke nødvendigvis Afrodite. Men selv om mannlige guder ofte ble framstilt nakne i gresk kunst, så var det, så langt vi vet, bare Afrodite av gudinnene som ble det. Og selv med Afrodite tok det lang tid. Den første og mest berømte var utvilsomt den som ble oppført på Knidos av den berømte skulptøren Praxiteles fra Athen (som er avbildet på denne provinsmynten fra det romerske Cnidus, i Caria). Praxiteles var etter Polykleitos og Feidias blant antikkens mest berømte skulptører, og skoledannende for nettopp sin myke, feminine framstillinger også av mannlige guddommer. Rundt 350 fikk han i oppdrag av bystaten Kos å lage en skulptur av Afrodite. Han laget to, en med og en uten klær – Kos valgte den bekledde og sømmelige varianten, men bystaten Knidos ikke langt unna på det lilleasiatiske fastlandet sikret seg den nakne skulpturen og med det en attraksjon som gjorde Knidos til et berømt reisemål i antikken. Den knidiske Afrodite var en instant hit. Et praktverk som ble beundret av kunstkjennere så vel som unge gutter – ja, det var et betydelig antall av greske unge menn som faktisk satt mer pris på vakre kvinner enn eldre herrer…

Dessverre er denne og alle andre av Praxiteles’ statuer forsvunnet, men vi har noen romerske kopier, som denne fra Nasjonalmuseet i Roma. Venus fra Milo er jo ikke splitter naken, men føyer seg likevel godt i denne tradisjonen. Så vi snakker nok om en Afrodite. Praxiteles var altså blant de virkelig store og navngjetne skulptørene, som man kjente så godt fra tekstene og noen romerske kopier. Men hva med Venus fra Milo? Hun har ingen slik historie å vise til, men ekspertene var likevel raske med å kalle henne et mesterverk fra klassisk tid som måtte være hugget av en av de store mesterne. Marmor var rett nok ikke det aller flotteste, for de virkelige mesterverkene var i bronse og kryselefantinsk teknikk. Men, men...

Et fast motiv i antikken var Venus med eple. Her finner vi motivet, antageligvis etter forlegg fra en statue, på en mynt fra romersk keisertid, til Julia Soaemias, keiser Elagabals mor. Som stammoder til romerfolket og julierslekten, beskrevet i Vergils Aeniden, var Venus spesiell og populær i keisertidas Roma. Men hvorfor Eple?

Jo, dette er "stridens eple". Epler holder ikke bare doktorer unna, de er også lumske og kan føre med seg så mangt, særlig når kvinner kommer med dem – bare spør Adam. I denne sammenhengen er det snakk om et legendarisk bryllup på Olympen mellom Peleus og Thetis, hvor selveste Zevs hadde invitert til stor bankett. Alle guddommer ble bedt bortsett fra splidens guddinne, Eris, for man ville jo ikke ha strid og konflikt i et bryllup. Men Eris ble sur og tok sin hevn. Hun lagde et gulleple, skrev på det at det Kallisti, ”Til den vakreste”, og kastet det inn i selskapet. Hvem skulle eple tilkomme? Slik blir det bråk av, for her var det jo mange potensielle kandidater å ta av. Både Hera, Athena og Afrodite følte seg vel kvalifisert. For å avgjøre striden valgte man ut Pàris (som også lyder navnet Alexandros), yngling og sønn av Kong Priamos av Troja, til å være dommer. Stakkars Pàris, han ble satt ut som barn da det ble varslet at han kom til å bringe ødeleggelse over Troja, men ble oppdratt av gjetere og endte som en vakker og sterk mann som ble tatt inn igjen i varmen ved hoffet, da hans søster den synske Kassandra kjente ham igjen.

Alle de tre gudinnene forsøkte å overtale Pàris til å velge akkurat dem med forskjellige løfter, men han falt for Afrodite, som lovte ham kjærligheten til verdens vakreste kvinne. Det var viden kjent at det var Helena. Det var bare én hake med det hele, hun var gift med kong Menelaos av Sparta. Da hun stakk av sammen med Pàris, ble han ikke lite forbanna - og det hele endte med at hele den greske verden dro til Troja for å ta hevn. Stridens eple startet altså den så berømte trojanerkrigen, som først ble avsluttet etter ti år takket være Odyssevs kløkt og en trehest.

Derfor ble Venus og eplet et yndet objekt for seinere kunstnerer; her ser vi en vakker skulpur av den danske mesteren Thorvaldsen, lagd kun få år før Venus ble gravd fram på Melos. Litt ekstra moro for oss med sans for underlige sammenhenger er det at det var en kar med navn Pàris som fikk i oppdrag å avgjøre denne skjønnhetskonkurransen, og pekte ut Afrodite, og så blir den vakre Afrodite fra Melos fraktet "hjem" til nettopp Paris. 

Men Venus de Milo er jo armløs – så hva har eplet da med saken å gjøre? For det første ble hun funnet sammen med en arm med eple, som senere er tapt. En av de som var involvert i å hente Venus til Paris hevdet dog i høy alder at armen hadde sittet fast da han først så statuen, noe som ga opphav til en historie om en svært dramatisk kamp om statuen da den ble kjent og som endte med at den ble ødelagt. Den er etter all sannsynlighet usann. For det andre betyr Melos "eple" på gresk; noe som går igjen på latin og romanske språk, mele på italiensk.

Melos er en vulkansk øy, med mye obsidian, derfor en relativt stor forhistorisk boplass her, som holdt seg ned gjennom palassperioden og gresk bronsealder. Melos er ellers ikke av de mest besøkte eller spektakulære kykladiske øyene, og det mest spesielle med øya i dag er vel en endemisk slange, nemlig den melitisk huggormen. Og vi som kjenner godt til en annen fatal historie med eple, som ikke involverer Paris, men Paradis – vi kan la oss more over også dette sammentreff på Melos. Vi har stridens eple og kunnskapens eple, og så har vi det greske eple, Melos, alt samlet på et sted.

Det ser jo ut som om alt av kriser er samlet i Hellas på ny, og igjen havner Venus de Milo midt i begivenhetene. Men så ufin som hun er portrettert her, har hun nok aldri opptrådt. Men øya Melos har en litt tragisk historie i antikken - som også speiler problemer med allianser med fremmede makter. Øya har en god havn og hadde også tidlig i klassisk tid en skikkelig flåte – og deltok tungt på grekernes side i det avgjørende sjøslaget ved Salamis, hvor grekerne under Athen og Themistokles ledelse slo tilbake perserne.

Men med sitt doriske opphav ønsket de ikke å inngå i den seinere forsvarsalliansen av greske flåtemakter, det deliske sjøforbund, under Athens ledelse. Som Sverige, forbeholdt de seg retten til å være nøytrale, men hadde vel også en liten hang til å støtte Sparta under peloponneserkrigen. Athen, som etter hvert gjorde om sjøforbundet til sitt eget imperium, forlangte at Melos skulle bøye seg og betale krigsskatt til Athen. Melos lot være i nesten ti år.
Da fikk Athen nok og ga dem et ultimatum. De stilte opp med 38 triremer og over 3000 mann og fortalte melitterne i klartekst hva som gjaldt: Underlegge seg Athens makt eller bli utslettet. Thukydides gir oss Melitterdialogen som er en sjelden studie i maktpolitikk. Melos forsøker å opprettholde sin suverenitet og argumentererr for at om de føyer seg til Athen vil spartanerne hevne seg. Til døve ører. Da melitterne avviser Athens ultimatum, blir de utslettet. Melos ble aldri igjen en selvstendig bystat, og er ikke kjent for mye annet i antikken enn det grusomme nederlaget mot Athen. Men etpar melittere var navngjeten i også i antikken. To dikterblad Melanippides, bestefar og barnebarn, var viden kjent i antikken – den eldre seiret i lekene under den dionysiske festen i 494/3, den yngre var en svært avholdt dikter av dityramber. En annen var filosofen og dikteren Diagoras. Berømt i antikken som ateist og dømt til døden i Athen for å tulle med de elevsinske mystererier i Athen! Men han kom seg visst unna... Oppsummeringsvis kan vi altså si at Melos var kjent for manglende realpolitisk innsikt og gudløshet. Litt av et utgangspunkt for en kjærlighetens gudinne! Men historien med Venus ender jo ikke der, og hennes videre ferd skal vi vende tilbake til. To be continued, som de sier.

Til en slik standhafitg historie og sommersolverv velger vi oss en fantastisk hvitvin, selvsagt fra Milo.... som er en fantastisk vinmark langs Etna på Sicilia. Det blir en flaske Benati Pietramarina Etna Bianco Superiore (kr. 300,-) på den særegne carricante-druen. En helt fabelaktig vin som i sitt navn gir støtte til fjellstøe melitter med god havn. Den vulkanske jorda gir en super mineralitet, men her er også friskhet, syre og sitrus - og selvsagt et klart preg av epler. Nyt Sankthansaften!

onsdag 30. mai 2012

Vinens veier fra Roma - Vin og Ruins første vinhistoriske seminar

Vin og Ruin har arrangert vinhistorisk seminar ved Det norske institutt i Roma i forrige uke (23.-24. mai). Det var gøy!













For første gang i historien lykkes vi med å samle historisk orienterte vinprodusenter, en internasjonal ekspert på vindruer og vindyrking, skandinaviske antikkforskere, norske og italienske journalister, redaktører og skribenter som arbeider med mat og vin, kjøkkensjefer, vinkelnere og andre interesserte til et felles symposium om vinens antikke røtter.


Det hele startet med en innføring i druegenetikk og bevisene for at de fleste moderne europeiske druetyper stammer fra heunisch, en drue som viste seg å tåle kaldere klima og dermed de romerske legionenes nye utposter langs Rhinen og Donau, da soldatene begynte å plante sine egne vinranker. Fortjenesten for dette ble tillagt Marcus Aurelius Probus (romersk keiser mellom 276-282), ettersom han omgjorde keiser Domitians edikt som forbød kommersiell vindyrking utenfor Italia. (Selv om vi må legge til at det forbudet i varierende grad ble etterlevet). Dernest fikk vi vitnesbyrd fra to vinprodusenter om deres aktive forhold til den antikke kulturhistorien. Det er ikke selve produksjonen man forsøker å gjenskape - selv om det finnes en nisje med naturvinprodusenter - men interessen dreier seg rundt vinmarker, druetyper og kultiveringsteknikker. Italias varemerke og kommersielle fortrinn har vært og vil fortsatt ligge i kombinasjonen av historie, variasjoner i druer og appelasjoner og høy kvalitet.


Symposiets andre dag ble viet til antikke romere og moderne nordmenns forhold til vin. Vi hørte foredrag om romerske vinproduksjon, handel og markeder, om vinens religiøse funksjon i romersk kultvirksomhet og ikke minst vinens plass i romersk dagligliv og i de keiserlige banketter. Vi fikk også en gjennomgang av Italias moderne vinindustri og nordmenns begeistring for italiensk vin. Med de supre vinhusene Planeta, Col d'Orcia og Feudi di San Gregorio som sponsorer og ivrige deltagere var kvaliteten på debatten såvel som vinen alldeles utmerket. Synes nå jeg, men man skal ikke anmelde seg selv. In vino veritas, er et kjent romersk ordtak - her knyttet til beretningen fra en av de tilstedeværende: http://vinofil.no/2012/05/reisen-til-roma/

Det er da naturlig å hente fram en nydelig rødvin som vi fikk servert under seminarets spesielle wine-makers' dinner på en av Romas mest ærverdige og ekte restauranter, Checchino dal 1887, midt blant potteskårene i Montestaccio. Vi har tidligere vært innom brunelloen til Col d'Orcia i denne bloggen - vi fikk da også en ekstraordinær brunello riserva 2000 fra magnumflasker til hovedretten (kanin). Her skal vi imidlertid trekke fram en noe lettere rødvin som ble servert før vi kom så langt, nemlig "bordvinen" fra Col d'Orcia, Rosso di Montalcino (kr. 197,50). Dette er en mini-brunello, med masse trøkk og mørke, friske bær. Super til kjøttretter med mye smak. Står seg også godt alene i glasset.

tirsdag 8. mai 2012

Temetum - Toscanas første vin

Enhver legmann med en bitteliten interesse for vin vet at Toscana er et av verdens fremste vinområder, med berømte, tradisjonelle viner som Vino Nobile, Brunello og Chianti - alle basert på områdets egen sangiovesedrue. Fremragende viner har imidlertid i seinere tid også blitt produsert i Toscana, med nye druer og blender, gjerne kjent som supertoskanere. Vi skal likevel ikke glemme de tidene da området var mer kjent for fiasco-flasken med bastskjørt og volum fremfor kvalitet. Vintradisjonen i Toscana går flere tusen år tilbake, og historien viser oss eksempler på at vintradisjonene endres.

Dagens Toscana sammenfaller for en stor del med antikkens Etruria, de gåtefulle etruskernes hjemland. Og det er nettopp etruskernes vin vi skal se litt på nå. Det har nemlig foregått svært interessante arkeobotaniske undersøkelser i Toscana nylig, med sikte på å identifisere bedre hvilke druetyper og variasjoner av viner antikkens mennesker dyrket. Det er særlig tre prosjekter som det er verdt å trekke fram: 1. Vinum-prosjektet, med siktemål å identifisere gentypene til ville druer (vitis sylvestris - på bildet) i områdene nær arkeologiske utgravinger i Etruria og Latium. Dette i et forsøk på å etablere en bedre forståelse for forholdet mellom og variasjoner blant domestiserte og ville druer i antikken. 2. Archeo Vino-prosjektet er en videreføring med fokus på Albegnadalen og den etruskiske byen Vulci, med arkeologiske og molekylærbiologiske undersøkelser, som viser spor av vindyrking fra etruskisk og romersk tid. Der har man faktisk også funnet villdruer med genetisk likhet med to av Toscanas vindruer, sangiovese og svart canaiolo. 3. Senarum Vinea - et prosjekt om vindyrking i Siena. Her har man faktisk funnet igjen en vindrue, gorottesco, kjent fra litteraturen som dyrkbar, men ikke spesielt god, men som ble dyrket på 17- og 1800-tallet. Sentrale i disse undersøkelsene er Giovanni Di Pasquale, Andrea Ciacci, Myriam Giannace og Andrea Zifferero.

Disse og andre studier av antikkens jordbruk har vist at det skjedde betydelige endringer i vindyrkingen i det etruskiske området fra sein bronsealder, hvor kultiveringen mest av alt gikk ut på å hjelpe vinrankene i sine naturlige skogsomgivelser, til regelrett planting, modifisering og odling av vinranker på marken. Fra det 7. århundre ser vi en mer intensiv dyrking av jord og tegn på økende aristokratisk kontroll over jordbrukslandet, parallelt med framveksten av etruskiske byer. Antagelig henger det hele sammen med en kraftig økende interesse (også komersiell) for vin. Ansonica-druen ble muligvis importert hit allerede i tidlig jernalder og sammen med kultiveringen av ville druer fikk man en robust vindrue som ga gode avlinger i kystnære områder. I antikkens tekster omtales etruskernes tidligste vin som Temetum, som gir hentydninger til noe sterkt, men den får sjelden hederlig omtale. Vi kan gå ut fra at den heller ikke særlig god. Medlemmer av den etruskiske eliten med god smak importerte derfor vin fra Hellas, det kan vi også se av importerte amforer. Etter hvert ble den lokale temetumen regelrett erstattet med bedre vin, fra nye og importerte druer, laget av personer med bedre kunnskap om vinproduksjon - antagelig en gresk eller fønikisk import, begge deler. Etter dette drakk også etruskerne vinum og den smakte bedre og bedre! Eksportert ble den også, i rikt monn særlig mot nord, kan vi se av funn av etruskisk bucchero-keramikk. Den tradisjonen har holdt seg.

Med denne historien er det naturlig å velge seg en supertoskaner, en som viser hvor godt resultatet kan bli midt i Etruria på importerte vinranker, om man har å gjøre med et topp vinhus: Castello dei Rampolla Sammarco (2006, kr. 385,-). Dette er en kostbar vin, men ikke dyrt i sin klasse. Wine Spectator gir den nyeste årgangen (2007, som vel kan ventes til Norge om ikke altfor lenge) hele 97 poeng! Her får man en nydelig vin med bløte tanniner og masse mørke bær, med en framtredende cabernet-stil, men likevel med en dæsj sangiovese som på en fin måte holder en fast plantet i Toscana. Til de store anledningene og rettene. Vidunderlig til modne oster.


tirsdag 1. mai 2012

Kal. Mai. - dies operarii!

I dag er det arbeidernes dag, det som på god latin må bli dies operarii, ettersom en allminnelig arbeider heter operarius på latin. Skjønt, noen fellesbetegnelse for alle arbeidere eller noen fagbevegelse fantes egentlig ikke i antikken, heller ingen idé om en felles klasse av arbeidere, arbeidstakere eller alminnelige lønnsmottakere. En operarius var i utgangspunktet en innleid og ufaglært arbeider. En mer faglært håndtverker ville hete opifex eller faber og hver en yrkesgruppe hadde sine egne benevnelser. Det nærmeste man kom fagforeninger, var collegia av ulike håndverkere, ofte oversatt med laug. Men noen håndverkslaug slik vi finner dem i middelalderen og framover, var de ikke. Mest av alt var et collegium en forening hvor medlemmene møttes fra tid til annen, diskuterte fag og betalte inn til en felles begravelseskasse. Det eneste vi kan være sikker på, er at de drakk sin vin og ofret til kollegiets skytshelgner og -ånder.

I dag går en ekstra tanke til i denne bloggen til vinitores, vingårdsarbeiderne! Dem kan vi se på denne flotte sarkofagen fra Istanbul arkeologiske museum:

Vi slutter oss til markeringen av dagen med et rungende: Vinatores totius mundi, coniungite!

Det er imidlertid store begivenheter på gang for alle som er interessert i vin og antikken. Vin og Ruin arrangerer et fenomenalt symposium i Roma:

VIN OG RUIN – VINENS VEIER FRA ROMA
På historisk grunn i Universitet i Oslos unike Norske Institutt i Roma gjennomføres over noen vårlige dager i mai et enestående seminar hvor kunnskapsrike og kjente bidragsytere fra en rekke fagfelt bidrar.

Vin var et av de aller viktigste produktene i Romerriket – som næringsmiddel, rusmiddel, handelsvare, samlingspunkt og kultisk symbol. Vin og vinranker ble eksportert fra Italia med legionene og driftige handelsmenn, og det ble etablert en vinkultur i hele det område som en gang var Romerriket. Siden har man dyrket, drukket, besunget (og besverget) vin i Europa. Italia er også i dag på mange måter enestående i vinsammenheng – med sitt unikt høye antall registrerte vindruer, sitt mangfold i regioner og kultivasjonsmetoder og med sine over en million vinprodusenter og stort spekter av vintyper og tilvirkningsmetoder, kan ingen annen nasjon vise til Italias vinøse mangfold.

Bakgrunnen finner vi i landets historie og i sær det romerske Italias betydning for vinens utvikling. Sett i sammenheng med landets historie i en Europeisk sammenheng har Italia gjennom forskjellige tider og epoker, men spesielt med utgangspunkt i det romerske, hatt en helt sentral rolle i utformingen av det kulturelle, kunstneriske, gastronomiske, arkitektoniske, politiske og på en rekke andre felter moderne Europa.

1500 år etter Romas fall er italiensk vin (atter) markedsledende i verden - hele 22% av all vin konsumert utenfor Italia er iflg tallenes tale i dag italiensk. Norge er intet unntak - Italia er det mestselgende vinlandet også her hjemme. Nordmenns drikkevaner er også i endring - vin øker på bekostning av annen alkoholholdig drikke, og interessen for vin er betydelig og stigende i Norge. Det er også den nær eksplosive veksten i interesse for Italia som gastronomisk-kulturelt reisemål. Kombinasjonen av tilgjengeliggjøring av Italia rent flymessig via tilrettelagte ruter fra tradisjonelle ruteflyselskaper og lavprisselskaper og befolkningens stadig økende kunnskap om og interesse for landet som vinnasjon må også medregnes. Men - interessen for Italia skapte flyrutene, ikke omvendt.

På innleggs- og deltakerlisten stiller et unikt kunnskapsrikt og bredt ensemble med anerkjente forskere og akademikere fra universitetsmiljøer i inn- og utland, høyt ansette og i denne sammenheng høyst relevante vinprodusenter fra historisk grunn,vinmakere, vinskribenter, eksperter og relevante andre. Det er første gang disse miljøene samles for å belyse dette temaet, med forgreininger til både historisk-arkeologisk akademia, nytelsesorientert kulturhistorie, det antikke Roma, vinkonsum og vinskribenter, vin som fag og filosofi, og italiensk vin i Norge og verden i dag.

Prosjektet er svært positivt mottatt i alle informert miljøer og imøteses med forventning i inn- og utland, noe som også har innebåret at Vin og Ruin ved publikasjonstidspunktet nå er et nordisk seminar - Sverige og Danmark bidrar med meget sterke akademisk krefter. Det opplyses videre at i tillegg til de umiddelbart faglig sett relevante miljøer er Vin og Ruin i sin form nå såpass spennende og vidtrekkende innenfor sin tematikk at en rekke andre informerte (fag, media, relevante andre) med en mer generell kulturell-, reise- og/eller nytelsesorientert tilnærming til temaet ønsker å delta og ønskes selvsagt velkommen til Roma – begrensning settes ved lokalenes størrelse.
Mer informasjon og påmelding her: http://www.vinogruin.no/


På denne dag velger vi oss selvsagt noe RØDT, og en vin som er klippefast, solidarisk og et ekte forbilde. Det blir en vin fra en av produsentene som kommer til Vin og Ruins symposium i Roma; Feudi di San Gregorio med den kraftfulle Taurasi (kr 253,-). På bildet ser vi 2005-årgangen med den vakre fuglemosaikken, som dessverre er fjernet på den 2006-årgangen som nå er i handelen. Taurasi har all den styrke man kan ønske av en vin med så sterke konnotasjoner til oksen (taurus, på latin), og det er da også en vin som roper på en biff! Dette er utrolig godt foredlede aglianico-druer med et massivt trøkk - masse smak, stor spennvidde og intens nytelse. Rett og slett en personlig favoritt denne, å ligne med et sprudlende, kampvillig 1.mai-tog med appeller til alle og en finstemt lyd av Internasjonalen. Gratulerer med dagen!

lørdag 21. april 2012

Seneca - antikkens fremste humanist?

Seneca den yngre var en av Romerrikets fremste intellektuelle og en sann humanist. Han var keiser Neros lærer og mentor, men ble skøvet mer og mer ut og til sist tvunget til å ta sitt eget liv da denne ikke så jordnære representanten for keiserstanden antok et mer og mer forskrudd verdensbilde. Seneca gikk med i dragsuget etter den såkalte pisonske sammensvergelse, hvor den kloke, men ikke helt beskjedne senatoren Piso skulle ha forsøkt å få ryddet Nero av veien.

I disse dager med rettssaken mot massemorderen fra 22. juli pågående, er det vanskelig ikke å tenke på forskrudde sinn og gode humanister. Kunnskap og humanisme er - som alltid - svaret. Som Seneca så fint selv sa det: "Da grunnen til vår frykt er uvitenhet, er det ikke da umaken verdt å skaffe seg viten for at man skal bli kvitt sin frykt?" (Nat.Quest. 6.3.4)

En sann humanist er da også en som er vel bevandret med alle livets sider - mørk, lyse, røde, hvite, rosé... Seneca selv skrev da også noen av de mest bloddryppende tragediene i antikken - sjelden lest og enda sjeldnere spilt. Men det er især hans mange filosofiske verk som har gjort ham til et referansepunkt, som stoisk filosof. Hans tenkning om en en lov for alle levende vesner (ius animantium) inkluderer verdens kanskje aller tidligste eksempler på ideer om allmenne menneskerettigheter. Hans spesielle befatning med rett og straff er også på mange måter svært moderne, som i skriftet Om vrede: "Se på denne by hvor menneskestrømmen alltid fyller de bredeste gater og tre teatre er fulle på én gang. Og tenk på så folketomt, hvor uhyggelig øde det hadde vært, om kun de var på frifot, som en streng dommer hadde frikjent!"

Det er imidlertid to relativt lettbente skrifter jeg vil trekke fram. Det ene er en festlig mennipeisk satire over keiser Claudius' himmelferd, Apocolocyntosis ("gresskarifiseringen"). Poenget i satiren er at Claudius slett ikke ble guddommeliggjort, som det jordiske senatet vedtok, men gjort om til et gresskar etter sin død. Både Olympens og underverdens jury fant ham skyldig i drapet på mange medsenatorer og romerske ridder. Satiren er full av vulgaritet og underbuksehumor av høy kvalitet. Vi kan for eksempel lære at det siste Claudius sa før han utåndet var: "Å gud, jeg tror jeg har bæsja på meg!". Fortelleren legger raskt til - Jeg vet ikke om han virkelig gjorde det, men han dreit bestandig i alt.

Senecas epistler til vennen Lucillius er av en helt annen karakter. Lette kunstbrev med et enkelt, men tenktsomt moralfilosofisk poeng. Vel verdt å lese fremdeles. Og verdt og gjengi også her. For i ett av brevene begår da også Seneca en lignelse om vinplanten, nemlig i Epistula 41.7. Vi unner oss et utdrag på latin: Nemo gloriari nisi suo debet. Vitem laudamus si fructu palmites onerat, si ipsa pondere [ad terram] eorum quae tulit adminicula deducit: num quis huic illam praeferret vitem cui aureae uvae, aurea folia dependent? Propria virtus est in vite fertilitas; in homine quoque id laudandum est quod ipsius est.

På stotrende norsk blir dette noe slik som: "Ingen bør æres for noe som ikke er ens eget. Vi roser en vinplante om den får skuddene til å yngle, om den med sin vekt bøyer [mot jorda] de stokkene som bærer frukten. Vil noen mann foretrekke framfor denne planten en hvor gyldne druer og gyldne blader henger ned? I en vinplante er fertiliteten dens særegne dyd. Også i et menneske roser vi det som er dets eget."

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner det, men det låter fint - iallfall på latin - og en lignelse om en vinplante kan vi ikke forbigå i stillhet. Det tenkte nok åpenbart også Lorenzo Mariani, som driver familievinhuset I Veroni og lager utmerket Chianti Rùfina (2009; kr. 160,-), for han har trykket dette utdraget av Seneca på etiketten sin. På latin. Vinen er da også rosverdig, en godt avbalansert og menneskelig sangiovese. Frisk, med et lite preg av krekling og torv, og fertil som bare det.

tirsdag 27. mars 2012

Clear as mud!

Ingen vil ha grumsete vin - heller ikke antikkens menn og kvinner. Så hva gjorde en stakkar da, for å sikre seg klar og fin vin? Mye det samme som idag, men også noe litt annet, viser det seg.

Vi som ikke lager, men drikker vin fra pene flasker er jo godt kjent med dekantering, men mest for å gi luft til en vin som har godt av det. Men da ser vi også at en del vin har bunnfall. Noen rådsnare vinkelnere setter rett nok et stearinlys under flaskehalsen når de dekanterer, for å få øye på bunnfall i flaska, før det havner i karaffelen. Men prinsippet er jo det samme for å fjerne uønsket bunnslam og døde gjærceller fra tønner, fat og dolier; man må tappe om. Jordbruksforfatterne sier lite om filtrering av vin i antikken, så noe slikt skjedde neppe før vinen ble sendt avsted på amforer. Men vi vet at romere brukte linkleder - gjerne med et dryss av myrt e.l. - til å filtrere vinen og fjerne bunnfallet i amforene når vinen skulle konsumeres.


Våre antikke venner forholdt seg tilsynelatende til to måter å klargjøre vin i vinkjelleren - omtapping og tilsetting av klareringsmidler. I en vinkjeller - hvor de store leirkrukkene (doliene) er gravd ned vil man forhåpentligvis få en kald og stabil temperatur vinteren gjennom, og da vil bunnfallet nettopp falle til bunn og vinen over vil klarne når fermenteringsprosessen er over. Da øste man rett og slett fra doliene opp i nye og gjerne mindre leirkar. Men da slipper man luft til, med alt den bringer med seg som kan bryte ned den gode vinen. Trikset var da å fylle de nye karene fulle og forsegle som best man kunne.


I dag brukes gelatin (eller agar), bentonitt og eggehvite for å klarne væsker med mye syre, som vin. Albuminet fra organisk materiale, som binder grumset og gjør det til bunnfall, fjerner imidlertid også tanniner og flavoner. Så helt ideelt er det ikke. Også antikkens vinbønder var kjent med tilsettingsstoffer som bidro til å klarne vinen. Vi hører om både melk, eggehvite, blod og ikke minst leire. Hvordan man kommer på å bruke leire for å klarne noe som helst, kan man jo lure på, men leiren er jo i utgangspunkt det samme stoffet som bentonitt og hadde sin effekt. Clear as mud!, som en gammel venn av familien pleide å si.
En ting er klar vin, men med et visst inntak kan man befinne seg i en situasjon hvor ikke tanken er like klar som drifter i underlivet. Da kan man fort befinne seg i en slik positur. Dette er en snerten tegning av et veggmaleri fra Osteria della via di Mercurio fra Pompeii.



Til dette velger vi oss en vin som på finurlig vis bærer bud om det som ikke er rent og klart - en Macchia Sacra Bianco fra Castello di San Pietro in Torre (148,50). Macchia kommer fra det latinske macula, flekk. Derfor kaller man en kaffe som har fått en liten flekk (eller skvett) melk i seg for macchiato. Vi finner igjen uttrykket på engelsk også i immaculate, plettfri. Jomfru Maria er selvsagt derfor også immacolata på italiensk. Men nå er jo også dette en macchia sacra... Macchia betyr kratt eller buskbask på moderne italiensk, så her snakker vi nok om den hellige busk... hvor nå enn den måtte befinne seg. Men en flott innledning til påsken er det uansett, der mesteren jo kom ridende inn til Jerusalem i hine dager og man feide veien for ham med palmeblader og sikkert annet buskbask.


Om navnet derfor kan virke noe uklart, er vinen derimot klar som en fjellbekk, og nesten like frisk. Laget på Fiano og den ganske sjeldne druen Malvasia Puntinata. En flott mineralitet som står godt til hyttevegg i påskesol. Og selvsagt med et hint av nøtter i ettersmaken. Antagelig god også til pent malte egg. Ha en fortreffelig påske!

lørdag 10. mars 2012

På tide med en Dionysosfest?

Feiringen av en av de viktige Dionysosfestene, Anthesteria skjedde i andre uka av Anthesterion (måneden som er oppkalt etter festen), det vil si omtrent på denne tiden av året, om vi følger den attiske kalenderen. Vårens ankomst signaliserte også at Dionysos var i anmarsj - der han kom med sitt menasjeri og sine følgesvenner. Dette var festen hvor man jekket sin pithos og smakte på den ferske vinen. Derfor kalte man den første dagen av denne festen for Pithoigia. På festens andre dag (Choes) var det tid for drikkoffer og løsluppen festing. Man kledde seg ut og arrangerte drikkeleker og passet på å hive en slant vin til de døde. For dette var også en dødefest, noe som sto i sentrum i festen tredje dag, Chytroi, hvor man kokte en kasserolle til de døde.













Det er jo også i Mensis Martius (nærmere bestemt 17. mars) at romerne feiret sin Liberalia, festen til Liber, som nok opprinnelig var en italisk fertilitetsgud, men ble identifisert med Dionysus, eller Bacchus som han oftest het i det romerske Italia. Dette var også romernes svar på konfirmasjonen - en rites-de-passage-fest, hvor unger romerske gutter som hadde fylt seksten år byttet barnetogaen med mannstogaen. Da deponerte gutten også sin beskyttende amulett (bulla) - ofte en fallisk sak, som vi ser her - til sine egne husguder. Faren tok så sønnen med til forum for at vedkommende skulle ønskes velkommen inn i det offentlige livet og dermed også klar for å innrulleres som soldat. Vinen symboliserer jo også voksenlivet og transformasjon. Det er naturlig at Bacchus - også en mann av ubestemmilig natur og alder - dermed hadde en spesiell plass i overgangsriten mellom barn og voksen. Til denne festen bakte man honningkake, noe slikkmunnene Bacchus formodentlig satte stor pris på. Det var særlig Liberprestinnene (sacerdotes Liberi) som gikk byen rundt med sitt bakverk og et lite protabelt alter (foculus), klar til å ofre på vegne av alle som kjøpte et kakestykke.

Jeg har en super liten gutt som har bursdag nettopp den dagen det var liberaliefeiring, men han har 7 år igjen til han kan putte på seg sin toga virilis, og han er bare halvveis til å kunne få kjøpe sin første flaske dionysisk nektar på polet. Men en honningkake må vi vel kunne ordne. Noen som har en god oppskrift?

Det passer seg altså svært godt å feire Dionysos i Mars, når jorda og dens viktige vekster våkner til liv igjen. Nå kommer det også en gylden anledning til faglig påfyll for alle med interesse for antikkens vin.

Norsk Klassisk Forbund arrangerer seminar om vin i antikken lørdag 24. mars.
Programmet ser meget lovende ut:
11.00 -11.45 Per Mæleng (Vinmonopolet): Antikkens vin sett fra et ønologisk perspektiv
11.45- 12.30 Simon Malmberg: Politiskt drickande: vin vid de romerska kejsarnas banketter
Lunsj i UBs kantine
13.30-14.15 Knut Ødegård: Vin, velstand og urbanisering. Vin og økonomi, særlig i senrepublikkens Italia

Seminaret finner sted i seminarrom 203, Georg Morgenstiernes hus på Blindern (rett på baksiden av UB. Gateadressen er Blindernveien 31, men huset ligger i realiteten ned en trapp fra Moltke Moes vei. Plakater vil bli hengt opp). Det hele helt gratis!

Forbundet antyder mulige smaksmessige overraskelser og at seminaret kan fortsette på et "passe dionysisk sted", hvorenn det kan være.

Vi velger oss en spesiell flott sak fra Abruzzo for å markerer Bacchus' gjenkomst, fjorårets vin ferdig gjæret og en passende overgangsrite: Tenuta Ulisse Unico Pecorino (kr. 149,-), hvor 2011-årgangen akkurat er kommet til landet. Pecorino er kanskje mest kjent som en italiensk fåreost - pecora betyr da også "sau" på italiensk - men er også en spesiell drue fra sentral-Italia med distinkt smak. Ordet er avledet av pecus på latin som betyr en bøling (men ikke nødvendigvis sauer). Vi kan la den minne oss om Dionysos' flokk som vender tilbake fra fremmede land. Den har da også noe eksotisk og tropisk over seg i smaken, og er godt følge til sushi og retter av skalldyr med mye smak.

lørdag 11. februar 2012

Den romerske vinkjelleren - terrakotta og tjære

Den romersk vinkjelleren (cella vinaria) var full av dolia, store keramikkkar. Her ble vinen helt over, ofte etter den første fermenteringen i bassenger, og her foregikk den videre fermentering og foredlingen vinteren gjennom. Den gode romerske vinbonden foretrakk dolier som ikke er for store og som hadde smal åpning (Plinius d.e. NH 14.27.2). Det ga best stabilitet til vinen, og hindret bakterier.

Men først måtte doliene smøres inn med tjære, for at de ikke skulle krakkelere eller sprekke. Denne prosessen kalles picatio etter det latinske ordet for tjære eller bek, pix, og er sirlig beskrevet av Columella (DRR 11.2.70). Prosessen måtte gjøres om for hver årgang. Moderne studier har vist at man på denne måten faktisk fikk svært tette kar. Men det er mye liv i gjæra vin og sprekker kunne forekomme. Da tettet man med voks og blykramper (som vi kan se på denne dolien).


Man har samtidig ment at ettersom tjæren vil avgi noe harpiks i kontakt med alkohol, så må harpikssmaken ha vært et innslag i mye antikk vin og at den kanskje avledet den seinere teknikken med å tilsette kvae for å lage den litt underlige drikken grekerne er kjent for, retsina. I beste fall OK, kald på en gresk taverna blant lokalbefolkningen, ikke mye å rope hurra for verken i et pent glass på verandaen på Bestum eller i stua på en treroms på Bøler. Nå er det likevel ikke grunn til å tro at konsentrasjonen av harpiks ville være så stor fra tjæren i doliene. Men retsinert vin vet vi kunne være populær i antikken også, blant andre anbefaler dikteren Martial en picatum, en vin fra Wien, som saturnaliegave!


I vinkjellerene gravde man doliene ned i bakken for besørge så stabile forhold og temperaturer som mulig. Her ser vi en vinkjeller fra Pompeii. Man var også kjent med bruken av fat og tønner av tre, cupae, men disse var lite i bruk, og tilsynelatende primært i alpeområdet. Romerne hadde lært denne vinmakerprosessen av grekerne og brukte de samme karene som i Hellas - der heter en dolium en pithos. Og for alle som husker sitt ex.phil.-pensum om den kyniske filosofen Diogenes som levde i ei tønne i Korint, så gjorde han ikke det, slik mange - også en del tegnere - har forestilt seg det: i en god, gammeldags tretønne, en slik som Donald Duck ofte befinner seg i. Men den franske 1800-tallsmaleren Jean-Léon Gérôme har fått det riktig til her, hvor han har malt Diogenes i sin pithos. Men det ser ut som om han sitter tørt i det.

Vi velger oss en vin fjernt fra tjære, harpiks og terracotta, men en som likevel er å få i store kvanta til en utrolig bra pris: Agriverde Colle del Duca Montepulciano d'Abruzzo (2009; Bag-in-box kr 278,-). En riktig deilig Md'A fra en tvers gjennom økologisk vingård. Stadig frisk og full av modne frukter og røde bær. Med en literpris godt under hundrelappen er dette noe av det aller billigste du kan oppdrive på Vinmonopolet (men må bestilles). Noe å ta med seg til fjells til vinterferien - funker sikkert godt som toddy også, men dette er egentlig noe av det bedre som er fylt på bag-i-boks for det norske markedet og liker både kjøttkaker og peis.