Planeten Venus passerte for ikke lenge siden solen - sett fra jorda, da - og nordmenn som var tidlig oppe og hadde klarvær kunne se en såkalt Venuspassasje. For oss klassikere, er imidlertid Venus først og fremst en gudinne. Og ikke en hvilken som helst gudinne - hun var kjærlighetens og skjønnehetens gudinne.
Mest berømt av alt vakkert fra antikken er kanskje skulpturen Venus de Milo som befinner seg i Lovre. Det er snart 200 år siden den ble gravet fram av jorda på den greske øya Melos og ført til Paris. Historien bak er en fascinerende beretning om stormaktspolitikk og idealer i en tid hvor arven fra antikkens Hellas var påtrengende i hele Europa. Men selv om det står en liten kopi av statuen i mangt et hjem, er det mye vi stadig ikke vet om den.
For å ta det mest åpenbare først: Kan vi være sikker på at dette er gudinnen Venus, eller Afrodite som grekerne ville kalt henne, i det hele tatt? Hun ble funnet helt uten navnskilt, som de fleste antikke skulpturer, så identifisering bygger på kjente karakteristika og allmenn kunnskap. Greske kvinner skulle etter idealet være kyske og ikke gjøre seg bemerket i det offentlige rom, så at denne halvnakne kvinnen skulle være en framstilling av en historisk person kan vi utelukke. Flere har imidlertid tatt til orde for at det kan være en annen guddom, og ikke nødvendigvis Afrodite. Men selv om mannlige guder ofte ble framstilt nakne i gresk kunst, så var det, så langt vi vet, bare Afrodite av gudinnene som ble det. Og selv med Afrodite tok det lang tid. Den første og mest berømte var utvilsomt den som ble oppført på Knidos av den berømte skulptøren Praxiteles fra Athen (som er avbildet på denne provinsmynten fra det romerske Cnidus, i Caria).
Praxiteles var etter Polykleitos og Feidias blant antikkens mest berømte skulptører, og skoledannende for nettopp sin myke, feminine framstillinger også av mannlige guddommer. Rundt 350 fikk han i oppdrag av bystaten Kos å lage en skulptur av Afrodite. Han laget to, en med og en uten klær – Kos valgte den bekledde og sømmelige varianten, men bystaten Knidos ikke langt unna på det lilleasiatiske fastlandet sikret seg den nakne skulpturen og med det en attraksjon som gjorde Knidos til et berømt reisemål i antikken. Den knidiske Afrodite var en
instant hit.
Et praktverk som ble beundret av kunstkjennere så vel som unge gutter – ja, det var et betydelig antall av greske unge menn som faktisk satt mer pris på vakre kvinner enn eldre herrer…
Dessverre er denne og alle andre av Praxiteles’ statuer forsvunnet, men vi har noen romerske kopier, som denne fra Nasjonalmuseet i Roma. Venus fra Milo er jo ikke splitter naken, men føyer seg likevel godt i denne tradisjonen. Så vi snakker nok om en Afrodite. Praxiteles var altså blant de virkelig store og navngjetne skulptørene, som man kjente så godt fra tekstene og noen romerske kopier. Men hva med Venus fra Milo? Hun har ingen slik historie å vise til, men ekspertene var likevel raske med å kalle henne et mesterverk fra klassisk tid som måtte være hugget av en av de store mesterne. Marmor var rett nok ikke det aller flotteste, for de virkelige mesterverkene var i bronse og kryselefantinsk teknikk. Men, men...
Et fast motiv i antikken var Venus med eple. Her finner vi motivet, antageligvis etter forlegg fra en statue, på en mynt fra romersk keisertid, til Julia Soaemias, keiser Elagabals mor. Som stammoder til romerfolket og julierslekten, beskrevet i Vergils Aeniden, var Venus spesiell og populær i keisertidas Roma. Men hvorfor Eple?
Jo, dette er "stridens eple". Epler holder ikke bare doktorer unna, de er også lumske og kan føre med seg så mangt, særlig når kvinner kommer med dem – bare spør Adam. I denne sammenhengen er det snakk om et legendarisk bryllup på Olympen mellom Peleus og Thetis, hvor selveste Zevs hadde invitert til stor bankett. Alle guddommer ble bedt bortsett fra splidens guddinne, Eris, for man ville jo ikke ha strid og konflikt i et bryllup. Men Eris ble sur og tok sin hevn. Hun lagde et gulleple, skrev på det at det
Kallisti, ”Til den vakreste”, og kastet det inn i selskapet. Hvem skulle eple tilkomme? Slik blir det bråk av, for her var det jo mange potensielle kandidater å ta av. Både Hera, Athena og Afrodite følte seg vel kvalifisert. For å avgjøre striden valgte man ut Pàris (som også lyder navnet Alexandros), yngling og sønn av Kong Priamos av Troja, til å være dommer. Stakkars Pàris, han ble satt ut som barn da det ble varslet at han kom til å bringe ødeleggelse over Troja, men ble oppdratt av gjetere og endte som en vakker og sterk mann som ble tatt inn igjen i varmen ved hoffet, da hans søster den synske Kassandra kjente ham igjen.
Alle de tre gudinnene forsøkte å overtale Pàris til å velge akkurat dem med forskjellige løfter, men han falt for Afrodite, som lovte ham kjærligheten til verdens vakreste kvinne. Det var viden kjent at det var Helena. Det var bare én hake med det hele, hun var gift med kong Menelaos av Sparta. Da hun stakk av sammen med Pàris, ble han ikke lite forbanna - og det hele endte med at hele den greske verden dro til Troja for å ta hevn. Stridens eple startet altså den så berømte trojanerkrigen, som først ble avsluttet etter ti år takket være Odyssevs kløkt og en trehest.
Derfor ble Venus og eplet et yndet objekt for seinere kunstnerer; her ser vi en vakker skulpur av den danske mesteren Thorvaldsen, lagd kun få år før Venus ble gravd fram på Melos. Litt ekstra moro for oss med sans for underlige sammenhenger er det at det var en kar med n
avn Pàris som fikk i oppdrag å avgjøre denne skjønnhetskonkurransen, og pekte ut Afrodite, og så blir den vakre Afrodite fra Melos fraktet "hjem" til nettopp Paris.
Men Venus de Milo er jo armløs – så hva har eplet da med saken å gjøre? For det første ble hun funnet sammen med en arm med eple, som senere er tapt. En av de som var involvert i å hente Venus til Paris hevdet dog i høy alder at armen hadde sittet fast da han først så statuen, noe som ga opphav til en historie om en svært dramatisk kamp om statuen da den ble kjent og som endte med at den ble ødelagt. Den er etter all sannsynlighet usann. For det andre betyr
Melos "eple" på gresk; noe som går igjen på latin og romanske språk,
mele på italiensk.
Melos er en vulkansk øy, med mye obsidian, derfor en relativt stor forhistorisk boplass her, som holdt seg ned gjennom palassperioden og gresk bronsealder. Melos er ellers ikke av de mest besøkte eller spektakulære kykladiske øyene, og det mest spesielle med øya i dag er vel en endemisk slange, nemlig den melitisk huggormen. Og vi som kjenner godt til en annen fatal historie med eple, som ikke involverer Paris, men Paradis – vi kan la oss more over også dette sammentreff på Melos. Vi har stridens eple og kunnskapens eple, og så har vi det greske eple, Melos, alt samlet på et sted.
Det ser jo ut som om alt av kriser er samlet i Hellas på ny, og igjen havner Venus de Milo midt i begivenhetene. Men så ufin som hun er portrettert her, har hun nok aldri opptrådt. Men øya Melos har en litt tragisk historie i antikken - som også speiler problemer med allianser med fremmede makter. Øya har en god havn og hadde også tidlig i klassisk tid en skikkelig flåte – og deltok tungt på grekernes side i det avgjørende sjøslaget ved Salamis, hvor grekerne under Athen og Themistokles ledelse slo tilbake perserne.
Men med sitt doriske opphav ønsket de ikke å inngå i den seinere forsvarsalliansen av greske flåtemakter, det deliske sjøforbund, under Athens ledelse. Som Sverige, forbeholdt de seg retten til å være nøytrale, men hadde vel også en liten hang til å støtte Sparta under peloponneserkrigen. Athen, som etter hvert gjorde om sjøforbundet til sitt eget imperium, forlangte at Melos skulle bøye seg og betale krigsskatt til Athen. Melos lot være i nesten ti år.
Da fikk Athen nok og ga dem et ultimatum. De stilte opp med 38 triremer og over 3000 mann og fortalte melitterne i klartekst hva som gjaldt: Underlegge seg Athens makt eller bli utslettet. Thukydides gir oss
Melitterdialogen som er en sjelden studie i maktpolitikk. Melos forsøker å opprettholde sin suverenitet og argumentererr for at om de føyer seg til Athen vil spartanerne hevne seg. Til døve ører. Da melitterne avviser Athens ultimatum, blir de utslettet. Melos ble aldri igjen en selvstendig bystat, og er ikke kjent for mye annet i antikken enn det grusomme nederlaget mot Athen. Men etpar melittere var navngjeten i også i antikken. To dikterblad Melanippides, bestefar og barnebarn, var viden kjent i antikken – den eldre seiret i lekene under den dionysiske festen i 494/3, den yngre var en svært avholdt dikter av dityramber. En annen var filosofen og dikteren Diagoras. Berømt i antikken som ateist og dømt til døden i Athen for å tulle med de elevsinske mystererier i Athen! Men han kom seg visst unna... Oppsummeringsvis kan vi altså si at Melos var kjent for manglende realpolitisk innsikt og gudløshet. Litt av et utgangspunkt for en kjærlighetens gudinne! Men historien med Venus ender jo ikke der, og hennes videre ferd skal vi vende tilbake til.
To be continued, som de sier.
Til en slik standhafitg historie og sommersolverv velger vi oss en fantastisk hvitvin, selvsagt fra Milo.... som er en fantastisk vinmark langs Etna på Sicilia. Det blir en flaske
Benati Pietramarina Etna Bianco Superiore (kr. 300,-) på den særegne carricante-druen. En helt fabelaktig vin som i sitt navn gir støtte til fjellstøe melitter med god havn. Den vulkanske jorda gir en super mineralitet, men her er også friskhet, syre og sitrus - og selvsagt et klart preg av epler. Nyt Sankthansaften!
Til en slik anledning velger vi oss en vin som på utmerket vis tar vare på den antikke arven, en liten fest av en vin som bærer med seg reminisensen av den greske på romersk jord; en Greco fra Campania. Feudi di San Gregorio Greco di Tufo (kr 160,-) er en beåndet utgave, en sann kultvin. Greco-druen nedstammer kanskje nettopp fra den toppdruen Plinius d.e. omtaler som Aminea Gemina, som gjorde Campania til datidens kanskje fremste vinregion. Den passer utmerket til mat med litt trøkk og krydder - og er særdeles anvendbar til kultiske rituelle handlinger. Skulle du komme innom Historisk Museum 17. desember, så kanskje det vanker en smak... Hvis ikke: Io Saturnalia!
Ingen vil ha grumsete vin - heller ikke antikkens menn og kvinner. Så hva gjorde en stakkar da, for å sikre seg klar og fin vin? Mye det samme som idag, men også noe litt annet, viser det seg.
Romerne hadde lært denne vinmakerprosessen av grekerne og brukte de samme karene som i Hellas - der heter en dolium en pithos. Og for alle som husker sitt ex.phil.-pensum om den kyniske filosofen Diogenes som levde i ei tønne i Korint, så gjorde han ikke det, slik mange - også en del tegnere - har forestilt seg det: i en god, gammeldags tretønne, en slik som Donald Duck ofte befinner seg i. Men den franske 1800-tallsmaleren Jean-Léon Gérôme har fått det riktig til her, hvor han har malt Diogenes i sin pithos. Men det ser ut som om han sitter tørt i det.
