Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. 
Juleevangeliet kjenner vi vel alle, hedninger som troende. Sånn helt presist er det likevel ikke denne beskrivelsen fra Lukas (2.1-2). Augustus befalte aldri at hele verden (οἰκουμένη) skulle skrives inn i manntall. Og ingen romersk folkeregistrering innbefattet at alle måtte dra til sin fødeby, slik evangeliet framstiller Maria og Josefs ferd til Betlehem. Så hva er det Lukas refererer til og når? For å svare på det spørsmålet må vi ta en liten historisk reise i antikkens Palestina. Den gang tre vise menn kunne ta seg fram uten slike hindere.
Vi må begynne med romernes ekspansjon i det hellenistiske østlige Middelhavet. Det var den legendariske Pompeius Magnus (som seinere inngikk kompaniskap med, men så ble beseiret av Caesar) som sikret Syria som romersk provins i 63 fvt. og i samme slengen invaderte Jerusalem og pasifiserte Judea. Her fikk det styrende dynastiet, hasmoneerne, fortsette, men som romerske klientkonger. Romerne satte dog inn idumeerlederen Antipater som overoppsynsmann for Judea og Gallilea, og ga ham romersk borgerskap. Hans sønn var Herodes

den store (bildet), som vi også kjenner fra bibelhistoriene. Han var ikke jøde, men altså idumeer, og ble satt til å styre Gallilea av Julius Caesar. Han stod ikke på god fot med store deler av den jødiske befolkningen, ei heller med Caesars øyesten, Kleopatra av Egypt. Likevel inntok han Jerusalem i 37 fvt. og bygde ut et stort Stor-Judea, med romernes velsignelse. Hans regjeringstid ble imidlertid fylt med hoffintriger, vold og drap. Johannes døperen var bare én av mange opprørske elementer som ble tatt av dage, men historien om barnedrapene i forbindelse med Jesu fødsel, kjenner vi bare gjennom Matteus-evangeliet. For sannheten er at Herodes døde i år 4 før
Kristi fødsel. Da ble kongens riket splittes opp og fordelt på hans tre sønner, med vekslende hell. Filippos som fikk Iturea og tilliggende områder styrte i fred og fordragelighet der til 34 evt. Herodes Antipas, som vi hører om i påskeevangeliet, ble satt til å styre Gallilea, mens makten i Judea og Samaria tilfalt Arkelaos. Han var voldelig og udugelig, og etter opprør og bråk ble han derfor avsatt av romerne i år 6 etter
Kristi fødsel. Dermed ble Judea, Samaria og Idumea lagt direkte inn under Roma, som provinsen Judea (
provincia Iudaea). Den nye provinsen lå administrativt under den større provinsen Syria, hvor Publius Sulpicius Quirinus var keiserens
legatus Augusti propraetore, dvs. stattholder eller provinsbestyrer. Det er han som dukker opp som landshøvdingen Kvirinus i dennorske bibelteksten. Men så, hva var det med dette manntallet? I Roma holdt mann borgerlister (
census) over alle romerske borgere, først og fremst av hensyn til politiske og juridiske rettigheter, men også utskriving til hæren. I republikken ble disse listene holdt ajour hvert femte år av censorene, men utover i keisertida ble borgerretten mindre verdt og soldater ble vervet, så censuslistene fikk gradvis mindre betydning. Motsatt var det med censuslistene i provinsene. De var ikke manntallslister i den forstand, men skattlister. Når romerne overtok en ny provins, sørget de for å registrere eiendommer med familieoverhode, antall personer i husholdet og produksjonsgrunnlaget for å beregne skatten. Det var den oppgaven Quirinus gikk i gang med for den nye provinsen i år 6/7
etter Kristi fødsel, når Jesus ifølge Lukas ble født. Forvirret? Bedre blir det jo ikke av at dette tilsynelatende skjedde mens Herodes den store "var konge i Jødeland", noe han altså sluttet med i år 4
før Kristi fødsel. Videre er det noen som peker på at det var ekseptionelle astronomiske forhold i desember år 3 fvt., som gjorde at Venus ville framstå nesten som en stor skinnende stjerne og dermed passe godt med fortellingen om den spesielle ledestjernen på himmelen.
Ingen vet når Jesus ble født, men det var iallfall ikke i år null, for noe år 0 har aldri eksistert. Det var den skytiske munken Dionysios den lille som i 525 evt. etablerte den nåværende tidsregningen ved å anslå det året Jesus ble født, som startpunkt for en ny tidsregning. Etter den tidsregningen gikk man rett fra år 1 f.Kr. til år 1 e.Kr. Det finnes ikke noe år 0. Etter hvert som denne tidsregningen ble akseptert omtalte man årene fra og med det første som herrens år,
Anno Domini (AD).
Og hva vil det si å bli født i en stall? Vi vet fra arkeologien og andre beskrivelser fra området at det var svært vanlig å bo i en stall, eller holde dyra sine i eget hus, alt ettersom hvordan man ser det. Mennesker og husdyr delte tak, gjerne slik at huset var todelt, med en ende til husdyra og en annen til menneskene og arnen.
Hvorom allting er, Lukas er nok ikke en helt troverdig kilde til kronologien og forholdene rundt Jesu fødsel. Men det er såvisst en hendelse som har satt sine spor og som minnes verden

rundt i disse dager. Vi kan være rimelig trygge på at man ikke feiret fødselen til den vesle gutten på østlandsvis, med ribbe, medisterkaker og pølse, for familien til Josef og Maria var jøder og spiste ikke svin. Vestlandsvarianten med pinnekjøtt er nok langt nærmere det som ble tilberedt som festmåltid der og da. Om Josef satset på salttørket og røkt fårekjøtt, får vi håpe han hadde en øl eller to, for jeg tror ikke det finnes en vin som sitter bedre til slik mat. Men om de tre vise menn hadde med seg litt moltekrem eller en sandkake, så vet jeg om en svært passende hellig vin til anledningen, en
vinsanto. Selv om noen forsøker å knytte navnet an til både Santorini og østlige patriarkers uttale, må vi kunne fastslå at denne toscanske spesialiteten rett og slett er å forstå som hellig vin. Vi velger oss
Tenuta Cantagallo Millarium Vinsanto. På beste romersk vis markerer den en milepæl (
millarium) i historien. Dessuten er den også nydelig til fattigmann og goro. Forsatt god jul!