Hva skjedde i de dager...

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Juleevangeliet kjenner vi vel alle, hedninger som troende. Sånn helt presist er det likevel ikke denne beskrivelsen fra Lukas (2.1-2). Augustus befalte aldri at hele verden (οἰκουμένη) skulle skrives inn i manntall. Og ingen romersk folkeregistrering innbefattet at alle måtte dra til sin fødeby, slik evangeliet framstiller Maria og Josefs ferd til Betlehem. Så hva er det Lukas refererer til og når? For å svare på det spørsmålet må vi ta en liten historisk reise i antikkens Palestina. Den gang tre vise menn kunne ta seg fram uten slike hindere.

Vi må begynne med romernes ekspansjon i det hellenistiske østlige Middelhavet. Det var den legendariske Pompeius Magnus (som seinere inngikk kompaniskap med, men så ble beseiret av Caesar) som sikret Syria som romersk provins i 63 fvt. og i samme slengen invaderte Jerusalem og pasifiserte Judea. Her fikk det styrende dynastiet, hasmoneerne, fortsette, men som romerske klientkonger. Romerne satte dog inn idumeerlederen Antipater som overoppsynsmann for Judea og Gallilea, og ga ham romersk borgerskap. Hans sønn var Herodes den store (bildet), som vi også kjenner fra bibelhistoriene. Han var ikke jøde, men altså idumeer, og ble satt til å styre Gallilea av Julius Caesar. Han stod ikke på god fot med store deler av den jødiske befolkningen, ei heller med Caesars øyesten, Kleopatra av Egypt. Likevel inntok han Jerusalem i 37 fvt. og bygde ut et stort Stor-Judea, med romernes velsignelse. Hans regjeringstid ble imidlertid fylt med hoffintriger, vold og drap. Johannes døperen var bare én av mange opprørske elementer som ble tatt av dage, men historien om barnedrapene i forbindelse med Jesu fødsel, kjenner vi bare gjennom Matteus-evangeliet. For sannheten er at Herodes døde i år 4 før Kristi fødsel. Da ble kongens riket splittes opp og fordelt på hans tre sønner, med vekslende hell. Filippos som fikk Iturea og tilliggende områder styrte i fred og fordragelighet der til 34 evt. Herodes Antipas, som vi hører om i påskeevangeliet, ble satt til å styre Gallilea, mens makten i Judea og Samaria tilfalt Arkelaos. Han var voldelig og udugelig, og etter opprør og bråk ble han derfor avsatt av romerne i år 6 etter Kristi fødsel. Dermed ble Judea, Samaria og Idumea lagt direkte inn under Roma, som provinsen Judea (provincia Iudaea). Den nye provinsen lå administrativt under den større provinsen Syria, hvor Publius Sulpicius Quirinus var keiserens legatus Augusti propraetore, dvs. stattholder eller provinsbestyrer. Det er han som dukker opp som landshøvdingen Kvirinus i dennorske bibelteksten. Men så, hva var det med dette manntallet? I Roma holdt mann borgerlister (census) over alle romerske borgere, først og fremst av hensyn til politiske og juridiske rettigheter, men også utskriving til hæren. I republikken ble disse listene holdt ajour hvert femte år av censorene, men utover i keisertida ble borgerretten mindre verdt og soldater ble vervet, så censuslistene fikk gradvis mindre betydning. Motsatt var det med censuslistene i provinsene. De var ikke manntallslister i den forstand, men skattlister. Når romerne overtok en ny provins, sørget de for å registrere eiendommer med familieoverhode, antall personer i husholdet og produksjonsgrunnlaget for å beregne skatten. Det var den oppgaven Quirinus gikk i gang med for den nye provinsen i år 6/7 etter Kristi fødsel, når Jesus ifølge Lukas ble født. Forvirret? Bedre blir det jo ikke av at dette tilsynelatende skjedde mens Herodes den store "var konge i Jødeland", noe han altså sluttet med i år 4 før Kristi fødsel. Videre er det noen som peker på at det var ekseptionelle astronomiske forhold i desember år 3 fvt., som gjorde at Venus ville framstå nesten som en stor skinnende stjerne og dermed passe godt med fortellingen om den spesielle ledestjernen på himmelen.

Ingen vet når Jesus ble født, men det var iallfall ikke i år null, for noe år 0 har aldri eksistert. Det var den skytiske munken Dionysios den lille som i 525 evt. etablerte den nåværende tidsregningen ved å anslå det året Jesus ble født, som startpunkt for en ny tidsregning. Etter den tidsregningen gikk man rett fra år 1 f.Kr. til år 1 e.Kr. Det finnes ikke noe år 0. Etter hvert som denne tidsregningen ble akseptert omtalte man årene fra og med det første som herrens år, Anno Domini (AD).

Og hva vil det si å bli født i en stall? Vi vet fra arkeologien og andre beskrivelser fra området at det var svært vanlig å bo i en stall, eller holde dyra sine i eget hus, alt ettersom hvordan man ser det. Mennesker og husdyr delte tak, gjerne slik at huset var todelt, med en ende til husdyra og en annen til menneskene og arnen.
Hvorom allting er, Lukas er nok ikke en helt troverdig kilde til kronologien og forholdene rundt Jesu fødsel. Men det er såvisst en hendelse som har satt sine spor og som minnes verden rundt i disse dager. Vi kan være rimelig trygge på at man ikke feiret fødselen til den vesle gutten på østlandsvis, med ribbe, medisterkaker og pølse, for familien til Josef og Maria var jøder og spiste ikke svin. Vestlandsvarianten med pinnekjøtt er nok langt nærmere det som ble tilberedt som festmåltid der og da. Om Josef satset på salttørket og røkt fårekjøtt, får vi håpe han hadde en øl eller to, for jeg tror ikke det finnes en vin som sitter bedre til slik mat. Men om de tre vise menn hadde med seg litt moltekrem eller en sandkake, så vet jeg om en svært passende hellig vin til anledningen, en vinsanto. Selv om noen forsøker å knytte navnet an til både Santorini og østlige patriarkers uttale, må vi kunne fastslå at denne toscanske spesialiteten rett og slett er å forstå som hellig vin. Vi velger oss Tenuta Cantagallo Millarium Vinsanto. På beste romersk vis markerer den en milepæl (millarium) i historien. Dessuten er den også nydelig til fattigmann og goro. Forsatt god jul!

Io Saturnalia!

Vi er inne i en skikkelig høytid, årets høydepunkt på festfronten. Den tiden på året hvor alle tar noen dager fri, og det feires rike og strand rundt med festopptog og gode middager, og folk gir hverandre presenter. Vi snakker selvsagt om den store saturnaliefesten! Romerne feiret imidlertid ikke a newborn king, de feiret en av de eldste av alle gudene, Saturn. I våre dager forbinder folk Saturn med en planet langt ute i solsystemet vårt, snarere enn med en mektig guddom. Så det har nok gått nedover med formidlingen av antikk kulturhistorie (eller var det realfagenes triumf?).
Saturn var uansett en gammel italisk fertilitetsgud som ble identifisert med den greske Kronos - en gang gudeverdens mektige hersker, sønn av Uranos (himmelen) og Gaia (jorda) og leder for titanene. Hans tid var gullalderen, da verden var i vater og alt var velstand! Men han hadde måttet nedkjempe faren for å befri sine søsken fra underverdens slit og sikre seg makten - etter sigende ved å kutte av ham ballene med sigd. Da forbannet Uranos ham og fortalte at han nok skulle lide samme skjebne selv. Med vissheten om det, tok Kronos en tøff beslutning, nemlig den å spise sine egne barn etterhvert som de ble født. Hans kone Rhea lurte ham imidlertid ved én anledning, som vi ser på dette bildet, og tullet en stein inn i et klede og ga ham det, istedenfor det nyfødte barnet. Sønnen Zevs ble gjemt bort på Kreta - og etter én versjon oppfostret av Gaia -, men han vokste opp og utfordret og beseiret Kronos da han vel hadde nådd moden alder. Søsknene reddet han ved å skjære opp buken til Kronos og la dem slippe fri. Kronos, stakkar, ble forvist - til Tartaros eller langt til vest. Han dukker iallfall opp som Saturn i Italia og var en viktig romersk guddom. Han var forbundet med sator (såmannen) og ble dyrket som en fruktbarhetsgud.
Saturn hadde derfor et tempel midt på Forum Romanum, etter legenden oppført i 497, rett etter at kongene var fordrevet fra byen. Her ble også den romerske statskassa oppbevart. Vi kan stadig se disse åtte søylene fra en seinantikk gjenreisning av tempelet etter en stor brann, noe også innskriften på arkitraven forteller.

Feiringen til Saturns ære rundt vintersolverv utviklet seg til den største og mest folkelige av alle de romerske religiøse festene. Det var egentlig 17. desember som var den store festdagen, med opptoget i Roma by, ofringen ved alteret og med påfølgende bankett, som ble avsluttet med at deltagerne ropte "Io Saturnalia!". Men så la man bort togaen og gjorde klart for fest og ferie - noen ganger sju dager til ende. Noen dro ut av byen til fjells, noen gikk i badet, men alle havnet i selskaper og hygget seg med hverandre, og ikke minst: de ga hverandre gaver. Alt fra en pose nøtter til en god bok. Dikteren Martial passet på å gi ut sine diktsamlinger rett før saturnaliefesten, slik at de skulle være en passende present. Det var ellers svært vanlig å slakte en pattegris og tenne talglys. Visse ting forandrer seg aldri. Det er imidlertid også en tradisjon for at man en dag under saturnaliene reverserte den sosiale orden, slik at alle var på like fot, endog noen steder slik at slavene var herrer og herrene slaver. Dette kanskje som et minne om gullalderen hvor alt var idyll for alle.
I mer moderne tid har man hatt en hang til å fremstille romerske fester som orgiastiske etegilder og fylleslag, slik som her, men det var nok ytterst sjelden tilfelle. Fra den seinantikke forfatteren Macrobius og hans verk Saturnalia får vi et inntrykk av hvordan saturnaliene ble feiret med sammenkomst med mat, drikke og diskusjoner om alskens lærde temata. Og saturnaliefesten var enormt populær rundt i hele Romerriket og ble feiret i de fjerneste strøk såvel som i Trastevere.

Til en slik folkefest med karnevalistiske innslag og en verden snudd på hodet velger vi oss en ærverdig vin som samtidig gir assosiasjoner til utskeielser og noe balstyrig - en barbaresco! Og for å samtidig å hedre guden fra gullalderen, den styrtede, men fremdeles så fruktbare Saturn, så vender vi blikket mot Piemonte og Paolo Abbona. Han var en gang den mektige herren i vinhuset Marchesi di Barolo, men som i en liten palassrevolusjon ble han satt på porten. Med seg hadde han dog noen gode vinmarker og sin teft for å lage kvalitetsvin. Dermed har han bygget sitt eget gode vinhus, som bare er hans, det vil på italiensk si Suoi. Suoi Barbaresco (kr. 200,-) er en imidlertid ikke bare hans, det er rett og slett en allemannsbarbaresco til de festlige timer med venner og familie. God om du bare skal knekke noen saturnalienøtter, riktig utmerket om du kommer over et feilparkert reinsdyr på disse tider.

Kottabos - en selskapslek fra antikkens Sicilia

Til alle tider har man hatt en forkjærlighet for ulike typer selskapsleker, selv om det ser ut til å være noe på vikende front i våre dager. Antikkens grekere var iallfall svært glade i ulike leker og en spesielt populær gren var kottabos, eller presisjonskasting av vinslanter.

Denne spesielle leken oppstod på Sicilia, om kildene våre har rett. Vi siterer fra Kritias elegi:
Kottabosen kommer fra sicilianernes land
Et ærefullt påfunn vær sikker!
Vi setter opp mål å skyte på
med vinbegerets slantene nårenn vi drikker

Kottabos nevnes aller først av lyrikeren Anakreon på midten av 500-tallet. Han var en slags omreisende hoffpoet, og skal ha residert både hos tyrannen Polykrates på Samos og seinere hos peisistratidene i Athen. Etter det er selskapsleken nevnt av mange greske forfattere og gjengitt på vaser, drikkeskåler og vegger, og må ha vært svært populært. De beste kottabosspillerne er nærmest å regne som toppidrettsutøvere! Kanskje vi best kan sammenligne sporten med dart. Det er imidlertid hos Athenaios' Deipnosofistai (Sofister til bords, bok 15) at vi finner den mest utførlige beskrivelse av denne skikken.
Som vi ser av dette veggmaleriet fra en grav i den greske byen Paestum (datert til omkring 480 fvt.), så lå deltagerne på løybenker. Når man vel hadde drukket sin vin, lot man en slant være igjen i drikkeskålen (kylix). Så, i liggende stilling, vippet man drikkeskålen i rett stilling og sendte avgårde slanten, mens man sa navnet til kjærsten sin, får vi høre. Noen antikke kilder mener sicilianerne kalte slanten for latax, andre at det var et begrep for lyden kastingen medførte. Uansett; man siktet på og skulle forsøke å treffe en liten skive (plastinx) som var plassert øverst på en stang av bronse (kottabon) som stod på en fot midt på gulvet, slik vi ser på denne skissen av en keramikkvase. Traff man skiven, ville den ramle ned på en en større skive av bronseblikk (manés) og lage en herlig gonggonglyd, som igjen forhåpentligvis utløste både jubel og tilropet "Kottabeia!" fra forsamlingen. Athenaios forteller at sicilianerne var så opptatt av dette at de bygde egne lokaler spesialdesignet for kottabos.
Det var dessuten noe amorøst over kottabos, for det er stadige referanser til at dette spillet er forbundet med erotikk og sensualitet. Og den høye lyden av stadige kottaboser vekker melodier så kjære av Afrodite i hvert et hus, som Euripides forteller. Det fantes en rekke varianter av spillet, forteller Athenaios, så den som vil prøve presisjonskast med vinslanter, er det egentlig fritt fram. Skikken forsvant øyensynlig i romersk tid, av grunner vi bare kan spekulere på, men kanskje hadde det noe med hele konseptet rundt et symposion å gjøre, eller rett og slett en overgang til andre drikkebeger.

Dagens anbefaling må selvsagt bli en etnisk sicilianer, men på ingen måte en man bør kaste fordi den er dårlig. Nei, her skal vi velge en kjærlighetsrød vin med så flott konsistens at det er mulig å svinge en formfullendt slant i bånn av et glass og prøve seg på et presisjonskast. Dagens vin er Benanti Rosso di Verzella (kr. 183,50). En utmerket og særpreget Etna Rosso fra nordsiden av vulkanen, laget på to nerellodruer (mascalese og capuccio). Den bør være vant med skiftende omgivelser og at ting slynges ut fra tid til annen. Om du er av dem som sikter med annet enn vin og faktisk har vilt i frysen, er dette en super match. Uansett en vin verdig et antikt symposion og en etikett verdig en moderne begersvinger.