Vinranken var fredhellig i Tolvtavlelovens Roma

En gang var Roma styrt av konger og var en passe liten by. Så kvittet de seg med kongen, som vi har vært innom før i denne bloggen (og var stadig en passe liten by). Men det ble ikke idyll i det gamle Roma av den grunn. Det var både stor sosial nød og indre uro i den kongeløse republikkens første århundre. Som om ikke det var nok var det nesten kontinuerlig krigføring – eller sagt på en annen måte, så var det plyndringsraid som skulle forsøkes og plyndringsraid som skulle avverges.

Det romerske samfunnet var splittet i to – om vi skal tro våre langt seinere kilder – mellom patrisierne (en privilegert elite) og plebeierne (resten av folket). Ifølge overleveringen var patrisierne slektninger av de opprinnelige hundre familiefedrene, patres, som bygrunnleggeren og den første kongen, Romulus, utvalgte til å sitte i sitt Senatet. Det er ikke alle som har tiltro til det, men den øvrige befolkningen ble nå uansett kalt plebeiere, og sto i et klientforhold til patrisierne. Roma var derfor et standsamfunn, delt i to stender. Patrisierne var ikke bare de rikeste, men de kontrollerte også embetene, senatet, presteskapene og den traderte loven. Da mange plebeiere havnet i gjeldsslaveri og ble utsatt for vilkårlig avstraffelse ble det til slutt for mye for dem og de innledet en kamp for endring. Og striden mellom disse to stendene er kalt stenderkampene.
Det gikk så ille at plebeierne i protest flyttet ut av byen til Mons Sacer (”Det hellige berg”, som vi kan se på dette stikket av Barloccini). Det var nok uansett ikke alle som dro, for da ville ikke patrisierne klart seg lenge. Men patrisierne dro nå ut og forhandlet med dem og fikk plebeierne tilbake i til Roma i vanlig virke igjen. Men til minne om denne utflyttingen (secessio) så bygde plebeierne et tempel for Ceres og et for Liber på Aventinen. Og mens Ceres er en spesiell gudinne for korn og grøden (grekernes Demeter) så er Liber en variant av vår venn Bacchus. Folket må jo ha brød og vin - circus fikk de rett nedenfor Avetinen, på Circus Maximus!

Stenderkampene ble imidlertid ikke brakt til en ende med dette. Etter nye runder med stridigheter ble det til slutt nedsatt en timannskommisjon i 451 fvt. som skulle sikre romerne skriftlige lover. Etter et år og mye godt arbeid var kommisjonen klar med ti lovtavler, men synes ikke å være helt i mål. En slu patrisier, Appius Claudius, fikk lurt alle til å godta en periode til, men da utviklet den nye kommisjonen seg til et rent tyranni og de måtte til slutt kastes på dør, de også. Men de fikk nå ferdig to lovtavler til. Denne loven er derfor kjent som Tolvtavleloven, en drakonisk lov som opererer med strenge straffer og forbannelser for mangt et lovbrudd. Vi har den dessverre ikke bevart fullstendig, kun i bruddstykker – og skal heller ikke gå mer inn på alle dens sider her. Men vi skal merke oss at lovmakerne hadde stor omsorg for folks behov for bolig og drikke. For i § 6.7-9 så står det å lese at man ikke skulle fjerne stjålne bjelker som støtter opp hus og vinranker! Den fornærmede kunne rett nok kreve dobbel kompensasjon for bjelkene, men altså ikke ta dem tilbake. Vinen til romerne var viktigere enn eiendomsretten!

En lavmoral kan vi kanskje ta med oss fra dette: Om du først rapper en bjelke, bruk den til et verdig formål, som en vinranke!





Jeg kan tenke meg en produsent som kan sies å bevare minnet om utflyttingen til Mons Sacer, nemlig Col Santo fra Umbria. Og de har en aldeles fortreffelig vin som er verdig et folkeopprør. Svært høy kvalitet til en plebeiersk pris – intet mindre enn et funn! Jeg kvier meg egentlig for å dele dette, for dette er en personlig favoritt, som jeg helst vil ha for meg selv. Men jeg regner med at det er så få som leser denne bloggen at importøren allikevel ikke blir utsolgt med det første. Vi snakker om en super-umbrier, med et navn som kaller oss tilbake til antikke vingårder, Ruris (2008 – kr. 129,50). Mest Sangiovese, litt Merlot og en klase eller to med Sagrantino. Nydelig, renskåret og mørkfruktig frisk – standsmessig, uansett hvilken stand du tilhører!

Romulus, temmelig streng fra byens grunnleggelse

Romulus er viden kjent som byen Romas grunnlegger. Men Romulus var også en råtass på mange måter. En ting er at han tok livet av sin grandonkel, den onde Amulius, som hadde røvet kongemakten i Alba Longa fra bestefaren Numitor, den rettmessige kongen. Det var kanskje som seg hør og bør. Men han gjorde mye annet rart. I sin ungdom var han sammen med sin tvillingbror Remus en skikkelig rebell og villstyring, som plaget godtfolk og jordbrukere, løp halvnaken rundt og pisket kvinner og levde som gjeter og røver. Når brødrene ble enige om å grunnlegge en by til sin bande med røverpakk og omstreifere, begynte de å krangle om den skulle ligge ved Palatinen eller Avetinen, og sikkert også hvem som skulle være mest sjef. Varsler ble tatt, murer ble bygd og det ble kranglet enda mer. Da slo likegjerne Romulus sin bror ihjel og grunnla sin by, Roma. Reitangruppen ville neppe blitt den samme om det var omvendt og Remus hadde kommet seirende ut av det hele, for da ville jo byen blitt kalt Rema.

Men den nye byen var et ungkarsreir - uten særlig andre utsikter enn til å bli et sted fullt av knuste vinamforer, attisk erotiske keramikk, sverd og andre stikkvåpen, og sure sandaler. Det var som på en fotballpub eller på en spillkveld med Rome, Total War, et klart underskudd på kvinner. Da fikk Romulus en idé. Han ba nabofolket, sabinerne, på fest til ære for Neptun, og tillyste en festforestilling på høyt plan, i ettertid kjent som Consualia.

Da de troskyldige sabinerne vel hadde benket seg med koner og barn, ivrig ventende på opptog og offerhandlinger, så kom romerne ut med våpen og røvet alle ugifte kvinner med seg og takket for besøket bak byens murer. Her ble kvinnene fordelt blant de romerske menn etter stand og rang, og, her må vi nok si det som det var, voldtatt. Denne hendelsen er viden kjent som Sabinerrovet, og er gjengitt i mang en setting, som her av Rubens.
Slik skaffet Romulus Roma sine kvinner. Men dydige forlanger han såvisst at de skal være, likevel. Han innfører nemlig drakoniske lover (eller skal vi være så freidige å si sharialover) for kvinnene. Romulus nedla dødsstraff for kvinner tatt i utroskap og vindrikking! Det kan iallfall Dionysios av Hallikarnasos fortelle (2.25). At kvinnen nektes seksuell nytelse med andre enn husbonden, er såvisst stadig tildels uakseptert i våre dager, om enn stort sett ikke forbundet med henrettelse. Men at hun skulle fratas livet for å ta en slurk vin, er heldigvis svært passé. Mer patriarkalsk kan man knapt legge opp sin nye by (det er kanskje ikke så rart derfor at det er mest menn på spillekveldene med Rome, Total War...).

Det hele henger formodentlig mer sammen med Dionysios' verdensanskuelse enn Romulus'. Godt influert av de beste greske filosofer som Aristoteles, synes han å mene at kvinnen ikke bare er underdanig, men mangler selvkontroll og verdighet, er det nok han som legger dette til Romulus. Kvinnen vil dermed - i motsetning til mannen!? - opptre uanstendig og utagerende ved inntak av vin. Hvorom allting engang var, så vet vi at denne lovgivingen - om den nå noensinne var gyldig - ikke var rettspraksis i den romertiden vi har plausible kilder fra. Det var vel aldri slik at man oppfordret gode borgerkoner til å drikke seg snydens - romerne gjorde egentlig sjelden det - men i motsetning til de greske symposiene, så var konene ofte med på romerske sosiale sammenkomster og middagselskaper.








Da kunne det også gå galt. Og akkurat som noen tar bilder fra utdrikkningslag eller nachspiel og legger dem ut på Facebook, så må vår romerske kunstner her ha benyttet anledningen til å hugge ut en liten marmorskulptur av denne gamle drukkenbolten av en kone, som klynger seg til en krukke. Hun står stadig vekk til spott og spe på Capitolmuseet.

Ettersom jeg på ingen måte er bekymret for vinens virkning på kvinner, men snarere setter stor pris på den felles nytelse man kan oppnå ved å dele vin, spesielt med sin kjæreste, så er det ikke lett å velge en vin som kan passe til en slik historie. Jeg tror jeg lander ned på en Cicala del Giglio fra den halvt norske trollmannen Bibi Graetz. Fremfor alt fordi det er en enestående og forførerisk hvitvin, med en smak av syrefriske frukter i kaldt morgenbad over salte svetteperler fra en lett solbrent kvinnerygg. Dernest fordi cicala, sikade, også har en viss underliggende betydning på italiensk, som ikke henspiller på kvinnelige dydsmønstre. Vinen er laget på den spesielle ansonica-druen, som stort sett bare finnes på italienske øyer. Giglio er dessuten en fantastisk øy, har jeg latt meg fortelle. Mitt forsøk på å nå øya for ti år siden endte ad undas - fergen ut dit var innstilt pga. høy sjø. Disse flytende sikadene kan bli dine for kr. 163,50, om du bestiller dem til et nærliggende pol.

Oinevs, den første blant likemenn – og opprinnelsen til ordet vin

Mang en herre har forsøkt, med vekslende hell, å døyve tapet av en kjær kvinne med drikk. Andre har vært i forkant og holdt drikken like kjær som kvinnen, om ikke kjærere, og drukket seg fra hele forholdet. I dag skal vi ta for oss den aller første mannen som ifølge mytene måtte ta til takke med vinen, da kona ble forført.

Det var imidlertid ikke bare synd på ham, for han var tross alt konge og han var den første europeer som fikk smake vin. Til og med ble han vår eponyme vinhelt, idet han har gitt oss navnet til vinen. Vi snakker om kong Oinevs av Kalydon og selvsagt var Dionysos involvert.

Dionysos hadde en trøblete barndom – hans mor ble tross alt drept av en skinnsyk Hera, og hele hans oppvekst var i skjul et godt stykke unna Hellas i forsøk på å unngå hennes kontinuerlige vrede. Sine ungdomsår tilbrakte han på farten rundt i Østen og skal ha nådd India, hvor han også plantet vin. Når Dionysos til slutt våget seg tilbake til Hellas, tok han tilhold ved kongsgården hos Oinevs i Kalydon. Men med sin guddommelige sjarm og uimotståelige vesen falt også dronninga, Althaia, for ham. De hadde en liten affære mens mannen besørget sine religiøse offerplikter, ifølge myten, og Althaia ble gravid med datteren Deianeira da. Hun skulle etter hvert bli Herakles’ kone. Noen framholder at dette ikke engang var første gang Althaia hadde seg med en gud, for Ares skulle være den egentlige faren til sønnen Meleagros.

Dionysos ga uansett Oinevs en vinplante i gave, som en slags plaster på såret. Oinevs fulgte rådene om beplantning, høsting, tråkking av druer og fermentering i leirkar og kunne til slutt løfte sitt beger med en guddommelig drikk som kanskje lindret ekteskapelige sår og hevet stemningen (på bildet ser vi ham med dattera, Deianeira). Oinevs var dermed den første som kunne skilte med en vingård i Hellas og vinen ble raskt populær - vinhøsten ble en spesiell merkedag i kalenderen og Dionysosfester feiret med sang, dans og riter. Man kalte følgelig drikken oinos, etter den kalydonske kongen. Romerne overtok drikken og betegnelsen i en latinisert form: vinum. Vi ser den greske opprinnelsen enda tydeligere i ord som enotek (vinbar) og ønologi (vinlære) og bærer med oss arven fra Oinevs fremdeles.

Kalydon er ellers mest kjent for et digert villsvin. Og kanskje Oinevs ble litt mindre pietetsfull og nøyaktig etter vinens introduksjon, for ifølge legenden ble Artemis forbannet da han et år glemte å ofre til henne og sendte et monsterbeist av et villsvin som skremte livskiten ut av noen og enhver og ødela markene i Kalydon. Man innbød følgelig til tidenes villsvinjakt og det var ikke mange relevante helter som uteble. Men det skulle bli Meleagros med sine guddommelige(?) krefter som til slutt klarte å nedlegge det kalydonske villsvinet. Men det hele endte med interne oppgjør, hvor Meleagros drepte både onkler og søsken. Ifølge én legende tok da Althaia livet av ham ved å brenne opp en kubbe som utgjorde hans livstre (bildet).



Skal vi da tippe på at den vinen kong Oinos fikk og ga navn til, var en vin som både var majestetisk og passet utmerket til villsvin? Da velger vi oss en tradisjonell, håndplukket og fottråkket Barolo fra utmerkede vinmarker i Verduno: Burlotto Barolo Monvigliero. (kr. 370,-). Liker man de tradisjonelle baroloene er dette en innertier. Den er såpass åpen at den kan drikkes allerede, men legg den gjerne i kjelleren og den vil være super også om 10-15 år. Skulle du være så uheldig å ikke fange et villsvin fungerer den utmerket også til annet vilt og et lam vil umiddelbart finne meningen med døden i kombinasjon med denne.

Et nos petimus astra - men uten klassisk arkeologi?

Universitetet i Oslo (UiO) feier i dag sitt 200-årsjubileum med en storslagen fest for sine ansatte, studenter og prominenste gjester. Hele helgen skal fylles med aktiviteter og markeringer - og deler av høsten, kan vi se av oppslag på UiOs hjemmeside. Mottoet for jubileumsåret er på latin: Et nos petimus astra ("Også vi søker stjernene!"). Det er hentet fra en innskrift på Observatoriets grunnstein, det første vitenskapsbygget i Norge. Dette ble skrevet i en tid hvor latinen var vitenskapens internasjonale språk, og hvor den klassiske antikken var ledestjerne for vitenskapsmenn, statsmenn, diktere, kunstnere, ja egentlig alle som hadde noe utdannelse.

Eidsvollsmannen Georg Sverdrup kan stå som det fremste eksemplet på nettopp dette - han var jo riksforsamlingens president 17. mai 1814 - da var han allerede Universitetets første professor i Klassisk filologi. Imidlertid var hans kanskje viktigste gjerning organiseringen av Universitetsbiblioteket. Norge var lovet bøker fra København da universitetet ble opprettet i 1811, men Napoleonskrigene og i siste instans Norges løsrivelse forpurret planene. Sverdrup sørget likevel for at pengene til bokkjøpet ble framskaffet og i 1828 sto biblioteket ferdig med 90 000 titler (brorparten på latin, skulle jeg tro). Festen i helgen foregår som seg hør og bør også i det nye Universitetsbiblioteket, som bærer hans navn: Georg Sverdrups hus.

Et nos gratulamur (etiamsi dolemus)!
Vin og ruin slutter seg til gratulantene og ønsker Universitetet så mange slags lykke til med feiringen! Det er veldig mange gode grunner til å være stolte av både den undervisningen, forskningen og formidlingen som skjer ved dette lærerstedet. Men for oss med et hjerte for antikken er den siste utviklingen ved UiO en trist sorti. I all sin klokskap har man ved det humanistiske fakultet bestemt at kunnskap om dette grunnlaget for ikke bare universitetet og dets grunnleggere, men for hele den vestlige sivilisasjonen ikke lenger er særlig relevant. Fakultetet har rett nok foreløpig bevart et levedyktig miljø innen klassiske språk - og der finnes et knippe fremragende filologer. Men man har marginalisert antikkens historie og hva verre er: Klassisk arkeologi - faget som ble bygget opp av professor Hans Peter L'Orange (Bildet) - er i ferd med å forsvinne fra Universitetet i Oslo! L'Orange grunnla Det norske institutt i Roma, med sikte på å formidle kunnskap om den klassiske kulturarven og dens materielle sider til norske studenter og offentligheten. Selv drev han banebrytende forskning på seinantikken og er særlig kjent for sine arbeider med Konstantinbuen og romersk portrettkunst. Han var også var en formidlingens mester og sørget for at kunnskap om den klassiske kulturarven nådd et bredt norsk publikum, noe han i 1969 ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for. Det var da umulig å tenke seg at man bare en drøy generasjon seinere skulle anse antikkens kunst og kultur for ubetydelig ved UiO. Men da hans etterfølger, professor Siri Sande, gikk av for to år siden ble stillingen helt i det stille inndratt. Den siste gjenværende klassiske arkeologen ved fakultetet, professor Rasmus Brandt, avvikler for tiden sin karriere med et stort utgravingsprosjekt i Tyrkia - støttet med titalls milioner kroner av Forskningsrådet. Men ledelsen ved instituttet (IAKH) har ikke engang bestemt seg for om det skal videreføre den stillingen når han om litt går av med pensjon. Om få år vil man følgelig ikke lenger kunne tilby studentene klassisk arkeologi ved UiO. Dette altså til tross for at det Humanistiske fakultetet stadig står som eier av Det norske instituttet i Roma. Og til tross for at man siden Sverdrups dager har satset på å bygge opp et fantastisk Universitetsbibliotek med store samlinger bøker og tidsskrifter innen antikken og klassiske fag.

Hva verre er, det skjer uten at det tilsynelatende er diskutert skikkelig eller at det er mer enn en håndfull entusiaster som bryr seg om det. Jeg tror både Sverdrup og L'Orange ville vært forferdet over denne utviklingen, men vi som stadig lever i tiden må bare konstatere at de tider da politikk, vitenskap og kultur ble inspirert av antikken, er ugjenkallelig forbi. At man ved landets fremste akademiske institusjon er i ferd med å fjerne antikken fra det vitenskaplige kartet burde imidlertid bekymre flere enn guden for vitenskapen, Apollon, som Universitetet smykker sitt segl med (øverst). Han må iallfall kjenne seg bortkommen nå, en attgløyme fra en tid hvor universitetet tok vare på sine klassiske røtter. Vi har i denne bloggen viet mer plass til hans bror, Dionysos, men Apollon kan saktens få være med på en skål til antikkfagenes minne. For også han var en levemann (vi må vel egentlig si levegud, men det tror jeg vil være en helt ny konstruksjon med underlig mening), symbolisert ved denne blandebollen for vin og vann, hvor Apollon jager nymfen Dafne. Man snakker varmt om dannelse og behovet for å verne om de humanistiske tradisjoner og vår kulturarv ved universitetet, men også du, Apollon, er iferd med å bli bortvist til festtalenes avkrok.
Jeg kan ikke tenke meg noen vakrere flekk på jorda enn Paestum (bildet), den gamle greske kolonien Poseidonia i Syd-Italia, der to greske templer i ulik dorisk stil står tilbake som minnesmerke over den klassiske kulturen, avsidesliggende, stille og frodig. Jeg finner det ualminnelig trist at det om ikke lenge kanskje ikke vil være et tilbud ved vårt europeiske hovedstadsuniversitet for studenter som vil lære mer om denne kulturen - om doriske templer, om byutvikling og arkitektur (slik at man også kunne håpe på at noen fikk rettet det opp når Aftenposten viser bildet av et gresk teater og konsekvent kaller det et amfiteater - selv om amfi er gresk og betyr "omfavne" og derfor viser til bygninger som Colosseum som har tribuner på begge sider, som i antikken ble brukt til dyre- og gladiatorkamper).
Jeg finner det selvsagt uendelig trist også at det om ikke lenge kanskje ikke vil være noen norske studenter som må lære å kjenne Dressels typologi for ulike amforer og dermed også noe om vinens kulturhistoriske og økonomiske betydning. En mager og ironisk trøst kan vi muligvis søke i et fagfelt som man har satset på å utbygge kraftig de siste årene ved det humanistiske fakultetet, medievitenskap. For her sitter det vitenskapskvinner og -menn og forsker på sosiale medier. Så selv om ingen i framtiden ved UiO vil studere amforer eller grave i klassisk jord, så vil noen kanskje forske på dette blogginnlegget...

Jeg er av helt naturlige årsaker - jeg er verken student, ansatt eller prominent - invitert til dagens fest. Hadde jeg vært det - eller fått ansvaret for å bestille drikke - vet jeg godt hva jeg ville brakt med. Det må selvsagt bli Ad Astra fra Nittardi, en flott super-toscaner fra et nydelig vinhus midt i Chianti. Nittardi er en avledning av det latinske Nectar dei ("Guds nektar" - noe de også kaller toppvinen sin fra vinmarkene i Maremma). Dette er et vinhus som ikke neglisjerer sin kulturarv og selve vingården har en gang vært i Michelangelofamiliens eie. Så renesansens mester har kanskje snublet rundt her i kortbukser, tegnet sin første ku her og drukket sitt første glass vin her. Ad Astra er en fantastisk fyldig og saftig vin med et distinkt innslag av Cabernet Sauvignon. Verdig et unggammelt universitet med dype røtter, men blikket vendt mot himmelen. Og kan bestilles for kr 220,- til et passende Vinmonopol.