Hva fikk gallerne til å dra over alpene og angripe byer i Italia? Vin selvsagt!

Jeg har tidligere skrevet om den gangen gallerne under Brennus' ledelse ødela Roma og beleiret Capitol i 390 fvt., men da var vi ikke innom alle årsakene til at gallerne tok veien over Alpene og Posletta helt til Etruria og Latium.

Det hele startet nemlig ifølge Livius i Clusium, dagens Chiusi, som er en beskjeden og rolig by sørøst i Toscana - riktig vakker er høyden med det gamle sentrum og her finnes et flott lite arkeologisk museum. Men en gang var Clusium en av de mektigste etruskerbyene og kunne regne den sagnomsuset Lars Porsenna blant sine konger. Byens navn betyr noe som er stengt, så vi kan bare se for oss hvor vanskelig byen var å innta i gamle dager. Men i denne fortellingen støter vi på en hannrei og vineksportør som ikke var fullt så mektig. Han sleit beint ut med å holde selv dørene til sitt eget soverom stengt, og verken trygg på seg selv eller sin kone satser han på at tørste gallere kan komme til unnsetning. Livius forteller (5.33):

Tradisjonen vil ha det til at det folkeslaget var kommet over Alpene fordi de var tiltrukket av fristende jordbruksprodukter på Italia-siden – fremfor alt av vin, som var ukjent for dem – og at de hadde overtatt landområder der det tidligere hadde bodd etruskere. Arruns fra Clusium hadde eksportert vin til Gallia for å lokke dem til å komme. Han var nemlig rasende fordi hans kone var forført av Lucumo, som var hans myndling. Lucumo var en betydningsfull ung mann som Arruns ikke ville ha klart å hevne seg på, om han ikke hadde fått hjelp utenfra. Arruns skal ha vært den som førte gallerne over Alpene og lokket dem til å angripe Clusium. (overs. Gunn Haaland)

Da Brennus og hans gallerhær stod ved byporten ble noen og enhver redde. Clusierne tilkalte sine venner i Roma, som sendte en diplomatisk delegasjon for å forhandle fram en fornuftig avtale. Om Livius skulle ha noe rett, vil vi kunne anta at noen krukker vin, eller noen hektar vinmark hadde kunnet stilne gallerne. Men romernes leder Fabius bidro ikke som mye til megler i forhandlingene og da han endog - stikk i strid med konvensjonen - deltok på Clusiums side i kamphandlinger, ble gallerne sinte og vendte seg isteden mot Roma. Det skulle romerne angre på, som vi vet. Vi vet imidlertid ikke hvordan det gikk med Arruns, hans kone eller hennes elsker etter dette, men det er grunn til å tro at både ekteskapet og eksportlissensen røyk.

Men at etruskerne var glad i, og kunne sin vin, det er sikkert. Drikkebegeret (bucchero) øverst er en etruskisk kantharos, med en innskrift på det ennå litt gåtefulle språket. Men her står det "Jeg tilhører Avile Repesuna", en herre vi ellers ikke kjenner (Begeret er i British Museums eie og innskriften er publisert - CIE (11146) = TLE 765).

Mang en etruskisk sarkofag er utstyrt med en framstilling av den døde med en drikkeskål for vin, som denne vi ser på bildet her. Gallerne trenger ikke lenger å reise så langt for å sikre seg de edle dråper, men det hender jo noen og enhver valfarter fra nordligere strøk til Toscana for å kose seg med vin den dag i dag. Gjør man det bør man iallfall unne seg en tur i etruskiske dødebyer - nekropoler. Der kan man finne noen fantastiske og spesielle gravkamre, med veggmalerier og rikt gravgods. Av de mest spesielle er veggmaleriet under, i en guidebok bare beskrevet som "Bull against two homosexuals", som får okseløpene i Pamplona til å framstå som kjedelig.

Homoseksualitet er et moderne ord, og det er mange som mener det ikke passer på antikkens seksuelle forhold. Disse mener antikkens seksualitet dreide seg mye mer om makt, og hvor det å være den mandige, aktive parten var akseptert uansett, mens det å være den passive parten var umandig og derfor passende kun for kvinner og unge gutter. Jeg får meg ikke helt til å tro at vi er såvidt distansert fra antikkens mennesker at ikke både lyster, drifter og følelser har vært likere enn som så. Jeg aner imidlertid ikke hva maleren som har laget denne har tenkt på eller hvorfor de to mennene er framstilt i en såpass pussig positur, omstendighetene tatt i betraktning. Men den får nå stå her som en litt underlig illustrasjon over stakkars Arruns, som nok følte seg i en uheldig posisjon og som påkalte oppmerksomheten til en farlig makt utenfor.

Hva slags vin kan det ha vært som hadde en slik tiltrekningskraft på gallerne at de la ut på tur helt fra nord for Alpene for å finne vien til Clusium? Jeg føler meg ganske sikker på at de hadde fått ferten av den utmerkede vinen fra området rett til vest for Clusium - Montalcino. Minnet om et glass brunello kan vel få mang en kar til å gå noen ekstra mil. Skulle man være så heldig å få kloa i en Col d'Orcia Brunello, ja da er det bare å hengi seg til en oinisk nytelse av dimensjoner. Om våre venner i den noe promiskuøse stillingen over mot formodning skulle ha klart å overmanne oksen, ville de her ha en vin som både matcher råvarene og et brennende begjær. For dette er en fyrrig vin, med kraft og sødme - som hånd i hanske til Bistecca fiorentina - utmerket til rødt kjøtt, spekemat og modne oster.

Den romerske taverna - skal det være et beger?

Karakteristisk for enhver romersk by var de lokale kneipene, tabernae. Man har ikke gått mange meter i Pompeii eller Ostia Antica før man støter på små og store kneiper. Gatelangs, særlig i nærheten av byportene, florerer det med små butikker og spisesteder. Til nå har man eksempelvis funnet 614 "butikker" i Pompeii, og da er store deler av byen fremdeles ikke gravd ut. Det er ikke dårlig for en by med omlag 20 000 innbyggere. Mange av disse var små verksteder og handverksboder, hvor man solgte det man produserte. Andre var butikker som solgte importerte varer fra fjern og nær. Men et stort antall var utsalgssteder for mat og drikke. På bildet over ser vi en skisse av en vinhandel, hvor en tørst kunde kommer med sin mugge og får fylt opp fra handelsmannens amforer. På bildet til venstre ser vi en typisk matbutikkdisk, hvor matvarer ble oppbevart i nedstøpte leirkrukker, dolia, for å unngå sol og varme. Og så fantes det en rekke serveringssteder - både take-away og kroer - hvor man kunne stille sin sult eller leske sin strupe. De som solgte varmmat ble kalt thermopolia. Butikkene og tavernaene lå på gateplan, og ofte bodde eieren i samme lokale og hadde sitt private kammer i etasjen over. I romerske byer var det best å bo i de laveste etasjene - lenger opp i romernes bygårer var det dårligere konstruerte og mindre leiligheter, varmere og langt mer utsatt for brann.

Et av de mest gripende bildene fra antikkens litteratur er Juvenals beskrivelse i sin 3. satire om den den lutfattige Cordus, som bor i en grusom bygårdsleilighet. Denne rammes av brann, og selv om han knapt eier noe: "mistet likevel den miserable mannen alt dette intet!" (et tamen illud perdidit infelix totum nihil).
Her ser vi en romersk bygård rekonstruert. Romerne kalte en bygård for en øy, en insula. Legg til en etasje eller to med treskur på toppen og vi finner de verste kvartalene i Roma. Ryktene gikk om at Sulla fikk satt bygårder i Roma i brann, for så å kunne kjøpe opp eiendommene og bygge nytt. Romas høyhus var brannfeller. Derfor hadde leilighetene oppover i etasjene heller ikke eget kjøkken og leieboerne var følgelig prisgitt den maten man ellers fikk tak i. Da var den lokale kneipa god å ha. Her kunne man få en munnfull med varm mat, gjerne noe med fiskesaus (garum), som romerne tilsynelatende satte sånn pris på. Her kunne man også få seg en kopp med vin - varm om vinteren og kald om sommeren - og treffe gutta for å ljuge og spille terning. Mye det samme som skjer på puber og kroer verden over fremdeles...
I Pompeii har man også funnet igjen en prisliste for kroas vin, som understreker falernervinens popularitet:
For én as (bronsemynt av laveste valør) kan du få vin, for to as kan du få den beste vin, og for fire as får du falernervin!

Campania var kanskje det viktigste og beste vindistriktet i antikken, som vi har vært innom før, men klarte ikke å dekke etterspørselen. Pompeii ser ut til å ha fungert som et sentrum for vinhandelen i hele området og sørget for vin av alle slag til tørste innbyggere. Her fantes et eget kontrollkontor for mål og vekt - Mensa ponderaria - som skulle passe på at man fikk sine tilmålte 3,27 liter når man ba om en congius.

Om jeg satt på en kro en solfylt og varm dag, så ville jeg nok foretrukket et beger eller to med kald, god, hvit bordvin. Så ville jeg drømt om blått hav og en riktig øy - ikke en romersk insula. Isola del Sole fra den sardinske topprodusenten Argiolas ville være helt utmerket. På 85 % Vermentio er dette en fantastisk vin til prisen (kr. 99,90). Det skal godt gjøres å finne en bedre hvitvin under 100-lappen på polet. Frisk, fruktig, med lang ettersmak av sommer som vil vare til langt ut på høsten.

Jeg har en drøm!

"Let us not wallow in the valley of despair, I say to you today, my friends. And so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream."

Det grufulle terrorangrepet på Regjeringsbyggene og Utøya har gjort det naturlig igjen å finne fram Martin Luther Kings berømte tale, I have a dream. Norge skal være til å kjenne igjen, bare bedre. Det er budskapet til våre politiske og åndelige ledere. Vi skal fortsette med våre liv, men gjøre en ekstra innsats for å bidra til at Norge blir et litt varmere, mer inkluderende og kjærligere land. Vin og Ruin slutter seg helhjertet til dette.

Selv om våre muslimske brødre ikke nyter alkohol og dermed ikke er spesielt opptatt av vinens mange gleder, skal denne bloggen være fylt med respekt for alle folk og trosretninger. Ytterliggående, usle mennesker uten respekt for andres liv og frihet - enten de nå tror på Gud, Yahve, Allah, Hitler eller Stalin - skal ikke finne gjenklang for sitt hat her. Og selv om vi ikke har lagt terrorhandlingen bak oss og selv om verden stadig fylles med katastrofer, som den sulten som nå igjen rammer Afrikas horn, så skal vi fortsette å skrive om gleden ved mat, vin, samvær og ikke minst antikken. Vi skal møte våre gleder og sorger, dele dem, når det er riktig, og holde fast ved det gode i livet.

Vi skal også se og forstå hvordan vi alle hører sammen, er vevd sammen i denne lille verden i det store uendelige verdensrommet, hvor vi utgjør et lite solsystem i den enorme melkeveien. Slik også Scipio Aemilianus (som er gjengitt på denne bysten) fikk det hele utlagt i en drøm i 148 fvt. "Scipios drøm" (Somnium Scipionis) inngår som et kapittel i Ciceros verk Om staten (De re publica) og dreier seg om et møte den romerske generalen hadde med sin bestefar og far i drømme. Drømmen inneholder en beskrivelse av det evige liv og de mange kretsløp og ni sirkler alt omsluttes av. Alt i god stoisk lære. I typisk romersk ånd får vi også en moralpreken til den da unge soldaten Scipio: "Praktiser rettferdighet og from kjærlighet, det er viktig overfor foreldre og slektninger, men aller viktigst overfor fedrelandet. Et slikt liv er veien til himmelen, til den forsamling av dem som alt har levd og er løst fra legemet, og som bor på det stedet der du nå ser... og som dere ... kaller melkeveien"

Den modige Scipio var forutbestemt til å ødelegge Karthago (som Cato maste så mye om...) to år seinere. Da fikk han også, som sin bestefar, tilnavnet Africanus. Polybios forteller hvorledes han gråt da han så ut over den ødelagte byen og skjønte hvordan en stor sivilisasjon var gått til grunne. Men da han noen år seinere også beseiret numantinerne, fikk han nok et tilnavn og så langt jeg kjenner det hadde han det lengste navnet noensinne i romersk historie: Publius Cornelius Scipio Aemilianus Africanus Numantinus.

Drømmen var selvsagt ikke en reell drøm, men et parti Cicero hadde lagt inn i sin dialog hvor romerske statsmenn diskuterer politikk og samfunn og om hvilken forfatning som var den beste. Ikke overraskende er konklusjonen at den romerske republikken i sin idealform er den beste styreformen av alle. Skjebnen til det manuskriptet er også en svært spennende historie. Om staten ble nemlig funnet igjen først på en palimpsest i Vatikanbiblioteket 1822 av kardinal Angelo Mai. Det vil si at en munk en gang har pusset ut teksten fordi han var tom for pergament og skrev ned noe han mente var nyttigere å ha - en kommentar til Salmene av Augustin. Problemet var at seinere viste seg ikke å eksistere noe annet manuskript med Ciceros verk. Men da den svært skarpe lederen for Vatikanbiblioteket fikk snusen i det som var strøket ut, klarte han å få fram store deler av teksten - deriblant Scipios drøm - i en lesbar form.

Jeg har en drøm, jeg også. En inklusiv drøm om fred, frihet og fordragelighet mellom mennesker. Om at man leser sin historie og lærer noe fornuftig og godt fra den, og drikker sin vin med måte og til velbehag. Og så har jeg en eksklusiv drøm i vinkjelleren: Il Sogno fra Travaglini. Et kunststykke av en vin på lett tørkede nebbiolodruer fra praktvinmarkene til salige Giancarlo Travaglini i Gattinara. Ren harmoni, ren nytelse, en drøm som er blitt en realitet. En Gattinaravin til å kjenne igjen, bare bedre. Jeg er iallfall ikke sikker på om jeg noengang har smakt en vin som er bedre.