For Oslo og AUF

Dette er en absurd, trist dag, som nå er blitt natt, for oss alle. Nesten 100 personer bekreftet drept og mange andre skadet og merket for livet. Alt dette meningsløse utført av et sykt sinn. Ikke en helg for vin og glede, eller antikke anekdoter.

Vi begersvingere løfter våre glass stillferdig, til minne om alle dem som ble drept og med varme tanker til alle som sitter fortvilet og knust tilbake. Måtte alle Olympens guder være med dere!

Bacchus, Ampelos og vinens opprinnelse

De fleste vet at Dionysos, eller Bacchus som han så ofte også heter, var guddom for vin og drikk. Men hvordan ble han det? Ifølge én myte fortalt av Nonnos begynte det hele med hans venn Ampelos. Bacchus var et resultat av en av mange utenomekteskapelige eskapader Zevs hadde. Men også denne gjorde kona, Hera, riktig så forbanna. Bacchus måtte gjemmes unna, simpelthen for ikke å bli offer for gudinnens ødeleggende vrede. Han ble derfor satt bort på Nysafjellet under Seilenos' og hans satyrers beskyttelse. Den unge Bacchus - slik Caravaggio her ser ham for seg i det man mener er et selvportrett - ble der venner med nymfer og satyrer, som han hang rundt med på både jenter og gutters vis, sies det.

Ampelos var en av disse Bacchus’ følgesvenner i ungdommen. Han lekte og konkurrerte med Bacchus og var hans kanskje beste venn (i noen sammenhenger presenteres han som Bacchus' spesielle yngling). Bacchus som jo hadde guddommelig styrke var bedre i alt de foretok seg, fra jakt til bryting, men lot ofte kameraten vinne. Ampelos ville imidlertid ikke slå seg til ro med det og brukte mer og mer tid på trening for å kunne konkurrere på lik linje med sin venn. En gang han var på sine utflukter kom han over en villokse som han fikk det for seg at han skulle forsøke å ri på. Det klarte han en liten stund, men ble kasta av ned i et juv, brakk nakken og døde. Han ble gravlagt ved Paktoloselva.

Her er Ampelos og Bacchus skulpturert av Pierre Etienne Monnot (1657-1733).

Ulykkelig over vennens død lot Bacchus Ampelos' døde kropp gjøres om til en vinranke. Fort vokste planten og kom med frukter som ga den herligste nektar. Det ble en instant hit. Folk, nymfer og satyrer ble begeistret i ordets rette forstand og alle som drakk den fermenterte nektaren ble glade. Det forfulgte Bacchus følge siden den gang. Slik fikk verden vin - og vindruen bærer dermed navnet ampelos på gresk.


Ampeloi i all sin modne prakt


Kan vi gjette på at den opprinnelige ampelos var en aglianico? En drue noen greske kolonister (i Neapolis?) tok med seg fra Hellas, derav navnet, som stammer av helleniko. En drue som har alt - subtilitet og kraft, syre, mineralitet og tannin, og som trives aller best i Vesuvs vulkansk jordsmonn. Ettersom vi jo snakker om den første, friske nektar - og det stundom (om en for sjelden) for tiden er sommer og sol - må vi gå for en fersk og saftig utgave av druen: Rosaura fra Feudi di San Gregorio. En rosévin fra Campanias kanskje beste produsent. 2010-årgangen er knall, til terrassen, en fjellbekk og lette sommerretter. En vin som fortsatt vil skape begeistring!

Innføringen av republikken i Roma - Vinens betydning

En gang var Roma styrt av konger, og historien vil ha det til at det siste dynastiet var av etruskisk opprinnelse og kom fra byen Tarquinia. Etruskerne var dominerende i Mellom-Italia rundt 600-500-tallet fvt. og kan framvise en fantastisk spennende kultur med utgangspunkt i dagens Toscana, som da også har fått sitt navn fra etruskerne (tusci). Etruskerne drev internasjonal handel, utviklet fantastisk kunst og smedarbeider og de visste å nyte livet med god mat og drikke. Ifølge legenden fikk en velstående gresk handelsmann fra Korinth, Demaratos, lov å slå seg ned i Tarquinia og ble gift med en lokal kvinne av høy byrd. Men ettersom han var av utenlandsk opprinnelse, fikk hans barn ikke innpass i byens elite. Sønnen etablerte seg derfor i stedenfor i Roma, hvor han lykkes med å slå seg opp og bli valgt til konge. Han het Lucumo på etruskisk, men skiftet til det romerske Lucius og tok navn etter hjembyen, Tarquinius Priscus. Denne Tarquinius styrte tilsynelatende byen ganske godt og levde et langt liv som konge her. Hans barnebarn Tarquinius, som ifølge tradisjonen tilrøvet seg makta en generasjon seinere, skulle imidlertid opptre langt verre og ble dermed Romas siste konge. Hans fikk tilnavnet Superbus - ikke fordi han var super, men fordi det betyr "den hovmodige" eller "despoten". Han var en tyrann og forhatt, men det var en udåd hans sønn, Sextus Tarquinius, utførte som førte til tarquinernes fall.

Det hele begynte med at romerne var i krig mot rutulerne, men det var kommet til en slags stillstand og begge hærene lå på vent. Da kunne man ta seg en pause fra striden. Vi gir ordet til Livius (1.57; i Gunn Haalands emninente oversettelse):

Spesielt kongssønnene fordrev tiden med selskapelighet og drikkelag. En gang de satt sammen og drakk hos Sextus Tarquinius, der Collatinus Tarquinius, sønn av Egerius, også var innbudt, kom de på snakk om konene sine. Alle roste sine egne i høye vendinger. I diskusjonens hete sa Collatinus at det ikke var nødvendig å diskutere det, for på noen få timer kunne de se for seg selv hvor høyt over de andre hans egen Lucretia sto. “Vi er unge og sterke, så hvorfor rir vi ikke av gårde og sjekker hvor fortrinnlige konene våre er? Det inntrykket vi får når vi kommer uanmeldt, er den beste prøven på det.” Nå var de blitt opphetet av vinen: “Ja, kom igjen!” ropte de alle sammen og red i strak galopp til Roma. De kom frem da mørket begynte å senke seg, og dro videre til Collatia, der de fant Lucretia sittende ved rokken i den sene kveldstimen. Rundt henne satt tjenestepikene som også arbeidet inne i huset i lampelys. Det var et annet inntrykk enn det de hadde fått av kongens svigerdøtre, som fordrev tiden i selskapelighet og luksus sammen med likesinnede! Lucretia tok prisen i konkurransen om kvinnelige dyder: Da ektemannen kom, ble både han og de to Tarquinierne hilst vennlig velkommen, og ektemannen, som gikk av med seieren, inviterte høflig kameratene inn. Der ble Sextus Tarquinius opptent av et skammelig begjær etter Lucretia – både hennes skjønnhet og hennes uomtvistelige kyskhet ga ham en ubendig lyst til å ta henne med makt. Men den kvelden satte de punktum for sine ungdommelige løyer og dro tilbake til leiren.

Men det stoppet selvsagt ikke der. Begjæret, tent av vinen og selskapet, brant videre:

Noen få dager senere dro Sextus Tarquinius til Collatia med en følgesvenn, uten at Collatinus visste det. Der ble han godt mottatt, for ingen skjønte hva han hadde i sinne. Etter middagen ble han vist til et gjesterom. Da alt virket stille og rolig og hele huset sov, oppsøkte Tarquinius, brennende av begjær, den sovende Lucretia med et dradd sverd i hånden. Han la den venstre hånden på brystet hennes og holdt henne nede mens han hvisket: “Hysj, Lucretia, det er Sextus Tarquinius. Jeg har et sverd i hånden, og du er død om du gir fra deg en lyd!”

Lucretia ville dog ikke føye seg uansett bønner og trusler, så det endte med en ren voldtekt.

Lucretia var helt ute av seg etter den fryktelige ugjerningen og sendte likelydende beskjeder til faren og ektemannen i Ardea: de ble bedt om å ta med seg en trofast venn og komme hjem. ... Mennene fant Lucretia sittende helt sønderknust i soverommet. Tårene piplet frem da de kom, og på mannens spørsmål om alt sto bra til, svarte hun: “Ikke i det hele tatt – hvordan kan noe stå bra til med en kvinne som har mistet sin dyd? Det har vært en annen mann i din seng, Collatinus! Men det er bare min kropp som er skjendet – mitt sinn er uskadd. Det tar jeg døden til vitne på. Men gi meg hånden og sverg på at voldtektsmannen ikke skal gå ustraffet! Det var Sextus Tarquinius som gjengjeldte gjestevennskap med fiendskap sist natt, da han med våpen i hånd tiltvang seg en hyrdestund og brakte ulykke over meg – og seg selv, om dere handler som menn!”
De sverget alle etter tur og prøvde å trøste den ulykkelige kvinnen med å legge all skyld på overgriperen, hun selv var et uskyldig offer: det var tanken som syndet, ikke kroppen – og der viljen til synd ikke var til stede, fantes heller ingen skyld. “Det er opp til dere å bestemme hvilken straff han fortjener”, sa hun, “Jeg for min del vil ikke unndra meg straff, selv om jeg sier meg fri for synd. Ingen usedelig kvinne skal senere kunne påberope seg Lucretia som forbilde.” Dermed trakk hun frem en kniv som hun bar skjult under klærne, og stakk den i hjertet. Hun sank sammen og døde. Ektemannen og faren satte i et skrik.

Det ble startskuddet for opprøret mot kongen, med familiens venn Brutus og ektemannen Collatinus i spissen. Det hele endte med at de maktet å jage kongen og hans menn ut av byen og etablere et nytt politisk system, republikken. Fra da av var rex (konge) forhatt i byen og alle forsøk på å tilrøve seg enemakten ble slått hardt ned på. Ingen skyldte - heldigvis - på vinen som hadde satt slik fart i begjæret til gjerningsmannen. Tarquinerne søkte støtte i andre byer og forsøkte å få tilbake makten i byen, uten hell.

I fjor kunne italienske arkeologer under Marco Fabbris ledelse fortelle om et spennende funn i en av de gamle nabobyene til Roma, Gabii. De hadde gravet ut et lite palassanlegg, med veggmalerier og også teglstein med minotaurer - tarquinernes varemerke. Bygningen ble ødelagt på samme tid som tarqinernes fall. Tarquinerne hadde etter tradisjonen et godt forhold til byen og flere familiemedlemmer var huset der oppgjennom. Men da Sextus forsøkte å søke tilflugt der etter å ha blitt jaget fra Roma, ble han etter tradisjonen drept. Kanskje er det dermed hans palassanlegg som er gjenfunnet etter at det ble ødelagt for 2520 år siden!

Hva kan vi velge av drikke for en slik anledning? Det er en ganske blodig historie, så vi får velge noe rødt. Og da må det bli en vin som lanseres her i Norge i disse dager, fra tarquinerslektens moderby: Tarquinia Rosso fra Castello di Torre in Pietra. Dette er en vin laget på druer typisk for Roma og Etruria (sangiovese, cesanese, montepulciano pluss en dasj merlot). Den er en fersk vin med råskap, trøkk og lidenskap, kombinert med en finnese og disiplin, som på utmerket vis rammer inn et godt måltid og denne historien. For kun kr 115,- er det bare å ta seg til rette i rikt monn for både monarkister og republikanere!