På tide med søyler

Det er sommer, det er sol... vel iallfall om man reiser sør for Alpene og da er man jo på rett plass for å kikke på templer og andre praktfulle ruiner etter grekere og romerne. Men hva om man plutselig lurer på hva en abacus var for noe, eller har glemt forskjellen mellom det korintiske og det joniske system i arkitekturen? Eller kanskje skal man bare søke tilflukt til en norsk sommerhytte, og der lene seg tilbake og drømme om en verden hvor idrettsfolk løp nakne, filosofer satt i søylehaller og man lå til bords. Og så var det dette med løybenker og banketter, som man da naturlig kommer til å tenke på. Hva var nå egentlig lectisternium? Og hva da, om man befinner seg et sted uten PC, smarttelefon eller endog internettdekning?
Svaret er helt enkelt: Kjøp Antikkleksikonet! Der finnes tusentalls oppslag om mye av det en trenger å vite om antikken - fra Kreon til Cassiodorus; fra amfiktioner til zelotene - ganske enkelt uunnværlig. Ikke en hytte bør være foruten!

Er det så viktig da, dette med jonisk eller dorisk? Søyler kan man jo lett avfeie som noe som bare bærer et tak eller en annen og viktigere konstruksjon - så feil kan man ta. Søyler er jo rett og slett kulturbærere. Søylene er nettopp kontakten med det oppløftede, det overjordiske, og det som kan gi oss beskyttelse. Derfor er da også søylene i første rekke identifisert med templer for gudene og søylehaller (porticus) for filosofisk kontemplasjon (og skygge for sola). I Athen var det på Agora flere slike søylehaller, eller stoaer, som de heter på gresk - og særlig "den bemalte stoa", Stoa Poikile, var så populær blant en gruppe filosofer at den ga navn til en hel filosofisk retning, stoisismen. I Apostlenes gjerninger og Paulus' brev hører vi om de tre søylene, lederne for moderkirken i Jerusalem – "herrens bror" Jacob (om han faktisk var Jesu bror eller ikke er omstridt), Kefas og Johannes. I den tidlige kirken var det da også svært stas med søyler. Også i den retningen som predikerte askese og avsondret bønn. Noe av det flotteste man kunne gjøre da var å reise ut i ørkenen og bosette seg på en søyle. Disse ble kalt stylitter, etter det greske ordet for søyle og da kunne man oppnå ekstrem kultstatus. Folk valfartet til slike hellige menn for å få råd og forbønn. Noen ble dermed til og med søylehelgner, slik som den kjente Simon Stylitten, som vi ser her. Men mye god mat og drikke fikk de neppe.

Også romerne var naturlig nok begeistret for søyler. I den grad at de lagde enorme æresøyler over enkeltpersoner og deres bedrifter. Mest kjent er nok Trajansøylen som stadig vekk befinner seg "on location" midt i Roma, hvor keiseren utla et stort torg, med bibliotek, tempelbygg og markedshaller. Hele monumentet er en billedbeskrivelse av Trajans krig mot dakerne, i dagens Romania, hvor hele felttoget utlegges i detalj, fra utskrivingen av soldater til slagscener. Og ingen romersk hær på felttog uten vin! Her ser vi også båter som bringer tønner med vin til soldatene. Man må jo holde moralen oppe, også på Balkan.

Men noe av det flotteste med søylene er kapitélet, det vil si toppen på søylene, overgangen mellom søylen og overbygningen. Det er særlig her vi lærer å kjenne forskjellen på de ulike systemene. Så her kommer en kjapp plansje over de mest brukte:
Min personlige favoritt er nettopp abacusen, i det doriske kapitélet. En abacus var nemlig ikke bare en kuleramme. Den er også en kvadratisk plate som i et dorisk tempel på en fantastisk elegant måte binder sammen det vertikale og "firkantede" i takkonstruksjonen og det horisontale og "runde" i søylen . Det er i de små detaljene at skjønnheten og finessene kommer fram. Så også med vin!

I denne sammenhengen er det bare å finne fram en Capitel Foscarino fra Roberto Anselmi, en magisk vinmaker fra Veneto med en magisk vinmark som han bruker til å lage denne praktfulle soaven. En søyle av en vin, som passer utmerket til sjømat, salater, tapas, sommer, sol og gresk-romerske templer. Burde også gå fint sammen med lengsler etter det antikke Middelhavet på hytteterrasse.

Toga og festum - togaparty?

Ved å nevne ordet fest og Roma sammen, ja da ser vel de fleste for seg en et digert løssluppent togaparty, med overflod av mat og drikke; simpelthen en orgie. Noen nikker kanskje anerkjennende til en pent pynta John Belushi i filmen Deltagjengen. Det er den slags myter jeg så nødig vil ta livet av. For hvis jeg forteller at romerne var nøkterne, sobre, drakk oppblandet vin til middagsselskaper, lyttet andektig til harpemusikk og vertens nyskrevne dikt, gikk tidlig hjem og skrøt av at deres bidrag til verdens sivilisasjon og kultur var våpenmakt og herskekunst, ja da er jeg redd ingen gidder å lese denne bloggen mer. Så la oss glemme slike ting.

Én myte må imidlertid falle: Romerne hadde ikke ville fester i toga. Togaen er nemlig et 5 1/2 meter langt, avrundet plagg. For å få et begrep om størrelsen og hvorfor studenter ser rare ut i laken, kan jeg meddele at det går med 4 vanlige laken for å lage en modell i full størrelse. Jeg har nemlig forsøkt. Ikke nok med det, togaen var laget av ull. Vi kan med andre ord si at en bunad framstår som en nett cocktail-kjole i forhold. Tenk dere drøye tolv kvadratmeter tettvevd ull rundt kroppen etter et regnskyll i Roma. Togaen var et ytterplagg, og myten om at man var naken under må jeg nok dessverre også ta livet av: Man kunne ha bare et lendeklede, men vanligst var tunikaen, dagligplagget om man vil. Togaen var et offisielt plagg, noe standsmessige romere opptrådte i i offentligheten, på forum, under offentlige fester og markeringer, i embets medfør. Den var et symbol på borgerverdigheten. De fornemme hadde en egen togaslave, hvis oppgave var å drapere togaen perfekt, så buene og foldene falt rett og riktig. Var man senator hadde man en bred purpurstripe i den ene avrundingen, var man ridder var den smal. Vel iført togaen var den ene hånden såpass stucked med å holde formen at den knapt kunne brukes. Derfor kunne romerne, som ikke var like kroppsfikserte som grekerne, snakket i ærbødighet om “én hånd, ett hode og én toga”. Togaen var knyttet til Roma by – innenfor bymurene skulle en ikke opptre med våpen eller i rustning/uniform, her hersket byfreden, pax urbis, og da var antrekket toga. Derfor ble togaen også knyttet til fred. Da konspiratorene med Brutus og Cassius i spissen tok livet av Julius Caesar midt i senatssalen 15. mars, hadde de imidlertid gjemt sine dolker i den store folden foran på togaen, kalt sinus. Det fortelles typisk nok at det siste Caesar gjorde før han utåndet var å rette på togaen så han skulle se verdig ut i sin død (Sveton, Divus Julius 82).

Keiseren kunne opptre i purpurfarget toga og noen spesielle prester i gul, men vanligvis var togaen hvit, og jo hvitere jo bedre. Som et ledd i valgkampen smurte derfor embetsansøkere togaen inn med kritt, for å stille i skikkelig hvit toga, toga candida. Denne tradisjonen gjorde at embetsansøkerne stakk seg ut, og etter sin hvite toga ble de kalt candidati. Så når vi snakker om gode kandidater til noe, så burde vi egentlig forvente at de går i snøhvit toga.

At togaen også var upopulær kan vi lese flere steder. Det fortelles om svette fotturer på vei til høflighetsvisitter hos stormenn og patroner, og flere priser det å reise ut av byen og kaste togaen. Med unntak av de store utendørsfestene som ble feiret av det offisielle Roma, brukte altså ikke romerne toga under en privat fest eller et middagsselskap. Togaen var et mannsplagg, ordentlige romerske kvinner gikk i stola. Så hvorfor i all verden har togaen blitt assosiert med fest og orgier? En mulig grunn er at skjøger og ekteskapsbrytersker ikke skulle få bære klesplagg verdig en romersk jomfru eller matrona. De ble tvunget til å gå i toga. Dette altså til ettertanke for kyske på vei til togafest.

Men visse typer fester krevde toga. Vi har arvet vårt ord ’fest’ fra latin, festum og festivitas, som betyr festdag eller høytidsdag. Begrepet var gjerne knyttet til de offisielle romerske festene hvor man feiret en viktig guddom med ofringer og tradisjonelle riter og kulthandlinger. De største festene varte i flere dager med festspill og lekene som romerne er så berømte for, særlig hesteveddeløp (circus) og dyre- og gladiatorkamper. De av dere som har sett filmer som Ben Hur og Gladiatoren har fått en dose – for ikke å si overdose – av disse grenene. Disse festene var offentlige romerske fester og helligdager i kalenderen. Offerhandlingene var gjerne etterfulgt av offentlige banketter og felles religiøs fest. Offerkjøttet var vanligvis okse eller ku - mannlige guder fikk hanndyr, gudinner fikk hunndyr - noen ganger også svin og får. Vi får håpe de også hadde vett til å henge noen skrotter en stund til mørning før de ble servert. For da var også den romerske nobiliteten - nobiles var egentlig de som kunne vise til at de hadde en konsul i familien - benket rundt festbord for å feire og spise. Da var herrene iført toga!

Hva kunne disse nobilitære ha drukket til festmåltidet da? Jeg vet hva jeg ville valgt, om det hadde vært jeg som var ansvarlig, dette måtte blitt en Vino nobile! Og ingen gjør det bedre enn Poliziano. Så om du skal servere offerkjøtt til dignitære, vil jeg anbefale Poliziano Vino Nobile de Montepulciano. Og gjerne toppmodellen fra "eselvinmarken" Asinone. Vi snakker uansett om en nydelig nytevin, som opptrer som den beste romerske aristokrat: verdig, strukturert, ettertenksom og kompleks. Fungerer utmerket også til grillkjøtt som ikke er viet til noen av Olympens guder og for helt allminnelig godtfolk!

Fantes det virkelig ikke vin i gullalderen?

Alt var mye bedre før i tida. Det har folk visst så lenge vi har skriftlige kilder. "Ungdommen nå til dags!", har eldre fnyst helt siden én av dem fant opp hjulet. Vi møter det allerede hos den greske dikteren Hesiod i arkaisk gresk tid. Han skrev et stort epos, Verk og Dager, primært om jordbruk. Her forteller han også en del om vindyrking, at vinstokkene bør beskjæres seksti vinterdager etter vintersolverv, at vingården ikke må spas opp etter mai måned og at druene bør høstes i september - eller som han sier når Orion og Sirius står midt på himmelen (1.564-617). Best resultat blir det dessuten om druene ligger åpent i ti dager, så fem dager til tildekket, før mosten - den glade Dionysos' gave - den sekstende dagen tømmes på lagringsfat. Dagene er fylt med hard arbeid og slit. Men det finnes enkelte høydepunkt - en sommerdag ved en skyggefull stein, med litt fetaost, viltkjøtt og en god vin fra Biblos. Den beste vinen Hesiod kjente til kom øyensynlig fra den fønikiske byen Biblos (el. Byblos; moderne Jubayl i Libanon)! Biblos, som har gitt navn til det greske ordet for bok, som vi finner igjen i "Bibel" og "bibliotek", var altså ikke bare kjent for sin papyrusproduksjon, men også sin vin.

Men Hesiod forteller også om tidene før denne, helt tilbake til gullalderen. Det var tiden før de olympiske gudene hadde gjort sitt inntog, før Zevs styrtet sin far, befridde sine søsken og inntok den guddommelige tronen. Det var tiden da Kronos hersket på jorda. Menneskene levde da et salig liv, uten plager eller bekymringer, men med overflod av alt de trengte. (Ganske så likt som i Edens hage, før syndefallet.) Men her hører vi ikke om et eneste lite glass vin, ikke så mye som ei drue, faktisk... Er ikke det besynderlig? Kan man leve et fullkomment liv uten litt vin? Ja, jeg er klar over at det finnes avholdsfolk der ute som faktisk mener at det ikke bare går utmerket an, men endog er det aller beste. Men gitt antikkens menneskers forhold til vin, er dette litt besynderlig. Finnes det andre kilder til samme forhold?

Den romerske dikteren Ovid utbroderer samme tema i sitt diktverk Metamorfosene (forvandlingene). I romersk setting heter Kronos Saturn i stedenfor, men beskrivelsen er merkelig lik. Det finnes et forråd av godsaker rett fra naturen: kornaks vokser opp uten såing, pløying og mas; jordbær, skogsbær, tranebær kan man plukke, og melk og honning flyter fritt, men ingen vin. Som vi kan se av det flotte maleriet Gullalderen (1862) av Jean-Auguste-Dominique Ingres, har heller ikke kunstnerne tenkt seg at den gresk/romerske gullalderen skulle være helt uten vin - for der kommer en liten Kerub flyende med drueklaser. Igjen, hvordan kan dette ha seg at det ikke var vin i selveste gullalderen? Antagelig er svaret at vinen og vinplanten er så tett knyttet til Dionysos/Bacchus, som jo var sønn av guden som gjorde en ende på gullalderen, Zevs/Jupiter, og dermed kunne man ikke forestille seg vinranker før i en seinere tid. Dionysos var forøvrig sønn av Semele, som igjen var datter av Kadmos, grunnleggeren av Teben (i Boiotia, der Hesiod kom fra), men opprinnelig fra Fønikia (der Hesiods favorittvin kom fra). Verden er liten. Og stor.

Hmm. Hvordan skal vi bøte på dette? Det må bli en vin som ligner de gode bærene som Ovid nevner og som dessuten vil passe utmerket til nettopp norske jordbær, nå som sesongen er på trappene. Det må bli en Nivasco Brachetto fra kooperativet Vinchio-Vaglio fra Piemonte, ikke ulik den mer vanlige, men også mer klissete og uinspirerte lambruscoen. Vi snakker om en rød, søtlig vin med friske bobler og som skummer godt i glasset. Med sin lave alkoholprosent viser den dessuten en viss respekt for livet i gullalderen, før fermentering var allment kjent. Nyt den kald nå mens det er sommer, gjerne til friske bær eller som en apertiff.

Vinhandleren, den originale handelsmann!

Vi nordboere kan jo bare prise oss lykkelig over at noen har funnet opp handelen. På den måten må vi jo ikke greie oss kun med havrelefse, melk og elgpølse. La gå, vi vi produserer tross alt godt øl og akevitt her i landet, og fårikål, og mye svært god fisk finnes i havet utafor. Men vinen, ja den er ikke særlig villig så langt nord, selv om jeg har naboer som inisterer på kvaliteten på egen druer. Vin må vi simpelthen importere, og noen gjør heldigvis det for oss.

Det kanskje ikke alle vet, derimot, er at vårt ord for å kjøpe henger direkte sammen med vin! En caupo var opprinnelig en romersk krovert, og da denne handelsvaren ble svært ettertraktet nordover i Europa ga vinhandleren navn til det å drive handel. Ordet "kjøpe" finnes i alle germanske språk (også i det engelske ordet cheap, som er blitt hengende igjen etter betegnelsen for et godt kjøp). Det gamlenorske kaupang er en direkte avledning av dette, og selv om alskens tuskhandel skjedde på en slik kjøpstad, kom det kanskje en krukke vin eller to oppover allerede i jernalderen. Men hvordan kunne det ha seg at handelen med vin ga navn til all form for handel?

Svaret er antagelig kelternes enorme begeistring for vin. Kelterne bebodde i sin tid hele midtbelte av Europa, fra Britannia til Balkan, men særlig var det gallerne romerne støtte på og til å begynne med fryktet stort. En gang tidlig i manns minne (etter overlevringen i 39o fvt.) hadde Roma blitt inntatt av gallere under ledelse av Brennus (som vi kan se på bildet) og bare så vidt unngått total ødeleggelse. Gallerne var antagelig på vei sørover for å tjene som leiesoldater for greske bystater i sør, men visste å sikre seg både proviant og verdisaker på veien ned. Romerne forskanset seg på Capitol og etter en stund gikk de tom for både mat, vann (og vin, får vi tro) og måtte betale en klekkelig mengde gull i løsepenger. Ifølge én legende holdt gallerne på å innta Capitol også, via den litt ubeskyttede tarpeiske klippe. Men da vaktbikkjer og mennesker svikta på post, varslet noen gjess om inntrengerne og romerne klarte å slå dem tilbake. Gjessene på Capitol ble siden tatt godt vare på og ansett som hellige.

Noen hundre år seinere var det romerne som hadde inntatt Gallia, først det som i dag er Nord-Italia (nord for grenseelva Po ved Posletta) som ble kalt Gallia Cisalpina (Gallia, på denne siden av Alpene). Fra år 121 fvt. (den sagnomsuste vinårgangen i Sør-Italia) ble også Sør-Frankrike en del av et stadig ekspanderende romerrike, som Provincia Gallia Transalpina (dvs. Gallia på andre siden av Alpene), fremdeles kjent som Provence, og til slutt med Caesars erobringer hele resten av Gallia. Og gallerne var ville etter vin, noe romerne moret seg med, og tjente godt på. Diodoros forteller (Verdenshistorien 5.2):

Gallerne er voldsomt glade i vin. De tyller i seg med vinen handelsmennene kommer med og drikker den ublandet! Når de er så gale etter drikken og tar så grådig til seg, faller de i søvn i fylla - eller de blir helt ville.

Ikke rart vi kan finne beskrivelser fra romerske kremmere om at gallernes kjærlighet til vin var en gave fra gudene! Man antar at mer enn 1 million liter vin ble eksportert fra Italia til Gallia i det første århundre fvt. Det fantes regelrette tankskip som kunne romme opp mot 20 000 liter vin i store keramikkbeholdere (dolia) - rester av dem er funnet på havets bunn. Og man kunne få kjøpt en slave i keltisk område for en amfora med vin (standardmålet var omlag 26 liter), seksti ganger så billig som på slavemarkedet i Roma! Ikke nok med det, disse rare gallerne ikke bare drakk vin ublandet i store mengder, de gikk endog med bukser! For et folk... Dessuten var de glad i hårvekst, særlig barter, og langt hår. I den grad at det området som ikke i utgangspunktet var den romerske provinsen ble kalt Gallia Comata ("det langhårete Gallia"). Ordet coma ("hår") stammer fra gresk og har gitt navn til fenomenet komet, ettersom det kan se ut som en lang hårete hale følger etter den (idet den treffer en atmosfære).

Grekerne som grunnla Masilia (dagens Marseille) hadde nok en vinmark eller to til eget bruk, men det var før romerske kolonister faktisk tok med seg sine vinranker og plantet vin i større deler av det sørlige Gallia at behovet for vin ble dekket. Og denne nyplantingen ble en slags suksess, må vi kunne si - områder som Côtes du Rhône, Languedoc, Bordeaux, Bourgogne og Alsace produserte vin allerede i antikken. Også dette kan vi altså takke romerne for. Det tok ikke hundre år før Italia i tidlig keisertid hadde begynt å importerte vin fra Gallia i rikt monn.

Hva slags vin var det man eksporterte til disse nordområdene? Sannelig om jeg vet. Men den måtte tåle en støyt og kunne lagres. Gallerne kan vel ikke ha blitt så begeistret om det smakte kattepiss, edikk eller kompost? Min assosiasjon går til en utenomjordisk hvitvin fra Sicilia, med et hav av herlige frukter, fylde og krydderier kombinert med spenst og friskhet: Planeta Cometa - til minne om de langhårete gallerne som ble så betatt av importert styrkedrikk! Og så er den fortreffelig til gås (hellig eller ikke)... Som min far pleide å si når han hadde spist svært godt: "Nå har vi det som kjøpmenn!"

Dette lille verset går ut til alle kjøpmenn, planeten rundt, skrevet av en herremann som kjente sin Bacchus, Cornelis Vreeswijk (den går til melodien I natt jag drömte nogot):

En dag var hela jorden såld:
Det ble ett herrans liv!
Vad ska en köpman ta sig till?
Vad blir nu hans tidsfördriv?

Man ställde till med en kongress
dit alla köpmän kom.
Då sporte folk, då frågte press:
Vad är det frågan om?

Det finns inget att köpa mer
och handeln ligger still
och ingenting at schackra om.
Vad är det då ni vill?

Och köpmän satt i många dar
och här är vad dom fann:
När ingenting kan köpas mer
så säljer vi varann!

Noah - Vinen og fylleangstens stamfar

Det er mange ting som forundrer i Bibelen. En av dem er beretningen om Noah. La gå at han ventet i 500 år med å få barn - noen og enhver som har prøvd å ha en skokk med unger tenker vel fra tid til annen at det kunne man utsatt, men det blir jo ikke noe lettere med åra. Nåvel, Noah er jo beskrevet som en rettferdig og hederlig mann så han ble jo som alle vet pekt ut til å bygge sin ark og fylle den med to eksemplarer av alle arter som skulle overleve syndefloden, da Gud var drittlei de andres oppførsel. Denne bibelhistorien er godt kjent, men beretningen om syndefloden kjenner vi også fra flere andre mytologiske fortellinger fra Midtøsten. Den er tidligst nedtegnet i det sumeriske eposet om helten Gilgamesj.

Noah tok ikke bare med seg en hann og en hunn av "alle slags fugler og alle slags fe og alle slags krypdyr på marken" - personlig synes jeg kanskje han kunne spart seg for et par giftslanger - men også en vinplante! "Noah dyrket jorden, og han var den første som plantet en vingård" (1.Mos.9.20). Da må han ha hatt planten Vitis vinifera for hånden, moderplanten til neste all vin slik vi kjenner den!

Ifølge bibelfortellingen landet Noah på Ararat-fjellet, i den tyrikske delen av Kaukasus. Moderne analyser viser også at det var fra dette området urvinen hadde sitt utspring. Det var her Vitis vinifera sylvestris, en av omlag 100 ville vinplanter, første gang ble kultivert for å lage vin. I samme området har forskerne funnet urhveten, Einkorn, og det er også her noen av verdens første byer dukker opp - så vi er ved sivilisasjonens vugge. Man snakker om jordbruksrevolusjonen som den perioden hvor menneskene gikk fra å leve som jegere og sankere til bofaste jordbrukere. Tradisjonelt har man da forestilt seg at det var behovet for mat, i form av korn og andre nyttevekster som utløste dette. Men det er også helt seriøse forskere som mener det likegjerne kan ha vært lysten på øl eller vin som gjorde mennesker til bønder. Noen oppdaget kanskje den artige effekten av gjæret fruktsaft og med små knep skjønte at både smaken og effekten kunne utbedres med litt stell og finesse.

Men så - etter noe tid med odling, poding, luking, innhøsting, pressing og fermentering, får vi tro - skjer det med Noah som flere av oss har opplevd, "Da han drakk av vinen, ble han drukken", kanskje i overkant full, for han "kledde seg naken inne i teltet." Nåja. Verre ting har vel skjedd i fylla. En av sønnene hans, Kem, kom inn i teltet og så ham naken, og verre ting har vel skjedd mellom barn og foreldre - selv om faren nå hadde rundet 600 år! De andre brødrene gikk inn til Noah - men selv tildekket - og fikk dekket ham til. Men så kommer det som overrasker meg mest i historien.

Da Noah våknet, bakfull og beskjemmet, og fikk høre om dette dagen etter, forbanner han Kam, og av alle, Kams sønn, sitt eget barnebarn, Kanaan. De skal være treller og Kanaan ble tilsynelatende forvist. Til nettopp Kanaans land, dvs. Palestina. Den hederlige gamle gubben Noah må ha hatt tidenes fylleangst - jeg har iallfall ikke hørt om noen som har forbannet sine barnebarn på bakgrunn av noe slikt. Tidenes mest bluferdige? Det står ikke noe sted at han angret heller - verken på fyllekula eller forbannelsen! Finnes det en teolog der ute som kan oppklare?



Hva slags vin kan han ha drukket, som ga et slikt resultat? For mye er vel det opplagte svaret. Men ellers så var han vel utålmodig etter å prøve vinen sin - og det går jo fort noen år før en vinplante gir dertil egnede druer, så vi kan vel regne med at det var fersk vin han helte i seg. Om jeg skulle kombinere en god dose galskap med å drikke for mye av en ung frisk vin på telttur, ville nok jeg valgt "galehuset", Casamatta Rosso 2010. Fordi den årgangen er nettopp frisk, god og lett å drikke (mye av) og så har den skrukork (om man har glemt sin vinopptrekker) eller om man vil ha med mye, men så lett oppakning som mulig, så kommer den på Bag-i-boks. Kanskje fikk vi også produsenten Bibi Graetz til å lage en egen Tendamatta for teltturer litt utenom det vanlige...

Falernervinen – Dionysos' gave til menneskene!

Romernes mest berømte og ettertraktede vin var falernervinen (falernum) fra vinmarkene nord i Campania. Og, ikke unaturlig, den var en gave fra vinguden Dionysos eller Bacchus, som romerne ofte kalte ham. Legenden forteller om at Dionysos hadde vært lenger nord og ført krig mot etruskerne, men avla en lokal bonde, Falernus, en visitt ved Monte Massico på hjemveien. Falernus tok seg godt av Dionysos, som gjengjeldte gjestfriheten med å begunstige bondens jord med vinranker. Der kunne han siden den gang sitte på sitt berg med en god slant vin og kikke ut mot Kirkes øy, hvor han kanskje til og med fikk se Odyssevs tusle rundt og lulle seg inn i tilværelsens uutholdelige letthet.

Fra høydene innenfor her kan man stadig se Montecirceo som kneiser seg mot himmelen og bryter den lange strandlinja sør for badebyen Anzio. En gang var byen Antium en av Romas fiendebyer, et hovedsete for volskerne som lenge kjempet mot romernes ekspansjon sørover. De ble imidlertid slått av Roma i et stort sjøslag i 338, hvorpå byen ble gjort om til romersk koloni og baugsprydene eller skipssnablene, om man vil - det som på latin heter et rostrum - fra den antiske flåten ble hugget av og brakt med hjem til Roma by, der de ble festet på talerstolen på Forum. Talerstolen ble etterhvert derfor hetende Rostra. En annen mytisk skikkelse fra romernes tidlige historie var Evander, en gresk utvandrer, som slo seg ned i området ved Palatinen (i Roma) med sin bøling som leder for et gjeterfolk. Det er knyttet flere myter til Evander, som møtte både Aeneas - romernes trojanske stamfar - og Hercules. Sistnevnte hjalp Evander med å bli kvitt en kjempe og kvegtjuv, Cacus, og fikk dermed et eget alter, Ara Maxima, ved det romerske kvegtorget (Forum Boarium). Her ble det etter legenden utført det første offeret og da må vi også regne med at det var bankett med vin. Det pussige er at Evander også dukker opp i det falerniske området i nord-Campania i Rocca d' Evandro. Hva han gjorde der, aner jeg ikke. Kanskje han var tørst?

Om romerne først og fremst ekspanderte sørover for å sikre seg vinmarkene i Campania, er kanskje å strekke det langt, men vinen herfra var attråverdig. Falernervinen var den mest populære og det gikk spesielt gjetord om 121-årgangen (fvt.), en fantastisk flott vinsommer og -høst. Årgangen ble kalt den Opimiske etter consulen det året, Lucius Opimius. Caesar gjorde stor suksess med en krukke Opimisk Falernum da han feiret sin hjemkomst og suksess i Spania i 60 fvt., men vin fra den årgangen skal ha blitt bevart i flere hundre år og oppnådde skyhøye priser. Kvaliteten må det nok ha vært så som så etterhvert. Men de romerske vinmakerne hadde lært seg litt av hvert om lagring og utvikling av vin på amforer. Falernervinen var en slags hvitvin, eller takket være den oksyderingen som skjedde på leirkrukkene ble den gradvis ganske mørk i fargen, noen vitnesbyrd fra antikken snakker endog om en brun vin, men antagelig var den nærmere det noen entusiaster forsøker å gjenskape i dag under navnet oransjevin. Som forøvrig må sies også å være en drikk for spesielle entusiaster. Plinius den eldre forteller endog at Falernervinen var så sterk at den brant om man satte fyr på den! Uansett var falernervinen umåtelig populær - og ble viden eksportert særlig til nord og vest. Falernum har til og med gitt navn til en karibisk sirupblanding til bruk i drinker!

Vi vet ikke hvilken drue som ble brukt for å produsere antikkens falernervin, men med utgangspunkt i en del av de eldgamle druene som stadig dyrkes i Campania har vi iallfall noen gode kandidater. Den beste av dem er nok falanghina, som stadig dominerer de beste vinmarkene i området der antikkens falernum ble produsert. Det er bare å anbefale Feudi di San Gregorio Falanghina, en herlig forundringspakke av sødme, syre, friske blomster og modne frukter! Kanskje det nærmeste man kommer Falernum ager, om enn nok et stykke unna smaken de antikke dikterne satte slik pris på. Vi avrunder dermed denne første spalten med to dikt i pinlig dårlig poetisk gjengivelse, men forhåpentligvis forståelig norsk:

Catull Carmen 27
Kom igjen gutt, den edle falernervinens tjener!
Skjenk sterkere saker i begrene,
Slik drikkedronningens lov befaler
Om hun enn selv er fullere enn en svulmende drue.
Avsted med deg, vann! Pigg av
til de dølles hjem, du ødelegger av god vin.
Her hersker Bacchus ublandet!

Martial Epigram 1.18
Hva slags glede gir det deg, Tucca,
å blande gammel falerner med most fra Vatikanet?
Har dårlig vin gitt deg glede, og god vin gjort deg ille?
Ikke bry deg om oss – men det er en forbrytelse
å drepe en god falerner og putte gift i de edle campanske dråper.
Kanskje gjestene dine fortjener å forgå,
men så kostbar en krukke fortjener bedre.