Hva skjedde i de dager...

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Juleevangeliet kjenner vi vel alle, hedninger som troende. Sånn helt presist er det likevel ikke denne beskrivelsen fra Lukas (2.1-2). Augustus befalte aldri at hele verden (οἰκουμένη) skulle skrives inn i manntall. Og ingen romersk folkeregistrering innbefattet at alle måtte dra til sin fødeby, slik evangeliet framstiller Maria og Josefs ferd til Betlehem. Så hva er det Lukas refererer til og når? For å svare på det spørsmålet må vi ta en liten historisk reise i antikkens Palestina. Den gang tre vise menn kunne ta seg fram uten slike hindere.

Vi må begynne med romernes ekspansjon i det hellenistiske østlige Middelhavet. Det var den legendariske Pompeius Magnus (som seinere inngikk kompaniskap med, men så ble beseiret av Caesar) som sikret Syria som romersk provins i 63 fvt. og i samme slengen invaderte Jerusalem og pasifiserte Judea. Her fikk det styrende dynastiet, hasmoneerne, fortsette, men som romerske klientkonger. Romerne satte dog inn idumeerlederen Antipater som overoppsynsmann for Judea og Gallilea, og ga ham romersk borgerskap. Hans sønn var Herodes den store (bildet), som vi også kjenner fra bibelhistoriene. Han var ikke jøde, men altså idumeer, og ble satt til å styre Gallilea av Julius Caesar. Han stod ikke på god fot med store deler av den jødiske befolkningen, ei heller med Caesars øyesten, Kleopatra av Egypt. Likevel inntok han Jerusalem i 37 fvt. og bygde ut et stort Stor-Judea, med romernes velsignelse. Hans regjeringstid ble imidlertid fylt med hoffintriger, vold og drap. Johannes døperen var bare én av mange opprørske elementer som ble tatt av dage, men historien om barnedrapene i forbindelse med Jesu fødsel, kjenner vi bare gjennom Matteus-evangeliet. For sannheten er at Herodes døde i år 4 før Kristi fødsel. Da ble kongens riket splittes opp og fordelt på hans tre sønner, med vekslende hell. Filippos som fikk Iturea og tilliggende områder styrte i fred og fordragelighet der til 34 evt. Herodes Antipas, som vi hører om i påskeevangeliet, ble satt til å styre Gallilea, mens makten i Judea og Samaria tilfalt Arkelaos. Han var voldelig og udugelig, og etter opprør og bråk ble han derfor avsatt av romerne i år 6 etter Kristi fødsel. Dermed ble Judea, Samaria og Idumea lagt direkte inn under Roma, som provinsen Judea (provincia Iudaea). Den nye provinsen lå administrativt under den større provinsen Syria, hvor Publius Sulpicius Quirinus var keiserens legatus Augusti propraetore, dvs. stattholder eller provinsbestyrer. Det er han som dukker opp som landshøvdingen Kvirinus i dennorske bibelteksten. Men så, hva var det med dette manntallet? I Roma holdt mann borgerlister (census) over alle romerske borgere, først og fremst av hensyn til politiske og juridiske rettigheter, men også utskriving til hæren. I republikken ble disse listene holdt ajour hvert femte år av censorene, men utover i keisertida ble borgerretten mindre verdt og soldater ble vervet, så censuslistene fikk gradvis mindre betydning. Motsatt var det med censuslistene i provinsene. De var ikke manntallslister i den forstand, men skattlister. Når romerne overtok en ny provins, sørget de for å registrere eiendommer med familieoverhode, antall personer i husholdet og produksjonsgrunnlaget for å beregne skatten. Det var den oppgaven Quirinus gikk i gang med for den nye provinsen i år 6/7 etter Kristi fødsel, når Jesus ifølge Lukas ble født. Forvirret? Bedre blir det jo ikke av at dette tilsynelatende skjedde mens Herodes den store "var konge i Jødeland", noe han altså sluttet med i år 4 før Kristi fødsel. Videre er det noen som peker på at det var ekseptionelle astronomiske forhold i desember år 3 fvt., som gjorde at Venus ville framstå nesten som en stor skinnende stjerne og dermed passe godt med fortellingen om den spesielle ledestjernen på himmelen.

Ingen vet når Jesus ble født, men det var iallfall ikke i år null, for noe år 0 har aldri eksistert. Det var den skytiske munken Dionysios den lille som i 525 evt. etablerte den nåværende tidsregningen ved å anslå det året Jesus ble født, som startpunkt for en ny tidsregning. Etter den tidsregningen gikk man rett fra år 1 f.Kr. til år 1 e.Kr. Det finnes ikke noe år 0. Etter hvert som denne tidsregningen ble akseptert omtalte man årene fra og med det første som herrens år, Anno Domini (AD).

Og hva vil det si å bli født i en stall? Vi vet fra arkeologien og andre beskrivelser fra området at det var svært vanlig å bo i en stall, eller holde dyra sine i eget hus, alt ettersom hvordan man ser det. Mennesker og husdyr delte tak, gjerne slik at huset var todelt, med en ende til husdyra og en annen til menneskene og arnen.
Hvorom allting er, Lukas er nok ikke en helt troverdig kilde til kronologien og forholdene rundt Jesu fødsel. Men det er såvisst en hendelse som har satt sine spor og som minnes verden rundt i disse dager. Vi kan være rimelig trygge på at man ikke feiret fødselen til den vesle gutten på østlandsvis, med ribbe, medisterkaker og pølse, for familien til Josef og Maria var jøder og spiste ikke svin. Vestlandsvarianten med pinnekjøtt er nok langt nærmere det som ble tilberedt som festmåltid der og da. Om Josef satset på salttørket og røkt fårekjøtt, får vi håpe han hadde en øl eller to, for jeg tror ikke det finnes en vin som sitter bedre til slik mat. Men om de tre vise menn hadde med seg litt moltekrem eller en sandkake, så vet jeg om en svært passende hellig vin til anledningen, en vinsanto. Selv om noen forsøker å knytte navnet an til både Santorini og østlige patriarkers uttale, må vi kunne fastslå at denne toscanske spesialiteten rett og slett er å forstå som hellig vin. Vi velger oss Tenuta Cantagallo Millarium Vinsanto. På beste romersk vis markerer den en milepæl (millarium) i historien. Dessuten er den også nydelig til fattigmann og goro. Forsatt god jul!

Io Saturnalia!

Vi er inne i en skikkelig høytid, årets høydepunkt på festfronten. Den tiden på året hvor alle tar noen dager fri, og det feires rike og strand rundt med festopptog og gode middager, og folk gir hverandre presenter. Vi snakker selvsagt om den store saturnaliefesten! Romerne feiret imidlertid ikke a newborn king, de feiret en av de eldste av alle gudene, Saturn. I våre dager forbinder folk Saturn med en planet langt ute i solsystemet vårt, snarere enn med en mektig guddom. Så det har nok gått nedover med formidlingen av antikk kulturhistorie (eller var det realfagenes triumf?).
Saturn var uansett en gammel italisk fertilitetsgud som ble identifisert med den greske Kronos - en gang gudeverdens mektige hersker, sønn av Uranos (himmelen) og Gaia (jorda) og leder for titanene. Hans tid var gullalderen, da verden var i vater og alt var velstand! Men han hadde måttet nedkjempe faren for å befri sine søsken fra underverdens slit og sikre seg makten - etter sigende ved å kutte av ham ballene med sigd. Da forbannet Uranos ham og fortalte at han nok skulle lide samme skjebne selv. Med vissheten om det, tok Kronos en tøff beslutning, nemlig den å spise sine egne barn etterhvert som de ble født. Hans kone Rhea lurte ham imidlertid ved én anledning, som vi ser på dette bildet, og tullet en stein inn i et klede og ga ham det, istedenfor det nyfødte barnet. Sønnen Zevs ble gjemt bort på Kreta - og etter én versjon oppfostret av Gaia -, men han vokste opp og utfordret og beseiret Kronos da han vel hadde nådd moden alder. Søsknene reddet han ved å skjære opp buken til Kronos og la dem slippe fri. Kronos, stakkar, ble forvist - til Tartaros eller langt til vest. Han dukker iallfall opp som Saturn i Italia og var en viktig romersk guddom. Han var forbundet med sator (såmannen) og ble dyrket som en fruktbarhetsgud.
Saturn hadde derfor et tempel midt på Forum Romanum, etter legenden oppført i 497, rett etter at kongene var fordrevet fra byen. Her ble også den romerske statskassa oppbevart. Vi kan stadig se disse åtte søylene fra en seinantikk gjenreisning av tempelet etter en stor brann, noe også innskriften på arkitraven forteller.

Feiringen til Saturns ære rundt vintersolverv utviklet seg til den største og mest folkelige av alle de romerske religiøse festene. Det var egentlig 17. desember som var den store festdagen, med opptoget i Roma by, ofringen ved alteret og med påfølgende bankett, som ble avsluttet med at deltagerne ropte "Io Saturnalia!". Men så la man bort togaen og gjorde klart for fest og ferie - noen ganger sju dager til ende. Noen dro ut av byen til fjells, noen gikk i badet, men alle havnet i selskaper og hygget seg med hverandre, og ikke minst: de ga hverandre gaver. Alt fra en pose nøtter til en god bok. Dikteren Martial passet på å gi ut sine diktsamlinger rett før saturnaliefesten, slik at de skulle være en passende present. Det var ellers svært vanlig å slakte en pattegris og tenne talglys. Visse ting forandrer seg aldri. Det er imidlertid også en tradisjon for at man en dag under saturnaliene reverserte den sosiale orden, slik at alle var på like fot, endog noen steder slik at slavene var herrer og herrene slaver. Dette kanskje som et minne om gullalderen hvor alt var idyll for alle.
I mer moderne tid har man hatt en hang til å fremstille romerske fester som orgiastiske etegilder og fylleslag, slik som her, men det var nok ytterst sjelden tilfelle. Fra den seinantikke forfatteren Macrobius og hans verk Saturnalia får vi et inntrykk av hvordan saturnaliene ble feiret med sammenkomst med mat, drikke og diskusjoner om alskens lærde temata. Og saturnaliefesten var enormt populær rundt i hele Romerriket og ble feiret i de fjerneste strøk såvel som i Trastevere.

Til en slik folkefest med karnevalistiske innslag og en verden snudd på hodet velger vi oss en ærverdig vin som samtidig gir assosiasjoner til utskeielser og noe balstyrig - en barbaresco! Og for å samtidig å hedre guden fra gullalderen, den styrtede, men fremdeles så fruktbare Saturn, så vender vi blikket mot Piemonte og Paolo Abbona. Han var en gang den mektige herren i vinhuset Marchesi di Barolo, men som i en liten palassrevolusjon ble han satt på porten. Med seg hadde han dog noen gode vinmarker og sin teft for å lage kvalitetsvin. Dermed har han bygget sitt eget gode vinhus, som bare er hans, det vil på italiensk si Suoi. Suoi Barbaresco (kr. 200,-) er en imidlertid ikke bare hans, det er rett og slett en allemannsbarbaresco til de festlige timer med venner og familie. God om du bare skal knekke noen saturnalienøtter, riktig utmerket om du kommer over et feilparkert reinsdyr på disse tider.

Kottabos - en selskapslek fra antikkens Sicilia

Til alle tider har man hatt en forkjærlighet for ulike typer selskapsleker, selv om det ser ut til å være noe på vikende front i våre dager. Antikkens grekere var iallfall svært glade i ulike leker og en spesielt populær gren var kottabos, eller presisjonskasting av vinslanter.

Denne spesielle leken oppstod på Sicilia, om kildene våre har rett. Vi siterer fra Kritias elegi:
Kottabosen kommer fra sicilianernes land
Et ærefullt påfunn vær sikker!
Vi setter opp mål å skyte på
med vinbegerets slantene nårenn vi drikker

Kottabos nevnes aller først av lyrikeren Anakreon på midten av 500-tallet. Han var en slags omreisende hoffpoet, og skal ha residert både hos tyrannen Polykrates på Samos og seinere hos peisistratidene i Athen. Etter det er selskapsleken nevnt av mange greske forfattere og gjengitt på vaser, drikkeskåler og vegger, og må ha vært svært populært. De beste kottabosspillerne er nærmest å regne som toppidrettsutøvere! Kanskje vi best kan sammenligne sporten med dart. Det er imidlertid hos Athenaios' Deipnosofistai (Sofister til bords, bok 15) at vi finner den mest utførlige beskrivelse av denne skikken.
Som vi ser av dette veggmaleriet fra en grav i den greske byen Paestum (datert til omkring 480 fvt.), så lå deltagerne på løybenker. Når man vel hadde drukket sin vin, lot man en slant være igjen i drikkeskålen (kylix). Så, i liggende stilling, vippet man drikkeskålen i rett stilling og sendte avgårde slanten, mens man sa navnet til kjærsten sin, får vi høre. Noen antikke kilder mener sicilianerne kalte slanten for latax, andre at det var et begrep for lyden kastingen medførte. Uansett; man siktet på og skulle forsøke å treffe en liten skive (plastinx) som var plassert øverst på en stang av bronse (kottabon) som stod på en fot midt på gulvet, slik vi ser på denne skissen av en keramikkvase. Traff man skiven, ville den ramle ned på en en større skive av bronseblikk (manés) og lage en herlig gonggonglyd, som igjen forhåpentligvis utløste både jubel og tilropet "Kottabeia!" fra forsamlingen. Athenaios forteller at sicilianerne var så opptatt av dette at de bygde egne lokaler spesialdesignet for kottabos.
Det var dessuten noe amorøst over kottabos, for det er stadige referanser til at dette spillet er forbundet med erotikk og sensualitet. Og den høye lyden av stadige kottaboser vekker melodier så kjære av Afrodite i hvert et hus, som Euripides forteller. Det fantes en rekke varianter av spillet, forteller Athenaios, så den som vil prøve presisjonskast med vinslanter, er det egentlig fritt fram. Skikken forsvant øyensynlig i romersk tid, av grunner vi bare kan spekulere på, men kanskje hadde det noe med hele konseptet rundt et symposion å gjøre, eller rett og slett en overgang til andre drikkebeger.

Dagens anbefaling må selvsagt bli en etnisk sicilianer, men på ingen måte en man bør kaste fordi den er dårlig. Nei, her skal vi velge en kjærlighetsrød vin med så flott konsistens at det er mulig å svinge en formfullendt slant i bånn av et glass og prøve seg på et presisjonskast. Dagens vin er Benanti Rosso di Verzella (kr. 183,50). En utmerket og særpreget Etna Rosso fra nordsiden av vulkanen, laget på to nerellodruer (mascalese og capuccio). Den bør være vant med skiftende omgivelser og at ting slynges ut fra tid til annen. Om du er av dem som sikter med annet enn vin og faktisk har vilt i frysen, er dette en super match. Uansett en vin verdig et antikt symposion og en etikett verdig en moderne begersvinger.

Vin og vann

Det er en kjensgjerning at romerne og grekerne i hovedsak drakk sin vin blandet med vann, endog varmtvann. En underlig praksis tenker vi nordboere, som foretrekker vin og vann i hvert sitt glass, og te til helt andre tider. Men skikken med å blande litt vann i vinen er stadig vekk ikke uvanlig i sydlige strøk. Det er gjerne bordvinen man blander ut og mang en italiener er oppvokst med en slik blanding til familiemåltidene. Denne praksisen med å servere utblandet vin til barn er dog heldigvis ikke lenger vanlig i Sør-Europa i dag.

Antikkens grekere anså det usømmelig og barbarisk å drikke vinen ublandet. Da ble man jo fort full og det var ikke meningen. Ikke bare det, man trodde at det å drikke mye ublandet vin kunne føre til sinnsykdom og død. Det var nok å se til makedonere, trakere og skytere som gjorde nettopp det, for å se hvor ille det kunne gå. Det å "drikke på skytisk vis", var nettopp å drikke vinen ublandet. Det var også de som mente at Aleksander den store døde som følge av et for stort inntak av ublandet vin!

Når Jesus gjorde vann til vin, var den da ferdig blandet, undrer kanskje en observant leser. Glemte han seg kanskje og måtte gjøre om en god del av vinen tilbake til vann? Ikke vet jeg, men bryllupsfest ble det uansett.

Grekerne blandet normalt i litt mer vann enn vin og de kokte vannet for å unngå sykdom. Dermed var nok det de drakk ikke ulikt en slags svak toddy. Vin og varmtvann ble blandet i store blandeboller som stod sentralt plassert i rommet for videre sjenking. En slik blandebolle ble kalt krater på gresk, etter verbet for å blande (κεράννυμι).

Her ser vi en flott attisk rødfigur blandebolle fra ca. 440. Den viser oss en interessant scene fra mytologien, hvor Orfevs sitter på en stein og spiller på sin lyre, helt uanfektet av omverden. De som kommer til for å lytte er nettopp en trakisk mann og kvinne - de som drakk vinen ublandet. Ifølge myten døde Orfevs' kone, Evrydike, etter et slangebitt og Orfevs mislykkes i sitt forsøk på å hente henne tilbake fra Dødsriket, da han ikke klarte å la være å snu seg før de var helt oppe. Orfevs søkte da ensomheten og utmarken i Trakia, hvor han spilte sørgmodig musikk og sang sine vakre og triste sanger. Han var spesielt avvisende til den orgiastiske opptredenen til Dionysosdyrkerne og det ble hans bane. Disse ekstatiske kvinnene, kalt menadene, rev ham i stykker. Dionysos reddet dem fra gudenes vrede for denne skampletten ved å gjøre dem om til eiketrær. Den antikke mysteriereligionen knyttet til Orfevs, orfismen, har likevel også Dionysos som sin hovedgud.

Romerne ser ikke ut til å ha brukt blandeboller i særlig grad, men snarere blandet vann og vin direkte i drikkebegeret. Men mang en begersvinger har også unngått vann, for vi har noen kilder til nattlivet i Roma, med vovet ungdom og ublandet vin. Men det var ikke bare vann romerne blandet i vinen: En romersk spesialitet var mulsum, vin og honning, som av alle ting oftest ble servert som aperitiff. Et vell av krydder kunne også blandes i vinen og da helst før lagring. Slik vin kalte romerne conditum (eller noen ganger piperatum). Dette antok man hadde helsebringende effekter.

Jeg vil nødig anbefale noen å blande ut sin vin med vann, mye heller da anbefale en flott og billig bordvin med touch av krydderier som passer godt til et glass vann, og som er finfin til litt spicy kjøttretter: Cantele Negroamaro Salento 2010 (kr. 113,50). Man kunne tro at navnet her henger sammen med det italienske amaro, som er "bitter", men det er antagelig ikke tilfellet. Sannsynligvis er det snakk om et ord fra gresk ("maru-", jf latin merus) som betyr ren og ubesudlet. Kolonister i området i det som var antikkens Apulia (dagens Puglia) brakte med seg både druer og språk og vi hører om mera tarantina, som druer i området rundt byen Tarent. Merum på latin var nettopp et begrep for ublandet vin, og da passer navnet Negroamaro adskillig bedre, for denne vinen er mørk og ubesudlet!

Ny mosaikk med motiv fra Bacchusfest funnet i Bulgaria

Bacchus er jo definitivt vår mann i antikken, ...eh.. vi må vel si vår gud i antikken. Ekstra gledelig er det derfor for Vin og Ruin når noe nytt og spennende dukker opp som angår vinguden. I oktober 2011 kunne bulgarske arkeologer stolt vise fram en ny mosaikk med et flott og detaljrikt motiv fra en Bacchusfeiring, melder Focus News agency.

Funnet av mosaikken er gjort i Stara Zagora, i et Dionysostempel rett ved forum i det som en gang var den romerske byen Augusta Traiana i Moesia Inferior. Mosaikken viser en scene med Bacchusfølgere i dans. Leder for det historiske musset i byen, Dimitar Yankov, forteller at mosaikken kan dateres til det 200-tallet evt.: “The complex figures of dancing women suggest the mosaic was done by a great master. The clothes are in five shades of blue and the red color varies from pink to dark red. The figures are very fine. One of the women holds castanets in her hands and the other one holds other music instruments. The folds of their clothes suggest their knees are bent. Their ankles are bare and their legs move. There is play of light and shade.” Undersøkelsene er ikke ferdige og teamet har et godt håp om å kunne finne også Bacchus selv som en del av mosaikken.

En mosaikk (mosivum) er selvsagt et kunstverk som står under de ni musenes beskyttelse, og her er det snakk om en teknikk vanlig for gulvmosaikker, opus tessellatum, med små tesserae (på en kvadratcentimeter). Mosaikken befinner seg på privat eiendom, så om den derfor må flyttes, så står et enormt og nitid arbeid foran konservatorene.

Byen Augusta Traiana ble grunnlagt av keiser Trajan i det som en gang var Trakia, til erstatning for byen Beroe, et navn den tok tilbake i seinantikken. Keiser Trajan var en av de mest ekspansive keiserne, en sann vir militaris, som la Dacia (dagens Romania) og Arabia Petrae(dagens Jordan) og deler av Mesopotamia til Romerriket. Dessuten var han grei med Senatet. Ikke rart han fikk betegnelsen optimus princeps. Han var også kjent for å være glad i gutter og vin, "men han drakk all den vin han ville uten å bli full, og i samkvem med gutter skadet han ingen", forsikrer Dio Cassius oss (68.6.4). Bacchus ville nok tvilt på om noen - menneske eller gud - kunne supe litervis med vin uten å bli full, men historien skal vel illustrere at Trajan ikke gikk kanakkas, slik som Bacchusdyrkerne var kjent for å kunne gjøre. Romerne var jo så på vakt mot den slags utskeielser.

Hva kan vi velge som passer like godt til Bacchusdyrkere, provinsboere, flisleggere og fornemme pederaster som ikke skal bli dritings? Det må bli en veldig god all-rounder som ikke er for alkoholsterk og attpåtil er lett tilgjengelig. Da faller valget ned på en Ca'Rugate San Michele Soave Classico 2010 (kr. 115,-). En deilig hvitvin til enhver anledning, som endog finnes i de fleste polhyller land og strand rundt, til en finfin pris. Passer godt til fisk, skalldyr og lyse retter - tåler veldig godt krydret mat! Utmerket å servere på vernisage, om du har eksklusiv kunst å by på, eller om du bare vil vise fram de nye mosaikkflisene på badet ditt.

Vindemia - den romerske vinhøsten

Det er høst, og det norske språket er så vidunderlig tydelig at det umiddelbart er klart da hvilken aktivitet som bør og skal forbindes med denne årstiden, nemlig innhøsting! Det er derfor ingen grunn til å la depresjoner komme sigende på selv om sommeren ikke var all verden her i nord. Den var så likevel god der i sør, og druene som nå er høstet bevarer minnene om solsommeren 2011 for oss i år som kommer. Det blir en usedvanlig spennende årgang fra Italia, for det varme været har skapt både bekymringer og forhåpninger fra ulike produsenter - kokte druer eller perfekt sødme? Vi venter i spenning.

Men når plukket romerne sine vindruer? Tilsynelatende allerede i august i Nord-Italia, mens man ventet til midten av oktober i sør. Men så måtte jo druene være klare til høsting da. Og når mente man at de var det? Plinius (NH 18.74-75) holder en knapp på at innhøstingen kan starte når man fjerner en drue fra klasen og den etterlater en åpning. Columella (DRR 11.2), Palladius (10.11) og Deiofanes (Geop. 5.45) anbefaler å smake på druen og avgjøre om den har nok sødme. Fra kildene kan vi se at mange ventet til druene var modne og søte, men dermed er syren forsvunnet, den som er så nødvendig for en velbalansert vin i våre dager. Men så har vi da også svoveldioksid og gjærkultur til å kontrollere fermenteringen og bevaringen av vinen. Antikkens vinmakere var mer avhengig av fruktsødmen - derfor var nok romernes viner søtere enn vi er vant med, selv om det ser ut til å ha endret seg gradvis i retning av mindre sødme utover i romertida.

Rankene måtte være minst fem år gamle. Viktig var det også ikke å høste en regnværsdag, eller for tidlig på dagen når vinrankene fremdeles har morgendugg - vann ødelegger vindruene, det vet også moderne vinmakere. Antikkens lærde fremhever også at man bør unngå høsting i den varmeste perioden på dagen for ikke å få for varme druer. De romerske vingårdeierne leide dagarbeidere for vinhøsten, utstyrte dem med en beskjæringskniv (falcula viniatica) og en flettet kurv (corbula fiscina).
På denne seinantikke mosaikken fra Santa Constanza-kirken i Roma kan vi se en hel innhøstingsscene, hvor druene kjøres til vineriet på oksekjerre og som ender med den så berømte druetråkkinga.

Når druene var plukket ble de fraktet til vineriet (torcular) og her samlet man opp den frie mosten(mustum lixivium), som rant som følge av vekten av alle druene . Den ble regnet som ekstra god, og derfor tidvis holdt separat fra den mosten (mustum calcatum) som kom når man startet å tråkke druene. Druetråkking har den klare fordelen at den menneskelige fotsåle og kropsvekt ikke presser druene så hardt at kjernene knuses, noe som vil gi en bitter smak til mosten. Det latinske ordet for druetråkking, calcatio, stammer egentlig fra ordet hæl (calx), som også har gitt verb som calcare ("å tråkke på") og calceus ("sko"; jf det italienske ordet for fotball, calcio). Latinen er imidlertid også så viselig innrettet at vi kan skjønne at veien er kort fra druetråkking til drikk, for et ord for drikkebeger er calix (cylix på gresk)! På dette bildet ser vi bunnen av druestamp fra antikken. Her ser vi også hvordan mosten samles opp i renner og sildrer ned i egne basseng (lacus vinarius/musti) eller direkte i leirkar (dolia) for fermentering.

Druetråkkerne (calcatores) måtte selvsagt være reine på føttene og ikke ha sår eller annet som - særlig av religiøse årsaker - kunne besmitte vinen. Tråkkingen ble gjerne utført til akkompagnement av fløytespill og sang. Og for at man skulle holde seg oppreist og ikke skli og havne nedi druene og saften, festet man ofte rep om hendene som på denne illustrasjonen, eller man hadde et rekkverk å holde seg godt fast i.

Etter at man hadde tråkket vel og lenge, så var omlag 80% av all druesaften presset ut av druene. Men selv ikke romerske vinbønder så seg fornøyde med å kaste bort resten. Derfor fantes det også maskinelle vinpresser i antikken, som denne rekonstruerte bjelkepressa fra Pula i dagens Kroatia og den franske rekonstruksjonen med både romere og keramikkar!(under). Vinpressa var lik olivenpressa og ofte ble til og med samme presse brukt til både vin og oliven. Jordbruksforfatterne ser ut til å enes i anbefalingen om å holde denne mosten separat fra den andre, fordi den har lavere kvalitet (eks. Varro RR 1.54.2-3), men Plinius (NH 14.59) lar alt gå i samme basseng. Normalt kjørte man to pressinger. Dvs. man presset druene tomme i én pressing (pressura) og så løsnet pressen og hakket i druerestene (vinacei) før man ga dem en runde til. Denne mosten var naturlig nok svært tanninrik som følge av at alt av stilker og steiner er fullstendig knust. "Den smaker jern", som Varro sier (RR 1.58). Den mosten oppbevarer man for seg, og den kunne være nyttig til å regulere syrebalansen i den øvrige vinen. Varro anbefaler derfor at man tilsetter halvparten i den frittflytende mosten og halvparten i den førstepressede. Noen lagde sesongens ferskvin (vinum praeliganeum) på tidlig modne druer til konsum for alle vinarbeiderne. Men så gjaldt det å få doliene med mosten ned i vinkjelleren (cella vinaria) for fermentering og utvikling under stabil temperatur. Og da er vi over i vintern...
















Dagens anbefaling er en smukk Dolcetto fra en relativt ny, men svært god produsent, Giovanni Rosso - Dolcetto d'Alba Le Quattro Vigne 2009 (kr. 173,50). Som det kommer fram av navnet er vinen hentet fra fire vinmarker og er fylt med både friflytende og lett presset most. En dolcetto med karakter og spenst, og den rommer hele sommeren og seinhøsten 2009. Super til kveite, winerpølser og Skavlan - utmerket også etter en lang dag med arbeid på markene.

Til dette innlegget har jeg hatt stor glede av David L. Thurmond A Handbook of Food Processing in Classical Rome - For her bounty no winter (Leiden 2006)

Vinsekken, tragediens kilde og antikkens bag-in-box

Alle vet at vinen blir gradvis dårligere når den blir stående etter at man har tatt av korken på flaska og sluppet luft til. Det har den alltid blitt. Derfor lagrer man i vår tid vinen på ganske små flasker, slik at man stort sett får i seg innholdet på en kveld eller to. Magnumflasker er en sjeldenhet og stort sett dyrere enn to enkeltflasker av samme vin. Ettersom nordmenn har en spesielt hang til å drikke lite vin av gangen, eller ikke liker at det klirrer, eller tenker kvantumsrabbat – hva vet jeg – har Norge vært et foregangsland for å utvikle bag-i-bokssystemet for vin. Den lille ventilen sørger for at vinen renner ut uten at luft kommer til og vinen holder seg dermed vesentlig lenger etter at man har skjenket seg det første glasset. Men tanken og teknikken er egentlig eldgammel. For å gripe til en herlig floskel: Allerede de gamle grekerne hadde identifisert problemet og laget en løsning, vinsekken!

Ifølge legenden startet det hele med Ikarios, en mann som levde i en enkel hytte i landsbyen Halimos ikke langt fra Athen (det forteller iallfall Nonnos i Dionysiacia 47.1-264). På sin første ferd rundt i Hellas ble Dionysos svært godt tatt imot av Ikarios og som takk for gjestfriheten ga guden den greie bonden en vinranke og lærte ham oinologiens kunster. Både Ikarios og hans datter Erigone (Jomfruen) likte godt vinens smak og effekt, men de hadde merket seg at når en vinkrukke først var åpnet, så måtte den drikkes opp, ellers ble vinen dårlig. Forbannet på en geit som hadde spist av de unge skuddene på en vinranke, bestemte Ikarios seg for å ofre den til Zeus. Etter å ha flådd det unge dyret sto han igjen med et utmerket skinn som han bestemte seg for å fylle vin på. Når man fikk laget en sekk av skinnet og tettet det var det alldeles utmerket til lagring av vin. Enklere å håndtere enn keramikkrukker og når man helte vin ut av geiteskinnet, så trakk det seg sammen og hindret at luft kom inn og ødela vinen. Fornøyd med både vinen og oppfinnelsen inviterte Ikarios stadig vekk sine naboer til fest og de danset for første gang rundt geiteskinnet, som Erathosthenes sier. Denne rituelle dansen for geita (tragos) ble opphavet til det årlige ritualet, tragodia, som vi kjenner igjen som sang og senere et skuespill under de athenske bydionysiene - festen for Dionysos i Athen. Det hele skulle også ende tragisk for Ikarios når han serverte sin sterke årgangsvin. Etter å ha drukket seg glade og gradvis mer fulle trodde gjestene de var blitt forgiftet og angrep Ikarios og slo ham ihjel. Da de våknet dagen etter i bakrus, men i god behold og skjønte hva de hadde gjort, gravla de Ikarios og emigrerte til øya Keos. Noen mener den antikke skikken med å blande vin med vann kom som en reaksjon på denne hendelsen.
På denne romerske keisertidsmosaikken fra Pafos på Kypros ser vi både en ungdommelig Dionysos og en en ung kvinne (Erigone?) drikke vin, vi ser Ikarios med en kjerre full med vinsekker og vi ser noen fulle gjetere helt til høyre.

Vinsekkene var langt vanligere i antikken enn vi kan få inntrykk av gjennom arkeologiske funn. Vi har enorme mengder med amforer bevart, men huder som ikke på samme måte tåler tiden tann er forvitret og borte forlengst. Men antageligvis var det ganske vanlig med vinsekker. Vi ser dem avbildet- og ofte er det Dionysos' følgesvenner silenene som bærer, slik vi ser her på denne vasen - og vi hører om dem i de litterære tekstene. Den mest berømt er nok Jesu fortelling om hvorfor ingen heller ny vin i gamle vinsekker (Mark 2.22; Matt. 9.17). Antageligvis ble vinsekkene brukt mye til lokal transport, der amforene ble brukt til lagring og eksport, men vi har når alt kommer til alt liten idé om hvilken rolle vinsekkene spilte i antikkens vinindustri og handel. Vinsekken har vært i omløp siden antikken, men er nå erstattet av glass og bag-i-boksen. Den spanske vinsekken, bota, som er mindre enn den tradisjonelle fra antikken, er den siste som var i allment bruk, men nå lages den kun for turister.

Vi må selvsagt velge oss en bag-i-boks-vin til denne anledningen - og ettersom Norge elsker den, er vinmonopolene fulle av paller med BiB. Likevel er det en rekke bager som aldri kommer lenger enn til bestillingsutvalget og vi skal finne en riktig flott en her. Med tanke på den kollektive ånd som Ikarios framviste da han delte sin vin med hele nabolaget, velger vi en flott rød vin fra et kooperativ, Vinchio-Vaglio Serra Barbera Kroara BIB (kr. 343,-). Dette er en en stilren og saftig barbera, med mørke bær og god friskhet. Flott følge til kylling og pasta. Og supert for den som vil ha et glass nå og da, eller er lei av å åpne flasker. Passer nok utmerket også som altervin, skulle jeg tro, og alle andre som liker ny vin i nye sekker.

Pergamon - et panorama fra en hellenistisk metropol

Det er en dag fylt med spenning og ærefrykt. Hele byen har ventet i flere år på denne begivenheten. Det summer i gatene, det feies og ryddes, folk stimer sammen og der, der nede på hovedveien inn byporten, i veien som strekker seg langs søylehallen mot det store teatret, der kommer endelig keiseren og hans følge. Det er 9. april og året er 129 etter Kristi fødsel, men ingen av innbyggerne har noen idé om en slik tidsregning (her i Hellas ville de sagt at det er det første året i den 267. olympiade, mens tilreisende romere ville holde en knapp på at det var 882 år etter byens (dvs. Romas) grunnleggelse). Det de opplever er å ha noe nær en guddom i egen person på besøk. Keiser Hadrian er på reise gjennom provinsen Asia og kommer på besøk for å feire fest for vår venn, vinguden Dionysos, samt å innvie Trajaneum, et tempel til sin adoptivfar og forgjenger, den guddommeliggjorte Trajan.Dette øyeblikket har Yadegar Asisi forsøkt å fange inn i sitt 360º panoramabilde av antikkens Pergamon, som nå befinner i en midlertidig oppført rotunde utenfor Pergamonmuseet i Berlin. Bildet dekker om lag 2500 m² og gir et unikt innblikk i, og utsyn over, en antikk by med sitt oppland. Mer enn 100 mennesker har vært involvert i prosjektet siden dets spede begynnelse for over to og et halvt år siden. Arkitekter, tegnere og designere har arbeidet sammen med klassiske arkeologer og andre fagfolk i intense studier i byens topografi, monumenter og naturomgivelser i et forsøk på å gjengi alt fra takstein til flora så korrekt som overhode mulig. Resultatet er spektakulært i ordets rette forstand; og et levende og tankevekkende historisk øyeblikksbilde.
Pergamon var en stor og vakker provinsby i Romerriket i en tid hvor innbyggerne nøt godt av den berømte romerfreden, pax romana, og kunst og kulturliv blomstret. Men sannheten er at byen faktisk var på vei ned på det tidspunktet. Pergamon var en gang sentrum i et lite, men sterkt kongedømme i Lille-Asia i perioden etter Aleksander den store. Som en utbryter fra det mektige Seleukideriket, klarte man med kloke herskere og aktiv kulturpolitikk å gjøre Pergamon til en av de største og viktigste byene i den hellenistiske verden. Herskerdynastiet - som vi kaller attalidene, etter Attalos (bildet), som var den første regenten etter frigjøringen - nøt stor respekt og visste å spille på lag med det ekspanderende Romerriket. Attalidene står også bak byggverk i Delfi og en berømt stoa på Agora i Athen, som er gjenreist i moderne tid. Pergamon var viden kjent som lærersted i antikken, med det som gikk for å være verdens da nest største bibliotek, bare overgått av det fantastiske biblioteket i Alexandria. Pergamon har gitt navn til pergamentet - charta pergamena, som romerne kalte det – og i senantikken mente man det var fordi man ble tvunget til å bruke huder her da Egypt nektet å eksportere papyrus, for at ikke Pergamon skulle overgå Alexandria. Antageligvis kom navnet dog bare fordi byen var kjent for sine gode skinn- og pergamentmakere, uavhengig av tilgangen til papyrus. Vi skal uansett være glade over denne overgangen til et så bestandig materiale, slik at iallfall en del av antikkens litteratur ble nedtegnet på pergament av maurflittige munker og dermed bevart til vår tid. Da den siste av attalidene donerte sitt kongedømme og sin personlige formue til Roma i 133 f.Kr., ble Pergamon organisert som provinsen Asia. Omlag hundre år senere skal Marcus Antonius ha fjernet alle de 200 000 bøkene som befant seg i biblioteket og gitt det til Kleopatra som en morgengave.

Etter det var den største attraksjonen i Pergamon den vakre alterbygningen utsmykket med friser med de olympiske gudenes kamp mot gigantene på tre sider utvendig og mytene om bygrunnleggeren Telefos langs den indre søylehallen. Pergamonalteret ble oppdaget av Carl Humann, som ledet de tyske utgravingene fra 1872 og han fikk flyttet monumentet og dets relieffer til Berlin. ”Vi har ikke gjenfunnet noen relieffer, vi har funnet en helt ny kunstepoke”, uttalte han og fikk delvis rett. For funnene endret Europas kunstsyn, da man plutselig fikk et stort nytt materiale å studere og kunne verdsette den hellenistiske kunsten som noe annet en dårlige kopier av den klassiske, slik man etter Winckelmann hadde blitt oppdratt til å mene. Alteret er stadig – sammen med Ishtarporten fra Babylon – museets midtpunkt og største trekkplaster. I forbindelse med bypanoramaet har man også laget en spesialutstilling av annet materiale fra Pergamon, dels fra egne arkiver og dels kunstverk og objekter innlånt fra andre museer og samlinger. Denne delen er ikke like intuitiv og helhetlig, men samlet sett har vi aldri tidligere vært så nær på livet i en hellenistisk by. En milepæl og storsatsing som viser hvilken interesse arven fra antikken stadig vekker i Europa i dag.

Hvor: Pergamonmusset, Museum Insel, Berlin
Når: 29.9.2011-29.9.2012
http://www.smb.museum/pergamon-panorama_/

Til en slik begivenhet er det på plass med bobler, og til et slikt vakkert panorama er valget enkelt, Bellavista Franciacorta Cuvée Brut (kr. 259,50) - en himmelsk musserende vin, med aroma av gjærbakst (skolebrød), pærer, grønne epler og tropiske frukter. Den er framstilt etter méthode Champenoise, men overgår svært mange av sine søsken fra Champagne på smak. Denne ville helt sikkert falt en sprudlende keiser i smak, og gjort keiserens besøk og feiringen av Dionysos til en helt spesiell anledning, Den virker dessuten utmerket mot norske høstdepresjoner.

Vinranken var fredhellig i Tolvtavlelovens Roma

En gang var Roma styrt av konger og var en passe liten by. Så kvittet de seg med kongen, som vi har vært innom før i denne bloggen (og var stadig en passe liten by). Men det ble ikke idyll i det gamle Roma av den grunn. Det var både stor sosial nød og indre uro i den kongeløse republikkens første århundre. Som om ikke det var nok var det nesten kontinuerlig krigføring – eller sagt på en annen måte, så var det plyndringsraid som skulle forsøkes og plyndringsraid som skulle avverges.

Det romerske samfunnet var splittet i to – om vi skal tro våre langt seinere kilder – mellom patrisierne (en privilegert elite) og plebeierne (resten av folket). Ifølge overleveringen var patrisierne slektninger av de opprinnelige hundre familiefedrene, patres, som bygrunnleggeren og den første kongen, Romulus, utvalgte til å sitte i sitt Senatet. Det er ikke alle som har tiltro til det, men den øvrige befolkningen ble nå uansett kalt plebeiere, og sto i et klientforhold til patrisierne. Roma var derfor et standsamfunn, delt i to stender. Patrisierne var ikke bare de rikeste, men de kontrollerte også embetene, senatet, presteskapene og den traderte loven. Da mange plebeiere havnet i gjeldsslaveri og ble utsatt for vilkårlig avstraffelse ble det til slutt for mye for dem og de innledet en kamp for endring. Og striden mellom disse to stendene er kalt stenderkampene.
Det gikk så ille at plebeierne i protest flyttet ut av byen til Mons Sacer (”Det hellige berg”, som vi kan se på dette stikket av Barloccini). Det var nok uansett ikke alle som dro, for da ville ikke patrisierne klart seg lenge. Men patrisierne dro nå ut og forhandlet med dem og fikk plebeierne tilbake i til Roma i vanlig virke igjen. Men til minne om denne utflyttingen (secessio) så bygde plebeierne et tempel for Ceres og et for Liber på Aventinen. Og mens Ceres er en spesiell gudinne for korn og grøden (grekernes Demeter) så er Liber en variant av vår venn Bacchus. Folket må jo ha brød og vin - circus fikk de rett nedenfor Avetinen, på Circus Maximus!

Stenderkampene ble imidlertid ikke brakt til en ende med dette. Etter nye runder med stridigheter ble det til slutt nedsatt en timannskommisjon i 451 fvt. som skulle sikre romerne skriftlige lover. Etter et år og mye godt arbeid var kommisjonen klar med ti lovtavler, men synes ikke å være helt i mål. En slu patrisier, Appius Claudius, fikk lurt alle til å godta en periode til, men da utviklet den nye kommisjonen seg til et rent tyranni og de måtte til slutt kastes på dør, de også. Men de fikk nå ferdig to lovtavler til. Denne loven er derfor kjent som Tolvtavleloven, en drakonisk lov som opererer med strenge straffer og forbannelser for mangt et lovbrudd. Vi har den dessverre ikke bevart fullstendig, kun i bruddstykker – og skal heller ikke gå mer inn på alle dens sider her. Men vi skal merke oss at lovmakerne hadde stor omsorg for folks behov for bolig og drikke. For i § 6.7-9 så står det å lese at man ikke skulle fjerne stjålne bjelker som støtter opp hus og vinranker! Den fornærmede kunne rett nok kreve dobbel kompensasjon for bjelkene, men altså ikke ta dem tilbake. Vinen til romerne var viktigere enn eiendomsretten!

En lavmoral kan vi kanskje ta med oss fra dette: Om du først rapper en bjelke, bruk den til et verdig formål, som en vinranke!





Jeg kan tenke meg en produsent som kan sies å bevare minnet om utflyttingen til Mons Sacer, nemlig Col Santo fra Umbria. Og de har en aldeles fortreffelig vin som er verdig et folkeopprør. Svært høy kvalitet til en plebeiersk pris – intet mindre enn et funn! Jeg kvier meg egentlig for å dele dette, for dette er en personlig favoritt, som jeg helst vil ha for meg selv. Men jeg regner med at det er så få som leser denne bloggen at importøren allikevel ikke blir utsolgt med det første. Vi snakker om en super-umbrier, med et navn som kaller oss tilbake til antikke vingårder, Ruris (2008 – kr. 129,50). Mest Sangiovese, litt Merlot og en klase eller to med Sagrantino. Nydelig, renskåret og mørkfruktig frisk – standsmessig, uansett hvilken stand du tilhører!

Romulus, temmelig streng fra byens grunnleggelse

Romulus er viden kjent som byen Romas grunnlegger. Men Romulus var også en råtass på mange måter. En ting er at han tok livet av sin grandonkel, den onde Amulius, som hadde røvet kongemakten i Alba Longa fra bestefaren Numitor, den rettmessige kongen. Det var kanskje som seg hør og bør. Men han gjorde mye annet rart. I sin ungdom var han sammen med sin tvillingbror Remus en skikkelig rebell og villstyring, som plaget godtfolk og jordbrukere, løp halvnaken rundt og pisket kvinner og levde som gjeter og røver. Når brødrene ble enige om å grunnlegge en by til sin bande med røverpakk og omstreifere, begynte de å krangle om den skulle ligge ved Palatinen eller Avetinen, og sikkert også hvem som skulle være mest sjef. Varsler ble tatt, murer ble bygd og det ble kranglet enda mer. Da slo likegjerne Romulus sin bror ihjel og grunnla sin by, Roma. Reitangruppen ville neppe blitt den samme om det var omvendt og Remus hadde kommet seirende ut av det hele, for da ville jo byen blitt kalt Rema.

Men den nye byen var et ungkarsreir - uten særlig andre utsikter enn til å bli et sted fullt av knuste vinamforer, attisk erotiske keramikk, sverd og andre stikkvåpen, og sure sandaler. Det var som på en fotballpub eller på en spillkveld med Rome, Total War, et klart underskudd på kvinner. Da fikk Romulus en idé. Han ba nabofolket, sabinerne, på fest til ære for Neptun, og tillyste en festforestilling på høyt plan, i ettertid kjent som Consualia.

Da de troskyldige sabinerne vel hadde benket seg med koner og barn, ivrig ventende på opptog og offerhandlinger, så kom romerne ut med våpen og røvet alle ugifte kvinner med seg og takket for besøket bak byens murer. Her ble kvinnene fordelt blant de romerske menn etter stand og rang, og, her må vi nok si det som det var, voldtatt. Denne hendelsen er viden kjent som Sabinerrovet, og er gjengitt i mang en setting, som her av Rubens.
Slik skaffet Romulus Roma sine kvinner. Men dydige forlanger han såvisst at de skal være, likevel. Han innfører nemlig drakoniske lover (eller skal vi være så freidige å si sharialover) for kvinnene. Romulus nedla dødsstraff for kvinner tatt i utroskap og vindrikking! Det kan iallfall Dionysios av Hallikarnasos fortelle (2.25). At kvinnen nektes seksuell nytelse med andre enn husbonden, er såvisst stadig tildels uakseptert i våre dager, om enn stort sett ikke forbundet med henrettelse. Men at hun skulle fratas livet for å ta en slurk vin, er heldigvis svært passé. Mer patriarkalsk kan man knapt legge opp sin nye by (det er kanskje ikke så rart derfor at det er mest menn på spillekveldene med Rome, Total War...).

Det hele henger formodentlig mer sammen med Dionysios' verdensanskuelse enn Romulus'. Godt influert av de beste greske filosofer som Aristoteles, synes han å mene at kvinnen ikke bare er underdanig, men mangler selvkontroll og verdighet, er det nok han som legger dette til Romulus. Kvinnen vil dermed - i motsetning til mannen!? - opptre uanstendig og utagerende ved inntak av vin. Hvorom allting engang var, så vet vi at denne lovgivingen - om den nå noensinne var gyldig - ikke var rettspraksis i den romertiden vi har plausible kilder fra. Det var vel aldri slik at man oppfordret gode borgerkoner til å drikke seg snydens - romerne gjorde egentlig sjelden det - men i motsetning til de greske symposiene, så var konene ofte med på romerske sosiale sammenkomster og middagselskaper.








Da kunne det også gå galt. Og akkurat som noen tar bilder fra utdrikkningslag eller nachspiel og legger dem ut på Facebook, så må vår romerske kunstner her ha benyttet anledningen til å hugge ut en liten marmorskulptur av denne gamle drukkenbolten av en kone, som klynger seg til en krukke. Hun står stadig vekk til spott og spe på Capitolmuseet.

Ettersom jeg på ingen måte er bekymret for vinens virkning på kvinner, men snarere setter stor pris på den felles nytelse man kan oppnå ved å dele vin, spesielt med sin kjæreste, så er det ikke lett å velge en vin som kan passe til en slik historie. Jeg tror jeg lander ned på en Cicala del Giglio fra den halvt norske trollmannen Bibi Graetz. Fremfor alt fordi det er en enestående og forførerisk hvitvin, med en smak av syrefriske frukter i kaldt morgenbad over salte svetteperler fra en lett solbrent kvinnerygg. Dernest fordi cicala, sikade, også har en viss underliggende betydning på italiensk, som ikke henspiller på kvinnelige dydsmønstre. Vinen er laget på den spesielle ansonica-druen, som stort sett bare finnes på italienske øyer. Giglio er dessuten en fantastisk øy, har jeg latt meg fortelle. Mitt forsøk på å nå øya for ti år siden endte ad undas - fergen ut dit var innstilt pga. høy sjø. Disse flytende sikadene kan bli dine for kr. 163,50, om du bestiller dem til et nærliggende pol.

Oinevs, den første blant likemenn – og opprinnelsen til ordet vin

Mang en herre har forsøkt, med vekslende hell, å døyve tapet av en kjær kvinne med drikk. Andre har vært i forkant og holdt drikken like kjær som kvinnen, om ikke kjærere, og drukket seg fra hele forholdet. I dag skal vi ta for oss den aller første mannen som ifølge mytene måtte ta til takke med vinen, da kona ble forført.

Det var imidlertid ikke bare synd på ham, for han var tross alt konge og han var den første europeer som fikk smake vin. Til og med ble han vår eponyme vinhelt, idet han har gitt oss navnet til vinen. Vi snakker om kong Oinevs av Kalydon og selvsagt var Dionysos involvert.

Dionysos hadde en trøblete barndom – hans mor ble tross alt drept av en skinnsyk Hera, og hele hans oppvekst var i skjul et godt stykke unna Hellas i forsøk på å unngå hennes kontinuerlige vrede. Sine ungdomsår tilbrakte han på farten rundt i Østen og skal ha nådd India, hvor han også plantet vin. Når Dionysos til slutt våget seg tilbake til Hellas, tok han tilhold ved kongsgården hos Oinevs i Kalydon. Men med sin guddommelige sjarm og uimotståelige vesen falt også dronninga, Althaia, for ham. De hadde en liten affære mens mannen besørget sine religiøse offerplikter, ifølge myten, og Althaia ble gravid med datteren Deianeira da. Hun skulle etter hvert bli Herakles’ kone. Noen framholder at dette ikke engang var første gang Althaia hadde seg med en gud, for Ares skulle være den egentlige faren til sønnen Meleagros.

Dionysos ga uansett Oinevs en vinplante i gave, som en slags plaster på såret. Oinevs fulgte rådene om beplantning, høsting, tråkking av druer og fermentering i leirkar og kunne til slutt løfte sitt beger med en guddommelig drikk som kanskje lindret ekteskapelige sår og hevet stemningen (på bildet ser vi ham med dattera, Deianeira). Oinevs var dermed den første som kunne skilte med en vingård i Hellas og vinen ble raskt populær - vinhøsten ble en spesiell merkedag i kalenderen og Dionysosfester feiret med sang, dans og riter. Man kalte følgelig drikken oinos, etter den kalydonske kongen. Romerne overtok drikken og betegnelsen i en latinisert form: vinum. Vi ser den greske opprinnelsen enda tydeligere i ord som enotek (vinbar) og ønologi (vinlære) og bærer med oss arven fra Oinevs fremdeles.

Kalydon er ellers mest kjent for et digert villsvin. Og kanskje Oinevs ble litt mindre pietetsfull og nøyaktig etter vinens introduksjon, for ifølge legenden ble Artemis forbannet da han et år glemte å ofre til henne og sendte et monsterbeist av et villsvin som skremte livskiten ut av noen og enhver og ødela markene i Kalydon. Man innbød følgelig til tidenes villsvinjakt og det var ikke mange relevante helter som uteble. Men det skulle bli Meleagros med sine guddommelige(?) krefter som til slutt klarte å nedlegge det kalydonske villsvinet. Men det hele endte med interne oppgjør, hvor Meleagros drepte både onkler og søsken. Ifølge én legende tok da Althaia livet av ham ved å brenne opp en kubbe som utgjorde hans livstre (bildet).



Skal vi da tippe på at den vinen kong Oinos fikk og ga navn til, var en vin som både var majestetisk og passet utmerket til villsvin? Da velger vi oss en tradisjonell, håndplukket og fottråkket Barolo fra utmerkede vinmarker i Verduno: Burlotto Barolo Monvigliero. (kr. 370,-). Liker man de tradisjonelle baroloene er dette en innertier. Den er såpass åpen at den kan drikkes allerede, men legg den gjerne i kjelleren og den vil være super også om 10-15 år. Skulle du være så uheldig å ikke fange et villsvin fungerer den utmerket også til annet vilt og et lam vil umiddelbart finne meningen med døden i kombinasjon med denne.

Et nos petimus astra - men uten klassisk arkeologi?

Universitetet i Oslo (UiO) feier i dag sitt 200-årsjubileum med en storslagen fest for sine ansatte, studenter og prominenste gjester. Hele helgen skal fylles med aktiviteter og markeringer - og deler av høsten, kan vi se av oppslag på UiOs hjemmeside. Mottoet for jubileumsåret er på latin: Et nos petimus astra ("Også vi søker stjernene!"). Det er hentet fra en innskrift på Observatoriets grunnstein, det første vitenskapsbygget i Norge. Dette ble skrevet i en tid hvor latinen var vitenskapens internasjonale språk, og hvor den klassiske antikken var ledestjerne for vitenskapsmenn, statsmenn, diktere, kunstnere, ja egentlig alle som hadde noe utdannelse.

Eidsvollsmannen Georg Sverdrup kan stå som det fremste eksemplet på nettopp dette - han var jo riksforsamlingens president 17. mai 1814 - da var han allerede Universitetets første professor i Klassisk filologi. Imidlertid var hans kanskje viktigste gjerning organiseringen av Universitetsbiblioteket. Norge var lovet bøker fra København da universitetet ble opprettet i 1811, men Napoleonskrigene og i siste instans Norges løsrivelse forpurret planene. Sverdrup sørget likevel for at pengene til bokkjøpet ble framskaffet og i 1828 sto biblioteket ferdig med 90 000 titler (brorparten på latin, skulle jeg tro). Festen i helgen foregår som seg hør og bør også i det nye Universitetsbiblioteket, som bærer hans navn: Georg Sverdrups hus.

Et nos gratulamur (etiamsi dolemus)!
Vin og ruin slutter seg til gratulantene og ønsker Universitetet så mange slags lykke til med feiringen! Det er veldig mange gode grunner til å være stolte av både den undervisningen, forskningen og formidlingen som skjer ved dette lærerstedet. Men for oss med et hjerte for antikken er den siste utviklingen ved UiO en trist sorti. I all sin klokskap har man ved det humanistiske fakultet bestemt at kunnskap om dette grunnlaget for ikke bare universitetet og dets grunnleggere, men for hele den vestlige sivilisasjonen ikke lenger er særlig relevant. Fakultetet har rett nok foreløpig bevart et levedyktig miljø innen klassiske språk - og der finnes et knippe fremragende filologer. Men man har marginalisert antikkens historie og hva verre er: Klassisk arkeologi - faget som ble bygget opp av professor Hans Peter L'Orange (Bildet) - er i ferd med å forsvinne fra Universitetet i Oslo! L'Orange grunnla Det norske institutt i Roma, med sikte på å formidle kunnskap om den klassiske kulturarven og dens materielle sider til norske studenter og offentligheten. Selv drev han banebrytende forskning på seinantikken og er særlig kjent for sine arbeider med Konstantinbuen og romersk portrettkunst. Han var også var en formidlingens mester og sørget for at kunnskap om den klassiske kulturarven nådd et bredt norsk publikum, noe han i 1969 ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for. Det var da umulig å tenke seg at man bare en drøy generasjon seinere skulle anse antikkens kunst og kultur for ubetydelig ved UiO. Men da hans etterfølger, professor Siri Sande, gikk av for to år siden ble stillingen helt i det stille inndratt. Den siste gjenværende klassiske arkeologen ved fakultetet, professor Rasmus Brandt, avvikler for tiden sin karriere med et stort utgravingsprosjekt i Tyrkia - støttet med titalls milioner kroner av Forskningsrådet. Men ledelsen ved instituttet (IAKH) har ikke engang bestemt seg for om det skal videreføre den stillingen når han om litt går av med pensjon. Om få år vil man følgelig ikke lenger kunne tilby studentene klassisk arkeologi ved UiO. Dette altså til tross for at det Humanistiske fakultetet stadig står som eier av Det norske instituttet i Roma. Og til tross for at man siden Sverdrups dager har satset på å bygge opp et fantastisk Universitetsbibliotek med store samlinger bøker og tidsskrifter innen antikken og klassiske fag.

Hva verre er, det skjer uten at det tilsynelatende er diskutert skikkelig eller at det er mer enn en håndfull entusiaster som bryr seg om det. Jeg tror både Sverdrup og L'Orange ville vært forferdet over denne utviklingen, men vi som stadig lever i tiden må bare konstatere at de tider da politikk, vitenskap og kultur ble inspirert av antikken, er ugjenkallelig forbi. At man ved landets fremste akademiske institusjon er i ferd med å fjerne antikken fra det vitenskaplige kartet burde imidlertid bekymre flere enn guden for vitenskapen, Apollon, som Universitetet smykker sitt segl med (øverst). Han må iallfall kjenne seg bortkommen nå, en attgløyme fra en tid hvor universitetet tok vare på sine klassiske røtter. Vi har i denne bloggen viet mer plass til hans bror, Dionysos, men Apollon kan saktens få være med på en skål til antikkfagenes minne. For også han var en levemann (vi må vel egentlig si levegud, men det tror jeg vil være en helt ny konstruksjon med underlig mening), symbolisert ved denne blandebollen for vin og vann, hvor Apollon jager nymfen Dafne. Man snakker varmt om dannelse og behovet for å verne om de humanistiske tradisjoner og vår kulturarv ved universitetet, men også du, Apollon, er iferd med å bli bortvist til festtalenes avkrok.
Jeg kan ikke tenke meg noen vakrere flekk på jorda enn Paestum (bildet), den gamle greske kolonien Poseidonia i Syd-Italia, der to greske templer i ulik dorisk stil står tilbake som minnesmerke over den klassiske kulturen, avsidesliggende, stille og frodig. Jeg finner det ualminnelig trist at det om ikke lenge kanskje ikke vil være et tilbud ved vårt europeiske hovedstadsuniversitet for studenter som vil lære mer om denne kulturen - om doriske templer, om byutvikling og arkitektur (slik at man også kunne håpe på at noen fikk rettet det opp når Aftenposten viser bildet av et gresk teater og konsekvent kaller det et amfiteater - selv om amfi er gresk og betyr "omfavne" og derfor viser til bygninger som Colosseum som har tribuner på begge sider, som i antikken ble brukt til dyre- og gladiatorkamper).
Jeg finner det selvsagt uendelig trist også at det om ikke lenge kanskje ikke vil være noen norske studenter som må lære å kjenne Dressels typologi for ulike amforer og dermed også noe om vinens kulturhistoriske og økonomiske betydning. En mager og ironisk trøst kan vi muligvis søke i et fagfelt som man har satset på å utbygge kraftig de siste årene ved det humanistiske fakultetet, medievitenskap. For her sitter det vitenskapskvinner og -menn og forsker på sosiale medier. Så selv om ingen i framtiden ved UiO vil studere amforer eller grave i klassisk jord, så vil noen kanskje forske på dette blogginnlegget...

Jeg er av helt naturlige årsaker - jeg er verken student, ansatt eller prominent - invitert til dagens fest. Hadde jeg vært det - eller fått ansvaret for å bestille drikke - vet jeg godt hva jeg ville brakt med. Det må selvsagt bli Ad Astra fra Nittardi, en flott super-toscaner fra et nydelig vinhus midt i Chianti. Nittardi er en avledning av det latinske Nectar dei ("Guds nektar" - noe de også kaller toppvinen sin fra vinmarkene i Maremma). Dette er et vinhus som ikke neglisjerer sin kulturarv og selve vingården har en gang vært i Michelangelofamiliens eie. Så renesansens mester har kanskje snublet rundt her i kortbukser, tegnet sin første ku her og drukket sitt første glass vin her. Ad Astra er en fantastisk fyldig og saftig vin med et distinkt innslag av Cabernet Sauvignon. Verdig et unggammelt universitet med dype røtter, men blikket vendt mot himmelen. Og kan bestilles for kr 220,- til et passende Vinmonopol.

Hva fikk gallerne til å dra over alpene og angripe byer i Italia? Vin selvsagt!

Jeg har tidligere skrevet om den gangen gallerne under Brennus' ledelse ødela Roma og beleiret Capitol i 390 fvt., men da var vi ikke innom alle årsakene til at gallerne tok veien over Alpene og Posletta helt til Etruria og Latium.

Det hele startet nemlig ifølge Livius i Clusium, dagens Chiusi, som er en beskjeden og rolig by sørøst i Toscana - riktig vakker er høyden med det gamle sentrum og her finnes et flott lite arkeologisk museum. Men en gang var Clusium en av de mektigste etruskerbyene og kunne regne den sagnomsuset Lars Porsenna blant sine konger. Byens navn betyr noe som er stengt, så vi kan bare se for oss hvor vanskelig byen var å innta i gamle dager. Men i denne fortellingen støter vi på en hannrei og vineksportør som ikke var fullt så mektig. Han sleit beint ut med å holde selv dørene til sitt eget soverom stengt, og verken trygg på seg selv eller sin kone satser han på at tørste gallere kan komme til unnsetning. Livius forteller (5.33):

Tradisjonen vil ha det til at det folkeslaget var kommet over Alpene fordi de var tiltrukket av fristende jordbruksprodukter på Italia-siden – fremfor alt av vin, som var ukjent for dem – og at de hadde overtatt landområder der det tidligere hadde bodd etruskere. Arruns fra Clusium hadde eksportert vin til Gallia for å lokke dem til å komme. Han var nemlig rasende fordi hans kone var forført av Lucumo, som var hans myndling. Lucumo var en betydningsfull ung mann som Arruns ikke ville ha klart å hevne seg på, om han ikke hadde fått hjelp utenfra. Arruns skal ha vært den som førte gallerne over Alpene og lokket dem til å angripe Clusium. (overs. Gunn Haaland)

Da Brennus og hans gallerhær stod ved byporten ble noen og enhver redde. Clusierne tilkalte sine venner i Roma, som sendte en diplomatisk delegasjon for å forhandle fram en fornuftig avtale. Om Livius skulle ha noe rett, vil vi kunne anta at noen krukker vin, eller noen hektar vinmark hadde kunnet stilne gallerne. Men romernes leder Fabius bidro ikke som mye til megler i forhandlingene og da han endog - stikk i strid med konvensjonen - deltok på Clusiums side i kamphandlinger, ble gallerne sinte og vendte seg isteden mot Roma. Det skulle romerne angre på, som vi vet. Vi vet imidlertid ikke hvordan det gikk med Arruns, hans kone eller hennes elsker etter dette, men det er grunn til å tro at både ekteskapet og eksportlissensen røyk.

Men at etruskerne var glad i, og kunne sin vin, det er sikkert. Drikkebegeret (bucchero) øverst er en etruskisk kantharos, med en innskrift på det ennå litt gåtefulle språket. Men her står det "Jeg tilhører Avile Repesuna", en herre vi ellers ikke kjenner (Begeret er i British Museums eie og innskriften er publisert - CIE (11146) = TLE 765).

Mang en etruskisk sarkofag er utstyrt med en framstilling av den døde med en drikkeskål for vin, som denne vi ser på bildet her. Gallerne trenger ikke lenger å reise så langt for å sikre seg de edle dråper, men det hender jo noen og enhver valfarter fra nordligere strøk til Toscana for å kose seg med vin den dag i dag. Gjør man det bør man iallfall unne seg en tur i etruskiske dødebyer - nekropoler. Der kan man finne noen fantastiske og spesielle gravkamre, med veggmalerier og rikt gravgods. Av de mest spesielle er veggmaleriet under, i en guidebok bare beskrevet som "Bull against two homosexuals", som får okseløpene i Pamplona til å framstå som kjedelig.

Homoseksualitet er et moderne ord, og det er mange som mener det ikke passer på antikkens seksuelle forhold. Disse mener antikkens seksualitet dreide seg mye mer om makt, og hvor det å være den mandige, aktive parten var akseptert uansett, mens det å være den passive parten var umandig og derfor passende kun for kvinner og unge gutter. Jeg får meg ikke helt til å tro at vi er såvidt distansert fra antikkens mennesker at ikke både lyster, drifter og følelser har vært likere enn som så. Jeg aner imidlertid ikke hva maleren som har laget denne har tenkt på eller hvorfor de to mennene er framstilt i en såpass pussig positur, omstendighetene tatt i betraktning. Men den får nå stå her som en litt underlig illustrasjon over stakkars Arruns, som nok følte seg i en uheldig posisjon og som påkalte oppmerksomheten til en farlig makt utenfor.

Hva slags vin kan det ha vært som hadde en slik tiltrekningskraft på gallerne at de la ut på tur helt fra nord for Alpene for å finne vien til Clusium? Jeg føler meg ganske sikker på at de hadde fått ferten av den utmerkede vinen fra området rett til vest for Clusium - Montalcino. Minnet om et glass brunello kan vel få mang en kar til å gå noen ekstra mil. Skulle man være så heldig å få kloa i en Col d'Orcia Brunello, ja da er det bare å hengi seg til en oinisk nytelse av dimensjoner. Om våre venner i den noe promiskuøse stillingen over mot formodning skulle ha klart å overmanne oksen, ville de her ha en vin som både matcher råvarene og et brennende begjær. For dette er en fyrrig vin, med kraft og sødme - som hånd i hanske til Bistecca fiorentina - utmerket til rødt kjøtt, spekemat og modne oster.