Julia - keiser Augustus' opposisjonelle datter

Var Julia et bortskjemt luksusdyr, en uanstendig man-eater som tyllet i seg vin og ikke skjønte sitt eget og Romas beste, eller en kvinne som ville markere sin selvstendighet i oppbrudd mot en kontrollerende far og en kjip stemor? Tja, historiens dom er uklar, men historien om Julia dreier seg også om kampen mellom det dionysiske og apollinske.

Historien om keiser Augustus' eneste datter er på alle måter en spektakulær historie, som skapt for den kulørte pressen - som dessverre (eller heldigvis) ikke fantes på den tida. Dermed er historien også forbløffende uklar og bygd på indisier.

Før han ble Augustus og keiser, hadde Octavian Casear rukket å være gift/forlovet (begge var unge og det er i ettertid uklart om ekteskapet noen gang ble fullbyrdet) med to kvinner før han i 40 fvt. giftet seg med Scribonia. Med henne fikk han sitt eneste barn, Julia. Det ekteskapet var, som så mange blant den romerske nobiliteten, en politisk allianse. Samme dag Julia ble født, skilte Octavian seg fra moren. Han hadde nemlig lagt sine øyne på en annen gift kvinne, Livia Drusilla. Her tvang han fram en skilsmisse og kunne for første gang og som ganske enemektig i Italia velge som han ville. Julia ble værende med i farens hushold etter romersk skikk og fikk dermed Livia til stemor.

Modell av Marcellusteatret fra Roma

Allerede som 14-åring ble Julia giftet bort til fetteren sin, Marcellus, Octavias datter. Den unge mannen var pekt ut av Augustus som en slags tronarving - iallfall en som ble løftet fram som keiserfamiliens nye håp. Han gikk imidlertid hen å døde før han rakk å gjøre mye ut av seg - det som står igjen etter ham er en vakker passasje hos Vergil, der Aeneas er i underverden og møter framtidas romerske helter, og et teater (bilde) som ble reist i hans navn ca ti år etter hans død. Ekteskapet med Marcellus var barnløst og den unge enken var selv stadig midt i tenårene da han døde. 

Marcus Agrippa -
Julias andre mann

Augustus måtte ta nye grep for å sikre slekta og makten. Tiden var kommet for å framheve den lojale barndomsvennen Marcus Vipsanius Agrippa. Han hadde vært med på hele Augustus’ reise. Men alltid et passende skritt bak. Han var generalen som vant slagene, men ga Augustus æren, en mann Augustus kunne overlate kommandoen over hæren til og som kunne organisere provinser og pasifisere fiender, eller som også kunne overlates kontrollen over staten i Roma, om Augustus selv ville på felttog. Agrippa var involvert i det meste og stort sett alltid nestkommanderende, men liksom aldri helt fin nok for de innerste aristokratiske sirklene og keiserfamilien. Agrippa ble følgelig skjøvet noe til siden da Marcellus ble løftet fram. Nå var han tilbake i rampelyset og Augustus' sikreste kort i det videre spillet om etterfølgelsen. 

Augustus skal ha fått følgende råd av sin andre nære venn, Maecenas, når det gjaldt Agrippa: «Du har gjort ham så mektig at han enten må bli din svigersønn eller tilintetgjøres» (Dio 54.6.5). Det ble det første alternativet. Agrippa var gift med Marcella, søster til Marcellus og Julias niese og svigerinne, men ble raskt skilt fra henne og til tross for at han var jevnaldrende med Augustus og dermed betydelig eldre enn den unge piken, ble Agrippa og Julia gift i 21, etter den offisielle sørgeperioden. Ekteskapet ble meget fruktbart. Ikke mindre enn fem barn satte Julia til verden, alle tilsynelatende med Agrippa som rettmessig far, selv om han stadig var på farten verden rundt og hun bare tidvis og halvveis kunne være med (og det gikk rykter om utroskap). Det faktum at de alle lignet Agrippa skal ha beroliget omverden. Det ble sagt om Julia at hun hadde fortalt noen i fortrolighet at hun ikke tok andre om bord, med mindre hun allerede seilte med full last. Antagelig bare ondsinnet sladder. De to guttene, Gaius og Lucius, født henholdsvis i 20 og 17, ble raskt Augustus’ nye øyesteiner, som han like gjerne adopterte som sine egne barn, mens døtrene Julia den yngre og Agrippina kunne oppdras og brukes i nye ekteskapelige allianser. Den siste sønnen, Agrippa, ble født etter farens død i 12, og fikk dermed tilnavnet Postumus. Han hadde annet lynne og anlegg enn sine søsken, men ble heller ikke gjenstand for så mye oppmerksomhet. Vi aner ikke hva Julia følte om noen av sine ektemenn, eller at faren adopterte hennes to sønner og tok dem med til sitt hushold. Hun var tilsynelatende bare en brikke i farens maktspill. Og da Agrippa døde måtte brikken igjen settes i bevegelse.

Tiberius - Julias tredje mann

Livia hadde to sønner fra sitt første ekteskap, og nå var det den eldste av disse, Tiberius, som Augustus måtte ty til. Tiberius var, for virkelig å gjøre det hele intrikat, lykkelig gift med Agrippas datter Vipsania. Da svigerfaren døde, ble han beordret av Augustus til å skilles fra henne og ekte sin stesøster Julia. Han gjennomførte det antagelig bare som en plikt mot moren og statens mektigste mann. Julia var nok på sin side tilsvarende lei av å være en kasteball i farens dynastiske spill.

Julia var en frilynt og intelligent kvinne, bevisst sin høye byrd og posisjon og hun nøt sin plass i sosieteten og selskapslivet. Augustus uttalte at han hadde to bortskjemte døtre: res publica og Julia. Konfrontert med ønske om å ta mer etter hans enkle livsstil, skal hun derimot ha svart: «Han har glemt at han er Caesar, mens jeg ikke glemmer at jeg er Caesars datter». Julia vanket gjerne med kunstnere og diktere og andre litt bortkomne og dekadente aristokrater. Hennes krets var kanskje sin tids avantgardister eller beatniker. Det ble fort klart at ekteskapet var en farse. De hadde antagelig gitt det et mer eller mindre ærlig forsøk og Julia ble igjen gravid, men mistet barnet i barsel. Etter det pleide de ikke omgang. Gaius og Lucius var i ferd med å bli ungdommer og en del av den offentlige verden. Julia kunne stikke seg unna med sine venner og et frimodig liv med vin, poesi og erotikk, en verden vi får glimt av gjennom elegikerne, Catull, Properts, Tibull og Ovid.

Tiberius forsvant først på diverse felttog mot germanerne og siden inn i seg selv, og der fant han ut at det var best å trekke seg helt tilbake fra sine offisielle plikter til Rhodos og studere filosofi. En skuffet og sint Augustus nektet å gi ham avskjed, men da sultestreiket Tiberius til han fikk vilja si. Kanskje var det for mye press, forholdet til Julia, en midtlivskrise eller at han ble stadig mer ukomfortabel med å være tilrettelegger for prinsene og spille annenfiolin. Det får vi nok aldri et sikkert svar på. I 6 fvt. dro Tiberius som privatmann til Rhodos. Først etter at Julias sønner var døde ble han fullt rehabilitert og gjort til Augustus' arving.

Men i år 2 fvt. slo skandalen ned i Roma. Augustus - selv en beryktet skjørtejeger - hadde noen år tidligere bestemt seg for at han skulle gjenreise Roma og gode, gamle tradisjoner, heriblant en innskjerping av folks seksualmoral og en hegning om ekteskapet og familien, som det hadde gått nedover med i en periode. Folk med minst tre barn innenfor ekteskapet ble æret spesielt og fikk skattefritak. Dessuten hadde han innskjerpet lovgivning mot utroskap. Da passet det svært dårlig at hans eneste datter tilsynelatende tok den stadig lenger og lenger ut. Noen (Livia?) hadde til slutt overbevist ham om hennes utroskap og usømmelig adferd - og kanskje mer til - og Augustus, oppskaket og sint, la selv saken fram for senatet. Vi har ingen samtidige kilder til verken anklagene eller den videre behandlingen. Den fyldigste beskrivelsen av det hele har vi fra Seneca (De Beneficiis 6.32), og han sparer ikke på konfekten:

Den guddommelige Augustus forviste sin datter, som var usedelig forbi all tenkelig usedelighet, og offentliggjorde den for keiserhuset store skandalen: At hun hadde innbydd flokker av lidderlige og ranglet rundt i byen på nattestid. Videre at datteren hadde valgt seg Forum og Rostra, talerstolen der faren hadde presentert sine lover mot utroskap, til sine usømmelige gjerninger, og at det hadde foregått daglig samlinger ved statuen av Marsyas, hvor hun hadde gått fra utroskap til prostitusjon og krevd friheten til enhver form for utukt med enhver ukjent horkar.

Rekonstruksjon av statuen av Marsyas på Forum Romanum

Senatet reagerte slik Augustus ønsket og gjennomførte en rettssak og dømte de impliserte. Men hvor mye av det Seneca skriver som er sant og hvor mye som er rein ondsinnet sladder, vet vi ikke. Det er en rekke andre kilder til saken, men ingen som går slik i detalj om anklagene som Seneca. Det er uansett en tydelig undertone av opposisjonelle adferd fra Julias side her. Marsyas var en satyr, og vinguden Dionysos’ følgesvenn og et kjent symbol på libertas, friheten, og statuen var plassert rett ved det gamle Comitium, republikkens forsamlingsplass. Dessuten representerte han motsatsen til Augustus' favorittgud Apollon. I mytologien utfordret og tapte Marsyas en lyrekonkurranse mot Apollon, som fikk ham flådd for å lage en vinsekk av hans skinn. Julia skal også ha plassert en krans på statuens hode (Plinius NH 21.8-9). Om dette var å regne som en markering mot farens strenge ekteskaps- og seksualpolitikk eller til og med hans autokratiske versjon av res publica, kan vi bare spekulere i. Men Augustus hadde valgt seg Apollon, guden for klarhet, styrke, sindighet og vitenskap, som sin spesielle skytsgud, knyttet Julia og hennes krets seg her til Dionysos, guden for vin, det irrasjonelle, omkalfatrende og lystige. Det er en mulighet for at Julia simpelthen bare opptrådte fullstendig ubetenksomt og trodde hun kunne tillate seg hva det skulle være, også en slag gjeninnføring av bakkanalene. Såpass smart var hun imidlertid, at hun nok forstod konsekvensene av handlingene sine. Enten så ville hun derfor provosere og utfordre faren, for på den måten å presse fram en endring i sin egen status (bli skilt fra Tiberius og få gifte seg på ny), eller så var hun også med i en større politisk undergrunnsbevegelse. Plinius den eldre (NH 7.149) antyder at Julia var involvert i et komplott mot Augustus, og at det var det saken egentlig dreide seg om. Rettsaken mot Julia førte også til at flere menn, deriblant hennes angivelige elskere Iullus Antonius, Marcus Antonius' sønn, og Sempronius Gracchus ble dømt. Antonius ble henrettet og Gracchus forvist. De var begge menn fra familier som var forbundet med motstand mot enemakten til Augustus. Kanskje brukte de bevisst det dionysiske for å markere opposisjonen til Augustus' autokratiske regime. Men det er lite trolig at det var noen sammensvergelse mot Augustus, iallfall som involverte Julia. Da hadde alle blitt henrettet og Julia hadde dessuten lite å tjene på det. Andre har derfor foreslått at det her egentlig er en strid mellom to fraksjoner - Julia og hennes barn mot Livia og Tiberius med sine klienter og støttespillere på begge sider - og at fraksjonen rundt Livia nå seiret, mens Augustus nærmest stod maktesløs imellom. Her vet vi rett og slett for lite, men det ville være et utmerket emne for en masteroppgave i historie å gå grundigere inn i denne skandalen og de mange teorier som har virret rundt den.

Julia i eksil på Pandateria.
Pavel Svedomsky

Julia, stadig vekk ikke mer enn 37 år, ble sendt i eksil til den avsidesliggende øya Pandateria (moderne Ventotene, langt til havs, vest for Napoli). Kanskje var det første gang noen fikk en slik form for straff (exilum in insolam), men den skulle bli flittig brukt også mot andre fornemme som havnet i unåde utover i keisertida. Vi tenker spesielt på Julias samtidige Ovid her, som ble sendt i eksil til Svartehavet for sine dikt og en feil (carmen et error; Tristia 2). Særlig hans verk Kunsten å elske (Ars amandi) skal ha falt i dårlig jord hos Augustus i forbindelse med det augusteiske moralprogrammet og denne skandalen. Kanskje var til og med Ovid en del av Julias omgangskrets i Roma. De ble uansett sendt i eksil til hver sin kant av verden og skulle aldri få komme tilbake til urbs.

Julias opphold på øya varte i fem år og ble oppfattet som å være under svært strenge forhold. Hennes gamle mor, Scribonia, fulgte frivillig med, men ellers fikk hun ikke tilgang til venner, vin eller "noe som hørte med til en litt behageligere livsform" (Sveton Aug. 65). Og menn ble bannlyst fra øya. Da man fant at hennes slave, Phoebe, hadde tatt selvmord da skandalen ble rullet opp, skal Augustus ha uttalt at han heller ville ha vært hennes far enn Julias. Etter fem år på øya fikk hun lov til å flytte til Rhegium i Calabria, men fremdeles i en slags husarrest. Augustus lot seg ikke rikke av stadige folkelige kampanjer for å hente henne hjem til Roma; han kalte henne sin verkebyll og kreftsvulst og skal ha sitert fra Homer: "Gid jeg var ugift forblitt og helt uten barn gått i graven" (Sveton Aug 65). Da Tiberius etterfulgte Augustus og hennes siste sønn Agrippa Postumus, som også var sendt i eksil, ble henrettet, var alt håp om bedring ute, og da Tiberius også kuttet alle bidrag til henne, skal hun rett og slett ha omkommet av underernæring. Til alt overmål ble hennes ene datter, Julia, også anklaget for ekteskapsbrudd og usømmelig adferd og sendt i eksil. Hennes andre datter, Agrippina, den populære Germanicus' mann, var den eneste som overlevde Augustus med verdigheten i behold. Men da Germanicus døde noe mistenkelig i 19 evt., kom hun også på kant med Tiberius og den mektige Sejanus, og opplevde at de eldste sønnene ble henrettet. Hun endte også sine dager i fangenskap. Det var imidlertid til slutt hennes yngste sønn, Julias barnebarn, Gaius, bedre kjent som Caligula, som etterfulgte Tiberius på keisertronen. Det gikk jo ikke så bra, så kanskje var det noen rare gener i den familien.

Til Julia, som ikke glemte å være keiserens datter, må vi velge en eksepsjonelt god vin, verdig en utsøkt rasekatt og opposisjonell. Da blir det en av de beste baroloene som er å få tak i, fra en mann som selv havnet i unåde hos sin far og ble vist porten, Elio Altare Barolo Arborina (2009; kr. 800,-). Elio Altare ville røske opp i den gamle tradisjonelle driften av vingården, slutte med sprøytemidler og lage vin som de beste vinhusene i Burgund. Det var en revolusjon i Piemonte! Det verserer en historie om at han etter en krangel med faren en natt tok seg inn i vinkjelleren og skar alle farens botte i filler med motorsag og ville hente barriques isteden. Da ble han kastet ut, gjort arveløs og måtte bo i en bil de neste årene. Etter farens død fikk han overta morens parseller og gradvis kjøpt tilbake noe av jorda fra sine søstre. Nå lager han og barna hans en sagnomsust og moderne barolo. Baroloen fra Arborina er et mesterverk - svært godt balansert mellom frukt og syre, med hint av sviske og elegante krydderier og den vil bare utvikle seg videre og 2009-årgangen kommer til å lagre utrolig godt. Dyrt, javisst, men om du hiver en god biff på grillen og poteter i ovnen og jekker denne, vil du likevel komme billigere ut enn om du tar med din kjære på restaurant. Og så får du en mer spesiell opplevelse. Kanskje skal du likevel også legge et par krukker i kjelleren til en verdig anledning sammen med din datter og åpne vinen om noen år med andakt og følelse. 

Husk å stelle pent med alle nær deg, også opposisjonelle barn!  

Saturnalia, gaver, dikt og søtsaker

Det er jul og vintersolverv, eller Saturnalia, som romerne ville sagt det. Saturnaliefesten var en av de største og viktigste romerske festene og en forløper for vår jul - og er tidligere omtalt på i et annet blogginnlegg. I dag skal vi vie oss til den eldgamle tradisjonen ved å gi hverandre gaver i den forbindelse.

Saturnaliene var nemlig en familie- og vennefest mer enn en stor offentlig feiring. Det var nå også romerne utvekslet gaver og hadde etegilder. Romerne strevde nok like mye med å finne presenter til hverandre som vi gjør i dag, men da fantes det råd å få. En av mine absolutte favorittforfattere fra antikken er Martial - et navn som han på ingen måte levde opp til (det er knyttet til krigsguden Mars, og vi finner det igjen i det engelske martial arts). Martial var en storbydikter og livsnyter, opprinnelig fra Bilbilis i Spania, men kjent for sine humoristiske og pregnante epigram fra hverdagsliv og fest i Roma. Han passet på å gi ut sine små diktbøker i lagom tid før saturnaliene, slik at de kunne være aktuelle som presenter. Vi har bevart 12 slike diktsamlinger av Martial, hvor flere av epigrammer dreier seg om høytiden. Men Martial har også gitt ut to helt spesielle saturnaliebøker eller gavebøker. Den ene kalles Xenia og er en små verslinjer som skulle følge ulike typer mat- og snacksgaver man ønsket å gi bort. "Du kan få hele denne gavesamlingen for fire sestertser", sier Martial i det tredje lille diktet, "og du kan jo gi dem videre istedet for gaver, om du har det like trangt som meg." Så følger 123 små dikt på to verslinjer om ulike mat og drikke man kan gi bort, alt fra linser og mel til oster og svaner. Men ikke overraskende får vi også tjue vinanbefalinger, som denne som henspiller på at honning som man blandet med vin for å få den populære drikken mulsum (romernes julegløgg?) kunne være kostbart. Greiere da med en rimelig, søt vin:

106 Passum (Rosinvin)
Vinhøsten i Gnosia fra minoiske Kreta produserte denne
for deg. Den er vant med å være fattigmannsmulsum

En annen følger en krukke med vin fra Albanerfjellene - kanskje en forløper for Frascativin og spiller på den juliske keiserfamiliens påståtte aner tilbake til Iulus, Aeneas' sønn som skulle ha grunnlagt Alba Longa, forløperen for Roma her:

109 Albanum
En mild årgang fra Caesars egen kjeller,
stolt av det juliske fjellet

For den med like god råd som smak, var en eldgammel årgang med falernervin en utsøkt gave, men neppe så gammel som Martial her antyder - fra kongetida før republikken:

111 Falernum
Massikervinen har kommet fra Sinuessas vinpresser;
Under hvilken konsul? Det var ingen.

For den som har langt mindre å rutte med, anbefaler Martial en vin fra Marseille:

123 Massilitanum
Når du skal gjøre gjengjeld for hundre borgere,
da kan du servere røkt vin fra Massilia.

Den andre av Martials små gavebøker heter Apophoreta tar for seg et bredt spekter av gaveanbefalinger, som for eksempel et drikkebeger, eller en nattbordslampe:

39 Lucerna cubicularis
Jeg er en lampe bevisst den søte seng
Hva enn det behager deg å gjøre, er jeg tyst.

Jeg vet ikke om du finner så mange aktuelle gavetips for juleinnspurten i år hos Martial, men det er jo alltid hyggelig med noe som kan nytes, enten det nå er søtsaker, kaker, pølser, skinker eller en krukke med god vin. Denne julas anbefaling blir dermed en krukke fra kultvinmakeren Bruno Giacosa Dolcetto D'Alba (2012, kr. 225,-). Dolcetto betyr jo den lille søte og er en drue som ikke trenger seg på, men som er tilstedeværende på sin stillferdige måte, som Martials soveromslampe, og gir lys, håp og behag til den som får gleden av å oppleve druene så godt behandlet som her. En flott stram balanse og herlig smak av bringebær. Den er nok noe tander til de store kjøttmiddagene, men prøv den til juleskinka eller nyttårskalkunen og du blir neppe skuffa. Eller når du er lei alle høytidsrettene og vil ha kylling.

God jul - Io Saturnalia!

Boklansering - Romerrikets historie: Republikkens vekst og fall

Endelig foreligger det en historie om den romerske republikken, skrevet på norsk, for nordmenn og utgitt i Norge! Det må feires!

Vin & Ruin og Dreyer forlag inviterer til lanseringsfest med forfatteren og en smak av Roma!

Litteraturhuset
Kjelleren (Wergelandsveien 29)
18. november kl. 17-19

Det blir anledning til å kjøpe boka under lanseringen. Eller bestill den via Dreyer forlag her.


Hva har romerne noensinne gjort for oss?
Kunne Roma fort blitt hetende Rema? Hvordan skaffet man seg koner etter at byen var grunnlagt? Hvorfor hadde romerne hellige høns og gjess? Hvor stor er en pyrrhosseier? Hvor mange elefanter bragte Hannibal over Alpene, og ødela det gode liv i Campania hans hær? Hva er en Corvus og hvordan hjalp den romerne? Når kommer det til triariene? Hadde romerne ofte bakkanal og togaparty? Hva er desimering? Hva har Spartak Moskva å gjøre med romerne? Kunne man sitte på folketribunen? Strikket Marius genser og hva slags forhold hadde han til mulldyr? Drev Cæsar hotell? Var Kleopatras nese så spesiell egentlig? Spiste Cicero pizza?

Forfatter og antikkhistoriker Jon Iddeng vil presentere boka og forsøke å gi svar på slike og andre mer interessante spørsmål de frammøtte må ha om antikkens Roma, romerne og deres republikk.

Antikkentusiast, vinekspert og -importør Lars G. Rein-Helliesen (Gaia Wine & Spirits, Chaeos Import) vil gi verbale og flytende smaksprøver på noe romerne har gitt oss, nemlig Vin.

Velkommen!

Og når noe skal feires, så kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å gjøre det på enn å åpne en krukke med Bellavista Alma Franciacorta Brut (kr. 275,-). Hele vineriet har gjennomgått en ansiktsløftning, men kvaliteten på vinen er like god som alltid - om ikke bedre. Herlige små luftbobler som alltid smaker friskt av gjærbakst, pære og grønne epler. Slår svært mye fra Champagne ned i stiletthælene.

2000 årsdagen for keiser Augustus død

Det er i dag, 19. august 2014, to tusen år siden Augustus, den første romerske keiseren, døde. Selv om vi nordmenn er mer opptatt av grunnlovsjubileet og Prøysenåret er Augustus’ regime og virke av langt større betydning for Europa – kanskje også for Norge – enn det som skjedde her for 200 og 100 år siden. Nåja, tenker du kanskje, Romerriket er nå en ting, og dets følge for senere europeisk historie udiskutabel. Men én mann? Og attpåtil han som avskaffet den romerske republikken, som inspirerte grunnlovsfedre både her og der? Ja. Uten Augustus hadde det romerske avtrykket i ettertidens Europa vært adskillig mindre. At Romerriket ble som det ble og varte så lenge, kan vi takke ham for. Men han var ingen opplagt kandidat som statsoverhode.

Augustus’ unge år var politisk turbulente. I 44 fvt. ble han som 19-åring adoptert posthumt av sin grandonkel, den myrdede diktatoren Julius Caesar. Da arvet han Caesars navn, renommé, penger og klienter, men også en stor politisk floke og en slags forpliktelse til å hevne adoptivfaren. 14 år og flere borgerkriger seinere sto han tilbake som den absolutte eneherskeren i Romerriket. Store personligheter som Brutus, Cassius, Cicero, Sextus Pompeius, Marcus Antonius og Kleopatra var drept. Og med dem, den romerske republikken. Et nytt regime var i emning. 

Den romerske republikken var en meget habil erobrer, men maktkamper, innbyrdeskrig og utbytting førte til kaos og nær kollaps i seinrepublikken. Det kunne ikke fortsette; Romerriket ville gått raskt dukken som så mange andre erobringsimperier. Men enemakten var imot all republikansk ideologi og den så høyt aktede politiske friheten, libertas. Derfor ble Caesar dolkedrept i Senatet. Augustus’ utfordring var å beholde makten og livet, og samtidig skape et levedyktig imperium. Løsningen hans på den utfordringen kan vi avlese i keiserens titulatur, som ble utviklet under Augustus.

Slektsnavnet Caesar ble raskt en tittel, som vi kjenner igjen vårt begrep keiser (og det russiske tzar). Den engelske og franske termen emperor/empereur stammer fra uttrykket imperator, som i republikken var reservert for en seirende romersk general, men som nå ble en stående keisertittel. Den første perioden av keisertiden kalles dessuten prinsipatet, etter en annen av keiserens faste titler, princeps («den fremste»). Dette var en betegnelse for den som hadde rangen som senatets mest ærverdige medlem i republikken, den fremste blant likemenn. Denne keisertittelen gir altså bud om respekt for den republikanske forfatningen. Da borgerkrigen var over, gikk Octavian fra å være en krigsherre til en fredsfyrste og da skiftet han ham og navn. Det var da han tok navnet Augustus, som betyr «den opphøyede», et navn med klare religiøse overtoner.

Disse keisertitlene viser oss dermed noe viktig om den enemakten Augustus utviklet: Den var dynastisk og ble båret oppe av militær kontroll, men samtidig tuftet på tradisjonell republikansk ideologi og guddommelig sanksjon. På disse fire pilarene regjerte Augustus trygt i 44 år og etablerte et levedyktig konstitusjonelt monarki. Ingen opplevde hans regime som en sosial eller politisk revolusjonstid, snarere framstod han som en konservativ landsfader og statens redningsmann. Det politiske systemet ble nennsomt omorganiserte. Han lot seg aldri utpeke til keiser, og holdt han seg til de tradisjonelle republikanske embetspostene. Men han konsentrert flere på egne hender, og satt med den lovgivende, utøvende og dømmende makten. Han kontrollerte dessuten statskulten som yppersteprest (pontifex maximus).

Det kanskje viktigste grepet Augustus gjorde, var å reorganisere provinsbestyrelsen. Alle provinser som krevde særlig militært nærvær, ble direkte underlagt Augustus. Dette sikret en demilitarisering av senatseliten, ga ham mulighet til å knytte til seg og premiere lojale aristokrater, og sørget for at inntektene og militær berømmelse tilfalt keiseren. Dessuten ble provinsadministrasjonen mer stabil, da keiseren i mindre grad var tjent med kortsiktig gevinster i form av utplyndring. Med dette sørget Augustus for en konsolidering av riket og etableringen av det som ble kjent som pax romana, romerfreden. I et indre belte i Romerriket var det nå for en gang skyld fred. Eliten kunne dermed sprade rundt i togaer, tale latin, bade, drikke vin, høre på poesi og se på underholdning, og det hele med utgangspunkt i en pulserende by med monumentalarkitektur og nyttig infrastruktur. Fattigfolk ble i det minste spart for den ekstra byrden som følger med krig, i tillegg til epidemier, sult og utbytting som alltid lurte rundt hjørnet. Dette kunne man altså delvis takke Augustus for, og det gjorde man.

Det augusteiske forum i Roma, med templet til Mars Ultor ("hevneren")

Augustus ble hyllet og dyrket, stedvis som en vaskekte gud. Hans image- og merkevarebygging står ikke tilbake for noen i verdenshistorien. En rekke kjente arkitekter, kunstnere og diktere ble rekruttert til å skildre den nye augusteiske gullalderen. Byen Roma ble utbygget og pusset opp for enorme summer - og Augustus sa, med noe rett, at han overtok en by i teglstein og etterlot en i marmor. Han staket ut kursen for seinere keisere: å framstille seg som en kjærlig, men nødvendig leder under gudenes spesielle beskyttelse. En tidlig form for rex iustus-ideologi, som skulle bli så betydningsfull i det seinere kristne Europa. Keiseren var den fremste patronen og hoffet det kulturelle sentrum.

Da Augustus erobret Egypt, sikret han Romerriket en stabil tilgang på papyrus, det suverent viktigste skrivematerialet i antikken. Da oppsto det en bokkultur, med offentlige biblioteker og private samlinger av gresk og romersk litteratur. Uten dette hadde antagelig veldig få av antikkens litterære verk overlevd til våre dager. Da hadde det ikke blitt mye til renessansen og den vitenskapelige og politiske oppvåkningen i tidligmoderne tid. Uten denne kosmopolitiske verdenen hadde kanskje også kristendommen forblitt en glemt jødisk sekt. For hvor skulle ellers Paulus reise og misjonere, og hvem skulle han skrive til? Vi skal heller ikke glemme at det var i Augustus’ regjeringstid at Jesus fra Nasaret ble født og vi starter vår tidsregning. (Se blogginnlegget om Jesu fødsel og hvordan evangelien bommer med tidspunktet: Hva-skjedde-i-de-dager?)

Skisse av Augustus triumfbue på Forum Romanum

Augustus var en autokrat med mye blod på hendene. Det er ingen grunn til å hylle ham på hans dødsdag, men vi kan altså benytte dagen til å minne om at historiens gjeld til romerne – alt fra militærtaktikken, akveduktene, kloakkanleggene, betongen, buehvelvene og mosaikkene, til romerretten, vinen, kalenderen, litteraturen og rampelatinen som snakkes i store deler av Europa og Sør-Amerika – antagelig hadde vært mindre og definitivt annerledes uten Augustus. Idealene om keisermakten, som har inspirert europeiske statsoverhoder fra Karl den store og Frederik Barbarossa til Mussolini og Hitler, er en arv fra Augustus. Napoleons bestrebelser på å gjenreise et romersk keiserrike hører med her. Han mislyktes og det førte til Norges løsrivelse fra hans allierte Danmark. Så uten Augustus, antagelig heller ingen 1814. 

En versjon av dette innlegg er publisert som kronikk i Aftenposten i dag (19/8-2014)

Det er ikke lett å knytte så mange gode historier om vin til keiser Augustus . Han var ingen livsnyter eller dranker, snarere la han vinn på å framstå som en sober og måteholden mann. Sveton forteller oss (Augustus 77):

Han hadde også svært liten trang til vin. Cornelius Nepos forteller at han i leiren ved Mutina ikke pleide å drikke mer enn tre ganger til middag. Senere, selv når han slo seg virkelig løs, ble han stående med seks begre, eller hvis han gikk lengre, sørget han for å spy etterpå. Det var særlig Raeticum-vin han likte, men også den drakk han sjelden på høylys dag. 

Aqua Virgo - Vann, ikke vin, til folket!

Og han bifalt heller ikke overdreven luksus og klaging på forholdene blant andre:

Da folket klaget over at vinen var blitt så sjelden og dyr, satte han det skarpt til rette idet han sa at hans svigersønn Agrippa ved å anlegge atskillige vannledninger hadde sørget for at folk ikke skulle behøve å tørste. (Sveton Augustus 42) 

Hans datter Julia, som altså var gift med Agrippa, var imidlertid tørstere - både etter vin, svir og det gode liv - i den grad at hun til slutt ble sendt i eksil med evig dårlig rykte og forbud mot vin og andre luksusvarer. 

Den Raeticum-vinen Augustus likte så godt, var en vin fra Veneto-traktene. Det var kanskje derfor Augustus i sin tidlige karriære som triumvir la dette området til som del av Italia og ikke lenger som en separat provins i 42 fvt. Vinen fikk sitt navn fra provinsen Raetia nord for alpene og var ettertraktet med for sin spesielle smak, og den var normalt krydret med bek eller harpiks, og hadde dermed noe til felles med gresk retsina. 

For å feiret Augustus' dødsdag velger vi oss dermed en nydelig vin fra Veneto - uten snev av harpiks, men jeg tror keiseren likevel hadde likt den svært godt. Han hadde også likt at den ikke var en kostbar jålevin, og lett tilgjengelig for sitt folk: Roberto Anselmi San Vincenzo (kr. 135,-). En praktfull soave med nok syre og friskhet til alskens sjømat, nok restsødme til også å holde følge med litt spicy asiatisk mat og en vinner ved ethvert tapasbord. For ikke å snakke om på trappa i kveldsola med gode naboer, eller i et gravøl for Augustus. Sankt Vincent er vindyrkernes spesielle skytshelgen og minner oss om romernes ord for å seire, vincere. Noe Augustus var godt kjent med. Og du taper ikke med denne krukka på kjølen. 

Hvordan plante, binde og stelle vinrankene i romertida?

Etter en tids dvale - eller bokinnspurt, oppussing og intensiv jobbvirksomhet - er Vin & Ruin tilbake. Men foreløpig ikke med brask og bram og storslåtte temaer, men med noe så prosaisk som hvordan romerne forholdt seg til sine vinranker og særlig ulike oppbindingsteknikker av dem, slik de framstilles av keisertidsforfatteren Columella (4-70 evt.) fra Gades (Det moderne Cadiz i Spania).

Vinrankene skulle plasseres med fem eller seks fots avstand, sier Columella (Om Jordbruket 3.15), og uansett aldri mer mindre enn tre fot mellom hver. Men vinrankene er jo ikke i utgangspunktet en tresort som vokser opp til værs med egen stamme. Det kreves ulike klippe- eller forbindingsteknikker for å få vinrankene til å strekke seg opp.

Alternativet er å la vinrankene spre seg langs marken. Det kalte romerne vitis prostrata ("flatranke"; Se ill. a - Columella 4.2.2 og 5.517). Dette var det ingen vinbonde med respekt for seg selv som ville gjøre. Det ga rett nok mange druer, men av dårlig kvalitet og faren for at mus og andre skadedyr skulle forsyne seg og ødelegge druene store.

En annen teknikk var derfor å beskjære vinrankene slik at bare noen få grener fikk stige opp og dermed etterhvert danne en stamme som kunne bære noen få grener (Columella 5.5.7-15). Dette kalte man vitis bracchiata eller capitata (b, c) ettersom man synes de lignet på armer eller et hode. Dette ligner på beskjæring som stadig finner sted, selv om man nå ofte lar lar det formes seg en tjukk grein ut også som bærer druene.

Imidlertid foretrakk mange romerske vinbønder å binde vinrankene til påler, enten en lang støtte uten tverrtre (cum adminiculo sine iugo; d) eller som et kors (vitis iugata; e). Korsene kunne settes med avstand, slik at hver vinranke klatret på en støtte alene, eller nære, slik at vinrankene vevde seg sammen (Columella 4.16-20.5). Systemet er ennå i bruk vingårder verden over.


En annen variant var å lage en pergula (f). Denne teknikken gir vakre vinmarker - og var derfor også med på å smykke utearealet på romerske rikmannsvillaer - og mye druer, og den var i bruk til både spisedruer og for vinproduksjon i romersk tid (Columella 3.9.2 og11.2.32). Kvaliteten på vinen var kanskje ikke like høy som ved teknikker som gir færre druer per ranke. Pergolaen er stadig vakker og populær, men benyttes lite i kommersiell vinproduksjon i dag.

En annen teknikk var å plante vinrankene tett på andre trær og la dem klatre som slyngplanter i disse trærne - dette kalte man vitis arbustivia (g; etter arbor, ordet for tre). Alm og popler var populære å bruke for disse arbusta-rankene, forteller Columella (5.6).

Når man skulle anlegge en vingård, kunne man sette plantene i planteringshull, i furer eller etter et mer kostbart system kalt pastinatio. Sistnevnte var laget til litt som en skyttergrav med forhøyninger og dreneringskanaler og dyplufting av hele området. Columella anbefaler beskjæring på våren eller høsten, og at man fjerne sommerrøttene før vinteren.

Vinmarkene til Fattoria Casabianca - vitis iugata

Få steder i Italia bevarer et gammelt jordbrukslandskap som i Chianti-området. Her hvor allerede etruskerne drev jordbruk, hvor skoger og den romerske macchiaen dominerte landskapet og villsvin, hjort og rådyr tråkka rundt, har mennesker dyrket jordlapper og vinranker i tusener av år. Her finner vi også et berømt hvit hus. Det er to hvite hus av betydning i denne verden. Det ene ligger i Washington og der regjerer amerikanske presidenter, det andre ligger  nær den vakre museumsbyen Siena i Chianti Colli Senesi og her regjerer familien Cenni. Fattoria Casabianca har 650 hektar urørt landskap og dyrka mark, med økologiske vinmarker og restaurerte gamle bondegårder tilgjengelig for leie om man ønsker en skikkelig agriturismo-opplevelse.

Her lages også god chianti som man kan få på de fleste pol til en svært gunstig pris: Fattoria Casabianca Coppaia Chianti Colli Senesi (kr. 125,-). En saftig og smaksrik sangiovese, med det sedvanlige hint av krydder og urter med modne røde bær. Den storkosere seg sammen med det meste kjøttmat du putter på grillen, eller i sofakroken etter grillen.  Dette er back to nature, men en kultivert sådan. 2013-årgangen er minst like god som en forrige og har ikke bare fått mye velfortjent skryt, men også ny hvit etikett. Nyt ettersommeren!

Cassiodorus og vintervinen

Det er vinter - iallefall ifølge kalenderen, og da er det på sin plass å fortelle historien om en av verdens mest berømte vinterviner. På en av årets første dager skal vi dermed ta turen til seinantikkens Italia - til en tid hvor de romerske keiserne var bare et minne og invaderende germanske konger satt ved makten, men hvor vinen fremdeles var utmerket. 

Theoderik den Store - gull solidus

Folkevandringstida hadde ført ulike germanske stammer og folk sørvestover på 400-tallet og de fikk ganske fritt leide i et nedkjørt vestromerrike. Vandaler, frankere og øst og vestgotere turet fram som de ville. Man beholdt en slags marionettekeiser i Italia ganske lenge, men til slutt tok Odovaker affære og avskaffet hele keisertronen og avsatte den unge Romulus Augustulus, mens han selv tok kongsmakten. 

Keiser Zeno i Bysants var imidlertid ikke fornøyd med ham og tillot at en østgotisk folkegruppe invaderte og overtok makten i Italia. Deres leder var kong Theoderik den Store, kjent her nord også som Tjodrik og i germanske sagn som Didrik av Bern. Theoderik tok selv livet av Odovaker og lot seg utrope til konge av Italia med base i Ravenna. Forfatteren, filosofen, senatoren og statsmannen Boethius ble hans "statsminister" (magister officiorum). Men han falt i unåde og ble henrettet. 

Cassiodorus
- statsmann og klostergrunnlegger

Da tok en annen mann hans plass - også han kjent som forfatter, tenker og statsmann - Flavius Magnus Aurelius Cassiodorus Senator, eller bare Cassiodorus. Han skriver ikke ett ord om sin forgjenger og i de brevene vi har bevart fra ham, er det svært lite tegn til den turbulente og blodige tiden som han tross alt levde og tjenestegjorde i. Hans offentlige korrespondanse dreier seg om en rekke små og store oppgaver, ofte knyttet til hoffet og styringen av landet - men det hele kan virke nesten idyllisk.

Kongens banketter er også noe Cassiodorus er engasjert i. Det var ingen tilfeldighet hvem som ble invitert, hvor de ble plassert eller hva de fikk å spise og drikke. «Når kongens bord er velutrustet er det et godt tegn for staten. En privat person kan nøye seg med lokalt produsert mat, men det er ærbart for en konge å samle delikatesser fra alle land til sitt bord», sier Cassiodorus, før han legger ut om fisk fra alle verdens hjørner. Imidlertid hadde ikke Theoderik tilgang til oversjøisk vin til sitt bugnende bord  med eksotiske retter. Det trengtes da heller ikke, mener Cassiodorus, når «vårt fruktbare Italia er så spesielt rik på viner, må vi ha disse på kongens bord». Og i den sammenheng retter han en helt spesiell henvendelse til 

sin forrådsmester (canonicarius) for distriktet Venetiae. Kongens vinkjeller er nærmest tom for den fabelaktige Acinaticum-vinen, den berømte vintervinen fra Verona. Cassiodorus skriver (Epist. 12.4):

Rapporten fra mesteren for de kongelige eiendommer (comes patrimonii) forteller at beholdningen av Acinaticium er svært lav i de kongelige kjellere. Vi vil derfor be deg å oppsøke vinmakerne til denne vinen i Verona, og tilby dem en tilstrekkelig pris. Strengt tatt burde de by den gratis til sin herre.

Det er i sannhet en edel vin og en som Italia kan være stolte av. Det åndfulle Hellas kan kurere dårlig vin med fremmede tilsetningsstoffer, eller skjule den med parfyme. Det er det ikke behov for med denne drikken. Vinen er ublandet og purpurrød, verdig en konge, og den er søt og sterk, og så kompakt når den drikkes, at man blir i tvil om det er flytende føde eller spiselig drikke.

La meg få beskrive den unike måten den lages. Drueklasene, som hentes inn om høsten, henges oppunder hustaket for å tørke. Ikke slik at de visner bort, men slik at de utsondrer den smakløse væsken og blir mye søtere. Her henger de til desember, når alt annet er bundet av vinterfrost og ting på forunderlig vis begynner på nytt og man finner igjen det gamle i alle kjellere. Da får denne vintermosten, disse druenes kjølige blod, flyte i en sprengkald vinhøst og blir til dette drikkelige purpur, denne fiolette nektar – en prosess som blander det evige og det nye. Ikke blir druene på skjendig vis tråkket ned av føtter, og heller ikke ødelagt av fæle tilsetningsstoffer. Nektarens strøm av perlelignende klarhet kaller fram dens edelhet. Den synes å felle tårer av glede, og gleder øyet med sin skjønnhet like mye som ganen med sin smak.

Få tak i denne vinen så raskt som mulig til en akseptabel pris og gi den videre til hoffbestyrerne (Chartarii) som tar seg av dette. Husk også at den bør bli servert i melkehvite beger, da vil den framstå enda mer spektakulær – på samme måten som liljer og roser forener sin sjarm. Da blir vinen en stor glede for øye, ut over den trivielle kjensgjerning at den har en behagelig smak og gjenoppretter styrken til den som drikker den. Vi stoler på at du kan skaffe både vin og beger og få det oversendt.

Vi får håpe kongen og Cassiodorus fikk sin vin. Det sier ikke den videre korrespondansen noe om. Cassiodorus trakk seg etter hver tilbake fra sin stilling, grunnla et kloster i sine hjemtrakter og viet seg til historie og sitt forfatterskap. Han ble hundgammel, antagelig var han rundt 100 og døde rundt 585 evt., styrket på den herlige vintervinen. Vinen han beskriver og teknikken med å la druene henge oppunder taket til vinteren kommer - som altså går tilbake til romertida - finnes fremdeles i Verona-traktene. Det er den vinen som er viden kjent som Recioto. Så denne gangen blir anbefalingen lekende lett.

Ikke bare det, det finnes et vinhus som har tatt vare på denne tradisjonen helt spesielt og faktisk har retten til å kalle sin vin nettopp Acinaticum, eller Acinatico i den moderne italienske språkdrakten. Dagens anbefaling er Stefano Accordini Recioto della Valpolicella Classico Acinatico (2010; kr 274,50). Dette er en vidunderlig recioto, på de sedvanlige druene Corvina Veronese (75%), Rondinella og en klase Molinara, med duft av takmøne midtvinters. Vi har jo for vane å servere vin i glass nå, og ikke for eksempel i porselen, men med litt riskrem ved glassets side så skulle vel også Cassiodorus' øye bli gledet av den hvite og røde sjarmbomben. Når det er sagt, og prøvd, så har du her også en makaløs følgesvenn til enhver sjokoladebasert dessert. Eller rett og slett alene istedenfor enhver dessert. Acinatico er lykkelig også i selskap med godt modne oster, gjerne muggost. Verdig en konge, men nå kan også Jørgen få tak i denne vinen til en akseptabel pris. 

Godt nytt år!

Apicius - gourmet, kokebokforfatter og legende

Historiene er mange om antikkens mest kjente gourmet, Marcus Gavius Apicius. De aller, aller fleste er ikke sanne. Eller det vil si, vi kjenner ham egentlig ikke særlig godt, så vi kan ikke vite det heller. Men det meste som tillegges ham er anekdoter og historier som knapt kan passe inn kronologisk. For virkelighetens Apicius levde i tidlig keisertid under Tiberius og er kjent som en notorisk feinschmecker med tilhold i Minturnae (moderne Minturno, sør i Lazio).

Seneca beskriver Apicius som den som virkelig utformet scientia popinae, restaurantvitenskap eller kokkekunsten, om man vil (Helv. 8). Moralfilosofen og dydsmønsteret Seneca mente dette ikke som noe positivt, for han la også til at han dermed fordervet samtida med sitt eksempel. Uansett er hans navn knyttet til mang en kulinarisk fulltreffer og oppskrift. En hel kokebok (De re coquinaria) som vi har bevart, bærer hans navn, men den er fra seinantikken og ikke fra Apicius' stilus. Det vil si det er lite til kokebok, for det meste ramser den opp ingredienser til mange retter, men sier lite om utporsjonering og tilbereding. For den som er interessert i oppskrifter fra antikken tilpasset en norsk setting, kan jeg varmt anbefale spalten "res coquinaria" i Klassisk Forum. I hvert nummer siden starten på 80-tallet er det presentert en antikk rett. Disse heftene er nå til og med å finne elektronisk: Klassisk Forum i Duo.

Apicius var en levemann som nøt god man og vin, er det liten tvil om - så mange rykter og anekdoter fester seg ikke ved en måteholden og forsiktig herremann. Han skal ha spist middag med de fremste menn Roma fostret, som den store kulturpatronen Maecenas, hvis navn til evig tid er blitt stående som begrep på en som gir rundhåndet til kunstnere: en mesén.
Apicius var spesielt opptatt av havets delikatesser, om vi skal feste lit til anekdotene. Han foretrakk sitt hjemsted Minturnae nettopp fordi de hadde så store og gode kongereker/kreps. Han skal imidlertid ha praiet en båt med mannskap for å dra til den libyske kysten, da han hørte rykter om at de var større og bedre der. Men da han kom fram, ble han så skuffet over at det han ble tilbudt av lokale fiskere ikke var bedre enn de hjemme at han snudde båten og dro hjem uten å gå i land (Athenaeus Deipnosophistae 1.7.a). Athenaeus forteller forøvrig at Apicius sendte ferske østers i en smart egenprodusert innretning til keiser Trajan (dvs. hundre år seinere...) i Parthia, og at han fikk en spesiell ostekake oppkalt etter seg.

Plinius den eldre avlegger også Apicius noen visitter i sin Naturhistorie, blant annet at "han var født til å nyte enhver overdådige luksus som kunne tilberedes" (NH 9.30). Plinius videreformidler også flere gourmettips fra Apicius, blant annet om kålkoking (NH 19.143), om at rød mulle blir best om man legger det i en lake av fiskesaus før den kokes, at flamingotunger har en ypperlig smak (NH 10.133), og dessuten at man kunne overføre metoden for å produsere god gåselever til gris, hvor han foret den opp på fiken og slaktet den med en overdose mulsum (honningblandet vin) (NH 8.209).

Den mest særegne historien om Apicius er kanskje den om hans endelikt, som Seneca beskriver (Consolatio ad Helviam): Da han hadde brukt opp 100 millioner sestertser på måltider og alle gaver han hadde fått fra keiserhoffet, hadde han kun 10 millioner sestertser igjen (noe som i seg selv tilsvarte en stor formue). Men da valgte å ta sitt eget liv, da han ikke kunne utstå tanken på ikke å kunne unne seg alt han ønsket.

Det er ingen grunn til å etterstrebe Apicius, men når det er sagt så er man ingen snobb om man velger å strekke seg litt lenger og legge noen flere pinner i kors for å lage og nyte god mat og drikke. En som har betydd mye for utbredelsen av gode mat fra gode råvarer og enkle oppskrifter som passer til de fleste norske kjøkken, lommebøker og tv-stuer, er Ole Martin Alfsen. Vi har alle sett ham med forkle som TV-kokk og matekspert i flere programmer, men det kanskje ikke alle vet like godt, er at Ole Martin også er utdannet sommelier med tung faglig bakgrunn som konsulent og lærer ved Gastronomisk Institutt og Kulinarisk Akademi. Nå har han også begått sin egen, utmerkede vin: OMA Barbera D'Alba (2012; kr 150,-). Oma-vinen er framstilt i et samarbeid med Davide Rosso og i kjelleren på vinhuset Giovanni Rosso, hvor Ole Martin har fått være med å velge ut druene og den videre vinifiseringsprosessen for å gjøre denne barberaen akkurat slik han selv ønsket den. Resultatet er svært vellykket, en stilren, leskende barbera. Saftig, men med et neddempet og rent preg. Denne finnes nå i mange polutsalg som et testprodukt for basisutvalget. Det er bare å håpe den selger nok til å bli der lenge. Apicius ville være stolt av å servere denne - også fordi den ville være så velegnet til mange ulike retter fra torsk og kylling, til kalv og ragu. Tror dette kan bli en vinner også til fredagstacoen, men ikke si det til Apicius....