Vin og Ruin

Den romerske vinkjelleren - terrakotta og tjære

2012-02-11T03:12:00.001-08:00

Den romersk vinkjelleren (cella vinaria) var full av dolia, store keramikkkar. Her ble vinen helt over, ofte etter den første fermenteringen i bassenger, og her foregikk den videre fermentering og foredlingen vinteren gjennom. Den gode romerske vinbonden foretrakk dolier som ikke er for store og som hadde smal åpning (Plinius d.e. NH 14.27.2). Det ga best stabilitet til vinen, og hindret bakterier.

Men først måtte doliene smøres inn med tjære, for at de ikke skulle krakkelere eller sprekke. Denne prosessen kalles picatio etter det latinske ordet for tjære eller bek, pix, og er sirlig beskrevet av Columella (DRR 11.2.70). Prosessen måtte gjøres om for hver årgang. Moderne studier har vist at man på denne måten faktisk fikk svært tette kar. Men det er mye liv i gjæra vin og sprekker kunne forekomme. Da tettet man med voks og blykramper (som vi kan se på denne dolien).

Man har samtidig ment at ettersom tjæren vil avgi noe harpiks i kontakt med alkohol, så må harpikssmaken ha vært et innslag i mye antikk vin og at den kanskje avledet den seinere teknikken med å tilsette kvae for å lage den litt underlige drikken grekerne er kjent for, retsina. I beste fall OK, kald på en gresk taverna blant lokalbefolkningen, ikke mye å rope hurra for verken i et pent glass på verandaen på Bestum eller i stua på en treroms på Bøler. Nå er det likevel ikke grunn til å tro at konsentrasjonen av harpiks ville være så stor fra tjæren i doliene. Men retsinert vin vet vi kunne være populær i antikken også, blant andre anbefaler dikteren Martial en picatum, en vin fra Wien, som saturnaliegave!

I vinkjellerene gravde man doliene ned i bakken for besørge så stabile forhold og temperaturer som mulig. Her ser vi en vinkjeller fra Pompeii. Man var også kjent med bruken av fat og tønner av tre, cupae, men disse var lite i bruk, og tilsynelatende primært i alpeområdet. Romerne hadde lært denne vinmakerprosessen av grekerne og brukte de samme karene som i Hellas - der heter en dolium en pithos. Og for alle som husker sitt ex.phil.-pensum om den kyniske filosofen Diogenes som levde i ei tønne i Korint, så gjorde han ikke det, slik mange - også en del tegnere - har forestilt seg det: i en god, gammeldags tretønne, en slik som Donald Duck ofte befinner seg i. Men den franske 1800-tallsmaleren Jean-Léon Gérôme har fått det riktig til her, hvor han har malt Diogenes i sin pithos. Men det ser ut som om han sitter tørt i det.

Vi velger oss en vin fjernt fra tjære, harpiks og terracotta, men en som likevel er å få i store kvanta til en utrolig bra pris: Agriverde Colle del Duca Montepulciano d'Abruzzo (2009; Bag-in-box kr 278,-). En riktig deilig Md'A fra en tvers gjennom økologisk vingård. Stadig frisk og full av modne frukter og røde bær. Med en literpris godt under hundrelappen er dette noe av det aller billigste du kan oppdrive på Vinmonopolet (men må bestilles). Noe å ta med seg til fjells til vinterferien - funker sikkert godt som toddy også, men dette er egentlig noe av det bedre som er fylt på bag-i-boks for det norske markedet og liker både kjøttkaker og peis.

Fermentering før og nå

2012-02-04T06:40:00.000-08:00

Gjæring er ikke det det en gang var, iallfall ikke for vinbonden. For der vinbøndene før Pasteur måtte nøye seg med den naturlige gjærsoppen fra drueskallet, tilsetter dagens vinbønder svoveldioksid i mosten for å ta livet av alle disse gjærsoppene, for så å tilføre litt av den reine og laboratoriedyrkede gjærstammen sacchararomyces cervevisiae. Da får de kontroll på fermenteringsprosesen, noe våre antikke venner ikke hadde. Gjæringen kunne starte allerede da druene var plukket og lå i sine kurver, men må ha blitt påskyndet av kontakten med fotsåler og jordbruksredskaper. Noen av de naturlige gjærsporene (særlig hanseniaspora) kunne gi mye syre og en ganske bitter smak til vinen, men syren var også med å stabilisere vinen, så dette kunne også være en fordel. Gikk det helt skeis i fermenteringsprosessen og vinen ble for bitter, har imidlertid landbruksforfatteren Columella (DRR 12-26-30), som skrev sitt verk i 60-årene evt., et råd. Man kan koke mosten og drepe alle mikroorganismer, for så å tilsette bunnslam fra en mer vellykket vin. Dette vil restarte gjæringsprosessen igjen og forhåpentligvis gi et bedre resultat, men særlig aromatisk og god ville ikke vin på kokt most bli.

Etter vinhøsten og pressingen ble mosten hos de mest profesjonelle vinmakerne holdt i bassenger for at den første gjæringsprosessen skulle komme igang, og avhengig av ønske om farge og smak, kunne man la mosten ligge sammen med skall, kjerner og stilk. Dernest helte man mosten over i store leirkar, dolia - som disse fra Ostia Antica, som ble gravd ned i jorda for å sikre at hele den videre fermenterings- og modningsprosessen gikk sin gang under stabile og lave temperaturer vinteren igjennom. Når arkeologene graver ut en kjeller med nedgravde dolia, vet de at det er en vinkjeller. Frittstående dolia var brukt til olivenolje.

Gjærsoppen trenger imidlertid også næring, i form av nitrogen, fosfor og svovel for å utvikle seg - og mange moderne vinbønder tilsetter derfor dette i mosten, for at fermenteringen skal skje stabilt og ryddig. Den antikke vinbonden kjente heller ikke til kjemien bak dette, men man var ikke ukjent med tilsettingsstoffer som kunne gi noe av den samme effekten om ikke mosten ga tilstrekkelig næring for å danne nok glukose og alkohol. For å sikre vinen stabilitet måtte antikkens vinbønder stole på en høyere konsentrasjon av druesukker (fra mer modne druer enn i dag) som ga nok alkohol. Og om det ikke var nok, tilsatte man eksempelvis sirup (defrutum), kokt inn av druesaft. Og som vi diskuterte i forrige blogginnlegg, var dette ofte gjort i blykjeler og dermed med en konsentrasjon av farlige giftstoffer. Antikkens vin var dermed ikke nødvendigvis mer naturlig og definitivt ikke sunnere enn dagens...

Det finnes en viss interesse, særlig i vinmiljøer i Norge, for vin laget etter "naturlige" prinsipper, av biodynamisk dyrkede vinranker og uten tilsetting av kjemikalier - kjent under fellesbetegnelsen naturvin. Men ettersom den naturlige fermenteringsprosessen er svært vanskelig å kontrollere, blir alltid resultatet noe usikkert og ofte er det snakk om kostbare viner. Her skal vi dog hente fram en godbit som tilhører dette segmentet, fra en vinmaker som faktisk klarer å gjøre prosessen stabil og sluttproduktet svært spennende og godt: Marco De Bartoli Integer Grillo (2008; kr. 260,-). En unik vin på grillo-druen fra området rundt Samperi i Marsala, utviklet kun ved naturlig gjæring i eikefat og puttet ufiltrert på flaske. Som det kommer fram av vinens navn, Integer, som er latin og betyr "urørt"/"frisk", er dette antikkens vin på flaske, fullstendig ubesudlet!

Bly og vann, i rør og hand (og en kopp vin)

2012-01-28T08:00:00.000-08:00

Det er en kjensgjerning at romerne brukte blyrør til sine akvedukter og vannledningssystemer. Blyet (latin, plumbum) var egentlig et overskuddsfenomen i sølvproduksjonen, men var lett å varme og forme og et relativt flittig brukt metall. Særlig var det altså anvendt til rør og en rørmaker ble kalt plumbarius, herav det engelske ordet for rørlegger, "plumber", og navnet på et kjent avløpsåpneprodukt og omstridt bygdeband, Plumbo.

Et problem med blyet er imidlertid at det er giftig og kan gi alvorlige nerve- og hjerneskader og sterilitet. Derfor har flere forskere ment at blyforgifting var årsaken til Romerrikets fall. Det er det ikke så mange som tror på. Man brukte ikke bly overalt og både agrarforfatteren Columella og arkitekten Vitruvius (8.6.10-11) forteller om farene ved blyet og at man derfor mange steder foretrakk terrakotta. Videre vil giftstoffene i liten grad avledes til rennende vann - og romerne lot vannet flomme kontinuerlig i akvedukter og rør. Blyet avleder dessuten mest giftstoffer når det korroderer. Vannet i nærheten av Roma inneholder så mye kalsiumkarbonat fra kalkstein at det dannet seg kalklag inne i blyrørenesom både isolerte mot utsiling av giftstoffer og hindret korrosjon. Så skyld ikke på rørlegger'n eller røra om romerne ble lett forvirra!

Men det betydde ikke at romere ikke kunne bli utsatt for blyforgiftning. For ikke alle romeren var like opplyste som Vitruvius. Noen hadde til og med en forkjærlighet for kokekar av bly, særlig til bruk for å lage sirup. Man kokte inn av ugjæret druemost i blykjeler for å øke konsentrasjonen av sukker. Denne sirupen er kjent som defrutum (eller sapa, om den var svært konsentrert). Resultatet var at det ble utskilt blysukker (også kjent som blyacetat, eller blyedikk) og man fikk et effektivt søtningsmiddel. Romerne kjente jo ikke sukkeret. Hva brukte man så dette søtstoffet til? Jo man puttet det gjerne i gammel vin for å friske opp smaken og øke holdbarheten! Forskere har kommet fram til at den meste konsentrerte sapen kunne gi så mye som 20 milligram bly pr. liter vin. Mye vin tilsatt dette og du ville få tidenes hang-over...

Ikke alle har ren druesaft i flasken i dag heller - jeg husker da godt en skandale med etanol i østerisk vin for noen år siden og det finnes en rekke mindre seriøse vinprodusenter som tilsetter sukker og andre søtningsstoffer for å gjøre vinen bedre og mer holdbar. Styr unna - slikt gir mer hodepine.

I denne sammenheng er det bare ett valg, det må bli Plumbago (2009; kr. 179,50) fra stjerneprodusenten Planeta på Sicilia. En nydelig rødvin på Nero d'Avola, som ble beæret med toppnoteringen tre glass i siste utgaven av Gambero Rosso. Navnet er hentet fra blomsten som er avbildet på etiketten (plumbago auriculata) og som talende nok heter blyrot på norsk. Ordet plumbago stammer altså fra latinens plumbum (bly) og agere (å utføre). Denne nytes definitivt best fullstendig ublandet, men gjerne sammen med en god lammegryte eller noe rødt kjøtt. Du kan møte både vinen og produsenten på Oslo vinfestival (2.-4. februar 2012): http://www.gaiawine.no/?p=4&sp=nyheter&art=571.

Her finner den interesserte mer om romersk blyforgiftning: http://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/wine/leadpoisoning.html

Hannibal og vin til enhver sak

2012-01-10T13:19:00.000-08:00

Hannibal ad portas (”Hannibal ved portene!”), er et stående utsagn fra romersk tid, som gir uttrykk for den forvirring, frykt og beven som etterfulgte Hannibals marsj over Alpene og de katastrofenederlag han påførte ulike romerske hærer, særlig i begynnelsen av den andre puniske krigen (218-202 fvt). Hannibal ble valgt som leder for de karthagiske styrkene i Spania i en alder av 26 år. Han var sønn av den berømte generalen Hamilkar Barka, og var utvilsomt, som sin far, et militært geni og en fantastisk motivator og leder. Han herjet på romersk jord i 15 år og de taktiske triumfer over romerne i slaget ved Trasimenersjøen og Cannae er studert og genierklært av generaler og militærtaktikere i all ettertid. Men bare ved én anledning, i 211 fvt., stod han faktisk tett ved Romas bymurer - uten å angripe byen.

Her skal vi dog ikke skrive om Hannibals militære seire, men konsentrere oss om noen morsomme historier om bruk av vin. Soldatene hans hadde selvsagt med seg vin på turen over Alpene. Bare tanken på en slik strabasiøs ferd uten en klunk i ny og ned ville vel være for tøff. Men selv der måtte soldatene rennonsere, for vinen ble brukt til veiarbeid forteller Livius (21.37)! Da Hannibals følge stod overfor en stupbratt skrent de ikke greide å forsere, satte man i gang med regelrett veibygging. Man brøt fjell! Ved å lage et digert bål over klippen fikk man steinen varm og helte så vin over for at den også skulle bli porøs - og slik kunne man hugge ut en farbar trasé og komme seg videre. Mang en fjellstø kar har vel måttet se seg beseiret av varme og vin, så Alpene har ingenting å skamme seg for. Soldatene til Hannibal måtte imidlertid fortsette tørste.

Den neste litt rare episoden vi skal ta med oss er hentet fra Polybios (3.88.1). Han forteller nemlig at Hannibal badet hestene i gammel vin for å befri dem fra kløe og andre ubehageligheter når de var vel kommet fram til Apulia. Vi får håpe det ikke var god årgangsvin.

Men det ble til slutt en skvett eller to til Hannibals menn også. Og det ble også deres bane, om man vil følge Livius. Da Hannibal trengte et logistisk senter og en trygg havn, tok han kontroll over Capua. Capua var et velstående oskisk sentrum rett ved noen av antikkens mest berømte vinmarker - ager falernus - og, som Hannibal hadde forutsett, stadig vekk en by med stolthet og selvstendighetstrang. Overbevist om at romerne ikke kunne beskytte byen, overga de seg og Hannibal fikk dermed et brohode i Campania. Hannibals hær tok vinterkvarter i Capua i 215. (Statuen øverst er funnet i Capua, men man er usikker på om den faktisk forestiller Hannibal.) Her fikk for første gang på flere år soldatene en seng og litt dagligliv. Slikt kan føre galt av sted. Ifølge Livius (23.18) ble det fine krigsmaskineriet ødelagt av dette: ”Søvn og vin, store middager og prostituerte, bad og det daglig å vende seg mer og mer til behagelig lediggang; så svekket ble både kropp og sinn, at etterpå var det fortidens seire og ikke militær styrke som beskyttet dem". Med dramatisk blekk legger han til at "Capua var Hannibals Cannae", med referanse til det romerske katastrofenederlaget i 216.

Vi velger oss denne gangen derfor en alldeles super vin som også starter sitt eventyr i Alpene og går sin seiersgang over hele verden: St. Michele Appiano Sanct Valentin Sauvignon (2009; kr. 273,50), fra Südtirol/Alto Adige. Den bryter fjell og fjerner kløe, og så er den utmerket også til lediggang eller om Hannibal står ved porten. Om du stadig vekk holder fast ved nyttårsforsettet om å legge av noen kilo og setter en god salat med mye smak på bordet, så vil denne også gjerne slå følge. Rett og slett en fabelaktig cru-vin fra en av Italias beste ønologer, Hans Terzer - intet militært geni, tror jeg, men en verdensmester på sauvignon blanc.

Hva skjedde i de dager...

2011-12-26T00:12:00.000-08:00

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Juleevangeliet kjenner vi vel alle, hedninger som troende. Sånn helt presist er det likevel ikke denne beskrivelsen fra Lukas (2.1-2). Augustus befalte aldri at hele verden (οἰκουμένη) skulle skrives inn i manntall. Og ingen romersk folkeregistrering innbefattet at alle måtte dra til sin fødeby, slik evangeliet framstiller Maria og Josefs ferd til Betlehem. Så hva er det Lukas refererer til og når? For å svare på det spørsmålet må vi ta en liten historisk reise i antikkens Palestina. Den gang tre vise menn kunne ta seg fram uten slike hindere.

Vi må begynne med romernes ekspansjon i det hellenistiske østlige Middelhavet. Det var den legendariske Pompeius Magnus (som seinere inngikk kompaniskap med, men så ble beseiret av Caesar) som sikret Syria som romersk provins i 63 fvt. og i samme slengen invaderte Jerusalem og pasifiserte Judea. Her fikk det styrende dynastiet, hasmoneerne, fortsette, men som romerske klientkonger. Romerne satte dog inn idumeerlederen Antipater som overoppsynsmann for Judea og Gallilea, og ga ham romersk borgerskap. Hans sønn var Herodes den store (bildet), som vi også kjenner fra bibelhistoriene. Han var ikke jøde, men altså idumeer, og ble satt til å styre Gallilea av Julius Caesar. Han stod ikke på god fot med store deler av den jødiske befolkningen, ei heller med Caesars øyesten, Kleopatra av Egypt. Likevel inntok han Jerusalem i 37 fvt. og bygde ut et stort Stor-Judea, med romernes velsignelse. Hans regjeringstid ble imidlertid fylt med hoffintriger, vold og drap. Johannes døperen var bare én av mange opprørske elementer som ble tatt av dage, men historien om barnedrapene i forbindelse med Jesu fødsel, kjenner vi bare gjennom Matteus-evangeliet. For sannheten er at Herodes døde i år 4 før Kristi fødsel. Da ble kongens riket splittes opp og fordelt på hans tre sønner, med vekslende hell. Filippos som fikk Iturea og tilliggende områder styrte i fred og fordragelighet der til 34 evt. Herodes Antipas, som vi hører om i påskeevangeliet, ble satt til å styre Gallilea, mens makten i Judea og Samaria tilfalt Arkelaos. Han var voldelig og udugelig, og etter opprør og bråk ble han derfor avsatt av romerne i år 6 etter Kristi fødsel. Dermed ble Judea, Samaria og Idumea lagt direkte inn under Roma, som provinsen Judea (provincia Iudaea). Den nye provinsen lå administrativt under den større provinsen Syria, hvor Publius Sulpicius Quirinus var keiserens legatus Augusti propraetore, dvs. stattholder eller provinsbestyrer. Det er han som dukker opp som landshøvdingen Kvirinus i dennorske bibelteksten. Men så, hva var det med dette manntallet? I Roma holdt mann borgerlister (census) over alle romerske borgere, først og fremst av hensyn til politiske og juridiske rettigheter, men også utskriving til hæren. I republikken ble disse listene holdt ajour hvert femte år av censorene, men utover i keisertida ble borgerretten mindre verdt og soldater ble vervet, så censuslistene fikk gradvis mindre betydning. Motsatt var det med censuslistene i provinsene. De var ikke manntallslister i den forstand, men skattlister. Når romerne overtok en ny provins, sørget de for å registrere eiendommer med familieoverhode, antall personer i husholdet og produksjonsgrunnlaget for å beregne skatten. Det var den oppgaven Quirinus gikk i gang med for den nye provinsen i år 6/7 etter Kristi fødsel, når Jesus ifølge Lukas ble født. Forvirret? Bedre blir det jo ikke av at dette tilsynelatende skjedde mens Herodes den store "var konge i Jødeland", noe han altså sluttet med i år 4 før Kristi fødsel. Videre er det noen som peker på at det var ekseptionelle astronomiske forhold i desember år 3 fvt., som gjorde at Venus ville framstå nesten som en stor skinnende stjerne og dermed passe godt med fortellingen om den spesielle ledestjernen på himmelen.

Ingen vet når Jesus ble født, men det var iallfall ikke i år null, for noe år 0 har aldri eksistert. Det var den skytiske munken Dionysios den lille som i 525 evt. etablerte den nåværende tidsregningen ved å anslå det året Jesus ble født, som startpunkt for en ny tidsregning. Etter den tidsregningen gikk man rett fra år 1 f.Kr. til år 1 e.Kr. Det finnes ikke noe år 0. Etter hvert som denne tidsregningen ble akseptert omtalte man årene fra og med det første som herrens år, Anno Domini (AD).

Og hva vil det si å bli født i en stall? Vi vet fra arkeologien og andre beskrivelser fra området at det var svært vanlig å bo i en stall, eller holde dyra sine i eget hus, alt ettersom hvordan man ser det. Mennesker og husdyr delte tak, gjerne slik at huset var todelt, med en ende til husdyra og en annen til menneskene og arnen.
Hvorom allting er, Lukas er nok ikke en helt troverdig kilde til kronologien og forholdene rundt Jesu fødsel. Men det er såvisst en hendelse som har satt sine spor og som minnes verden rundt i disse dager. Vi kan være rimelig trygge på at man ikke feiret fødselen til den vesle gutten på østlandsvis, med ribbe, medisterkaker og pølse, for familien til Josef og Maria var jøder og spiste ikke svin. Vestlandsvarianten med pinnekjøtt er nok langt nærmere det som ble tilberedt som festmåltid der og da. Om Josef satset på salttørket og røkt fårekjøtt, får vi håpe han hadde en øl eller to, for jeg tror ikke det finnes en vin som sitter bedre til slik mat. Men om de tre vise menn hadde med seg litt moltekrem eller en sandkake, så vet jeg om en svært passende hellig vin til anledningen, en vinsanto. Selv om noen forsøker å knytte navnet an til både Santorini og østlige patriarkers uttale, må vi kunne fastslå at denne toscanske spesialiteten rett og slett er å forstå som hellig vin. Vi velger oss Tenuta Cantagallo Millarium Vinsanto. På beste romersk vis markerer den en milepæl (millarium) i historien. Dessuten er den også nydelig til fattigmann og goro. Forsatt god jul!

Io Saturnalia!

2011-12-18T14:05:00.000-08:00

Vi er inne i en skikkelig høytid, årets høydepunkt på festfronten. Den tiden på året hvor alle tar noen dager fri, og det feires rike og strand rundt med festopptog og gode middager, og folk gir hverandre presenter. Vi snakker selvsagt om den store saturnaliefesten! Romerne feiret imidlertid ikke a newborn king, de feiret en av de eldste av alle gudene, Saturn. I våre dager forbinder folk Saturn med en planet langt ute i solsystemet vårt, snarere enn med en mektig guddom. Så det har nok gått nedover med formidlingen av antikk kulturhistorie (eller var det realfagenes triumf?).
Saturn var uansett en gammel italisk fertilitetsgud som ble identifisert med den greske Kronos - en gang gudeverdens mektige hersker, sønn av Uranos (himmelen) og Gaia (jorda) og leder for titanene. Hans tid var gullalderen, da verden var i vater og alt var velstand! Men han hadde måttet nedkjempe faren for å befri sine søsken fra underverdens slit og sikre seg makten - etter sigende ved å kutte av ham ballene med sigd. Da forbannet Uranos ham og fortalte at han nok skulle lide samme skjebne selv. Med vissheten om det, tok Kronos en tøff beslutning, nemlig den å spise sine egne barn etterhvert som de ble født. Hans kone Rhea lurte ham imidlertid ved én anledning, som vi ser på dette bildet, og tullet en stein inn i et klede og ga ham det, istedenfor det nyfødte barnet. Sønnen Zevs ble gjemt bort på Kreta - og etter én versjon oppfostret av Gaia -, men han vokste opp og utfordret og beseiret Kronos da han vel hadde nådd moden alder. Søsknene reddet han ved å skjære opp buken til Kronos og la dem slippe fri. Kronos, stakkar, ble forvist - til Tartaros eller langt til vest. Han dukker iallfall opp som Saturn i Italia og var en viktig romersk guddom. Han var forbundet med sator (såmannen) og ble dyrket som en fruktbarhetsgud.
Saturn hadde derfor et tempel midt på Forum Romanum, etter legenden oppført i 497, rett etter at kongene var fordrevet fra byen. Her ble også den romerske statskassa oppbevart. Vi kan stadig se disse åtte søylene fra en seinantikk gjenreisning av tempelet etter en stor brann, noe også innskriften på arkitraven forteller.

Feiringen til Saturns ære rundt vintersolverv utviklet seg til den største og mest folkelige av alle de romerske religiøse festene. Det var egentlig 17. desember som var den store festdagen, med opptoget i Roma by, ofringen ved alteret og med påfølgende bankett, som ble avsluttet med at deltagerne ropte "Io Saturnalia!". Men så la man bort togaen og gjorde klart for fest og ferie - noen ganger sju dager til ende. Noen dro ut av byen til fjells, noen gikk i badet, men alle havnet i selskaper og hygget seg med hverandre, og ikke minst: de ga hverandre gaver. Alt fra en pose nøtter til en god bok. Dikteren Martial passet på å gi ut sine diktsamlinger rett før saturnaliefesten, slik at de skulle være en passende present. Det var ellers svært vanlig å slakte en pattegris og tenne talglys. Visse ting forandrer seg aldri. Det er imidlertid også en tradisjon for at man en dag under saturnaliene reverserte den sosiale orden, slik at alle var på like fot, endog noen steder slik at slavene var herrer og herrene slaver. Dette kanskje som et minne om gullalderen hvor alt var idyll for alle.
I mer moderne tid har man hatt en hang til å fremstille romerske fester som orgiastiske etegilder og fylleslag, slik som her, men det var nok ytterst sjelden tilfelle. Fra den seinantikke forfatteren Macrobius og hans verk Saturnalia får vi et inntrykk av hvordan saturnaliene ble feiret med sammenkomst med mat, drikke og diskusjoner om alskens lærde temata. Og saturnaliefesten var enormt populær rundt i hele Romerriket og ble feiret i de fjerneste strøk såvel som i Trastevere.

Til en slik folkefest med karnevalistiske innslag og en verden snudd på hodet velger vi oss en ærverdig vin som samtidig gir assosiasjoner til utskeielser og noe balstyrig - en barbaresco! Og for å samtidig å hedre guden fra gullalderen, den styrtede, men fremdeles så fruktbare Saturn, så vender vi blikket mot Piemonte og Paolo Abbona. Han var en gang den mektige herren i vinhuset Marchesi di Barolo, men som i en liten palassrevolusjon ble han satt på porten. Med seg hadde han dog noen gode vinmarker og sin teft for å lage kvalitetsvin. Dermed har han bygget sitt eget gode vinhus, som bare er hans, det vil på italiensk si Suoi. Suoi Barbaresco (kr. 200,-) er en imidlertid ikke bare hans, det er rett og slett en allemannsbarbaresco til de festlige timer med venner og familie. God om du bare skal knekke noen saturnalienøtter, riktig utmerket om du kommer over et feilparkert reinsdyr på disse tider.

Kottabos - en selskapslek fra antikkens Sicilia

2011-12-04T01:47:00.000-08:00

Til alle tider har man hatt en forkjærlighet for ulike typer selskapsleker, selv om det ser ut til å være noe på vikende front i våre dager. Antikkens grekere var iallfall svært glade i ulike leker og en spesielt populær gren var kottabos, eller presisjonskasting av vinslanter.

Denne spesielle leken oppstod på Sicilia, om kildene våre har rett. Vi siterer fra Kritias elegi:
Kottabosen kommer fra sicilianernes land
Et ærefullt påfunn vær sikker!
Vi setter opp mål å skyte på
med vinbegerets slantene nårenn vi drikker

Kottabos nevnes aller først av lyrikeren Anakreon på midten av 500-tallet. Han var en slags omreisende hoffpoet, og skal ha residert både hos tyrannen Polykrates på Samos og seinere hos peisistratidene i Athen. Etter det er selskapsleken nevnt av mange greske forfattere og gjengitt på vaser, drikkeskåler og vegger, og må ha vært svært populært. De beste kottabosspillerne er nærmest å regne som toppidrettsutøvere! Kanskje vi best kan sammenligne sporten med dart. Det er imidlertid hos Athenaios' Deipnosofistai (Sofister til bords, bok 15) at vi finner den mest utførlige beskrivelse av denne skikken.
Som vi ser av dette veggmaleriet fra en grav i den greske byen Paestum (datert til omkring 480 fvt.), så lå deltagerne på løybenker. Når man vel hadde drukket sin vin, lot man en slant være igjen i drikkeskålen (kylix). Så, i liggende stilling, vippet man drikkeskålen i rett stilling og sendte avgårde slanten, mens man sa navnet til kjærsten sin, får vi høre. Noen antikke kilder mener sicilianerne kalte slanten for latax, andre at det var et begrep for lyden kastingen medførte. Uansett; man siktet på og skulle forsøke å treffe en liten skive (plastinx) som var plassert øverst på en stang av bronse (kottabon) som stod på en fot midt på gulvet, slik vi ser på denne skissen av en keramikkvase. Traff man skiven, ville den ramle ned på en en større skive av bronseblikk (manés) og lage en herlig gonggonglyd, som igjen forhåpentligvis utløste både jubel og tilropet "Kottabeia!" fra forsamlingen. Athenaios forteller at sicilianerne var så opptatt av dette at de bygde egne lokaler spesialdesignet for kottabos.
Det var dessuten noe amorøst over kottabos, for det er stadige referanser til at dette spillet er forbundet med erotikk og sensualitet. Og den høye lyden av stadige kottaboser vekker melodier så kjære av Afrodite i hvert et hus, som Euripides forteller. Det fantes en rekke varianter av spillet, forteller Athenaios, så den som vil prøve presisjonskast med vinslanter, er det egentlig fritt fram. Skikken forsvant øyensynlig i romersk tid, av grunner vi bare kan spekulere på, men kanskje hadde det noe med hele konseptet rundt et symposion å gjøre, eller rett og slett en overgang til andre drikkebeger.

Dagens anbefaling må selvsagt bli en etnisk sicilianer, men på ingen måte en man bør kaste fordi den er dårlig. Nei, her skal vi velge en kjærlighetsrød vin med så flott konsistens at det er mulig å svinge en formfullendt slant i bånn av et glass og prøve seg på et presisjonskast. Dagens vin er Benanti Rosso di Verzella (kr. 183,50). En utmerket og særpreget Etna Rosso fra nordsiden av vulkanen, laget på to nerellodruer (mascalese og capuccio). Den bør være vant med skiftende omgivelser og at ting slynges ut fra tid til annen. Om du er av dem som sikter med annet enn vin og faktisk har vilt i frysen, er dette en super match. Uansett en vin verdig et antikt symposion og en etikett verdig en moderne begersvinger.

Vin og vann

2011-11-25T02:23:00.000-08:00

Det er en kjensgjerning at romerne og grekerne i hovedsak drakk sin vin blandet med vann, endog varmtvann. En underlig praksis tenker vi nordboere, som foretrekker vin og vann i hvert sitt glass, og te til helt andre tider. Men skikken med å blande litt vann i vinen er stadig vekk ikke uvanlig i sydlige strøk. Det er gjerne bordvinen man blander ut og mang en italiener er oppvokst med en slik blanding til familiemåltidene. Denne praksisen med å servere utblandet vin til barn er dog heldigvis ikke lenger vanlig i Sør-Europa i dag.

Antikkens grekere anså det usømmelig og barbarisk å drikke vinen ublandet. Da ble man jo fort full og det var ikke meningen. Ikke bare det, man trodde at det å drikke mye ublandet vin kunne føre til sinnsykdom og død. Det var nok å se til makedonere, trakere og skytere som gjorde nettopp det, for å se hvor ille det kunne gå. Det å "drikke på skytisk vis", var nettopp å drikke vinen ublandet. Det var også de som mente at Aleksander den store døde som følge av et for stort inntak av ublandet vin!

Når Jesus gjorde vann til vin, var den da ferdig blandet, undrer kanskje en observant leser. Glemte han seg kanskje og måtte gjøre om en god del av vinen tilbake til vann? Ikke vet jeg, men bryllupsfest ble det uansett.

Grekerne blandet normalt i litt mer vann enn vin og de kokte vannet for å unngå sykdom. Dermed var nok det de drakk ikke ulikt en slags svak toddy. Vin og varmtvann ble blandet i store blandeboller som stod sentralt plassert i rommet for videre sjenking. En slik blandebolle ble kalt krater på gresk, etter verbet for å blande (κεράννυμι).

Her ser vi en flott attisk rødfigur blandebolle fra ca. 440. Den viser oss en interessant scene fra mytologien, hvor Orfevs sitter på en stein og spiller på sin lyre, helt uanfektet av omverden. De som kommer til for å lytte er nettopp en trakisk mann og kvinne - de som drakk vinen ublandet. Ifølge myten døde Orfevs' kone, Evrydike, etter et slangebitt og Orfevs mislykkes i sitt forsøk på å hente henne tilbake fra Dødsriket, da han ikke klarte å la være å snu seg før de var helt oppe. Orfevs søkte da ensomheten og utmarken i Trakia, hvor han spilte sørgmodig musikk og sang sine vakre og triste sanger. Han var spesielt avvisende til den orgiastiske opptredenen til Dionysosdyrkerne og det ble hans bane. Disse ekstatiske kvinnene, kalt menadene, rev ham i stykker. Dionysos reddet dem fra gudenes vrede for denne skampletten ved å gjøre dem om til eiketrær. Den antikke mysteriereligionen knyttet til Orfevs, orfismen, har likevel også Dionysos som sin hovedgud.

Romerne ser ikke ut til å ha brukt blandeboller i særlig grad, men snarere blandet vann og vin direkte i drikkebegeret. Men mang en begersvinger har også unngått vann, for vi har noen kilder til nattlivet i Roma, med vovet ungdom og ublandet vin. Men det var ikke bare vann romerne blandet i vinen: En romersk spesialitet var mulsum, vin og honning, som av alle ting oftest ble servert som aperitiff. Et vell av krydder kunne også blandes i vinen og da helst før lagring. Slik vin kalte romerne conditum (eller noen ganger piperatum). Dette antok man hadde helsebringende effekter.

Jeg vil nødig anbefale noen å blande ut sin vin med vann, mye heller da anbefale en flott og billig bordvin med touch av krydderier som passer godt til et glass vann, og som er finfin til litt spicy kjøttretter: Cantele Negroamaro Salento 2010 (kr. 113,50). Man kunne tro at navnet her henger sammen med det italienske amaro, som er "bitter", men det er antagelig ikke tilfellet. Sannsynligvis er det snakk om et ord fra gresk ("maru-", jf latin merus) som betyr ren og ubesudlet. Kolonister i området i det som var antikkens Apulia (dagens Puglia) brakte med seg både druer og språk og vi hører om mera tarantina, som druer i området rundt byen Tarent. Merum på latin var nettopp et begrep for ublandet vin, og da passer navnet Negroamaro adskillig bedre, for denne vinen er mørk og ubesudlet!

Ny mosaikk med motiv fra Bacchusfest funnet i Bulgaria

2011-11-10T05:27:00.000-08:00

Bacchus er jo definitivt vår mann i antikken, ...eh.. vi må vel si vår gud i antikken. Ekstra gledelig er det derfor for Vin og Ruin når noe nytt og spennende dukker opp som angår vinguden. I oktober 2011 kunne bulgarske arkeologer stolt vise fram en ny mosaikk med et flott og detaljrikt motiv fra en Bacchusfeiring, melder Focus News agency.

Funnet av mosaikken er gjort i Stara Zagora, i et Dionysostempel rett ved forum i det som en gang var den romerske byen Augusta Traiana i Moesia Inferior. Mosaikken viser en scene med Bacchusfølgere i dans. Leder for det historiske musset i byen, Dimitar Yankov, forteller at mosaikken kan dateres til det 200-tallet evt.: “The complex figures of dancing women suggest the mosaic was done by a great master. The clothes are in five shades of blue and the red color varies from pink to dark red. The figures are very fine. One of the women holds castanets in her hands and the other one holds other music instruments. The folds of their clothes suggest their knees are bent. Their ankles are bare and their legs move. There is play of light and shade.” Undersøkelsene er ikke ferdige og teamet har et godt håp om å kunne finne også Bacchus selv som en del av mosaikken.

En mosaikk (mosivum) er selvsagt et kunstverk som står under de ni musenes beskyttelse, og her er det snakk om en teknikk vanlig for gulvmosaikker, opus tessellatum, med små tesserae (på en kvadratcentimeter). Mosaikken befinner seg på privat eiendom, så om den derfor må flyttes, så står et enormt og nitid arbeid foran konservatorene.

Byen Augusta Traiana ble grunnlagt av keiser Trajan i det som en gang var Trakia, til erstatning for byen Beroe, et navn den tok tilbake i seinantikken. Keiser Trajan var en av de mest ekspansive keiserne, en sann vir militaris, som la Dacia (dagens Romania) og Arabia Petrae(dagens Jordan) og deler av Mesopotamia til Romerriket. Dessuten var han grei med Senatet. Ikke rart han fikk betegnelsen optimus princeps. Han var også kjent for å være glad i gutter og vin, "men han drakk all den vin han ville uten å bli full, og i samkvem med gutter skadet han ingen", forsikrer Dio Cassius oss (68.6.4). Bacchus ville nok tvilt på om noen - menneske eller gud - kunne supe litervis med vin uten å bli full, men historien skal vel illustrere at Trajan ikke gikk kanakkas, slik som Bacchusdyrkerne var kjent for å kunne gjøre. Romerne var jo så på vakt mot den slags utskeielser.

Hva kan vi velge som passer like godt til Bacchusdyrkere, provinsboere, flisleggere og fornemme pederaster som ikke skal bli dritings? Det må bli en veldig god all-rounder som ikke er for alkoholsterk og attpåtil er lett tilgjengelig. Da faller valget ned på en Ca'Rugate San Michele Soave Classico 2010 (kr. 115,-). En deilig hvitvin til enhver anledning, som endog finnes i de fleste polhyller land og strand rundt, til en finfin pris. Passer godt til fisk, skalldyr og lyse retter - tåler veldig godt krydret mat! Utmerket å servere på vernisage, om du har eksklusiv kunst å by på, eller om du bare vil vise fram de nye mosaikkflisene på badet ditt.

Vindemia - den romerske vinhøsten

2011-11-06T20:32:00.000-08:00

Det er høst, og det norske språket er så vidunderlig tydelig at det umiddelbart er klart da hvilken aktivitet som bør og skal forbindes med denne årstiden, nemlig innhøsting! Det er derfor ingen grunn til å la depresjoner komme sigende på selv om sommeren ikke var all verden her i nord. Den var så likevel god der i sør, og druene som nå er høstet bevarer minnene om solsommeren 2011 for oss i år som kommer. Det blir en usedvanlig spennende årgang fra Italia, for det varme været har skapt både bekymringer og forhåpninger fra ulike produsenter - kokte druer eller perfekt sødme? Vi venter i spenning.

Men når plukket romerne sine vindruer? Tilsynelatende allerede i august i Nord-Italia, mens man ventet til midten av oktober i sør. Men så måtte jo druene være klare til høsting da. Og når mente man at de var det? Plinius (NH 18.74-75) holder en knapp på at innhøstingen kan starte når man fjerner en drue fra klasen og den etterlater en åpning. Columella (DRR 11.2), Palladius (10.11) og Deiofanes (Geop. 5.45) anbefaler å smake på druen og avgjøre om den har nok sødme. Fra kildene kan vi se at mange ventet til druene var modne og søte, men dermed er syren forsvunnet, den som er så nødvendig for en velbalansert vin i våre dager. Men så har vi da også svoveldioksid og gjærkultur til å kontrollere fermenteringen og bevaringen av vinen. Antikkens vinmakere var mer avhengig av fruktsødmen - derfor var nok romernes viner søtere enn vi er vant med, selv om det ser ut til å ha endret seg gradvis i retning av mindre sødme utover i romertida.

Rankene måtte være minst fem år gamle. Viktig var det også ikke å høste en regnværsdag, eller for tidlig på dagen når vinrankene fremdeles har morgendugg - vann ødelegger vindruene, det vet også moderne vinmakere. Antikkens lærde fremhever også at man bør unngå høsting i den varmeste perioden på dagen for ikke å få for varme druer. De romerske vingårdeierne leide dagarbeidere for vinhøsten, utstyrte dem med en beskjæringskniv (falcula viniatica) og en flettet kurv (corbula fiscina).
På denne seinantikke mosaikken fra Santa Constanza-kirken i Roma kan vi se en hel innhøstingsscene, hvor druene kjøres til vineriet på oksekjerre og som ender med den så berømte druetråkkinga.

Når druene var plukket ble de fraktet til vineriet (torcular) og her samlet man opp den frie mosten(mustum lixivium), som rant som følge av vekten av alle druene . Den ble regnet som ekstra god, og derfor tidvis holdt separat fra den mosten (mustum calcatum) som kom når man startet å tråkke druene. Druetråkking har den klare fordelen at den menneskelige fotsåle og kropsvekt ikke presser druene så hardt at kjernene knuses, noe som vil gi en bitter smak til mosten. Det latinske ordet for druetråkking, calcatio, stammer egentlig fra ordet hæl (calx), som også har gitt verb som calcare ("å tråkke på") og calceus ("sko"; jf det italienske ordet for fotball, calcio). Latinen er imidlertid også så viselig innrettet at vi kan skjønne at veien er kort fra druetråkking til drikk, for et ord for drikkebeger er calix! På dette bildet ser vi bunnen av druestamp fra antikken. Her ser vi også hvordan mosten samles opp i renner og sildrer ned i egne basseng (lacus vinarius/musti) eller direkte i leirkar (dolia) for fermentering.

Druetråkkerne (calcatores) måtte selvsagt være reine på føttene og ikke ha sår eller annet som - særlig av religiøse årsaker - kunne besmitte vinen. Tråkkingen ble gjerne utført til akkompagnement av fløytespill og sang. Og for at man skulle holde seg oppreist og ikke skli og havne nedi druene og saften, festet man ofte rep om hendene som på denne illustrasjonen, eller man hadde et rekkverk å holde seg godt fast i.

Etter at man hadde tråkket vel og lenge, så var omlag 80% av all druesaften presset ut av druene. Men selv ikke romerske vinbønder så seg fornøyde med å kaste bort resten. Derfor fantes det også maskinelle vinpresser i antikken, som denne rekonstruerte bjelkepressa fra Pula i dagens Kroatia og den franske rekonstruksjonen med både romere og keramikkar!(under). Vinpressa var lik olivenpressa og ofte ble til og med samme presse brukt til både vin og oliven. Jordbruksforfatterne ser ut til å enes i anbefalingen om å holde denne mosten separat fra den andre, fordi den har lavere kvalitet (eks. Varro RR 1.54.2-3), men Plinius (NH 14.59) lar alt gå i samme basseng. Normalt kjørte man to pressinger. Dvs. man presset druene tomme i én pressing (pressura) og så løsnet pressen og hakket i druerestene (vinacei) før man ga dem en runde til. Denne mosten var naturlig nok svært tanninrik som følge av at alt av stilker og steiner er fullstendig knust. "Den smaker jern", som Varro sier (RR 1.58). Den mosten oppbevarer man for seg, og den kunne være nyttig til å regulere syrebalansen i den øvrige vinen. Varro anbefaler derfor at man tilsetter halvparten i den frittflytende mosten og halvparten i den førstepressede. Noen lagde sesongens ferskvin (vinum praeliganeum) på tidlig modne druer til konsum for alle vinarbeiderne. Men så gjaldt det å få doliene med mosten ned i vinkjelleren (cella vinaria) for fermentering og utvikling under stabil temperatur. Og da er vi over i vintern...

Dagens anbefaling er en smukk Dolcetto fra en relativt ny, men svært god produsent, Giovanni Rosso - Dolcetto d'Alba Le Quattro Vigne 2009 (kr. 173,50). Som det kommer fram av navnet er vinen hentet fra fire vinmarker og er fylt med både friflytende og lett presset most. En dolcetto med karakter og spenst, og den rommer hele sommeren og seinhøsten 2009. Super til kveite, winerpølser og Skavlan - utmerket også etter en lang dag med arbeid på markene.

Til dette innlegget har jeg hatt stor glede av David L. Thurmond A Handbook of Food Processing in Classical Rome - For her bounty no winter (Leiden 2006)

Vinsekken, tragediens kilde og antikkens bag-in-box

2011-10-22T13:44:00.000-07:00

Alle vet at vinen blir gradvis dårligere når den blir stående etter at man har tatt av korken på flaska og sluppet luft til. Det har den alltid blitt. Derfor lagrer man i vår tid vinen på ganske små flasker, slik at man stort sett får i seg innholdet på en kveld eller to. Magnumflasker er en sjeldenhet og stort sett dyrere enn to enkeltflasker av samme vin. Ettersom nordmenn har en spesielt hang til å drikke lite vin av gangen, eller ikke liker at det klirrer, eller tenker kvantumsrabbat – hva vet jeg – har Norge vært et foregangsland for å utvikle bag-i-bokssystemet for vin. Den lille ventilen sørger for at vinen renner ut uten at luft kommer til og vinen holder seg dermed vesentlig lenger etter at man har skjenket seg det første glasset. Men tanken og teknikken er egentlig eldgammel. For å gripe til en herlig floskel: Allerede de gamle grekerne hadde identifisert problemet og laget en løsning, vinsekken!

Ifølge legenden startet det hele med Ikarios, en mann som levde i en enkel hytte i landsbyen Halimos ikke langt fra Athen (det forteller iallfall Nonnos i Dionysiacia 47.1-264). På sin første ferd rundt i Hellas ble Dionysos svært godt tatt imot av Ikarios og som takk for gjestfriheten ga guden den greie bonden en vinranke og lærte ham oinologiens kunster. Både Ikarios og hans datter Erigone (Jomfruen) likte godt vinens smak og effekt, men de hadde merket seg at når en vinkrukke først var åpnet, så måtte den drikkes opp, ellers ble vinen dårlig. Forbannet på en geit som hadde spist av de unge skuddene på en vinranke, bestemte Ikarios seg for å ofre den til Zeus. Etter å ha flådd det unge dyret sto han igjen med et utmerket skinn som han bestemte seg for å fylle vin på. Når man fikk laget en sekk av skinnet og tettet det var det alldeles utmerket til lagring av vin. Enklere å håndtere enn keramikkrukker og når man helte vin ut av geiteskinnet, så trakk det seg sammen og hindret at luft kom inn og ødela vinen. Fornøyd med både vinen og oppfinnelsen inviterte Ikarios stadig vekk sine naboer til fest og de danset for første gang rundt geiteskinnet, som Erathosthenes sier. Denne rituelle dansen for geita (tragos) ble opphavet til det årlige ritualet, tragodia, som vi kjenner igjen som sang og senere et skuespill under de athenske bydionysiene - festen for Dionysos i Athen. Det hele skulle også ende tragisk for Ikarios når han serverte sin sterke årgangsvin. Etter å ha drukket seg glade og gradvis mer fulle trodde gjestene de var blitt forgiftet og angrep Ikarios og slo ham ihjel. Da de våknet dagen etter i bakrus, men i god behold og skjønte hva de hadde gjort, gravla de Ikarios og emigrerte til øya Keos. Noen mener den antikke skikken med å blande vin med vann kom som en reaksjon på denne hendelsen.
På denne romerske keisertidsmosaikken fra Pafos på Kypros ser vi både en ungdommelig Dionysos og en en ung kvinne (Erigone?) drikke vin, vi ser Ikarios med en kjerre full med vinsekker og vi ser noen fulle gjetere helt til høyre.

Vinsekkene var langt vanligere i antikken enn vi kan få inntrykk av gjennom arkeologiske funn. Vi har enorme mengder med amforer bevart, men huder som ikke på samme måte tåler tiden tann er forvitret og borte forlengst. Men antageligvis var det ganske vanlig med vinsekker. Vi ser dem avbildet- og ofte er det Dionysos' følgesvenner silenene som bærer, slik vi ser her på denne vasen - og vi hører om dem i de litterære tekstene. Den mest berømt er nok Jesu fortelling om hvorfor ingen heller ny vin i gamle vinsekker (Mark 2.22; Matt. 9.17). Antageligvis ble vinsekkene brukt mye til lokal transport, der amforene ble brukt til lagring og eksport, men vi har når alt kommer til alt liten idé om hvilken rolle vinsekkene spilte i antikkens vinindustri og handel. Vinsekken har vært i omløp siden antikken, men er nå erstattet av glass og bag-i-boksen. Den spanske vinsekken, bota, som er mindre enn den tradisjonelle fra antikken, er den siste som var i allment bruk, men nå lages den kun for turister.

Vi må selvsagt velge oss en bag-i-boks-vin til denne anledningen - og ettersom Norge elsker den, er vinmonopolene fulle av paller med BiB. Likevel er det en rekke bager som aldri kommer lenger enn til bestillingsutvalget og vi skal finne en riktig flott en her. Med tanke på den kollektive ånd som Ikarios framviste da han delte sin vin med hele nabolaget, velger vi en flott rød vin fra et kooperativ, Vinchio-Vaglio Serra Barbera Kroara BIB (kr. 343,-). Dette er en en stilren og saftig barbera, med mørke bær og god friskhet. Flott følge til kylling og pasta. Og supert for den som vil ha et glass nå og da, eller er lei av å åpne flasker. Passer nok utmerket også som altervin, skulle jeg tro, og alle andre som liker ny vin i nye sekker.

Pergamon - et panorama fra en hellenistisk metropol

2011-10-08T08:14:00.000-07:00

Det er en dag fylt med spenning og ærefrykt. Hele byen har ventet i flere år på denne begivenheten. Det summer i gatene, det feies og ryddes, folk stimer sammen og der, der nede på hovedveien inn byporten, i veien som strekker seg langs søylehallen mot det store teatret, der kommer endelig keiseren og hans følge. Det er 9. april og året er 129 etter Kristi fødsel, men ingen av innbyggerne har noen idé om en slik tidsregning (her i Hellas ville de sagt at det er det første året i den 267. olympiade, mens tilreisende romere ville holde en knapp på at det var 882 år etter byens (dvs. Romas) grunnleggelse). Det de opplever er å ha noe nær en guddom i egen person på besøk. Keiser Hadrian er på reise gjennom provinsen Asia og kommer på besøk for å feire fest for vår venn, vinguden Dionysos, samt å innvie Trajaneum, et tempel til sin adoptivfar og forgjenger, den guddommeliggjorte Trajan.Dette øyeblikket har Yadegar Asisi forsøkt å fange inn i sitt 360º panoramabilde av antikkens Pergamon, som nå befinner i en midlertidig oppført rotunde utenfor Pergamonmuseet i Berlin. Bildet dekker om lag 2500 m² og gir et unikt innblikk i, og utsyn over, en antikk by med sitt oppland. Mer enn 100 mennesker har vært involvert i prosjektet siden dets spede begynnelse for over to og et halvt år siden. Arkitekter, tegnere og designere har arbeidet sammen med klassiske arkeologer og andre fagfolk i intense studier i byens topografi, monumenter og naturomgivelser i et forsøk på å gjengi alt fra takstein til flora så korrekt som overhode mulig. Resultatet er spektakulært i ordets rette forstand; og et levende og tankevekkende historisk øyeblikksbilde.
Pergamon var en stor og vakker provinsby i Romerriket i en tid hvor innbyggerne nøt godt av den berømte romerfreden, pax romana, og kunst og kulturliv blomstret. Men sannheten er at byen faktisk var på vei ned på det tidspunktet. Pergamon var en gang sentrum i et lite, men sterkt kongedømme i Lille-Asia i perioden etter Aleksander den store. Som en utbryter fra det mektige Seleukideriket, klarte man med kloke herskere og aktiv kulturpolitikk å gjøre Pergamon til en av de største og viktigste byene i den hellenistiske verden. Herskerdynastiet - som vi kaller attalidene, etter Attalos (bildet), som var den første regenten etter frigjøringen - nøt stor respekt og visste å spille på lag med det ekspanderende Romerriket. Attalidene står også bak byggverk i Delfi og en berømt stoa på Agora i Athen, som er gjenreist i moderne tid. Pergamon var viden kjent som lærersted i antikken, med det som gikk for å være verdens da nest største bibliotek, bare overgått av det fantastiske biblioteket i Alexandria. Pergamon har gitt navn til pergamentet - charta pergamena, som romerne kalte det – og i senantikken mente man det var fordi man ble tvunget til å bruke huder her da Egypt nektet å eksportere papyrus, for at ikke Pergamon skulle overgå Alexandria. Antageligvis kom navnet dog bare fordi byen var kjent for sine gode skinn- og pergamentmakere, uavhengig av tilgangen til papyrus. Vi skal uansett være glade over denne overgangen til et så bestandig materiale, slik at iallfall en del av antikkens litteratur ble nedtegnet på pergament av maurflittige munker og dermed bevart til vår tid. Da den siste av attalidene donerte sitt kongedømme og sin personlige formue til Roma i 133 f.Kr., ble Pergamon organisert som provinsen Asia. Omlag hundre år senere skal Marcus Antonius ha fjernet alle de 200 000 bøkene som befant seg i biblioteket og gitt det til Kleopatra som en morgengave.

Etter det var den største attraksjonen i Pergamon den vakre alterbygningen utsmykket med friser med de olympiske gudenes kamp mot gigantene på tre sider utvendig og mytene om bygrunnleggeren Telefos langs den indre søylehallen. Pergamonalteret ble oppdaget av Carl Humann, som ledet de tyske utgravingene fra 1872 og han fikk flyttet monumentet og dets relieffer til Berlin. ”Vi har ikke gjenfunnet noen relieffer, vi har funnet en helt ny kunstepoke”, uttalte han og fikk delvis rett. For funnene endret Europas kunstsyn, da man plutselig fikk et stort nytt materiale å studere og kunne verdsette den hellenistiske kunsten som noe annet en dårlige kopier av den klassiske, slik man etter Winckelmann hadde blitt oppdratt til å mene. Alteret er stadig – sammen med Ishtarporten fra Babylon – museets midtpunkt og største trekkplaster. I forbindelse med bypanoramaet har man også laget en spesialutstilling av annet materiale fra Pergamon, dels fra egne arkiver og dels kunstverk og objekter innlånt fra andre museer og samlinger. Denne delen er ikke like intuitiv og helhetlig, men samlet sett har vi aldri tidligere vært så nær på livet i en hellenistisk by. En milepæl og storsatsing som viser hvilken interesse arven fra antikken stadig vekker i Europa i dag.

Hvor: Pergamonmusset, Museum Insel, Berlin
Når: 29.9.2011-29.9.2012
http://www.smb.museum/pergamon-panorama_/

Til en slik begivenhet er det på plass med bobler, og til et slikt vakkert panorama er valget enkelt, Bellavista Franciacorta Cuvée Brut (kr. 259,50) - en himmelsk musserende vin, med aroma av gjærbakst (skolebrød), pærer, grønne epler og tropiske frukter. Den er framstilt etter méthode Champenoise, men overgår svært mange av sine søsken fra Champagne på smak. Denne ville helt sikkert falt en sprudlende keiser i smak, og gjort keiserens besøk og feiringen av Dionysos til en helt spesiell anledning, Den virker dessuten utmerket mot norske høstdepresjoner.

Vinranken var fredhellig i Tolvtavlelovens Roma

2011-09-21T10:10:00.000-07:00

En gang var Roma styrt av konger og var en passe liten by. Så kvittet de seg med kongen, som vi har vært innom før i denne bloggen (og var stadig en passe liten by). Men det ble ikke idyll i det gamle Roma av den grunn. Det var både stor sosial nød og indre uro i den kongeløse republikkens første århundre. Som om ikke det var nok var det nesten kontinuerlig krigføring – eller sagt på en annen måte, så var det plyndringsraid som skulle forsøkes og plyndringsraid som skulle avverges.

Det romerske samfunnet var splittet i to – om vi skal tro våre langt seinere kilder – mellom patrisierne (en privilegert elite) og plebeierne (resten av folket). Ifølge overleveringen var patrisierne slektninger av de opprinnelige hundre familiefedrene, patres, som bygrunnleggeren og den første kongen, Romulus, utvalgte til å sitte i sitt Senatet. Det er ikke alle som har tiltro til det, men den øvrige befolkningen ble nå uansett kalt plebeiere, og sto i et klientforhold til patrisierne. Roma var derfor et standsamfunn, delt i to stender. Patrisierne var ikke bare de rikeste, men de kontrollerte også embetene, senatet, presteskapene og den traderte loven. Da mange plebeiere havnet i gjeldsslaveri og ble utsatt for vilkårlig avstraffelse ble det til slutt for mye for dem og de innledet en kamp for endring. Og striden mellom disse to stendene er kalt stenderkampene.
Det gikk så ille at plebeierne i protest flyttet ut av byen til Mons Sacer (”Det hellige berg”, som vi kan se på dette stikket av Barloccini). Det var nok uansett ikke alle som dro, for da ville ikke patrisierne klart seg lenge. Men patrisierne dro nå ut og forhandlet med dem og fikk plebeierne tilbake i til Roma i vanlig virke igjen. Men til minne om denne utflyttingen (secessio) så bygde plebeierne et tempel for Ceres og et for Liber på Aventinen. Og mens Ceres er en spesiell gudinne for korn og grøden (grekernes Demeter) så er Liber en variant av vår venn Bacchus. Folket må jo ha brød og vin - circus fikk de rett nedenfor Avetinen, på Circus Maximus!

Stenderkampene ble imidlertid ikke brakt til en ende med dette. Etter nye runder med stridigheter ble det til slutt nedsatt en timannskommisjon i 451 fvt. som skulle sikre romerne skriftlige lover. Etter et år og mye godt arbeid var kommisjonen klar med ti lovtavler, men synes ikke å være helt i mål. En slu patrisier, Appius Claudius, fikk lurt alle til å godta en periode til, men da utviklet den nye kommisjonen seg til et rent tyranni og de måtte til slutt kastes på dør, de også. Men de fikk nå ferdig to lovtavler til. Denne loven er derfor kjent som Tolvtavleloven, en drakonisk lov som opererer med strenge straffer og forbannelser for mangt et lovbrudd. Vi har den dessverre ikke bevart fullstendig, kun i bruddstykker – og skal heller ikke gå mer inn på alle dens sider her. Men vi skal merke oss at lovmakerne hadde stor omsorg for folks behov for bolig og drikke. For i § 6.7-9 så står det å lese at man ikke skulle fjerne stjålne bjelker som støtter opp hus og vinranker! Den fornærmede kunne rett nok kreve dobbel kompensasjon for bjelkene, men altså ikke ta dem tilbake. Vinen til romerne var viktigere enn eiendomsretten!

En lavmoral kan vi kanskje ta med oss fra dette: Om du først rapper en bjelke, bruk den til et verdig formål, som en vinranke!

Jeg kan tenke meg en produsent som kan sies å bevare minnet om utflyttingen til Mons Sacer, nemlig Col Santo fra Umbria. Og de har en aldeles fortreffelig vin som er verdig et folkeopprør. Svært høy kvalitet til en plebeiersk pris – intet mindre enn et funn! Jeg kvier meg egentlig for å dele dette, for dette er en personlig favoritt, som jeg helst vil ha for meg selv. Men jeg regner med at det er så få som leser denne bloggen at importøren allikevel ikke blir utsolgt med det første. Vi snakker om en super-umbrier, med et navn som kaller oss tilbake til antikke vingårder, Ruris (2008 – kr. 129,50). Mest Sangiovese, litt Merlot og en klase eller to med Sagrantino. Nydelig, renskåret og mørkfruktig frisk – standsmessig, uansett hvilken stand du tilhører!

Romulus, temmelig streng fra byens grunnleggelse

2011-09-14T01:20:00.000-07:00

Romulus er viden kjent som byen Romas grunnlegger. Men Romulus var også en råtass på mange måter. En ting er at han tok livet av sin grandonkel, den onde Amulius, som hadde røvet kongemakten i Alba Longa fra bestefaren Numitor, den rettmessige kongen. Det var kanskje som seg hør og bør. Men han gjorde mye annet rart. I sin ungdom var han sammen med sin tvillingbror Remus en skikkelig rebell og villstyring, som plaget godtfolk og jordbrukere, løp halvnaken rundt og pisket kvinner og levde som gjeter og røver. Når brødrene ble enige om å grunnlegge en by til sin bande med røverpakk og omstreifere, begynte de å krangle om den skulle ligge ved Palatinen eller Avetinen, og sikkert også hvem som skulle være mest sjef. Varsler ble tatt, murer ble bygd og det ble kranglet enda mer. Da slo likegjerne Romulus sin bror ihjel og grunnla sin by, Roma. Reitangruppen ville neppe blitt den samme om det var omvendt og Remus hadde kommet seirende ut av det hele, for da ville jo byen blitt kalt Rema.

Men den nye byen var et ungkarsreir - uten særlig andre utsikter enn til å bli et sted fullt av knuste vinamforer, attisk erotiske keramikk, sverd og andre stikkvåpen, og sure sandaler. Det var som på en fotballpub eller på en spillkveld med Rome, Total War, et klart underskudd på kvinner. Da fikk Romulus en idé. Han ba nabofolket, sabinerne, på fest til ære for Neptun, og tillyste en festforestilling på høyt plan, i ettertid kjent som Consualia.

Da de troskyldige sabinerne vel hadde benket seg med koner og barn, ivrig ventende på opptog og offerhandlinger, så kom romerne ut med våpen og røvet alle ugifte kvinner med seg og takket for besøket bak byens murer. Her ble kvinnene fordelt blant de romerske menn etter stand og rang, og, her må vi nok si det som det var, voldtatt. Denne hendelsen er viden kjent som Sabinerrovet, og er gjengitt i mang en setting, som her av Rubens.
Slik skaffet Romulus Roma sine kvinner. Men dydige forlanger han såvisst at de skal være, likevel. Han innfører nemlig drakoniske lover (eller skal vi være så freidige å si sharialover) for kvinnene. Romulus nedla dødsstraff for kvinner tatt i utroskap og vindrikking! Det kan iallfall Dionysios av Hallikarnasos fortelle (2.25). At kvinnen nektes seksuell nytelse med andre enn husbonden, er såvisst stadig tildels uakseptert i våre dager, om enn stort sett ikke forbundet med henrettelse. Men at hun skulle fratas livet for å ta en slurk vin, er heldigvis svært passé. Mer patriarkalsk kan man knapt legge opp sin nye by (det er kanskje ikke så rart derfor at det er mest menn på spillekveldene med Rome, Total War...).

Det hele henger formodentlig mer sammen med Dionysios' verdensanskuelse enn Romulus'. Godt influert av de beste greske filosofer som Aristoteles, synes han å mene at kvinnen ikke bare er underdanig, men mangler selvkontroll og verdighet, er det nok han som legger dette til Romulus. Kvinnen vil dermed - i motsetning til mannen!? - opptre uanstendig og utagerende ved inntak av vin. Hvorom allting engang var, så vet vi at denne lovgivingen - om den nå noensinne var gyldig - ikke var rettspraksis i den romertiden vi har plausible kilder fra. Det var vel aldri slik at man oppfordret gode borgerkoner til å drikke seg snydens - romerne gjorde egentlig sjelden det - men i motsetning til de greske symposiene, så var konene ofte med på romerske sosiale sammenkomster og middagselskaper.

Da kunne det også gå galt. Og akkurat som noen tar bilder fra utdrikkningslag eller nachspiel og legger dem ut på Facebook, så må vår romerske kunstner her ha benyttet anledningen til å hugge ut en liten marmorskulptur av denne gamle drukkenbolten av en kone, som klynger seg til en krukke. Hun står stadig vekk til spott og spe på Capitolmuseet.

Ettersom jeg på ingen måte er bekymret for vinens virkning på kvinner, men snarere setter stor pris på den felles nytelse man kan oppnå ved å dele vin, spesielt med sin kjæreste, så er det ikke lett å velge en vin som kan passe til en slik historie. Jeg tror jeg lander ned på en Cicala del Giglio fra den halvt norske trollmannen Bibi Graetz. Fremfor alt fordi det er en enestående og forførerisk hvitvin, med en smak av syrefriske frukter i kaldt morgenbad over salte svetteperler fra en lett solbrent kvinnerygg. Dernest fordi cicala, sikade, også har en viss underliggende betydning på italiensk, som ikke henspiller på kvinnelige dydsmønstre. Vinen er laget på den spesielle ansonica-druen, som stort sett bare finnes på italienske øyer. Giglio er dessuten en fantastisk øy, har jeg latt meg fortelle. Mitt forsøk på å nå øya for ti år siden endte ad undas - fergen ut dit var innstilt pga. høy sjø. Disse flytende sikadene kan bli dine for kr. 163,50, om du bestiller dem til et nærliggende pol.

Oinevs, den første blant likemenn – og opprinnelsen til ordet vin

2011-09-10T03:37:00.000-07:00

Mang en herre har forsøkt, med vekslende hell, å døyve tapet av en kjær kvinne med drikk. Andre har vært i forkant og holdt drikken like kjær som kvinnen, om ikke kjærere, og drukket seg fra hele forholdet. I dag skal vi ta for oss den aller første mannen som ifølge mytene måtte ta til takke med vinen, da kona ble forført.

Det var imidlertid ikke bare synd på ham, for han var tross alt konge og han var den første europeer som fikk smake vin. Til og med ble han vår eponyme vinhelt, idet han har gitt oss navnet til vinen. Vi snakker om kong Oinevs av Kalydon og selvsagt var Dionysos involvert.

Dionysos hadde en trøblete barndom – hans mor ble tross alt drept av en skinnsyk Hera, og hele hans oppvekst var i skjul et godt stykke unna Hellas i forsøk på å unngå hennes kontinuerlige vrede. Sine ungdomsår tilbrakte han på farten rundt i Østen og skal ha nådd India, hvor han også plantet vin. Når Dionysos til slutt våget seg tilbake til Hellas, tok han tilhold ved kongsgården hos Oinevs i Kalydon. Men med sin guddommelige sjarm og uimotståelige vesen falt også dronninga, Althaia, for ham. De hadde en liten affære mens mannen besørget sine religiøse offerplikter, ifølge myten, og Althaia ble gravid med datteren Deianeira da. Hun skulle etter hvert bli Herakles’ kone. Noen framholder at dette ikke engang var første gang Althaia hadde seg med en gud, for Ares skulle være den egentlige faren til sønnen Meleagros.

Dionysos ga uansett Oinevs en vinplante i gave, som en slags plaster på såret. Oinevs fulgte rådene om beplantning, høsting, tråkking av druer og fermentering i leirkar og kunne til slutt løfte sitt beger med en guddommelig drikk som kanskje lindret ekteskapelige sår og hevet stemningen (på bildet ser vi ham med dattera, Deianeira). Oinevs var dermed den første som kunne skilte med en vingård i Hellas og vinen ble raskt populær - vinhøsten ble en spesiell merkedag i kalenderen og Dionysosfester feiret med sang, dans og riter. Man kalte følgelig drikken oinos, etter den kalydonske kongen. Romerne overtok drikken og betegnelsen i en latinisert form: vinum. Vi ser den greske opprinnelsen enda tydeligere i ord som enotek (vinbar) og ønologi (vinlære) og bærer med oss arven fra Oinevs fremdeles.

Kalydon er ellers mest kjent for et digert villsvin. Og kanskje Oinevs ble litt mindre pietetsfull og nøyaktig etter vinens introduksjon, for ifølge legenden ble Artemis forbannet da han et år glemte å ofre til henne og sendte et monsterbeist av et villsvin som skremte livskiten ut av noen og enhver og ødela markene i Kalydon. Man innbød følgelig til tidenes villsvinjakt og det var ikke mange relevante helter som uteble. Men det skulle bli Meleagros med sine guddommelige(?) krefter som til slutt klarte å nedlegge det kalydonske villsvinet. Men det hele endte med interne oppgjør, hvor Meleagros drepte både onkler og søsken. Ifølge én legende tok da Althaia livet av ham ved å brenne opp en kubbe som utgjorde hans livstre (bildet).

Skal vi da tippe på at den vinen kong Oinos fikk og ga navn til, var en vin som både var majestetisk og passet utmerket til villsvin? Da velger vi oss en tradisjonell, håndplukket og fottråkket Barolo fra utmerkede vinmarker i Verduno: Burlotto Barolo Monvigliero. (kr. 370,-). Liker man de tradisjonelle baroloene er dette en innertier. Den er såpass åpen at den kan drikkes allerede, men legg den gjerne i kjelleren og den vil være super også om 10-15 år. Skulle du være så uheldig å ikke fange et villsvin fungerer den utmerket også til annet vilt og et lam vil umiddelbart finne meningen med døden i kombinasjon med denne.

Et nos petimus astra - men uten klassisk arkeologi?

2011-09-02T11:30:00.000-07:00

Universitetet i Oslo (UiO) feier i dag sitt 200-årsjubileum med en storslagen fest for sine ansatte, studenter og prominenste gjester. Hele helgen skal fylles med aktiviteter og markeringer - og deler av høsten, kan vi se av oppslag på UiOs hjemmeside. Mottoet for jubileumsåret er på latin: Et nos petimus astra ("Også vi søker stjernene!"). Det er hentet fra en innskrift på Observatoriets grunnstein, det første vitenskapsbygget i Norge. Dette ble skrevet i en tid hvor latinen var vitenskapens internasjonale språk, og hvor den klassiske antikken var ledestjerne for vitenskapsmenn, statsmenn, diktere, kunstnere, ja egentlig alle som hadde noe utdannelse.

Eidsvollsmannen Georg Sverdrup kan stå som det fremste eksemplet på nettopp dette - han var jo riksforsamlingens president 17. mai 1814 - da var han allerede Universitetets første professor i Klassisk filologi. Imidlertid var hans kanskje viktigste gjerning organiseringen av Universitetsbiblioteket. Norge var lovet bøker fra København da universitetet ble opprettet i 1811, men Napoleonskrigene og i siste instans Norges løsrivelse forpurret planene. Sverdrup sørget likevel for at pengene til bokkjøpet ble framskaffet og i 1828 sto biblioteket ferdig med 90 000 titler (brorparten på latin, skulle jeg tro). Festen i helgen foregår som seg hør og bør også i det nye Universitetsbiblioteket, som bærer hans navn: Georg Sverdrups hus.

Et nos gratulamur (etiamsi dolemus)!
Vin og ruin slutter seg til gratulantene og ønsker Universitetet så mange slags lykke til med feiringen! Det er veldig mange gode grunner til å være stolte av både den undervisningen, forskningen og formidlingen som skjer ved dette lærerstedet. Men for oss med et hjerte for antikken er den siste utviklingen ved UiO en trist sorti. I all sin klokskap har man ved det humanistiske fakultet bestemt at kunnskap om dette grunnlaget for ikke bare universitetet og dets grunnleggere, men for hele den vestlige sivilisasjonen ikke lenger er særlig relevant. Fakultetet har rett nok foreløpig bevart et levedyktig miljø innen klassiske språk - og der finnes et knippe fremragende filologer. Men man har marginalisert antikkens historie og hva verre er: Klassisk arkeologi - faget som ble bygget opp av professor Hans Peter L'Orange (Bildet) - er i ferd med å forsvinne fra Universitetet i Oslo! L'Orange grunnla Det norske institutt i Roma, med sikte på å formidle kunnskap om den klassiske kulturarven og dens materielle sider til norske studenter og offentligheten. Selv drev han banebrytende forskning på seinantikken og er særlig kjent for sine arbeider med Konstantinbuen og romersk portrettkunst. Han var også var en formidlingens mester og sørget for at kunnskap om den klassiske kulturarven nådd et bredt norsk publikum, noe han i 1969 ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for. Det var da umulig å tenke seg at man bare en drøy generasjon seinere skulle anse antikkens kunst og kultur for ubetydelig ved UiO. Men da hans etterfølger, professor Siri Sande, gikk av for to år siden ble stillingen helt i det stille inndratt. Den siste gjenværende klassiske arkeologen ved fakultetet, professor Rasmus Brandt, avvikler for tiden sin karriere med et stort utgravingsprosjekt i Tyrkia - støttet med titalls milioner kroner av Forskningsrådet. Men ledelsen ved instituttet (IAKH) har ikke engang bestemt seg for om det skal videreføre den stillingen når han om litt går av med pensjon. Om få år vil man følgelig ikke lenger kunne tilby studentene klassisk arkeologi ved UiO. Dette altså til tross for at det Humanistiske fakultetet stadig står som eier av Det norske instituttet i Roma. Og til tross for at man siden Sverdrups dager har satset på å bygge opp et fantastisk Universitetsbibliotek med store samlinger bøker og tidsskrifter innen antikken og klassiske fag.

Hva verre er, det skjer uten at det tilsynelatende er diskutert skikkelig eller at det er mer enn en håndfull entusiaster som bryr seg om det. Jeg tror både Sverdrup og L'Orange ville vært forferdet over denne utviklingen, men vi som stadig lever i tiden må bare konstatere at de tider da politikk, vitenskap og kultur ble inspirert av antikken, er ugjenkallelig forbi. At man ved landets fremste akademiske institusjon er i ferd med å fjerne antikken fra det vitenskaplige kartet burde imidlertid bekymre flere enn guden for vitenskapen, Apollon, som Universitetet smykker sitt segl med (øverst). Han må iallfall kjenne seg bortkommen nå, en attgløyme fra en tid hvor universitetet tok vare på sine klassiske røtter. Vi har i denne bloggen viet mer plass til hans bror, Dionysos, men Apollon kan saktens få være med på en skål til antikkfagenes minne. For også han var en levemann (vi må vel egentlig si levegud, men det tror jeg vil være en helt ny konstruksjon med underlig mening), symbolisert ved denne blandebollen for vin og vann, hvor Apollon jager nymfen Dafne. Man snakker varmt om dannelse og behovet for å verne om de humanistiske tradisjoner og vår kulturarv ved universitetet, men også du, Apollon, er iferd med å bli bortvist til festtalenes avkrok.
Jeg kan ikke tenke meg noen vakrere flekk på jorda enn Paestum (bildet), den gamle greske kolonien Poseidonia i Syd-Italia, der to greske templer i ulik dorisk stil står tilbake som minnesmerke over den klassiske kulturen, avsidesliggende, stille og frodig. Jeg finner det ualminnelig trist at det om ikke lenge kanskje ikke vil være et tilbud ved vårt europeiske hovedstadsuniversitet for studenter som vil lære mer om denne kulturen - om doriske templer, om byutvikling og arkitektur (slik at man også kunne håpe på at noen fikk rettet det opp når Aftenposten viser bildet av et gresk teater og konsekvent kaller det et amfiteater - selv om amfi er gresk og betyr "omfavne" og derfor viser til bygninger som Colosseum som har tribuner på begge sider, som i antikken ble brukt til dyre- og gladiatorkamper).
Jeg finner det selvsagt uendelig trist også at det om ikke lenge kanskje ikke vil være noen norske studenter som må lære å kjenne Dressels typologi for ulike amforer og dermed også noe om vinens kulturhistoriske og økonomiske betydning. En mager og ironisk trøst kan vi muligvis søke i et fagfelt som man har satset på å utbygge kraftig de siste årene ved det humanistiske fakultetet, medievitenskap. For her sitter det vitenskapskvinner og -menn og forsker på sosiale medier. Så selv om ingen i framtiden ved UiO vil studere amforer eller grave i klassisk jord, så vil noen kanskje forske på dette blogginnlegget...

Jeg er av helt naturlige årsaker - jeg er verken student, ansatt eller prominent - invitert til dagens fest. Hadde jeg vært det - eller fått ansvaret for å bestille drikke - vet jeg godt hva jeg ville brakt med. Det må selvsagt bli Ad Astra fra Nittardi, en flott super-toscaner fra et nydelig vinhus midt i Chianti. Nittardi er en avledning av det latinske Nectar dei ("Guds nektar" - noe de også kaller toppvinen sin fra vinmarkene i Maremma). Dette er et vinhus som ikke neglisjerer sin kulturarv og selve vingården har en gang vært i Michelangelofamiliens eie. Så renesansens mester har kanskje snublet rundt her i kortbukser, tegnet sin første ku her og drukket sitt første glass vin her. Ad Astra er en fantastisk fyldig og saftig vin med et distinkt innslag av Cabernet Sauvignon. Verdig et unggammelt universitet med dype røtter, men blikket vendt mot himmelen. Og kan bestilles for kr 220,- til et passende Vinmonopol.

Hva fikk gallerne til å dra over alpene og angripe byer i Italia? Vin selvsagt!

2011-08-18T01:35:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet om den gangen gallerne under Brennus' ledelse ødela Roma og beleiret Capitol i 390 fvt., men da var vi ikke innom alle årsakene til at gallerne tok veien over Alpene og Posletta helt til Etruria og Latium.

Det hele startet nemlig ifølge Livius i Clusium, dagens Chiusi, som er en beskjeden og rolig by sørøst i Toscana - riktig vakker er høyden med det gamle sentrum og her finnes et flott lite arkeologisk museum. Men en gang var Clusium en av de mektigste etruskerbyene og kunne regne den sagnomsuset Lars Porsenna blant sine konger. Byens navn betyr noe som er stengt, så vi kan bare se for oss hvor vanskelig byen var å innta i gamle dager. Men i denne fortellingen støter vi på en hannrei og vineksportør som ikke var fullt så mektig. Han sleit beint ut med å holde selv dørene til sitt eget soverom stengt, og verken trygg på seg selv eller sin kone satser han på at tørste gallere kan komme til unnsetning. Livius forteller (5.33):

Tradisjonen vil ha det til at det folkeslaget var kommet over Alpene fordi de var tiltrukket av fristende jordbruksprodukter på Italia-siden – fremfor alt av vin, som var ukjent for dem – og at de hadde overtatt landområder der det tidligere hadde bodd etruskere. Arruns fra Clusium hadde eksportert vin til Gallia for å lokke dem til å komme. Han var nemlig rasende fordi hans kone var forført av Lucumo, som var hans myndling. Lucumo var en betydningsfull ung mann som Arruns ikke ville ha klart å hevne seg på, om han ikke hadde fått hjelp utenfra. Arruns skal ha vært den som førte gallerne over Alpene og lokket dem til å angripe Clusium. (overs. Gunn Haaland)

Da Brennus og hans gallerhær stod ved byporten ble noen og enhver redde. Clusierne tilkalte sine venner i Roma, som sendte en diplomatisk delegasjon for å forhandle fram en fornuftig avtale. Om Livius skulle ha noe rett, vil vi kunne anta at noen krukker vin, eller noen hektar vinmark hadde kunnet stilne gallerne. Men romernes leder Fabius bidro ikke som mye til megler i forhandlingene og da han endog - stikk i strid med konvensjonen - deltok på Clusiums side i kamphandlinger, ble gallerne sinte og vendte seg isteden mot Roma. Det skulle romerne angre på, som vi vet. Vi vet imidlertid ikke hvordan det gikk med Arruns, hans kone eller hennes elsker etter dette, men det er grunn til å tro at både ekteskapet og eksportlissensen røyk.

Men at etruskerne var glad i, og kunne sin vin, det er sikkert. Drikkebegeret (bucchero) øverst er en etruskisk kantharos, med en innskrift på det ennå litt gåtefulle språket. Men her står det "Jeg tilhører Avile Repesuna", en herre vi ellers ikke kjenner (Begeret er i British Museums eie og innskriften er publisert - CIE (11146) = TLE 765).

Mang en etruskisk sarkofag er utstyrt med en framstilling av den døde med en drikkeskål for vin, som denne vi ser på bildet her. Gallerne trenger ikke lenger å reise så langt for å sikre seg de edle dråper, men det hender jo noen og enhver valfarter fra nordligere strøk til Toscana for å kose seg med vin den dag i dag. Gjør man det bør man iallfall unne seg en tur i etruskiske dødebyer - nekropoler. Der kan man finne noen fantastiske og spesielle gravkamre, med veggmalerier og rikt gravgods. Av de mest spesielle er veggmaleriet under, i en guidebok bare beskrevet som "Bull against two homosexuals", som får okseløpene i Pamplona til å framstå som kjedelig.

Homoseksualitet er et moderne ord, og det er mange som mener det ikke passer på antikkens seksuelle forhold. Disse mener antikkens seksualitet dreide seg mye mer om makt, og hvor det å være den mandige, aktive parten var akseptert uansett, mens det å være den passive parten var umandig og derfor passende kun for kvinner og unge gutter. Jeg får meg ikke helt til å tro at vi er såvidt distansert fra antikkens mennesker at ikke både lyster, drifter og følelser har vært likere enn som så. Jeg aner imidlertid ikke hva maleren som har laget denne har tenkt på eller hvorfor de to mennene er framstilt i en såpass pussig positur, omstendighetene tatt i betraktning. Men den får nå stå her som en litt underlig illustrasjon over stakkars Arruns, som nok følte seg i en uheldig posisjon og som påkalte oppmerksomheten til en farlig makt utenfor.

Hva slags vin kan det ha vært som hadde en slik tiltrekningskraft på gallerne at de la ut på tur helt fra nord for Alpene for å finne vien til Clusium? Jeg føler meg ganske sikker på at de hadde fått ferten av den utmerkede vinen fra området rett til vest for Clusium - Montalcino. Minnet om et glass brunello kan vel få mang en kar til å gå noen ekstra mil. Skulle man være så heldig å få kloa i en Col d'Orcia Brunello, ja da er det bare å hengi seg til en oinisk nytelse av dimensjoner. Om våre venner i den noe promiskuøse stillingen over mot formodning skulle ha klart å overmanne oksen, ville de her ha en vin som både matcher råvarene og et brennende begjær. For dette er en fyrrig vin, med kraft og sødme - som hånd i hanske til Bistecca fiorentina - utmerket til rødt kjøtt, spekemat og modne oster.

Den romerske taverna - skal det være et beger?

2011-08-10T09:46:00.000-07:00

Karakteristisk for enhver romersk by var de lokale kneipene, tabernae. Man har ikke gått mange meter i Pompeii eller Ostia Antica før man støter på små og store kneiper. Gatelangs, særlig i nærheten av byportene, florerer det med små butikker og spisesteder. Til nå har man eksempelvis funnet 614 "butikker" i Pompeii, og da er store deler av byen fremdeles ikke gravd ut. Det er ikke dårlig for en by med omlag 20 000 innbyggere. Mange av disse var små verksteder og handverksboder, hvor man solgte det man produserte. Andre var butikker som solgte importerte varer fra fjern og nær. Men et stort antall var utsalgssteder for mat og drikke. På bildet over ser vi en skisse av en vinhandel, hvor en tørst kunde kommer med sin mugge og får fylt opp fra handelsmannens amforer. På bildet til venstre ser vi en typisk matbutikkdisk, hvor matvarer ble oppbevart i nedstøpte leirkrukker, dolia, for å unngå sol og varme. Og så fantes det en rekke serveringssteder - både take-away og kroer - hvor man kunne stille sin sult eller leske sin strupe. De som solgte varmmat ble kalt thermopolia. Butikkene og tavernaene lå på gateplan, og ofte bodde eieren i samme lokale og hadde sitt private kammer i etasjen over. I romerske byer var det best å bo i de laveste etasjene - lenger opp i romernes bygårer var det dårligere konstruerte og mindre leiligheter, varmere og langt mer utsatt for brann.

Et av de mest gripende bildene fra antikkens litteratur er Juvenals beskrivelse i sin 3. satire om den den lutfattige Cordus, som bor i en grusom bygårdsleilighet. Denne rammes av brann, og selv om han knapt eier noe: "mistet likevel den miserable mannen alt dette intet!" (et tamen illud perdidit infelix totum nihil).
Her ser vi en romersk bygård rekonstruert. Romerne kalte en bygård for en øy, en insula. Legg til en etasje eller to med treskur på toppen og vi finner de verste kvartalene i Roma. Ryktene gikk om at Sulla fikk satt bygårder i Roma i brann, for så å kunne kjøpe opp eiendommene og bygge nytt. Romas høyhus var brannfeller. Derfor hadde leilighetene oppover i etasjene heller ikke eget kjøkken og leieboerne var følgelig prisgitt den maten man ellers fikk tak i. Da var den lokale kneipa god å ha. Her kunne man få en munnfull med varm mat, gjerne noe med fiskesaus (garum), som romerne tilsynelatende satte sånn pris på. Her kunne man også få seg en kopp med vin - varm om vinteren og kald om sommeren - og treffe gutta for å ljuge og spille terning. Mye det samme som skjer på puber og kroer verden over fremdeles...
I Pompeii har man også funnet igjen en prisliste for kroas vin, som understreker falernervinens popularitet:
For én as (bronsemynt av laveste valør) kan du få vin, for to as kan du få den beste vin, og for fire as får du falernervin!

Campania var kanskje det viktigste og beste vindistriktet i antikken, som vi har vært innom før, men klarte ikke å dekke etterspørselen. Pompeii ser ut til å ha fungert som et sentrum for vinhandelen i hele området og sørget for vin av alle slag til tørste innbyggere. Her fantes et eget kontrollkontor for mål og vekt - Mensa ponderaria - som skulle passe på at man fikk sine tilmålte 3,27 liter når man ba om en congius.

Om jeg satt på en kro en solfylt og varm dag, så ville jeg nok foretrukket et beger eller to med kald, god, hvit bordvin. Så ville jeg drømt om blått hav og en riktig øy - ikke en romersk insula. Isola del Sole fra den sardinske topprodusenten Argiolas ville være helt utmerket. På 85 % Vermentio er dette en fantastisk vin til prisen (kr. 99,90). Det skal godt gjøres å finne en bedre hvitvin under 100-lappen på polet. Frisk, fruktig, med lang ettersmak av sommer som vil vare til langt ut på høsten.

Jeg har en drøm!

2011-08-01T01:37:00.000-07:00

"Let us not wallow in the valley of despair, I say to you today, my friends. And so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream."

Det grufulle terrorangrepet på Regjeringsbyggene og Utøya har gjort det naturlig igjen å finne fram Martin Luther Kings berømte tale, I have a dream. Norge skal være til å kjenne igjen, bare bedre. Det er budskapet til våre politiske og åndelige ledere. Vi skal fortsette med våre liv, men gjøre en ekstra innsats for å bidra til at Norge blir et litt varmere, mer inkluderende og kjærligere land. Vin og Ruin slutter seg helhjertet til dette.

Selv om våre muslimske brødre ikke nyter alkohol og dermed ikke er spesielt opptatt av vinens mange gleder, skal denne bloggen være fylt med respekt for alle folk og trosretninger. Ytterliggående, usle mennesker uten respekt for andres liv og frihet - enten de nå tror på Gud, Yahve, Allah, Hitler eller Stalin - skal ikke finne gjenklang for sitt hat her. Og selv om vi ikke har lagt terrorhandlingen bak oss og selv om verden stadig fylles med katastrofer, som den sulten som nå igjen rammer Afrikas horn, så skal vi fortsette å skrive om gleden ved mat, vin, samvær og ikke minst antikken. Vi skal møte våre gleder og sorger, dele dem, når det er riktig, og holde fast ved det gode i livet.

Vi skal også se og forstå hvordan vi alle hører sammen, er vevd sammen i denne lille verden i det store uendelige verdensrommet, hvor vi utgjør et lite solsystem i den enorme melkeveien. Slik også Scipio Aemilianus (som er gjengitt på denne bysten) fikk det hele utlagt i en drøm i 148 fvt. "Scipios drøm" (Somnium Scipionis) inngår som et kapittel i Ciceros verk Om staten (De re publica) og dreier seg om et møte den romerske generalen hadde med sin bestefar og far i drømme. Drømmen inneholder en beskrivelse av det evige liv og de mange kretsløp og ni sirkler alt omsluttes av. Alt i god stoisk lære. I typisk romersk ånd får vi også en moralpreken til den da unge soldaten Scipio: "Praktiser rettferdighet og from kjærlighet, det er viktig overfor foreldre og slektninger, men aller viktigst overfor fedrelandet. Et slikt liv er veien til himmelen, til den forsamling av dem som alt har levd og er løst fra legemet, og som bor på det stedet der du nå ser... og som dere ... kaller melkeveien"

Den modige Scipio var forutbestemt til å ødelegge Karthago (som Cato maste så mye om...) to år seinere. Da fikk han også, som sin bestefar, tilnavnet Africanus. Polybios forteller hvorledes han gråt da han så ut over den ødelagte byen og skjønte hvordan en stor sivilisasjon var gått til grunne. Men da han noen år seinere også beseiret numantinerne, fikk han nok et tilnavn og så langt jeg kjenner det hadde han det lengste navnet noensinne i romersk historie: Publius Cornelius Scipio Aemilianus Africanus Numantinus.

Drømmen var selvsagt ikke en reell drøm, men et parti Cicero hadde lagt inn i sin dialog hvor romerske statsmenn diskuterer politikk og samfunn og om hvilken forfatning som var den beste. Ikke overraskende er konklusjonen at den romerske republikken i sin idealform er den beste styreformen av alle. Skjebnen til det manuskriptet er også en svært spennende historie. Om staten ble nemlig funnet igjen først på en palimpsest i Vatikanbiblioteket 1822 av kardinal Angelo Mai. Det vil si at en munk en gang har pusset ut teksten fordi han var tom for pergament og skrev ned noe han mente var nyttigere å ha - en kommentar til Salmene av Augustin. Problemet var at seinere viste seg ikke å eksistere noe annet manuskript med Ciceros verk. Men da den svært skarpe lederen for Vatikanbiblioteket fikk snusen i det som var strøket ut, klarte han å få fram store deler av teksten - deriblant Scipios drøm - i en lesbar form.

Jeg har en drøm, jeg også. En inklusiv drøm om fred, frihet og fordragelighet mellom mennesker. Om at man leser sin historie og lærer noe fornuftig og godt fra den, og drikker sin vin med måte og til velbehag. Og så har jeg en eksklusiv drøm i vinkjelleren: Il Sogno fra Travaglini. Et kunststykke av en vin på lett tørkede nebbiolodruer fra praktvinmarkene til salige Giancarlo Travaglini i Gattinara. Ren harmoni, ren nytelse, en drøm som er blitt en realitet. En Gattinaravin til å kjenne igjen, bare bedre. Jeg er iallfall ikke sikker på om jeg noengang har smakt en vin som er bedre.

For Oslo og AUF

2011-07-23T15:02:00.000-07:00

Dette er en absurd, trist dag, som nå er blitt natt, for oss alle. Nesten 100 personer bekreftet drept og mange andre skadet og merket for livet. Alt dette meningsløse utført av et sykt sinn. Ikke en helg for vin og glede, eller antikke anekdoter.

Vi begersvingere løfter våre glass stillferdig, til minne om alle dem som ble drept og med varme tanker til alle som sitter fortvilet og knust tilbake. Måtte alle Olympens guder være med dere!

Bacchus, Ampelos og vinens opprinnelse

2011-07-09T07:37:00.000-07:00

De fleste vet at Dionysos, eller Bacchus som han så ofte også heter, var guddom for vin og drikk. Men hvordan ble han det? Ifølge én myte fortalt av Nonnos begynte det hele med hans venn Ampelos. Bacchus var et resultat av en av mange utenomekteskapelige eskapader Zevs hadde. Men også denne gjorde kona, Hera, riktig så forbanna. Bacchus måtte gjemmes unna, simpelthen for ikke å bli offer for gudinnens ødeleggende vrede. Han ble derfor satt bort på Nysafjellet under Seilenos' og hans satyrers beskyttelse. Den unge Bacchus - slik Caravaggio her ser ham for seg i det man mener er et selvportrett - ble der venner med nymfer og satyrer, som han hang rundt med på både jenter og gutters vis, sies det.

Ampelos var en av disse Bacchus’ følgesvenner i ungdommen. Han lekte og konkurrerte med Bacchus og var hans kanskje beste venn (i noen sammenhenger presenteres han som Bacchus' spesielle yngling). Bacchus som jo hadde guddommelig styrke var bedre i alt de foretok seg, fra jakt til bryting, men lot ofte kameraten vinne. Ampelos ville imidlertid ikke slå seg til ro med det og brukte mer og mer tid på trening for å kunne konkurrere på lik linje med sin venn. En gang han var på sine utflukter kom han over en villokse som han fikk det for seg at han skulle forsøke å ri på. Det klarte han en liten stund, men ble kasta av ned i et juv, brakk nakken og døde. Han ble gravlagt ved Paktoloselva.

Her er Ampelos og Bacchus skulpturert av Pierre Etienne Monnot (1657-1733).

Ulykkelig over vennens død lot Bacchus Ampelos' døde kropp gjøres om til en vinranke. Fort vokste planten og kom med frukter som ga den herligste nektar. Det ble en instant hit. Folk, nymfer og satyrer ble begeistret i ordets rette forstand og alle som drakk den fermenterte nektaren ble glade. Det forfulgte Bacchus følge siden den gang. Slik fikk verden vin - og vindruen bærer dermed navnet ampelos på gresk.

Ampeloi i all sin modne prakt

Kan vi gjette på at den opprinnelige ampelos var en aglianico? En drue noen greske kolonister (i Neapolis?) tok med seg fra Hellas, derav navnet, som stammer av helleniko. En drue som har alt - subtilitet og kraft, syre, mineralitet og tannin, og som trives aller best i Vesuvs vulkansk jordsmonn. Ettersom vi jo snakker om den første, friske nektar - og det stundom (om en for sjelden) for tiden er sommer og sol - må vi gå for en fersk og saftig utgave av druen: Rosaura fra Feudi di San Gregorio. En rosévin fra Campanias kanskje beste produsent. 2010-årgangen er knall, til terrassen, en fjellbekk og lette sommerretter. En vin som fortsatt vil skape begeistring!

Innføringen av republikken i Roma - Vinens betydning

2011-07-01T04:03:00.000-07:00

En gang var Roma styrt av konger, og historien vil ha det til at det siste dynastiet var av etruskisk opprinnelse og kom fra byen Tarquinia. Etruskerne var dominerende i Mellom-Italia rundt 600-500-tallet fvt. og kan framvise en fantastisk spennende kultur med utgangspunkt i dagens Toscana, som da også har fått sitt navn fra etruskerne (tusci). Etruskerne drev internasjonal handel, utviklet fantastisk kunst og smedarbeider og de visste å nyte livet med god mat og drikke. Ifølge legenden fikk en velstående gresk handelsmann fra Korinth, Demaratos, lov å slå seg ned i Tarquinia og ble gift med en lokal kvinne av høy byrd. Men ettersom han var av utenlandsk opprinnelse, fikk hans barn ikke innpass i byens elite. Sønnen etablerte seg derfor i stedenfor i Roma, hvor han lykkes med å slå seg opp og bli valgt til konge. Han het Lucumo på etruskisk, men skiftet til det romerske Lucius og tok navn etter hjembyen, Tarquinius Priscus. Denne Tarquinius styrte tilsynelatende byen ganske godt og levde et langt liv som konge her. Hans barnebarn Tarquinius, som ifølge tradisjonen tilrøvet seg makta en generasjon seinere, skulle imidlertid opptre langt verre og ble dermed Romas siste konge. Hans fikk tilnavnet Superbus - ikke fordi han var super, men fordi det betyr "den hovmodige" eller "despoten". Han var en tyrann og forhatt, men det var en udåd hans sønn, Sextus Tarquinius, utførte som førte til tarquinernes fall.

Det hele begynte med at romerne var i krig mot rutulerne, men det var kommet til en slags stillstand og begge hærene lå på vent. Da kunne man ta seg en pause fra striden. Vi gir ordet til Livius (1.57; i Gunn Haalands emninente oversettelse):

Spesielt kongssønnene fordrev tiden med selskapelighet og drikkelag. En gang de satt sammen og drakk hos Sextus Tarquinius, der Collatinus Tarquinius, sønn av Egerius, også var innbudt, kom de på snakk om konene sine. Alle roste sine egne i høye vendinger. I diskusjonens hete sa Collatinus at det ikke var nødvendig å diskutere det, for på noen få timer kunne de se for seg selv hvor høyt over de andre hans egen Lucretia sto. “Vi er unge og sterke, så hvorfor rir vi ikke av gårde og sjekker hvor fortrinnlige konene våre er? Det inntrykket vi får når vi kommer uanmeldt, er den beste prøven på det.” Nå var de blitt opphetet av vinen: “Ja, kom igjen!” ropte de alle sammen og red i strak galopp til Roma. De kom frem da mørket begynte å senke seg, og dro videre til Collatia, der de fant Lucretia sittende ved rokken i den sene kveldstimen. Rundt henne satt tjenestepikene som også arbeidet inne i huset i lampelys. Det var et annet inntrykk enn det de hadde fått av kongens svigerdøtre, som fordrev tiden i selskapelighet og luksus sammen med likesinnede! Lucretia tok prisen i konkurransen om kvinnelige dyder: Da ektemannen kom, ble både han og de to Tarquinierne hilst vennlig velkommen, og ektemannen, som gikk av med seieren, inviterte høflig kameratene inn. Der ble Sextus Tarquinius opptent av et skammelig begjær etter Lucretia – både hennes skjønnhet og hennes uomtvistelige kyskhet ga ham en ubendig lyst til å ta henne med makt. Men den kvelden satte de punktum for sine ungdommelige løyer og dro tilbake til leiren.

Men det stoppet selvsagt ikke der. Begjæret, tent av vinen og selskapet, brant videre:

Noen få dager senere dro Sextus Tarquinius til Collatia med en følgesvenn, uten at Collatinus visste det. Der ble han godt mottatt, for ingen skjønte hva han hadde i sinne. Etter middagen ble han vist til et gjesterom. Da alt virket stille og rolig og hele huset sov, oppsøkte Tarquinius, brennende av begjær, den sovende Lucretia med et dradd sverd i hånden. Han la den venstre hånden på brystet hennes og holdt henne nede mens han hvisket: “Hysj, Lucretia, det er Sextus Tarquinius. Jeg har et sverd i hånden, og du er død om du gir fra deg en lyd!”

Lucretia ville dog ikke føye seg uansett bønner og trusler, så det endte med en ren voldtekt.

Lucretia var helt ute av seg etter den fryktelige ugjerningen og sendte likelydende beskjeder til faren og ektemannen i Ardea: de ble bedt om å ta med seg en trofast venn og komme hjem. ... Mennene fant Lucretia sittende helt sønderknust i soverommet. Tårene piplet frem da de kom, og på mannens spørsmål om alt sto bra til, svarte hun: “Ikke i det hele tatt – hvordan kan noe stå bra til med en kvinne som har mistet sin dyd? Det har vært en annen mann i din seng, Collatinus! Men det er bare min kropp som er skjendet – mitt sinn er uskadd. Det tar jeg døden til vitne på. Men gi meg hånden og sverg på at voldtektsmannen ikke skal gå ustraffet! Det var Sextus Tarquinius som gjengjeldte gjestevennskap med fiendskap sist natt, da han med våpen i hånd tiltvang seg en hyrdestund og brakte ulykke over meg – og seg selv, om dere handler som menn!”
De sverget alle etter tur og prøvde å trøste den ulykkelige kvinnen med å legge all skyld på overgriperen, hun selv var et uskyldig offer: det var tanken som syndet, ikke kroppen – og der viljen til synd ikke var til stede, fantes heller ingen skyld. “Det er opp til dere å bestemme hvilken straff han fortjener”, sa hun, “Jeg for min del vil ikke unndra meg straff, selv om jeg sier meg fri for synd. Ingen usedelig kvinne skal senere kunne påberope seg Lucretia som forbilde.” Dermed trakk hun frem en kniv som hun bar skjult under klærne, og stakk den i hjertet. Hun sank sammen og døde. Ektemannen og faren satte i et skrik.

Det ble startskuddet for opprøret mot kongen, med familiens venn Brutus og ektemannen Collatinus i spissen. Det hele endte med at de maktet å jage kongen og hans menn ut av byen og etablere et nytt politisk system, republikken. Fra da av var rex (konge) forhatt i byen og alle forsøk på å tilrøve seg enemakten ble slått hardt ned på. Ingen skyldte - heldigvis - på vinen som hadde satt slik fart i begjæret til gjerningsmannen. Tarquinerne søkte støtte i andre byer og forsøkte å få tilbake makten i byen, uten hell.

I fjor kunne italienske arkeologer under Marco Fabbris ledelse fortelle om et spennende funn i en av de gamle nabobyene til Roma, Gabii. De hadde gravet ut et lite palassanlegg, med veggmalerier og også teglstein med minotaurer - tarquinernes varemerke. Bygningen ble ødelagt på samme tid som tarqinernes fall. Tarquinerne hadde etter tradisjonen et godt forhold til byen og flere familiemedlemmer var huset der oppgjennom. Men da Sextus forsøkte å søke tilflugt der etter å ha blitt jaget fra Roma, ble han etter tradisjonen drept. Kanskje er det dermed hans palassanlegg som er gjenfunnet etter at det ble ødelagt for 2520 år siden!

Hva kan vi velge av drikke for en slik anledning? Det er en ganske blodig historie, så vi får velge noe rødt. Og da må det bli en vin som lanseres her i Norge i disse dager, fra tarquinerslektens moderby: Tarquinia Rosso fra Castello di Torre in Pietra. Dette er en vin laget på druer typisk for Roma og Etruria (sangiovese, cesanese, montepulciano pluss en dasj merlot). Den er en fersk vin med råskap, trøkk og lidenskap, kombinert med en finnese og disiplin, som på utmerket vis rammer inn et godt måltid og denne historien. For kun kr 115,- er det bare å ta seg til rette i rikt monn for både monarkister og republikanere!

På tide med søyler

2011-06-26T07:33:00.000-07:00

Det er sommer, det er sol... vel iallfall om man reiser sør for Alpene og da er man jo på rett plass for å kikke på templer og andre praktfulle ruiner etter grekere og romerne. Men hva om man plutselig lurer på hva en abacus var for noe, eller har glemt forskjellen mellom det korintiske og det joniske system i arkitekturen? Eller kanskje skal man bare søke tilflukt til en norsk sommerhytte, og der lene seg tilbake og drømme om en verden hvor idrettsfolk løp nakne, filosofer satt i søylehaller og man lå til bords. Og så var det dette med løybenker og banketter, som man da naturlig kommer til å tenke på. Hva var nå egentlig lectisternium? Og hva da, om man befinner seg et sted uten PC, smarttelefon eller endog internettdekning?
Svaret er helt enkelt: Kjøp Antikkleksikonet! Der finnes tusentalls oppslag om mye av det en trenger å vite om antikken - fra Kreon til Cassiodorus; fra amfiktioner til zelotene - ganske enkelt uunnværlig. Ikke en hytte bør være foruten!

Er det så viktig da, dette med jonisk eller dorisk? Søyler kan man jo lett avfeie som noe som bare bærer et tak eller en annen og viktigere konstruksjon - så feil kan man ta. Søyler er jo rett og slett kulturbærere. Søylene er nettopp kontakten med det oppløftede, det overjordiske, og det som kan gi oss beskyttelse. Derfor er da også søylene i første rekke identifisert med templer for gudene og søylehaller (porticus) for filosofisk kontemplasjon (og skygge for sola). I Athen var det på Agora flere slike søylehaller, eller stoaer, som de heter på gresk - og særlig "den bemalte stoa", Stoa Poikile, var så populær blant en gruppe filosofer at den ga navn til en hel filosofisk retning, stoisismen. I Apostlenes gjerninger og Paulus' brev hører vi om de tre søylene, lederne for moderkirken i Jerusalem – "herrens bror" Jacob (om han faktisk var Jesu bror eller ikke er omstridt), Kefas og Johannes. I den tidlige kirken var det da også svært stas med søyler. Også i den retningen som predikerte askese og avsondret bønn. Noe av det flotteste man kunne gjøre da var å reise ut i ørkenen og bosette seg på en søyle. Disse ble kalt stylitter, etter det greske ordet for søyle og da kunne man oppnå ekstrem kultstatus. Folk valfartet til slike hellige menn for å få råd og forbønn. Noen ble dermed til og med søylehelgner, slik som den kjente Simon Stylitten, som vi ser her. Men mye god mat og drikke fikk de neppe.

Også romerne var naturlig nok begeistret for søyler. I den grad at de lagde enorme æresøyler over enkeltpersoner og deres bedrifter. Mest kjent er nok Trajansøylen som stadig vekk befinner seg "on location" midt i Roma, hvor keiseren utla et stort torg, med bibliotek, tempelbygg og markedshaller. Hele monumentet er en billedbeskrivelse av Trajans krig mot dakerne, i dagens Romania, hvor hele felttoget utlegges i detalj, fra utskrivingen av soldater til slagscener. Og ingen romersk hær på felttog uten vin! Her ser vi også båter som bringer tønner med vin til soldatene. Man må jo holde moralen oppe, også på Balkan.

Men noe av det flotteste med søylene er kapitélet, det vil si toppen på søylene, overgangen mellom søylen og overbygningen. Det er særlig her vi lærer å kjenne forskjellen på de ulike systemene. Så her kommer en kjapp plansje over de mest brukte:
Min personlige favoritt er nettopp abacusen, i det doriske kapitélet. En abacus var nemlig ikke bare en kuleramme. Den er også en kvadratisk plate som i et dorisk tempel på en fantastisk elegant måte binder sammen det vertikale og "firkantede" i takkonstruksjonen og det horisontale og "runde" i søylen . Det er i de små detaljene at skjønnheten og finessene kommer fram. Så også med vin!

I denne sammenhengen er det bare å finne fram en Capitel Foscarino fra Roberto Anselmi, en magisk vinmaker fra Veneto med en magisk vinmark som han bruker til å lage denne praktfulle soaven. En søyle av en vin, som passer utmerket til sjømat, salater, tapas, sommer, sol og gresk-romerske templer. Burde også gå fint sammen med lengsler etter det antikke Middelhavet på hytteterrasse.

Toga og festum - togaparty?

2011-06-20T00:14:00.000-07:00

Ved å nevne ordet fest og Roma sammen, ja da ser vel de fleste for seg en et digert løssluppent togaparty, med overflod av mat og drikke; simpelthen en orgie. Noen nikker kanskje anerkjennende til en pent pynta John Belushi i filmen Deltagjengen. Det er den slags myter jeg så nødig vil ta livet av. For hvis jeg forteller at romerne var nøkterne, sobre, drakk oppblandet vin til middagsselskaper, lyttet andektig til harpemusikk og vertens nyskrevne dikt, gikk tidlig hjem og skrøt av at deres bidrag til verdens sivilisasjon og kultur var våpenmakt og herskekunst, ja da er jeg redd ingen gidder å lese denne bloggen mer. Så la oss glemme slike ting.

Én myte må imidlertid falle: Romerne hadde ikke ville fester i toga. Togaen er nemlig et 5 1/2 meter langt, avrundet plagg. For å få et begrep om størrelsen og hvorfor studenter ser rare ut i laken, kan jeg meddele at det går med 4 vanlige laken for å lage en modell i full størrelse. Jeg har nemlig forsøkt. Ikke nok med det, togaen var laget av ull. Vi kan med andre ord si at en bunad framstår som en nett cocktail-kjole i forhold. Tenk dere drøye tolv kvadratmeter tettvevd ull rundt kroppen etter et regnskyll i Roma. Togaen var et ytterplagg, og myten om at man var naken under må jeg nok dessverre også ta livet av: Man kunne ha bare et lendeklede, men vanligst var tunikaen, dagligplagget om man vil. Togaen var et offisielt plagg, noe standsmessige romere opptrådte i i offentligheten, på forum, under offentlige fester og markeringer, i embets medfør. Den var et symbol på borgerverdigheten. De fornemme hadde en egen togaslave, hvis oppgave var å drapere togaen perfekt, så buene og foldene falt rett og riktig. Var man senator hadde man en bred purpurstripe i den ene avrundingen, var man ridder var den smal. Vel iført togaen var den ene hånden såpass stucked med å holde formen at den knapt kunne brukes. Derfor kunne romerne, som ikke var like kroppsfikserte som grekerne, snakket i ærbødighet om “én hånd, ett hode og én toga”. Togaen var knyttet til Roma by – innenfor bymurene skulle en ikke opptre med våpen eller i rustning/uniform, her hersket byfreden, pax urbis, og da var antrekket toga. Derfor ble togaen også knyttet til fred. Da konspiratorene med Brutus og Cassius i spissen tok livet av Julius Caesar midt i senatssalen 15. mars, hadde de imidlertid gjemt sine dolker i den store folden foran på togaen, kalt sinus. Det fortelles typisk nok at det siste Caesar gjorde før han utåndet var å rette på togaen så han skulle se verdig ut i sin død (Sveton, Divus Julius 82).

Keiseren kunne opptre i purpurfarget toga og noen spesielle prester i gul, men vanligvis var togaen hvit, og jo hvitere jo bedre. Som et ledd i valgkampen smurte derfor embetsansøkere togaen inn med kritt, for å stille i skikkelig hvit toga, toga candida. Denne tradisjonen gjorde at embetsansøkerne stakk seg ut, og etter sin hvite toga ble de kalt candidati. Så når vi snakker om gode kandidater til noe, så burde vi egentlig forvente at de går i snøhvit toga.

At togaen også var upopulær kan vi lese flere steder. Det fortelles om svette fotturer på vei til høflighetsvisitter hos stormenn og patroner, og flere priser det å reise ut av byen og kaste togaen. Med unntak av de store utendørsfestene som ble feiret av det offisielle Roma, brukte altså ikke romerne toga under en privat fest eller et middagsselskap. Togaen var et mannsplagg, ordentlige romerske kvinner gikk i stola. Så hvorfor i all verden har togaen blitt assosiert med fest og orgier? En mulig grunn er at skjøger og ekteskapsbrytersker ikke skulle få bære klesplagg verdig en romersk jomfru eller matrona. De ble tvunget til å gå i toga. Dette altså til ettertanke for kyske på vei til togafest.

Men visse typer fester krevde toga. Vi har arvet vårt ord ’fest’ fra latin, festum og festivitas, som betyr festdag eller høytidsdag. Begrepet var gjerne knyttet til de offisielle romerske festene hvor man feiret en viktig guddom med ofringer og tradisjonelle riter og kulthandlinger. De største festene varte i flere dager med festspill og lekene som romerne er så berømte for, særlig hesteveddeløp (circus) og dyre- og gladiatorkamper. De av dere som har sett filmer som Ben Hur og Gladiatoren har fått en dose – for ikke å si overdose – av disse grenene. Disse festene var offentlige romerske fester og helligdager i kalenderen. Offerhandlingene var gjerne etterfulgt av offentlige banketter og felles religiøs fest. Offerkjøttet var vanligvis okse eller ku - mannlige guder fikk hanndyr, gudinner fikk hunndyr - noen ganger også svin og får. Vi får håpe de også hadde vett til å henge noen skrotter en stund til mørning før de ble servert. For da var også den romerske nobiliteten - nobiles var egentlig de som kunne vise til at de hadde en konsul i familien - benket rundt festbord for å feire og spise. Da var herrene iført toga!

Hva kunne disse nobilitære ha drukket til festmåltidet da? Jeg vet hva jeg ville valgt, om det hadde vært jeg som var ansvarlig, dette måtte blitt en Vino nobile! Og ingen gjør det bedre enn Poliziano. Så om du skal servere offerkjøtt til dignitære, vil jeg anbefale Poliziano Vino Nobile de Montepulciano. Og gjerne toppmodellen fra "eselvinmarken" Asinone. Vi snakker uansett om en nydelig nytevin, som opptrer som den beste romerske aristokrat: verdig, strukturert, ettertenksom og kompleks. Fungerer utmerket også til grillkjøtt som ikke er viet til noen av Olympens guder og for helt allminnelig godtfolk!

Fantes det virkelig ikke vin i gullalderen?

2011-06-17T02:30:00.000-07:00

Alt var mye bedre før i tida. Det har folk visst så lenge vi har skriftlige kilder. "Ungdommen nå til dags!", har eldre fnyst helt siden én av dem fant opp hjulet. Vi møter det allerede hos den greske dikteren Hesiod i arkaisk gresk tid. Han skrev et stort epos, Verk og Dager, primært om jordbruk. Her forteller han også en del om vindyrking, at vinstokkene bør beskjæres seksti vinterdager etter vintersolverv, at vingården ikke må spas opp etter mai måned og at druene bør høstes i september - eller som han sier når Orion og Sirius står midt på himmelen (1.564-617). Best resultat blir det dessuten om druene ligger åpent i ti dager, så fem dager til tildekket, før mosten - den glade Dionysos' gave - den sekstende dagen tømmes på lagringsfat. Dagene er fylt med hard arbeid og slit. Men det finnes enkelte høydepunkt - en sommerdag ved en skyggefull stein, med litt fetaost, viltkjøtt og en god vin fra Biblos. Den beste vinen Hesiod kjente til kom øyensynlig fra den fønikiske byen Biblos (el. Byblos; moderne Jubayl i Libanon)! Biblos, som har gitt navn til det greske ordet for bok, som vi finner igjen i "Bibel" og "bibliotek", var altså ikke bare kjent for sin papyrusproduksjon, men også sin vin.

Men Hesiod forteller også om tidene før denne, helt tilbake til gullalderen. Det var tiden før de olympiske gudene hadde gjort sitt inntog, før Zevs styrtet sin far, befridde sine søsken og inntok den guddommelige tronen. Det var tiden da Kronos hersket på jorda. Menneskene levde da et salig liv, uten plager eller bekymringer, men med overflod av alt de trengte. (Ganske så likt som i Edens hage, før syndefallet.) Men her hører vi ikke om et eneste lite glass vin, ikke så mye som ei drue, faktisk... Er ikke det besynderlig? Kan man leve et fullkomment liv uten litt vin? Ja, jeg er klar over at det finnes avholdsfolk der ute som faktisk mener at det ikke bare går utmerket an, men endog er det aller beste. Men gitt antikkens menneskers forhold til vin, er dette litt besynderlig. Finnes det andre kilder til samme forhold?

Den romerske dikteren Ovid utbroderer samme tema i sitt diktverk Metamorfosene (forvandlingene). I romersk setting heter Kronos Saturn i stedenfor, men beskrivelsen er merkelig lik. Det finnes et forråd av godsaker rett fra naturen: kornaks vokser opp uten såing, pløying og mas; jordbær, skogsbær, tranebær kan man plukke, og melk og honning flyter fritt, men ingen vin. Som vi kan se av det flotte maleriet Gullalderen (1862) av Jean-Auguste-Dominique Ingres, har heller ikke kunstnerne tenkt seg at den gresk/romerske gullalderen skulle være helt uten vin - for der kommer en liten Kerub flyende med drueklaser. Igjen, hvordan kan dette ha seg at det ikke var vin i selveste gullalderen? Antagelig er svaret at vinen og vinplanten er så tett knyttet til Dionysos/Bacchus, som jo var sønn av guden som gjorde en ende på gullalderen, Zevs/Jupiter, og dermed kunne man ikke forestille seg vinranker før i en seinere tid. Dionysos var forøvrig sønn av Semele, som igjen var datter av Kadmos, grunnleggeren av Teben (i Boiotia, der Hesiod kom fra), men opprinnelig fra Fønikia (der Hesiods favorittvin kom fra). Verden er liten. Og stor.

Hmm. Hvordan skal vi bøte på dette? Det må bli en vin som ligner de gode bærene som Ovid nevner og som dessuten vil passe utmerket til nettopp norske jordbær, nå som sesongen er på trappene. Det må bli en Nivasco Brachetto fra kooperativet Vinchio-Vaglio fra Piemonte, ikke ulik den mer vanlige, men også mer klissete og uinspirerte lambruscoen. Vi snakker om en rød, søtlig vin med friske bobler og som skummer godt i glasset. Med sin lave alkoholprosent viser den dessuten en viss respekt for livet i gullalderen, før fermentering var allment kjent. Nyt den kald nå mens det er sommer, gjerne til friske bær eller som en apertiff.

Vinhandleren, den originale handelsmann!

2011-06-12T08:29:00.000-07:00

Vi nordboere kan jo bare prise oss lykkelig over at noen har funnet opp handelen. På den måten må vi jo ikke greie oss kun med havrelefse, melk og elgpølse. La gå, vi vi produserer tross alt godt øl og akevitt her i landet, og fårikål, og mye svært god fisk finnes i havet utafor. Men vinen, ja den er ikke særlig villig så langt nord, selv om jeg har naboer som inisterer på kvaliteten på egen druer. Vin må vi simpelthen importere, og noen gjør heldigvis det for oss.

Det kanskje ikke alle vet, derimot, er at vårt ord for å kjøpe henger direkte sammen med vin! En caupo var opprinnelig en romersk krovert, og da denne handelsvaren ble svært ettertraktet nordover i Europa ga vinhandleren navn til det å drive handel. Ordet "kjøpe" finnes i alle germanske språk (også i det engelske ordet cheap, som er blitt hengende igjen etter betegnelsen for et godt kjøp). Det gamlenorske kaupang er en direkte avledning av dette, og selv om alskens tuskhandel skjedde på en slik kjøpstad, kom det kanskje en krukke vin eller to oppover allerede i jernalderen. Men hvordan kunne det ha seg at handelen med vin ga navn til all form for handel?

Svaret er antagelig kelternes enorme begeistring for vin. Kelterne bebodde i sin tid hele midtbelte av Europa, fra Britannia til Balkan, men særlig var det gallerne romerne støtte på og til å begynne med fryktet stort. En gang tidlig i manns minne (etter overlevringen i 39o fvt.) hadde Roma blitt inntatt av gallere under ledelse av Brennus (som vi kan se på bildet) og bare så vidt unngått total ødeleggelse. Gallerne var antagelig på vei sørover for å tjene som leiesoldater for greske bystater i sør, men visste å sikre seg både proviant og verdisaker på veien ned. Romerne forskanset seg på Capitol og etter en stund gikk de tom for både mat, vann (og vin, får vi tro) og måtte betale en klekkelig mengde gull i løsepenger. Ifølge én legende holdt gallerne på å innta Capitol også, via den litt ubeskyttede tarpeiske klippe. Men da vaktbikkjer og mennesker svikta på post, varslet noen gjess om inntrengerne og romerne klarte å slå dem tilbake. Gjessene på Capitol ble siden tatt godt vare på og ansett som hellige.

Noen hundre år seinere var det romerne som hadde inntatt Gallia, først det som i dag er Nord-Italia (nord for grenseelva Po ved Posletta) som ble kalt Gallia Cisalpina (Gallia, på denne siden av Alpene). Fra år 121 fvt. (den sagnomsuste vinårgangen i Sør-Italia) ble også Sør-Frankrike en del av et stadig ekspanderende romerrike, som Provincia Gallia Transalpina (dvs. Gallia på andre siden av Alpene), fremdeles kjent som Provence, og til slutt med Caesars erobringer hele resten av Gallia. Og gallerne var ville etter vin, noe romerne moret seg med, og tjente godt på. Diodoros forteller (Verdenshistorien 5.2):

Gallerne er voldsomt glade i vin. De tyller i seg med vinen handelsmennene kommer med og drikker den ublandet! Når de er så gale etter drikken og tar så grådig til seg, faller de i søvn i fylla - eller de blir helt ville.

Ikke rart vi kan finne beskrivelser fra romerske kremmere om at gallernes kjærlighet til vin var en gave fra gudene! Man antar at mer enn 1 million liter vin ble eksportert fra Italia til Gallia i det første århundre fvt. Det fantes regelrette tankskip som kunne romme opp mot 20 000 liter vin i store keramikkbeholdere (dolia) - rester av dem er funnet på havets bunn. Og man kunne få kjøpt en slave i keltisk område for en amfora med vin (standardmålet var omlag 26 liter), seksti ganger så billig som på slavemarkedet i Roma! Ikke nok med det, disse rare gallerne ikke bare drakk vin ublandet i store mengder, de gikk endog med bukser! For et folk... Dessuten var de glad i hårvekst, særlig barter, og langt hår. I den grad at det området som ikke i utgangspunktet var den romerske provinsen ble kalt Gallia Comata ("det langhårete Gallia"). Ordet coma ("hår") stammer fra gresk og har gitt navn til fenomenet komet, ettersom det kan se ut som en lang hårete hale følger etter den (idet den treffer en atmosfære).

Grekerne som grunnla Masilia (dagens Marseille) hadde nok en vinmark eller to til eget bruk, men det var før romerske kolonister faktisk tok med seg sine vinranker og plantet vin i større deler av det sørlige Gallia at behovet for vin ble dekket. Og denne nyplantingen ble en slags suksess, må vi kunne si - områder som Côtes du Rhône, Languedoc, Bordeaux, Bourgogne og Alsace produserte vin allerede i antikken. Også dette kan vi altså takke romerne for. Det tok ikke hundre år før Italia i tidlig keisertid hadde begynt å importerte vin fra Gallia i rikt monn.

Hva slags vin var det man eksporterte til disse nordområdene? Sannelig om jeg vet. Men den måtte tåle en støyt og kunne lagres. Gallerne kan vel ikke ha blitt så begeistret om det smakte kattepiss, edikk eller kompost? Min assosiasjon går til en utenomjordisk hvitvin fra Sicilia, med et hav av herlige frukter, fylde og krydderier kombinert med spenst og friskhet: Planeta Cometa - til minne om de langhårete gallerne som ble så betatt av importert styrkedrikk! Og så er den fortreffelig til gås (hellig eller ikke)... Som min far pleide å si når han hadde spist svært godt: "Nå har vi det som kjøpmenn!"

Dette lille verset går ut til alle kjøpmenn, planeten rundt, skrevet av en herremann som kjente sin Bacchus, Cornelis Vreeswijk (den går til melodien I natt jag drömte nogot):

En dag var hela jorden såld:
Det ble ett herrans liv!
Vad ska en köpman ta sig till?
Vad blir nu hans tidsfördriv?

Man ställde till med en kongress
dit alla köpmän kom.
Då sporte folk, då frågte press:
Vad är det frågan om?

Det finns inget att köpa mer
och handeln ligger still
och ingenting at schackra om.
Vad är det då ni vill?

Och köpmän satt i många dar
och här är vad dom fann:
När ingenting kan köpas mer
så säljer vi varann!

Noah - Vinen og fylleangstens stamfar

2011-06-07T05:43:00.000-07:00

Det er mange ting som forundrer i Bibelen. En av dem er beretningen om Noah. La gå at han ventet i 500 år med å få barn - noen og enhver som har prøvd å ha en skokk med unger tenker vel fra tid til annen at det kunne man utsatt, men det blir jo ikke noe lettere med åra. Nåvel, Noah er jo beskrevet som en rettferdig og hederlig mann så han ble jo som alle vet pekt ut til å bygge sin ark og fylle den med to eksemplarer av alle arter som skulle overleve syndefloden, da Gud var drittlei de andres oppførsel. Denne bibelhistorien er godt kjent, men beretningen om syndefloden kjenner vi også fra flere andre mytologiske fortellinger fra Midtøsten. Den er tidligst nedtegnet i det sumeriske eposet om helten Gilgamesj.

Noah tok ikke bare med seg en hann og en hunn av "alle slags fugler og alle slags fe og alle slags krypdyr på marken" - personlig synes jeg kanskje han kunne spart seg for et par giftslanger - men også en vinplante! "Noah dyrket jorden, og han var den første som plantet en vingård" (1.Mos.9.20). Da må han ha hatt planten Vitis vinifera for hånden, moderplanten til neste all vin slik vi kjenner den!

Ifølge bibelfortellingen landet Noah på Ararat-fjellet, i den tyrikske delen av Kaukasus. Moderne analyser viser også at det var fra dette området urvinen hadde sitt utspring. Det var her Vitis vinifera sylvestris, en av omlag 100 ville vinplanter, første gang ble kultivert for å lage vin. I samme området har forskerne funnet urhveten, Einkorn, og det er også her noen av verdens første byer dukker opp - så vi er ved sivilisasjonens vugge. Man snakker om jordbruksrevolusjonen som den perioden hvor menneskene gikk fra å leve som jegere og sankere til bofaste jordbrukere. Tradisjonelt har man da forestilt seg at det var behovet for mat, i form av korn og andre nyttevekster som utløste dette. Men det er også helt seriøse forskere som mener det likegjerne kan ha vært lysten på øl eller vin som gjorde mennesker til bønder. Noen oppdaget kanskje den artige effekten av gjæret fruktsaft og med små knep skjønte at både smaken og effekten kunne utbedres med litt stell og finesse.

Men så - etter noe tid med odling, poding, luking, innhøsting, pressing og fermentering, får vi tro - skjer det med Noah som flere av oss har opplevd, "Da han drakk av vinen, ble han drukken", kanskje i overkant full, for han "kledde seg naken inne i teltet." Nåja. Verre ting har vel skjedd i fylla. En av sønnene hans, Kem, kom inn i teltet og så ham naken, og verre ting har vel skjedd mellom barn og foreldre - selv om faren nå hadde rundet 600 år! De andre brødrene gikk inn til Noah - men selv tildekket - og fikk dekket ham til. Men så kommer det som overrasker meg mest i historien.

Da Noah våknet, bakfull og beskjemmet, og fikk høre om dette dagen etter, forbanner han Kam, og av alle, Kams sønn, sitt eget barnebarn, Kanaan. De skal være treller og Kanaan ble tilsynelatende forvist. Til nettopp Kanaans land, dvs. Palestina. Den hederlige gamle gubben Noah må ha hatt tidenes fylleangst - jeg har iallfall ikke hørt om noen som har forbannet sine barnebarn på bakgrunn av noe slikt. Tidenes mest bluferdige? Det står ikke noe sted at han angret heller - verken på fyllekula eller forbannelsen! Finnes det en teolog der ute som kan oppklare?

Hva slags vin kan han ha drukket, som ga et slikt resultat? For mye er vel det opplagte svaret. Men ellers så var han vel utålmodig etter å prøve vinen sin - og det går jo fort noen år før en vinplante gir dertil egnede druer, så vi kan vel regne med at det var fersk vin han helte i seg. Om jeg skulle kombinere en god dose galskap med å drikke for mye av en ung frisk vin på telttur, ville nok jeg valgt "galehuset", Casamatta Rosso 2010. Fordi den årgangen er nettopp frisk, god og lett å drikke (mye av) og så har den skrukork (om man har glemt sin vinopptrekker) eller om man vil ha med mye, men så lett oppakning som mulig, så kommer den på Bag-i-boks. Kanskje fikk vi også produsenten Bibi Graetz til å lage en egen Tendamatta for teltturer litt utenom det vanlige...

Falernervinen – Dionysos' gave til menneskene!

2011-06-06T00:36:00.000-07:00

Romernes mest berømte og ettertraktede vin var falernervinen (falernum) fra vinmarkene nord i Campania. Og, ikke unaturlig, den var en gave fra vinguden Dionysos eller Bacchus, som romerne ofte kalte ham. Legenden forteller om at Dionysos hadde vært lenger nord og ført krig mot etruskerne, men avla en lokal bonde, Falernus, en visitt ved Monte Massico på hjemveien. Falernus tok seg godt av Dionysos, som gjengjeldte gjestfriheten med å begunstige bondens jord med vinranker. Der kunne han siden den gang sitte på sitt berg med en god slant vin og kikke ut mot Kirkes øy, hvor han kanskje til og med fikk se Odyssevs tusle rundt og lulle seg inn i tilværelsens uutholdelige letthet.

Fra høydene innenfor her kan man stadig se Montecirceo som kneiser seg mot himmelen og bryter den lange strandlinja sør for badebyen Anzio. En gang var byen Antium en av Romas fiendebyer, et hovedsete for volskerne som lenge kjempet mot romernes ekspansjon sørover. De ble imidlertid slått av Roma i et stort sjøslag i 338, hvorpå byen ble gjort om til romersk koloni og baugsprydene eller skipssnablene, om man vil - det som på latin heter et rostrum - fra den antiske flåten ble hugget av og brakt med hjem til Roma by, der de ble festet på talerstolen på Forum. Talerstolen ble etterhvert derfor hetende Rostra. En annen mytisk skikkelse fra romernes tidlige historie var Evander, en gresk utvandrer, som slo seg ned i området ved Palatinen (i Roma) med sin bøling som leder for et gjeterfolk. Det er knyttet flere myter til Evander, som møtte både Aeneas - romernes trojanske stamfar - og Hercules. Sistnevnte hjalp Evander med å bli kvitt en kjempe og kvegtjuv, Cacus, og fikk dermed et eget alter, Ara Maxima, ved det romerske kvegtorget (Forum Boarium). Her ble det etter legenden utført det første offeret og da må vi også regne med at det var bankett med vin. Det pussige er at Evander også dukker opp i det falerniske området i nord-Campania i Rocca d' Evandro. Hva han gjorde der, aner jeg ikke. Kanskje han var tørst?

Om romerne først og fremst ekspanderte sørover for å sikre seg vinmarkene i Campania, er kanskje å strekke det langt, men vinen herfra var attråverdig. Falernervinen var den mest populære og det gikk spesielt gjetord om 121-årgangen (fvt.), en fantastisk flott vinsommer og -høst. Årgangen ble kalt den Opimiske etter consulen det året, Lucius Opimius. Caesar gjorde stor suksess med en krukke Opimisk Falernum da han feiret sin hjemkomst og suksess i Spania i 60 fvt., men vin fra den årgangen skal ha blitt bevart i flere hundre år og oppnådde skyhøye priser. Kvaliteten må det nok ha vært så som så etterhvert. Men de romerske vinmakerne hadde lært seg litt av hvert om lagring og utvikling av vin på amforer. Falernervinen var en slags hvitvin, eller takket være den oksyderingen som skjedde på leirkrukkene ble den gradvis ganske mørk i fargen, noen vitnesbyrd fra antikken snakker endog om en brun vin, men antagelig var den nærmere det noen entusiaster forsøker å gjenskape i dag under navnet oransjevin. Som forøvrig må sies også å være en drikk for spesielle entusiaster. Plinius den eldre forteller endog at Falernervinen var så sterk at den brant om man satte fyr på den! Uansett var falernervinen umåtelig populær - og ble viden eksportert særlig til nord og vest. Falernum har til og med gitt navn til en karibisk sirupblanding til bruk i drinker!

Vi vet ikke hvilken drue som ble brukt for å produsere antikkens falernervin, men med utgangspunkt i en del av de eldgamle druene som stadig dyrkes i Campania har vi iallfall noen gode kandidater. Den beste av dem er nok falanghina, som stadig dominerer de beste vinmarkene i området der antikkens falernum ble produsert. Det er bare å anbefale Feudi di San Gregorio Falanghina, en herlig forundringspakke av sødme, syre, friske blomster og modne frukter! Kanskje det nærmeste man kommer Falernum ager, om enn nok et stykke unna smaken de antikke dikterne satte slik pris på. Vi avrunder dermed denne første spalten med to dikt i pinlig dårlig poetisk gjengivelse, men forhåpentligvis forståelig norsk:

Catull Carmen 27
Kom igjen gutt, den edle falernervinens tjener!
Sjenk sterkere saker i begrene,
Slik drikkedronningens lov befaler
Om hun enn selv er fullere enn en svulmende drue.
Avsted med deg, vann! Pigg av
til de dølles hjem, du ødelegger av god vin.
Her hersker Bacchus ublandet!

Martial Epigram 1.18
Hva slags glede gir det deg, Tucca,
å blande gammel falerner med most fra Vatikanet?
Har dårlig vin gitt deg glede, og god vin gjort deg ille?
Ikke bry deg om oss – men det er en forbrytelse
å drepe en god falerner og putte gift i de edle campanske dråper.
Kanskje gjestene dine fortjener å forgå,
men så kostbar en krukke fortjener bedre.