onsdag 16. oktober 2013

Domus Norvegica – Det norske hus!

Landet har akkurat fått ny regjering og det er bare å gratulere de borgerlige med plass i regjeringskontorene. Vi som har levd en liten stund husker hvordan den nyslåtte statsministeren Torbjørn Jagland lanserte ideen om Det norske hus, med visjonære tanker og rare ministre. Det ble imidlertid aldri helt klart hva «det norske hus» var for et byggverk. Bare det er høyt takhøyde og en god vinkjeller er det kanskje heller ikke så farlig. Vi er jo en nasjon av polfarere og ett av de norskeste hus jeg kan tenke meg er nettopp Polet. Det er da også ett som politikerne har bygget og vedlikeholdt.

Romersk hus
Verken politikerne eller Polet er å sammenligne med antikkens dager, men etymologisk stammer begge fra antikkens Hellas. En politiker er avledet fra det greske ordet for bystat, polis, og det som angår fellesskapet av borgere, politikos (som i begrepet et politisk vesen: zoon politikon), og den politiske forfatningen, politeia. Samme ordet finner vi igjen i politi, kosmopolitt, metropol, nekropol (dødeby), men ikke i monopol. Ordet monopol har vi fra det greske monopolion (mono, «én» + polein «å selge») og betegner altså en eksklusiv salgsrett. Det var både produkter og perioder hvor også myndighetene i antikke byer grep inn mot et fritt marked, så det at enkeltpersoner hadde eksklusive rettigheter til å utføre et visst arbeid eller selge en viss vare, var man ikke fremmed for i antikken. Man kunne også operere med tollmurer og andre særavgifter som gjorde enkelte produkter fra andre steder spesielt dyrt – eller motsatt myndighetene kunne også subsidiere livsnødvendigheter og kontrollere produksjon og distribusjon av mat og drikke. Keiser Domitian (81-96) forbød nyplanting av vinranker, antagelig i et forsøk på å hindre omlegging av dyrkbar mark og dermed mangel på korn og andre viktige jordbruksprodukter. Likevel ville nok en vanlig romer riste forundret på hodet over et statlig Monopolium vini, som skulle stå for all distribusjon av vin i hele Romerriket. Det ville vært umulig. Men så hadde de da heller ikke politiske partier, regjeringer som ble valgt for fire år av gangen og et stort byråkrati.

Nå som alkoholavgiftskuttepartiet Frp er kommet innenfor dørene på det norske regjeringskvartalet, er det kanskje grunn til å vente billigere vin. Det hilser denne bloggeren velkommen. Det er mange av oss som synes alkoholavgiftene er vel drøye i Norge. Og har man én gang satt sin fot innafor døra på det som omtales som norskepolet, systembolagets utsalg på vei inn til Strömstad, så ser man jo utslag av hva utsikten til noen kroner billigere børst gjør med nordmenn. Og med markedstilpassede systembolag, for den sak skyld: Utvalget av kvalitetsvin er minimalt, pallene med bag-i-boks av passe søtladen druesaft allestedsnærværende.

Min bønn til Solbergregjeringen er likevel: Vær så snill ikke rør Vinmonopolet! For valgfriheten og kvalitetens skyld! Noe av det fineste med nettopp dette norske huset er utvalget, og at det utvalget er bestemt etter noen – rett nok vanskelig forståelige – regler og prinsipper som skal sikre kvalitet, mangfold og like muligheter for ulike importører og vinprodusenter. Produsenter, importører, kjøpmenn, bloggere og andre interessenter har, nettopp, ofte egne interesser i salget av enkelte produkter. Polets nøytralitet og objektive karakter skal være et bolverk mot særinteresser og økonomisk makt, for kvalitet og valgmuligheter. I polutsalgene finnes det normalt et godt og bredt utvalg av vin i de fleste priskategorier, fra mange land og produsenter, og på vinmonopolets hjemmeside kan man lett søke og finne hvilke utsalg som har hva i hyllene og få tilgang til om lag 10 000 andre ulike viner fra bestillingsutvalget. Det systemet er unikt og fabelaktig for en vinentusiast.

Kiwi, Joker og Rimi vil ikke ta inn et bredt spekter av kvalitetsvin, og selv om det sikkert kommer til å etablere seg gode vinhandlere i de største byene, vil deres portefølje og salgsvolum være begrenset i forhold til dagens vinmonopol. Resultatet vil være at bulkvin blir billigere på super’n, mens kvalitetsvin blir dyrere og mindre tilgjengelig for folk flest. Uansett vil mangfoldet og utvalget begrenses. I sum blir vår valgfrihet betydelig innskrenket om Polet avvikles. Så, for guds skyld (og dermed også samarbeidspartnerne i Krf) og for vår skyld (alle vi som liker god vin og valgmulighetene), behold Polet!

Før jeg blir innmeldt i vinmonopolets fanclub, la meg likevel rykke ut med å si at jeg synes det har vært en negativ utvikling her de siste årene. Det er merkbart at utvalget i polutsalgene standardiseres og minker. Det virker som om det alkoholpolitiske ansvaret, kvalitetsbevisstheten og mangfoldet er kommet litt i bakleksa også i Vinmonopolet, mens Rema-1000s filosofien om høy inntjening på færre produkter er blitt tydeligere. Anbud på ny hyllevin har ofte fokus på lavest mulig kostnad, ikke på best mulig vin fra seriøse produsenter. Så om den nye regjeringa skal gi seg i kast med noe når det kommer til Vinmonopolet, så burde det være å sørge for at det går enda lenger i å tilby kompetanse, kvalitet og utvalg, med muligheten til å tilpasse de enkelte utsalgene etter den lokale ekspertisen og de lokale forbrukerne.
 

Det norske hus trenger sin husets vin og det skal det få i dag. Ikke den gode gamle polets rød, men en nylansert Husets vin (kr. 120,-) produsert for Gaia av Valpolicellas supermann Stefano Accordini. Vinen er en blanding av ferskpressede valpolicella-vin og annengangsgjæret vin fra ripasso-produksjonen (på de vanlige druene corvina, corvinone og rondinella). Den får dermed både det friske preget fra ferskpressede valpo som mange godt kan like og den ekstra sødmen og det distingverte fra appassimentoproduksjonen. Denne blenden er svært vellykket. Passer utmerket til typisk norske hus og retter som torsk og klippfisk (fantastisk til bacalao), svinestek og kjøttkaker. Eller til alt, som det står på flaska!

Nå er det blitt helt greit å spørre etter husets vin!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar