onsdag 14. november 2012

De mange vinkjelleres dal - Valpolicella


Valpolicella er et av Italias mest omtalte og produktive vinområder. Det har den vært siden antikkens dager. Navnet betyr da også dalen med de mange vinkjellerne (vallis, plus/poliscellae).

Området nord for Appenninene, med den fruktbare Posletta, ble gradvis romersk territorium i republikkens gullalder på 200-tallet fvt. og utgjorde provinsen Gallia Cisalpina ("på denne siden av Alpene"). Særlig er koloniseringen av dette området tilskrevet Gaius Flaminius, også kjent som den første virkelig plebeiervennlige politikere (popularis) i Roma. Området var så fruktbart, forteller en svært begeistret Polybios i midten av det annet århundre fvt., at det var en så stor overflod av fødevarer at  man kunne få 40 liter vin for en vanlig dagslønn. Da kunne noen og enhver ha råd til en vinkjeller.

Dagens region Veneto har sitt navn fra et antikk folkeferd, venetene (veneti), som bodde i område før de ble innlemmet i det ekspanderende Romerriket. De har også har gitt navn til byen Venezia. Ifølge den romerske legenden var de etterkommere etter Antenor fra Troja og folk fra Paflagonia, som hadde mistet sin konge i slaget om Troja. Antenor skal ha grunnlagt Patavium, moderne Padua, som var venetenes hovedstad. Byen kan skryte av å ha fostret historikeren Livius.
Venetene var stort sett lojale mot romerne og fikk dermed lenge beholde lokal autonomi og var i augusteisk tid den fremste av de norditalienske byene. Den fremste levningen fra romersk tid i området er imidlertid amfiteatret i Verona (bildet). Det er mer enn 50 år eldre en Colosseum i Roma og det best bevarte romerske amfiteatret i hele verden. Her har gladiatorer og villdyr slåss og kanskje en og annen straffedømt blitt revet i filler i romersk tid. Nå er det mest opera som serveres her.


I går, den 13. november feiret romerne Eplum Jovis en fest til ære for Jupiter og i den forbindelse innførte folkevennen Flaminius i 220 fvt. de såkalte plebeierske lekene (ludi Plebeii), som etter hvert varte og rakk fra 4. til 17. november. Lekene ble arrangert i hans nybygde Circus Flaminius (se den fantasifulle illustrasjonen av Bartoli) på Marsmarken i Roma. Det gikk nok med både villdyr, buskap og vin i den forbindelse også.

Når vi nå går inn i julebordsesongen og mange hiver seg ut i ribbe, lutfisk og pinnekjøtt, er det på sin plass å komme trekkende nettopp med vinene fra Valpolicella. De er kjent for både fruktighet og sødme og anbefales derfor ofte til norsk julemat, for dem som ikke foretrekker øl og akevitt til slikt. Den kanskje mest brukte vinen til tradisjonell norsk julemat er ripasso, ofte omtalt som mini-amarone. Problemet med ripassoer er at du fort smaker litt kokt plomme, om de ikke er laget med kunnskap og kjærlighet. Ripasso er egentlig en teknikk, hvor man heller ferskvin, det vil si vanlig valpo, over druerestene (marc) av amarone- og reciotovin og lar vinen få en annengangs gjæring. Derav navnet ripasso, som betyr å krysse over igjen, gjøre om eller simpelthen revurdere. Denne måten å lage vin på er en relativt moderne teknikk.


Dagens anbefaling er en super ripasso, antagelig markedets beste, Stefano Accordini Valpolicella Classico Superiore Ripasso (kr 196,50). Her er hovedrua som vanlig Corvina Veronese, men også litt corvinone, rondinella og molinara er blandet inn. Her er det godt med trøkk, behagelig krydder, fin frukt og tiltalende sødme. Passer fint til ribba, går også flott sammen med and, for ikke å snakke om bacalao. Burde også passe godt til opera og plebeierske leker. Da er det bare å la julebordene hagle - men drikk med måte!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar