fredag 25. november 2011

Vin og vann

Det er en kjensgjerning at romerne og grekerne i hovedsak drakk sin vin blandet med vann, endog varmtvann. En underlig praksis tenker vi nordboere, som foretrekker vin og vann i hvert sitt glass, og te til helt andre tider. Men skikken med å blande litt vann i vinen er stadig vekk ikke uvanlig i sydlige strøk. Det er gjerne bordvinen man blander ut og mang en italiener er oppvokst med en slik blanding til familiemåltidene. Denne praksisen med å servere utblandet vin til barn er dog heldigvis ikke lenger vanlig i Sør-Europa i dag.

Antikkens grekere anså det usømmelig og barbarisk å drikke vinen ublandet. Da ble man jo fort full og det var ikke meningen. Ikke bare det, man trodde at det å drikke mye ublandet vin kunne føre til sinnsykdom og død. Det var nok å se til makedonere, trakere og skytere som gjorde nettopp det, for å se hvor ille det kunne gå. Det å "drikke på skytisk vis", var nettopp å drikke vinen ublandet. Det var også de som mente at Aleksander den store døde som følge av et for stort inntak av ublandet vin!

Når Jesus gjorde vann til vin, var den da ferdig blandet, undrer kanskje en observant leser. Glemte han seg kanskje og måtte gjøre om en god del av vinen tilbake til vann? Ikke vet jeg, men bryllupsfest ble det uansett.

Grekerne blandet normalt i litt mer vann enn vin og de kokte vannet for å unngå sykdom. Dermed var nok det de drakk ikke ulikt en slags svak toddy. Vin og varmtvann ble blandet i store blandeboller som stod sentralt plassert i rommet for videre sjenking. En slik blandebolle ble kalt krater på gresk, etter verbet for å blande (κεράννυμι).

Her ser vi en flott attisk rødfigur blandebolle fra ca. 440. Den viser oss en interessant scene fra mytologien, hvor Orfevs sitter på en stein og spiller på sin lyre, helt uanfektet av omverden. De som kommer til for å lytte er nettopp en trakisk mann og kvinne - de som drakk vinen ublandet. Ifølge myten døde Orfevs' kone, Evrydike, etter et slangebitt og Orfevs mislykkes i sitt forsøk på å hente henne tilbake fra Dødsriket, da han ikke klarte å la være å snu seg før de var helt oppe. Orfevs søkte da ensomheten og utmarken i Trakia, hvor han spilte sørgmodig musikk og sang sine vakre og triste sanger. Han var spesielt avvisende til den orgiastiske opptredenen til Dionysosdyrkerne og det ble hans bane. Disse ekstatiske kvinnene, kalt menadene, rev ham i stykker. Dionysos reddet dem fra gudenes vrede for denne skampletten ved å gjøre dem om til eiketrær. Den antikke mysteriereligionen knyttet til Orfevs, orfismen, har likevel også Dionysos som sin hovedgud.

Romerne ser ikke ut til å ha brukt blandeboller i særlig grad, men snarere blandet vann og vin direkte i drikkebegeret. Men mang en begersvinger har også unngått vann, for vi har noen kilder til nattlivet i Roma, med vovet ungdom og ublandet vin. Men det var ikke bare vann romerne blandet i vinen: En romersk spesialitet var mulsum, vin og honning, som av alle ting oftest ble servert som aperitiff. Et vell av krydder kunne også blandes i vinen og da helst før lagring. Slik vin kalte romerne conditum (eller noen ganger piperatum). Dette antok man hadde helsebringende effekter.

Jeg vil nødig anbefale noen å blande ut sin vin med vann, mye heller da anbefale en flott og billig bordvin med touch av krydderier som passer godt til et glass vann, og som er finfin til litt spicy kjøttretter: Cantele Negroamaro Salento 2010 (kr. 113,50). Man kunne tro at navnet her henger sammen med det italienske amaro, som er "bitter", men det er antagelig ikke tilfellet. Sannsynligvis er det snakk om et ord fra gresk ("maru-", jf latin merus) som betyr ren og ubesudlet. Kolonister i området i det som var antikkens Apulia (dagens Puglia) brakte med seg både druer og språk og vi hører om mera tarantina, som druer i området rundt byen Tarent. Merum på latin var nettopp et begrep for ublandet vin, og da passer navnet Negroamaro adskillig bedre, for denne vinen er mørk og ubesudlet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar