lørdag 10. september 2011

Oinevs, den første blant likemenn – og opprinnelsen til ordet vin

Mang en herre har forsøkt, med vekslende hell, å døyve tapet av en kjær kvinne med drikk. Andre har vært i forkant og holdt drikken like kjær som kvinnen, om ikke kjærere, og drukket seg fra hele forholdet. I dag skal vi ta for oss den aller første mannen som ifølge mytene måtte ta til takke med vinen, da kona ble forført.

Det var imidlertid ikke bare synd på ham, for han var tross alt konge og han var den første europeer som fikk smake vin. Til og med ble han vår eponyme vinhelt, idet han har gitt oss navnet til vinen. Vi snakker om kong Oinevs av Kalydon og selvsagt var Dionysos involvert.

Dionysos hadde en trøblete barndom – hans mor ble tross alt drept av en skinnsyk Hera, og hele hans oppvekst var i skjul et godt stykke unna Hellas i forsøk på å unngå hennes kontinuerlige vrede. Sine ungdomsår tilbrakte han på farten rundt i Østen og skal ha nådd India, hvor han også plantet vin. Når Dionysos til slutt våget seg tilbake til Hellas, tok han tilhold ved kongsgården hos Oinevs i Kalydon. Men med sin guddommelige sjarm og uimotståelige vesen falt også dronninga, Althaia, for ham. De hadde en liten affære mens mannen besørget sine religiøse offerplikter, ifølge myten, og Althaia ble gravid med datteren Deianeira da. Hun skulle etter hvert bli Herakles’ kone. Noen framholder at dette ikke engang var første gang Althaia hadde seg med en gud, for Ares skulle være den egentlige faren til sønnen Meleagros.

Dionysos ga uansett Oinevs en vinplante i gave, som en slags plaster på såret. Oinevs fulgte rådene om beplantning, høsting, tråkking av druer og fermentering i leirkar og kunne til slutt løfte sitt beger med en guddommelig drikk som kanskje lindret ekteskapelige sår og hevet stemningen (på bildet ser vi ham med dattera, Deianeira). Oinevs var dermed den første som kunne skilte med en vingård i Hellas og vinen ble raskt populær - vinhøsten ble en spesiell merkedag i kalenderen og Dionysosfester feiret med sang, dans og riter. Man kalte følgelig drikken oinos, etter den kalydonske kongen. Romerne overtok drikken og betegnelsen i en latinisert form: vinum. Vi ser den greske opprinnelsen enda tydeligere i ord som enotek (vinbar) og ønologi (vinlære) og bærer med oss arven fra Oinevs fremdeles.

Kalydon er ellers mest kjent for et digert villsvin. Og kanskje Oinevs ble litt mindre pietetsfull og nøyaktig etter vinens introduksjon, for ifølge legenden ble Artemis forbannet da han et år glemte å ofre til henne og sendte et monsterbeist av et villsvin som skremte livskiten ut av noen og enhver og ødela markene i Kalydon. Man innbød følgelig til tidenes villsvinjakt og det var ikke mange relevante helter som uteble. Men det skulle bli Meleagros med sine guddommelige(?) krefter som til slutt klarte å nedlegge det kalydonske villsvinet. Men det hele endte med interne oppgjør, hvor Meleagros drepte både onkler og søsken. Ifølge én legende tok da Althaia livet av ham ved å brenne opp en kubbe som utgjorde hans livstre (bildet).



Skal vi da tippe på at den vinen kong Oinos fikk og ga navn til, var en vin som både var majestetisk og passet utmerket til villsvin? Da velger vi oss en tradisjonell, håndplukket og fottråkket Barolo fra utmerkede vinmarker i Verduno: Burlotto Barolo Monvigliero. (kr. 370,-). Liker man de tradisjonelle baroloene er dette en innertier. Den er såpass åpen at den kan drikkes allerede, men legg den gjerne i kjelleren og den vil være super også om 10-15 år. Skulle du være så uheldig å ikke fange et villsvin fungerer den utmerket også til annet vilt og et lam vil umiddelbart finne meningen med døden i kombinasjon med denne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar