mandag 1. august 2011

Jeg har en drøm!

"Let us not wallow in the valley of despair, I say to you today, my friends. And so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream."

Det grufulle terrorangrepet på Regjeringsbyggene og Utøya har gjort det naturlig igjen å finne fram Martin Luther Kings berømte tale, I have a dream. Norge skal være til å kjenne igjen, bare bedre. Det er budskapet til våre politiske og åndelige ledere. Vi skal fortsette med våre liv, men gjøre en ekstra innsats for å bidra til at Norge blir et litt varmere, mer inkluderende og kjærligere land. Vin og Ruin slutter seg helhjertet til dette.

Selv om våre muslimske brødre ikke nyter alkohol og dermed ikke er spesielt opptatt av vinens mange gleder, skal denne bloggen være fylt med respekt for alle folk og trosretninger. Ytterliggående, usle mennesker uten respekt for andres liv og frihet - enten de nå tror på Gud, Yahve, Allah, Hitler eller Stalin - skal ikke finne gjenklang for sitt hat her. Og selv om vi ikke har lagt terrorhandlingen bak oss og selv om verden stadig fylles med katastrofer, som den sulten som nå igjen rammer Afrikas horn, så skal vi fortsette å skrive om gleden ved mat, vin, samvær og ikke minst antikken. Vi skal møte våre gleder og sorger, dele dem, når det er riktig, og holde fast ved det gode i livet.

Vi skal også se og forstå hvordan vi alle hører sammen, er vevd sammen i denne lille verden i det store uendelige verdensrommet, hvor vi utgjør et lite solsystem i den enorme melkeveien. Slik også Scipio Aemilianus (som er gjengitt på denne bysten) fikk det hele utlagt i en drøm i 148 fvt. "Scipios drøm" (Somnium Scipionis) inngår som et kapittel i Ciceros verk Om staten (De re publica) og dreier seg om et møte den romerske generalen hadde med sin bestefar og far i drømme. Drømmen inneholder en beskrivelse av det evige liv og de mange kretsløp og ni sirkler alt omsluttes av. Alt i god stoisk lære. I typisk romersk ånd får vi også en moralpreken til den da unge soldaten Scipio: "Praktiser rettferdighet og from kjærlighet, det er viktig overfor foreldre og slektninger, men aller viktigst overfor fedrelandet. Et slikt liv er veien til himmelen, til den forsamling av dem som alt har levd og er løst fra legemet, og som bor på det stedet der du nå ser... og som dere ... kaller melkeveien"

Den modige Scipio var forutbestemt til å ødelegge Karthago (som Cato maste så mye om...) to år seinere. Da fikk han også, som sin bestefar, tilnavnet Africanus. Polybios forteller hvorledes han gråt da han så ut over den ødelagte byen og skjønte hvordan en stor sivilisasjon var gått til grunne. Men da han noen år seinere også beseiret numantinerne, fikk han nok et tilnavn og så langt jeg kjenner det hadde han det lengste navnet noensinne i romersk historie: Publius Cornelius Scipio Aemilianus Africanus Numantinus.

Drømmen var selvsagt ikke en reell drøm, men et parti Cicero hadde lagt inn i sin dialog hvor romerske statsmenn diskuterer politikk og samfunn og om hvilken forfatning som var den beste. Ikke overraskende er konklusjonen at den romerske republikken i sin idealform er den beste styreformen av alle. Skjebnen til det manuskriptet er også en svært spennende historie. Om staten ble nemlig funnet igjen først på en palimpsest i Vatikanbiblioteket 1822 av kardinal Angelo Mai. Det vil si at en munk en gang har pusset ut teksten fordi han var tom for pergament og skrev ned noe han mente var nyttigere å ha - en kommentar til Salmene av Augustin. Problemet var at seinere viste seg ikke å eksistere noe annet manuskript med Ciceros verk. Men da den svært skarpe lederen for Vatikanbiblioteket fikk snusen i det som var strøket ut, klarte han å få fram store deler av teksten - deriblant Scipios drøm - i en lesbar form.

Jeg har en drøm, jeg også. En inklusiv drøm om fred, frihet og fordragelighet mellom mennesker. Om at man leser sin historie og lærer noe fornuftig og godt fra den, og drikker sin vin med måte og til velbehag. Og så har jeg en eksklusiv drøm i vinkjelleren: Il Sogno fra Travaglini. Et kunststykke av en vin på lett tørkede nebbiolodruer fra praktvinmarkene til salige Giancarlo Travaglini i Gattinara. Ren harmoni, ren nytelse, en drøm som er blitt en realitet. En Gattinaravin til å kjenne igjen, bare bedre. Jeg er iallfall ikke sikker på om jeg noengang har smakt en vin som er bedre.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar