torsdag 18. august 2011

Hva fikk gallerne til å dra over alpene og angripe byer i Italia? Vin selvsagt!

Jeg har tidligere skrevet om den gangen gallerne under Brennus' ledelse ødela Roma og beleiret Capitol i 390 fvt., men da var vi ikke innom alle årsakene til at gallerne tok veien over Alpene og Posletta helt til Etruria og Latium.

Det hele startet nemlig ifølge Livius i Clusium, dagens Chiusi, som er en beskjeden og rolig by sørøst i Toscana - riktig vakker er høyden med det gamle sentrum og her finnes et flott lite arkeologisk museum. Men en gang var Clusium en av de mektigste etruskerbyene og kunne regne den sagnomsuset Lars Porsenna blant sine konger. Byens navn betyr noe som er stengt, så vi kan bare se for oss hvor vanskelig byen var å innta i gamle dager. Men i denne fortellingen støter vi på en hannrei og vineksportør som ikke var fullt så mektig. Han sleit beint ut med å holde selv dørene til sitt eget soverom stengt, og verken trygg på seg selv eller sin kone satser han på at tørste gallere kan komme til unnsetning. Livius forteller (5.33):

Tradisjonen vil ha det til at det folkeslaget var kommet over Alpene fordi de var tiltrukket av fristende jordbruksprodukter på Italia-siden – fremfor alt av vin, som var ukjent for dem – og at de hadde overtatt landområder der det tidligere hadde bodd etruskere. Arruns fra Clusium hadde eksportert vin til Gallia for å lokke dem til å komme. Han var nemlig rasende fordi hans kone var forført av Lucumo, som var hans myndling. Lucumo var en betydningsfull ung mann som Arruns ikke ville ha klart å hevne seg på, om han ikke hadde fått hjelp utenfra. Arruns skal ha vært den som førte gallerne over Alpene og lokket dem til å angripe Clusium. (overs. Gunn Haaland)

Da Brennus og hans gallerhær stod ved byporten ble noen og enhver redde. Clusierne tilkalte sine venner i Roma, som sendte en diplomatisk delegasjon for å forhandle fram en fornuftig avtale. Om Livius skulle ha noe rett, vil vi kunne anta at noen krukker vin, eller noen hektar vinmark hadde kunnet stilne gallerne. Men romernes leder Fabius bidro ikke som mye til megler i forhandlingene og da han endog - stikk i strid med konvensjonen - deltok på Clusiums side i kamphandlinger, ble gallerne sinte og vendte seg isteden mot Roma. Det skulle romerne angre på, som vi vet. Vi vet imidlertid ikke hvordan det gikk med Arruns, hans kone eller hennes elsker etter dette, men det er grunn til å tro at både ekteskapet og eksportlissensen røyk.

Men at etruskerne var glad i, og kunne sin vin, det er sikkert. Drikkebegeret (bucchero) øverst er en etruskisk kantharos, med en innskrift på det ennå litt gåtefulle språket. Men her står det "Jeg tilhører Avile Repesuna", en herre vi ellers ikke kjenner (Begeret er i British Museums eie og innskriften er publisert - CIE (11146) = TLE 765).

Mang en etruskisk sarkofag er utstyrt med en framstilling av den døde med en drikkeskål for vin, som denne vi ser på bildet her. Gallerne trenger ikke lenger å reise så langt for å sikre seg de edle dråper, men det hender jo noen og enhver valfarter fra nordligere strøk til Toscana for å kose seg med vin den dag i dag. Gjør man det bør man iallfall unne seg en tur i etruskiske dødebyer - nekropoler. Der kan man finne noen fantastiske og spesielle gravkamre, med veggmalerier og rikt gravgods. Av de mest spesielle er veggmaleriet under, i en guidebok bare beskrevet som "Bull against two homosexuals", som får okseløpene i Pamplona til å framstå som kjedelig.

Homoseksualitet er et moderne ord, og det er mange som mener det ikke passer på antikkens seksuelle forhold. Disse mener antikkens seksualitet dreide seg mye mer om makt, og hvor det å være den mandige, aktive parten var akseptert uansett, mens det å være den passive parten var umandig og derfor passende kun for kvinner og unge gutter. Jeg får meg ikke helt til å tro at vi er såvidt distansert fra antikkens mennesker at ikke både lyster, drifter og følelser har vært likere enn som så. Jeg aner imidlertid ikke hva maleren som har laget denne har tenkt på eller hvorfor de to mennene er framstilt i en såpass pussig positur, omstendighetene tatt i betraktning. Men den får nå stå her som en litt underlig illustrasjon over stakkars Arruns, som nok følte seg i en uheldig posisjon og som påkalte oppmerksomheten til en farlig makt utenfor.

Hva slags vin kan det ha vært som hadde en slik tiltrekningskraft på gallerne at de la ut på tur helt fra nord for Alpene for å finne vien til Clusium? Jeg føler meg ganske sikker på at de hadde fått ferten av den utmerkede vinen fra området rett til vest for Clusium - Montalcino. Minnet om et glass brunello kan vel få mang en kar til å gå noen ekstra mil. Skulle man være så heldig å få kloa i en Col d'Orcia Brunello, ja da er det bare å hengi seg til en oinisk nytelse av dimensjoner. Om våre venner i den noe promiskuøse stillingen over mot formodning skulle ha klart å overmanne oksen, ville de her ha en vin som både matcher råvarene og et brennende begjær. For dette er en fyrrig vin, med kraft og sødme - som hånd i hanske til Bistecca fiorentina - utmerket til rødt kjøtt, spekemat og modne oster.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar