fredag 2. september 2011

Et nos petimus astra - men uten klassisk arkeologi?

Universitetet i Oslo (UiO) feier i dag sitt 200-årsjubileum med en storslagen fest for sine ansatte, studenter og prominenste gjester. Hele helgen skal fylles med aktiviteter og markeringer - og deler av høsten, kan vi se av oppslag på UiOs hjemmeside. Mottoet for jubileumsåret er på latin: Et nos petimus astra ("Også vi søker stjernene!"). Det er hentet fra en innskrift på Observatoriets grunnstein, det første vitenskapsbygget i Norge. Dette ble skrevet i en tid hvor latinen var vitenskapens internasjonale språk, og hvor den klassiske antikken var ledestjerne for vitenskapsmenn, statsmenn, diktere, kunstnere, ja egentlig alle som hadde noe utdannelse.

Eidsvollsmannen Georg Sverdrup kan stå som det fremste eksemplet på nettopp dette - han var jo riksforsamlingens president 17. mai 1814 - da var han allerede Universitetets første professor i Klassisk filologi. Imidlertid var hans kanskje viktigste gjerning organiseringen av Universitetsbiblioteket. Norge var lovet bøker fra København da universitetet ble opprettet i 1811, men Napoleonskrigene og i siste instans Norges løsrivelse forpurret planene. Sverdrup sørget likevel for at pengene til bokkjøpet ble framskaffet og i 1828 sto biblioteket ferdig med 90 000 titler (brorparten på latin, skulle jeg tro). Festen i helgen foregår som seg hør og bør også i det nye Universitetsbiblioteket, som bærer hans navn: Georg Sverdrups hus.

Et nos gratulamur (etiamsi dolemus)!
Vin og ruin slutter seg til gratulantene og ønsker Universitetet så mange slags lykke til med feiringen! Det er veldig mange gode grunner til å være stolte av både den undervisningen, forskningen og formidlingen som skjer ved dette lærerstedet. Men for oss med et hjerte for antikken er den siste utviklingen ved UiO en trist sorti. I all sin klokskap har man ved det humanistiske fakultet bestemt at kunnskap om dette grunnlaget for ikke bare universitetet og dets grunnleggere, men for hele den vestlige sivilisasjonen ikke lenger er særlig relevant. Fakultetet har rett nok foreløpig bevart et levedyktig miljø innen klassiske språk - og der finnes et knippe fremragende filologer. Men man har marginalisert antikkens historie og hva verre er: Klassisk arkeologi - faget som ble bygget opp av professor Hans Peter L'Orange (Bildet) - er i ferd med å forsvinne fra Universitetet i Oslo! L'Orange grunnla Det norske institutt i Roma, med sikte på å formidle kunnskap om den klassiske kulturarven og dens materielle sider til norske studenter og offentligheten. Selv drev han banebrytende forskning på seinantikken og er særlig kjent for sine arbeider med Konstantinbuen og romersk portrettkunst. Han var også var en formidlingens mester og sørget for at kunnskap om den klassiske kulturarven nådd et bredt norsk publikum, noe han i 1969 ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for. Det var da umulig å tenke seg at man bare en drøy generasjon seinere skulle anse antikkens kunst og kultur for ubetydelig ved UiO. Men da hans etterfølger, professor Siri Sande, gikk av for to år siden ble stillingen helt i det stille inndratt. Den siste gjenværende klassiske arkeologen ved fakultetet, professor Rasmus Brandt, avvikler for tiden sin karriere med et stort utgravingsprosjekt i Tyrkia - støttet med titalls milioner kroner av Forskningsrådet. Men ledelsen ved instituttet (IAKH) har ikke engang bestemt seg for om det skal videreføre den stillingen når han om litt går av med pensjon. Om få år vil man følgelig ikke lenger kunne tilby studentene klassisk arkeologi ved UiO. Dette altså til tross for at det Humanistiske fakultetet stadig står som eier av Det norske instituttet i Roma. Og til tross for at man siden Sverdrups dager har satset på å bygge opp et fantastisk Universitetsbibliotek med store samlinger bøker og tidsskrifter innen antikken og klassiske fag.

Hva verre er, det skjer uten at det tilsynelatende er diskutert skikkelig eller at det er mer enn en håndfull entusiaster som bryr seg om det. Jeg tror både Sverdrup og L'Orange ville vært forferdet over denne utviklingen, men vi som stadig lever i tiden må bare konstatere at de tider da politikk, vitenskap og kultur ble inspirert av antikken, er ugjenkallelig forbi. At man ved landets fremste akademiske institusjon er i ferd med å fjerne antikken fra det vitenskaplige kartet burde imidlertid bekymre flere enn guden for vitenskapen, Apollon, som Universitetet smykker sitt segl med (øverst). Han må iallfall kjenne seg bortkommen nå, en attgløyme fra en tid hvor universitetet tok vare på sine klassiske røtter. Vi har i denne bloggen viet mer plass til hans bror, Dionysos, men Apollon kan saktens få være med på en skål til antikkfagenes minne. For også han var en levemann (vi må vel egentlig si levegud, men det tror jeg vil være en helt ny konstruksjon med underlig mening), symbolisert ved denne blandebollen for vin og vann, hvor Apollon jager nymfen Dafne. Man snakker varmt om dannelse og behovet for å verne om de humanistiske tradisjoner og vår kulturarv ved universitetet, men også du, Apollon, er iferd med å bli bortvist til festtalenes avkrok.
Jeg kan ikke tenke meg noen vakrere flekk på jorda enn Paestum (bildet), den gamle greske kolonien Poseidonia i Syd-Italia, der to greske templer i ulik dorisk stil står tilbake som minnesmerke over den klassiske kulturen, avsidesliggende, stille og frodig. Jeg finner det ualminnelig trist at det om ikke lenge kanskje ikke vil være et tilbud ved vårt europeiske hovedstadsuniversitet for studenter som vil lære mer om denne kulturen - om doriske templer, om byutvikling og arkitektur (slik at man også kunne håpe på at noen fikk rettet det opp når Aftenposten viser bildet av et gresk teater og konsekvent kaller det et amfiteater - selv om amfi er gresk og betyr "omfavne" og derfor viser til bygninger som Colosseum som har tribuner på begge sider, som i antikken ble brukt til dyre- og gladiatorkamper).
Jeg finner det selvsagt uendelig trist også at det om ikke lenge kanskje ikke vil være noen norske studenter som må lære å kjenne Dressels typologi for ulike amforer og dermed også noe om vinens kulturhistoriske og økonomiske betydning. En mager og ironisk trøst kan vi muligvis søke i et fagfelt som man har satset på å utbygge kraftig de siste årene ved det humanistiske fakultetet, medievitenskap. For her sitter det vitenskapskvinner og -menn og forsker på sosiale medier. Så selv om ingen i framtiden ved UiO vil studere amforer eller grave i klassisk jord, så vil noen kanskje forske på dette blogginnlegget...

Jeg er av helt naturlige årsaker - jeg er verken student, ansatt eller prominent - invitert til dagens fest. Hadde jeg vært det - eller fått ansvaret for å bestille drikke - vet jeg godt hva jeg ville brakt med. Det må selvsagt bli Ad Astra fra Nittardi, en flott super-toscaner fra et nydelig vinhus midt i Chianti. Nittardi er en avledning av det latinske Nectar dei ("Guds nektar" - noe de også kaller toppvinen sin fra vinmarkene i Maremma). Dette er et vinhus som ikke neglisjerer sin kulturarv og selve vingården har en gang vært i Michelangelofamiliens eie. Så renesansens mester har kanskje snublet rundt her i kortbukser, tegnet sin første ku her og drukket sitt første glass vin her. Ad Astra er en fantastisk fyldig og saftig vin med et distinkt innslag av Cabernet Sauvignon. Verdig et unggammelt universitet med dype røtter, men blikket vendt mot himmelen. Og kan bestilles for kr 220,- til et passende Vinmonopol.

1 kommentar:

  1. Dette overgår min lille forstand. HF sager av den humanistiske greina de sitter på.

    SvarSlett