lørdag 9. juli 2011

Bacchus, Ampelos og vinens opprinnelse

De fleste vet at Dionysos, eller Bacchus som han så ofte også heter, var guddom for vin og drikk. Men hvordan ble han det? Ifølge én myte fortalt av Nonnos begynte det hele med hans venn Ampelos. Bacchus var et resultat av en av mange utenomekteskapelige eskapader Zevs hadde. Men også denne gjorde kona, Hera, riktig så forbanna. Bacchus måtte gjemmes unna, simpelthen for ikke å bli offer for gudinnens ødeleggende vrede. Han ble derfor satt bort på Nysafjellet under Seilenos' og hans satyrers beskyttelse. Den unge Bacchus - slik Caravaggio her ser ham for seg i det man mener er et selvportrett - ble der venner med nymfer og satyrer, som han hang rundt med på både jenter og gutters vis, sies det.

Ampelos var en av disse Bacchus’ følgesvenner i ungdommen. Han lekte og konkurrerte med Bacchus og var hans kanskje beste venn (i noen sammenhenger presenteres han som Bacchus' spesielle yngling). Bacchus som jo hadde guddommelig styrke var bedre i alt de foretok seg, fra jakt til bryting, men lot ofte kameraten vinne. Ampelos ville imidlertid ikke slå seg til ro med det og brukte mer og mer tid på trening for å kunne konkurrere på lik linje med sin venn. En gang han var på sine utflukter kom han over en villokse som han fikk det for seg at han skulle forsøke å ri på. Det klarte han en liten stund, men ble kasta av ned i et juv, brakk nakken og døde. Han ble gravlagt ved Paktoloselva.

Her er Ampelos og Bacchus skulpturert av Pierre Etienne Monnot (1657-1733).

Ulykkelig over vennens død lot Bacchus Ampelos' døde kropp gjøres om til en vinranke. Fort vokste planten og kom med frukter som ga den herligste nektar. Det ble en instant hit. Folk, nymfer og satyrer ble begeistret i ordets rette forstand og alle som drakk den fermenterte nektaren ble glade. Det forfulgte Bacchus følge siden den gang. Slik fikk verden vin - og vindruen bærer dermed navnet ampelos på gresk.


Ampeloi i all sin modne prakt


Kan vi gjette på at den opprinnelige ampelos var en aglianico? En drue noen greske kolonister (i Neapolis?) tok med seg fra Hellas, derav navnet, som stammer av helleniko. En drue som har alt - subtilitet og kraft, syre, mineralitet og tannin, og som trives aller best i Vesuvs vulkansk jordsmonn. Ettersom vi jo snakker om den første, friske nektar - og det stundom (om en for sjelden) for tiden er sommer og sol - må vi gå for en fersk og saftig utgave av druen: Rosaura fra Feudi di San Gregorio. En rosévin fra Campanias kanskje beste produsent. 2010-årgangen er knall, til terrassen, en fjellbekk og lette sommerretter. En vin som fortsatt vil skape begeistring!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar