søndag 12. juni 2011

Vinhandleren, den originale handelsmann!

Vi nordboere kan jo bare prise oss lykkelig over at noen har funnet opp handelen. På den måten må vi jo ikke greie oss kun med havrelefse, melk og elgpølse. La gå, vi vi produserer tross alt godt øl og akevitt her i landet, og fårikål, og mye svært god fisk finnes i havet utafor. Men vinen, ja den er ikke særlig villig så langt nord, selv om jeg har naboer som inisterer på kvaliteten på egen druer. Vin må vi simpelthen importere, og noen gjør heldigvis det for oss.

Det kanskje ikke alle vet, derimot, er at vårt ord for å kjøpe henger direkte sammen med vin! En caupo var opprinnelig en romersk krovert, og da denne handelsvaren ble svært ettertraktet nordover i Europa ga vinhandleren navn til det å drive handel. Ordet "kjøpe" finnes i alle germanske språk (også i det engelske ordet cheap, som er blitt hengende igjen etter betegnelsen for et godt kjøp). Det gamlenorske kaupang er en direkte avledning av dette, og selv om alskens tuskhandel skjedde på en slik kjøpstad, kom det kanskje en krukke vin eller to oppover allerede i jernalderen. Men hvordan kunne det ha seg at handelen med vin ga navn til all form for handel?

Svaret er antagelig kelternes enorme begeistring for vin. Kelterne bebodde i sin tid hele midtbelte av Europa, fra Britannia til Balkan, men særlig var det gallerne romerne støtte på og til å begynne med fryktet stort. En gang tidlig i manns minne (etter overlevringen i 39o fvt.) hadde Roma blitt inntatt av gallere under ledelse av Brennus (som vi kan se på bildet) og bare så vidt unngått total ødeleggelse. Gallerne var antagelig på vei sørover for å tjene som leiesoldater for greske bystater i sør, men visste å sikre seg både proviant og verdisaker på veien ned. Romerne forskanset seg på Capitol og etter en stund gikk de tom for både mat, vann (og vin, får vi tro) og måtte betale en klekkelig mengde gull i løsepenger. Ifølge én legende holdt gallerne på å innta Capitol også, via den litt ubeskyttede tarpeiske klippe. Men da vaktbikkjer og mennesker svikta på post, varslet noen gjess om inntrengerne og romerne klarte å slå dem tilbake. Gjessene på Capitol ble siden tatt godt vare på og ansett som hellige.

Noen hundre år seinere var det romerne som hadde inntatt Gallia, først det som i dag er Nord-Italia (nord for grenseelva Po ved Posletta) som ble kalt Gallia Cisalpina (Gallia, på denne siden av Alpene). Fra år 121 fvt. (den sagnomsuste vinårgangen i Sør-Italia) ble også Sør-Frankrike en del av et stadig ekspanderende romerrike, som Provincia Gallia Transalpina (dvs. Gallia på andre siden av Alpene), fremdeles kjent som Provence, og til slutt med Caesars erobringer hele resten av Gallia. Og gallerne var ville etter vin, noe romerne moret seg med, og tjente godt på. Diodoros forteller (Verdenshistorien 5.2):


Gallerne er voldsomt glade i vin. De tyller i seg med vinen handelsmennene kommer med og drikker den ublandet! Når de er så gale etter drikken og tar så grådig til seg, faller de i søvn i fylla - eller de blir helt ville.



Ikke rart vi kan finne beskrivelser fra romerske kremmere om at gallernes kjærlighet til vin var en gave fra gudene! Man antar at mer enn 1 million liter vin ble eksportert fra Italia til Gallia i det første århundre fvt. Det fantes regelrette tankskip som kunne romme opp mot 20 000 liter vin i store keramikkbeholdere (dolia) - rester av dem er funnet på havets bunn. Og man kunne få kjøpt en slave i keltisk område for en amfora med vin (standardmålet var omlag 26 liter), seksti ganger så billig som på slavemarkedet i Roma! Ikke nok med det, disse rare gallerne ikke bare drakk vin ublandet i store mengder, de gikk endog med bukser! For et folk... Dessuten var de glad i hårvekst, særlig barter, og langt hår. I den grad at det området som ikke i utgangspunktet var den romerske provinsen ble kalt Gallia Comata ("det langhårete Gallia"). Ordet coma ("hår") stammer fra gresk og har gitt navn til fenomenet komet, ettersom det kan se ut som en lang hårete hale følger etter den (idet den treffer en atmosfære).

Grekerne som grunnla Masilia (dagens Marseille) hadde nok en vinmark eller to til eget bruk, men det var før romerske kolonister faktisk tok med seg sine vinranker og plantet vin i større deler av det sørlige Gallia at behovet for vin ble dekket. Og denne nyplantingen ble en slags suksess, må vi kunne si - områder som Côtes du Rhône, Languedoc, Bordeaux, Bourgogne og Alsace produserte vin allerede i antikken. Også dette kan vi altså takke romerne for. Det tok ikke hundre år før Italia i tidlig keisertid hadde begynt å importerte vin fra Gallia i rikt monn.

Hva slags vin var det man eksporterte til disse nordområdene? Sannelig om jeg vet. Men den måtte tåle en støyt og kunne lagres. Gallerne kan vel ikke ha blitt så begeistret om det smakte kattepiss, edikk eller kompost? Min assosiasjon går til en utenomjordisk hvitvin fra Sicilia, med et hav av herlige frukter, fylde og krydderier kombinert med spenst og friskhet: Planeta Cometa - til minne om de langhårete gallerne som ble så betatt av importert styrkedrikk! Og så er den fortreffelig til gås (hellig eller ikke)... Som min far pleide å si når han hadde spist svært godt: "Nå har vi det som kjøpmenn!"


Dette lille verset går ut til alle kjøpmenn, planeten rundt, skrevet av en herremann som kjente sin Bacchus, Cornelis Vreeswijk (den går til melodien I natt jag drömte nogot):


En dag var hela jorden såld:
Det ble ett herrans liv!
Vad ska en köpman ta sig till?
Vad blir nu hans tidsfördriv?

Man ställde till med en kongress
dit alla köpmän kom.
Då sporte folk, då frågte press:
Vad är det frågan om?

Det finns inget att köpa mer
och handeln ligger still
och ingenting at schackra om.
Vad är det då ni vill?

Och köpmän satt i många dar
och här är vad dom fann:
När ingenting kan köpas mer
så säljer vi varann!

2 kommentarer:

  1. Interessant!
    "Man antar at mer enn 1 million liter vin ble eksportert fra Italia til Gallia i det første århundre fvt"
    Er dette pr år? for 1 mill. liter på 100 år blir 10 000 liter pr. år, og med 26 liter pr amfora blir det ikke mer enn 385 amforaer pr. år, hvis jeg regner riktig...

    SvarSlett
  2. Ja det er riktig at det skal være årlig. Stuart Fleming sier 40 000 amforer pr. år i "Vinum: The story of Roman wine" (s. 5).

    MVH Jon

    SvarSlett