mandag 20. juni 2011

Toga og festum - togaparty?

Ved å nevne ordet fest og Roma sammen, ja da ser vel de fleste for seg en et digert løssluppent togaparty, med overflod av mat og drikke; simpelthen en orgie. Noen nikker kanskje anerkjennende til en pent pynta John Belushi i filmen Deltagjengen. Det er den slags myter jeg så nødig vil ta livet av. For hvis jeg forteller at romerne var nøkterne, sobre, drakk oppblandet vin til middagsselskaper, lyttet andektig til harpemusikk og vertens nyskrevne dikt, gikk tidlig hjem og skrøt av at deres bidrag til verdens sivilisasjon og kultur var våpenmakt og herskekunst, ja da er jeg redd ingen gidder å lese denne bloggen mer. Så la oss glemme slike ting.

Én myte må imidlertid falle: Romerne hadde ikke ville fester i toga. Togaen er nemlig et 5 1/2 meter langt, avrundet plagg. For å få et begrep om størrelsen og hvorfor studenter ser rare ut i laken, kan jeg meddele at det går med 4 vanlige laken for å lage en modell i full størrelse. Jeg har nemlig forsøkt. Ikke nok med det, togaen var laget av ull. Vi kan med andre ord si at en bunad framstår som en nett cocktail-kjole i forhold. Tenk dere drøye tolv kvadratmeter tettvevd ull rundt kroppen etter et regnskyll i Roma. Togaen var et ytterplagg, og myten om at man var naken under må jeg nok dessverre også ta livet av: Man kunne ha bare et lendeklede, men vanligst var tunikaen, dagligplagget om man vil. Togaen var et offisielt plagg, noe standsmessige romere opptrådte i i offentligheten, på forum, under offentlige fester og markeringer, i embets medfør. Den var et symbol på borgerverdigheten. De fornemme hadde en egen togaslave, hvis oppgave var å drapere togaen perfekt, så buene og foldene falt rett og riktig. Var man senator hadde man en bred purpurstripe i den ene avrundingen, var man ridder var den smal. Vel iført togaen var den ene hånden såpass stucked med å holde formen at den knapt kunne brukes. Derfor kunne romerne, som ikke var like kroppsfikserte som grekerne, snakket i ærbødighet om “én hånd, ett hode og én toga”. Togaen var knyttet til Roma by – innenfor bymurene skulle en ikke opptre med våpen eller i rustning/uniform, her hersket byfreden, pax urbis, og da var antrekket toga. Derfor ble togaen også knyttet til fred. Da konspiratorene med Brutus og Cassius i spissen tok livet av Julius Caesar midt i senatssalen 15. mars, hadde de imidlertid gjemt sine dolker i den store folden foran på togaen, kalt sinus. Det fortelles typisk nok at det siste Caesar gjorde før han utåndet var å rette på togaen så han skulle se verdig ut i sin død (Sveton, Divus Julius 82).

Keiseren kunne opptre i purpurfarget toga og noen spesielle prester i gul, men vanligvis var togaen hvit, og jo hvitere jo bedre. Som et ledd i valgkampen smurte derfor embetsansøkere togaen inn med kritt, for å stille i skikkelig hvit toga, toga candida. Denne tradisjonen gjorde at embetsansøkerne stakk seg ut, og etter sin hvite toga ble de kalt candidati. Så når vi snakker om gode kandidater til noe, så burde vi egentlig forvente at de går i snøhvit toga.

At togaen også var upopulær kan vi lese flere steder. Det fortelles om svette fotturer på vei til høflighetsvisitter hos stormenn og patroner, og flere priser det å reise ut av byen og kaste togaen. Med unntak av de store utendørsfestene som ble feiret av det offisielle Roma, brukte altså ikke romerne toga under en privat fest eller et middagsselskap. Togaen var et mannsplagg, ordentlige romerske kvinner gikk i stola. Så hvorfor i all verden har togaen blitt assosiert med fest og orgier? En mulig grunn er at skjøger og ekteskapsbrytersker ikke skulle få bære klesplagg verdig en romersk jomfru eller matrona. De ble tvunget til å gå i toga. Dette altså til ettertanke for kyske på vei til togafest.

Men visse typer fester krevde toga. Vi har arvet vårt ord ’fest’ fra latin, festum og festivitas, som betyr festdag eller høytidsdag. Begrepet var gjerne knyttet til de offisielle romerske festene hvor man feiret en viktig guddom med ofringer og tradisjonelle riter og kulthandlinger. De største festene varte i flere dager med festspill og lekene som romerne er så berømte for, særlig hesteveddeløp (circus) og dyre- og gladiatorkamper. De av dere som har sett filmer som Ben Hur og Gladiatoren har fått en dose – for ikke å si overdose – av disse grenene. Disse festene var offentlige romerske fester og helligdager i kalenderen. Offerhandlingene var gjerne etterfulgt av offentlige banketter og felles religiøs fest. Offerkjøttet var vanligvis okse eller ku - mannlige guder fikk hanndyr, gudinner fikk hunndyr - noen ganger også svin og får. Vi får håpe de også hadde vett til å henge noen skrotter en stund til mørning før de ble servert. For da var også den romerske nobiliteten - nobiles var egentlig de som kunne vise til at de hadde en konsul i familien - benket rundt festbord for å feire og spise. Da var herrene iført toga!



Hva kunne disse nobilitære ha drukket til festmåltidet da? Jeg vet hva jeg ville valgt, om det hadde vært jeg som var ansvarlig, dette måtte blitt en Vino nobile! Og ingen gjør det bedre enn Poliziano. Så om du skal servere offerkjøtt til dignitære, vil jeg anbefale Poliziano Vino Nobile de Montepulciano. Og gjerne toppmodellen fra "eselvinmarken" Asinone. Vi snakker uansett om en nydelig nytevin, som opptrer som den beste romerske aristokrat: verdig, strukturert, ettertenksom og kompleks. Fungerer utmerket også til grillkjøtt som ikke er viet til noen av Olympens guder og for helt allminnelig godtfolk!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar