onsdag 10. august 2011

Den romerske taverna - skal det være et beger?





Karakteristisk for enhver romersk by var de lokale kneipene, tabernae. Man har ikke gått mange meter i Pompeii eller Ostia Antica før man støter på små og store kneiper. Gatelangs, særlig i nærheten av byportene, florerer det med små butikker og spisesteder. Til nå har man eksempelvis funnet 614 "butikker" i Pompeii, og da er store deler av byen fremdeles ikke gravd ut. Det er ikke dårlig for en by med omlag 20 000 innbyggere. Mange av disse var små verksteder og handverksboder, hvor man solgte det man produserte. Andre var butikker som solgte importerte varer fra fjern og nær. Men et stort antall var utsalgssteder for mat og drikke. På bildet over ser vi en skisse av en vinhandel, hvor en tørst kunde kommer med sin mugge og får fylt opp fra handelsmannens amforer. På bildet til venstre ser vi en typisk matbutikkdisk, hvor matvarer ble oppbevart i nedstøpte leirkrukker, dolia, for å unngå sol og varme. Og så fantes det en rekke serveringssteder - både take-away og kroer - hvor man kunne stille sin sult eller leske sin strupe. De som solgte varmmat ble kalt thermopolia. Butikkene og tavernaene lå på gateplan, og ofte bodde eieren i samme lokale og hadde sitt private kammer i etasjen over. I romerske byer var det best å bo i de laveste etasjene - lenger opp i romernes bygårer var det dårligere konstruerte og mindre leiligheter, varmere og langt mer utsatt for brann.

Et av de mest gripende bildene fra antikkens litteratur er Juvenals beskrivelse i sin 3. satire om den den lutfattige Cordus, som bor i en grusom bygårdsleilighet. Denne rammes av brann, og selv om han knapt eier noe: "mistet likevel den miserable mannen alt dette intet!" (et tamen illud perdidit infelix totum nihil).
Her ser vi en romersk bygård rekonstruert. Romerne kalte en bygård for en øy, en insula. Legg til en etasje eller to med treskur på toppen og vi finner de verste kvartalene i Roma. Ryktene gikk om at Sulla fikk satt bygårder i Roma i brann, for så å kunne kjøpe opp eiendommene og bygge nytt. Romas høyhus var brannfeller. Derfor hadde leilighetene oppover i etasjene heller ikke eget kjøkken og leieboerne var følgelig prisgitt den maten man ellers fikk tak i. Da var den lokale kneipa god å ha. Her kunne man få en munnfull med varm mat, gjerne noe med fiskesaus (garum), som romerne tilsynelatende satte sånn pris på. Her kunne man også få seg en kopp med vin - varm om vinteren og kald om sommeren - og treffe gutta for å ljuge og spille terning. Mye det samme som skjer på puber og kroer verden over fremdeles...
I Pompeii har man også funnet igjen en prisliste for kroas vin, som understreker falernervinens popularitet:
For én as (bronsemynt av laveste valør) kan du få vin, for to as kan du få den beste vin, og for fire as får du falernervin!

Campania var kanskje det viktigste og beste vindistriktet i antikken, som vi har vært innom før, men klarte ikke å dekke etterspørselen. Pompeii ser ut til å ha fungert som et sentrum for vinhandelen i hele området og sørget for vin av alle slag til tørste innbyggere. Her fantes et eget kontrollkontor for mål og vekt - Mensa ponderaria - som skulle passe på at man fikk sine tilmålte 3,27 liter når man ba om en congius.

Om jeg satt på en kro en solfylt og varm dag, så ville jeg nok foretrukket et beger eller to med kald, god, hvit bordvin. Så ville jeg drømt om blått hav og en riktig øy - ikke en romersk insula. Isola del Sole fra den sardinske topprodusenten Argiolas ville være helt utmerket. På 85 % Vermentio er dette en fantastisk vin til prisen (kr. 99,90). Det skal godt gjøres å finne en bedre hvitvin under 100-lappen på polet. Frisk, fruktig, med lang ettersmak av sommer som vil vare til langt ut på høsten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar